Foto: Gyldendal

Geir Kjetsaa ble født i Oslo 2. juni 1937 som sønn av Thorleif Kjetsaa og hustru Marit, f. Hansen. Familien flyttet etter noen år tilbake til Kristiansandkanten, der familien kom fra, og Kjetsaa tok examen artium på engelsklinjen på Hornnes Landsgymnas i 1956. Deretter begynte han på filologistudiet, som ble avsluttet med graden cand. philol. i 1963. Etter embetseksamen var han lektor ved Det militære språkkurs før han ble tilknyttet Universitetet i Oslo som vitenskapelig assistent, universitetsstipendiat og endelig professor i russisk litteraturhistorie fra 1971, et embete han innehadde til han falt for aldergrensen. Kjetsaa ble i 1959 gift med tannlege Gerd Margit Eriksen (1937–). Datteren Margit ble født i 1969.

Som flere av sine kolleger fikk Kjetsaa sitt første møte med russisk språk og kultur ved Det militære språkkurs, hvor den russiskfødte Aleksej D. Perminow var hovedlærer med den (senere) lærde universitetsbibliotekar Erik Baugerød som medarbeider. Dette var en utdannelse som krevet sitt av kursantene, men som også ga dem et solid grunnlag for videre russiskstudier. Språkkurset holdt den gang til i Gardeleiren på Huseby, noe som gjorde det mulig å følge forelesninger ved universitetet.

Embetsstudiet i filologi krevet den gang eksamen i tre fag, og foruten hovedfaget i russisk (med hovedoppgave om Anton Tsjekhov) besto Kjetsaas fagkrets av nordisk og tysk. På universitetets slavisk-baltiske institutt fikk Kjetsaa som lærere professorene Chr. S. Stang og Erik Krag, dosent Arne Gallis og lektor Boris Kleiber. Både Krag og Gallis var erfarne oversettere, og særlig Krag, som hadde hovedansvaret for litteraturundervisningen, fikk betydning som et ideal for Kjetsaa (selv om de som mennesker var meget forskjellige). Krags betoning av det pregnante og presise uttrykk finner man igjen hos Kjetsaa.

Kjetsaa begynte tidlig å skrive; hans første arbeider kom på trykk alt i 1953. Fra 1959 begynner det så å komme artikler om russiske forhold, først og fremst litteratur, og det er begynnelsen på en rik strøm som først finner sitt utløp i aviser og blader (Morgenbladet, Frisprog etc.), mens retningen senere styres mot fagtidsskrifter, dog uten at interessen for det brede publikum tapes av syne.

Oversettelsene kommer noe senere. Det begynner i 1965, etter at Kjetsaa har vært et år i Moskva som stipendiat, med to små bind i Dreyers serie «Russisk bibliotek», som redigeres av Kjetsaas medelev fra språkkurset Anton Fredrik Andresen. I årene fremover er Dreyer fremste kanal for utgivelsene, men fra 1975 overtar det nylig etablerte Solum forlag, som etter hvert fremstår som Norges viktigste kanal for klassisk russisk litteratur. Dette året utgir forlaget Kjetsaas oversettelse av Fjodor Dostojevskijs debutverk Fattige folk, og dermed er begynnelsen gjort til den kanskje viktigste innsats i hele Kjetsaas oversetterkarriere.

I de første årene oversetter Kjetsaa kortere verker – hovedsakelig noveller av forskjellig format (både den kortere «rasskaz» og den lengre «povest’», for å benytte russisk terminologi). I denne perioden faller også hans lyrikkoversettelser. Viktig her er antologien Fra russisk lyrikk, som Boris Kleiber redigerer. Her har han samlet gjendiktninger gjort av hans elever – og attpåtil fått Gyldendal til å utgi samlingen. I antologien har Kjetsaa egne versjoner av ett dikt av Pusjkin og tre av dennes samtidige Jevgenij Baratynskij, som Kjetsaa på denne tiden behandler i sin doktoravhandling. Dette svære og grundige, lærde arbeidet satte også en lettere og mer artistisk bifrukt – en liten samling Baratynskij-dikt, kalt Stjernen etter titteldiktet (1978).

Russisk dramatikk er sjelden vare i norsk oversettelseslitteratur, og hovedattraksjonen – Anton Tsjekhovs fire store skuespill – ble tatt hånd om av andre oversettere. Kjetsaas innsats på dramafeltet gjelder derfor andre, men sett fra et russisk standpunkt like sentrale dramatikere – Nikolaj Ostrovskij (Kjetsaas eneste trykte oversettelse til nynorsk, bestilt av Det Norske Teatret), Lev Tolstoj og Nikolaj Gogol, hvis Revisoren i 1978 innbrakte oversetteren Bastianprisen.

Mot slutten av 1980-årene skjer det en dreining: Kjetsaa gir seg i kast med de virkelig voluminøse russiske romaner. I første omgang gjelder det Dostojevskij, som fra 1990 av begynner å utkomme i en serie som ender på 29 bind. Her inngår noen kortere, tidlige verker som alt på forhånd er utgitt hos Solum, men hovedtyngden i Kjetsaas innsats utgjøres av de tre svære romanene Idioten (1990), De besatte (1991) og Brødrene Karamazov (1993). Til sammen har Kjetsaa oversatt en tredel av hele serien – ti bind.

Denne vendingen mot mer voluminøse verker til oversettelse faller sammen med overgang også til større originale arbeider, nemlig de fem store forfatterbiografiene som opptar siste periode av Kjetsaas aktive liv. Det begynner med Dostojevskij (1985) og ender med Tsjekhov (2004). Nest siste biograferte i rekken er Lev Tolstoj, som også ble gjenstand for Kjetsaas siste store oversettelsesprosjekt – kjemperomanen Krig og fred, som kom i fire velvoksne bind i årene 2001–2004. Nå var rimelig nok denne klassikeren allerede oversatt til norsk, og det enda tre ganger – først av Martin Gran til dikterens hundreårsjubileum i 1928, like etter av Erik Krag i 1930. Men dette var forkortede oversettelser, og ansvaret for beskjæringene ligger nok hos forlagene; i alle fall har Krag fortalt at Gyldendal ga ham beskjed om å kutte bort «longørene» (og at han i senere opplag forsøkte å «smugle» inn noe av det utelatte). I 1967 kom det imidlertid en versjon på nynorsk som i alle fall foregir å være en fullstendig oversettelse, uført av et tremannskollektiv: Arne Gallis, Bjarne Fidjestøl og Olav Rytter. Men Kjetsaa fant snart ut at helt komplett var heller ikke denne utgaven, og dermed ville han lage en ny – alene. Det ble en tung bør å bære, og da arbeidet var utført, sa han: «Krig og fred tok knekken på meg.» Noen hver kan føle seg utmattet etter en slik kraftutfoldelse, men sannheten er at Kjetsaa da allerede bar på en demenssykdom som brøt frem og hindret tungt åndsarbeid i tiden etter slitet med Tolstojs kjemperoman. På den annen side fikk han oppleve noen rolige år, til slutt hjemme i Setesdalen. Han døde på sin 71. fødselsdag, 2. juni 2008.

Kjetsaa var ingen ivrig universitetspolitiker, men gjorde en betydelig innsats som visepresident i Det internasjonale Dostojevskij-selskap. Han mottok flere utmerkelser i inn- og utland; de gjeveste var nok Fritt Ords store pris i 1994 og kommandørkorset av St. Olavs orden i 2007.

Kjetsaas betydning som praktisk utførende oversetter er hovedsaken, men han har også reflektert over sin egen praksis – i artikkelen «Om å oversette Dostojevskij» (Ergo 1994:3, s. 158–166). Her går han punkt for punkt gjennom problemer som møter en oversetter av Dostojevskij (og mang en annen forfatter) med oppmerksomheten rettet primært mot det norske publikum. «For hvis man taper kampen om leseren, hjelper det lite at man vinner all verdens oversetterpriser.»

På det organisatoriske felt har han gjort en avgjørende innsats for å få etablert innkjøpsordningen for oversatt skjønnlitteratur (se artikkelen «Dickens på statsbudsjettet?», Aftenposten 5. februar 1987, morgen).

Foto: UiO

Om man ser nærmere på Kjetsaas oversettelser, vil man snart se at de gjennomgående er tro gjengivelser av de russiske originaler. I motsetning til flere tidligere oversettere, springer han sjelden over vanskelige passasjer, og en tung eller snørklete russisk formulering kan fremtre i noe forenklet, men fremdeles fullt dekkende skikkelse hos Kjetsaa. Et par eksempler får greie seg: I første setning av Idioten står det så ordrett det kan oversettes: «toget på Petersburg–Warszawa-jernbanen», mens Kjetsaa har «Warszawa-toget», noe som er tilstrekkelig, siden det i samme setning fortelles at toget er på vei til St. Petersburg. Et litt mer komplisert tilfelle har vi i første setning av kapittel 9 i romanens siste (4.) del, som i omstendelig, tilstrebet ordrett gjengivelse lyder slik: «Det er gått to uker siden de begivenheter som ble referert i siste kapittel, og situasjonen for de opptredende personer i vår fortelling er blitt til de grader forandret at det er overordentlig vanskelig for oss å skride til fortsettelsen uten spesielle forklaringer.» Her er det åpenbart at en gjengivelse for det norske publikum må fjerne seg mer fra originalens ordlyd, og hos Kjetsaa lyder det slik: «To uker er gått siden den begivenhet som ble skildret i siste kapittel. Det er vanskelig å gå videre med fortellingen uten først å komme med noen opplysninger om personene, da deres stilling nå er helt forandret.» Her legger vi først merke til noen små forenklinger, dernest oppdeling av den lange russiske periode i to norske. Slik oppstykning av russiske setninger er svært alminnelig i norske oversettelser, og den forekommer også hyppig hos Kjetsaa, men ikke brukt i overmål. Leseren får en tekst som glir godt og som med all mulig rimelighet samstemmer med den russiske original.

Samlet må Kjetsaa karakteriseres som sin generasjons viktigste formidler av russisk kultur til Norge. Dette gjelder ikke minst hans oversettergjerning med hovedvekt på det 19. århundres prosaklassikere.

Geir Kjetsaa under symposium i Det internasjonale Dostojevskij-selskap i Normandie, 1983. Foto: Erik Egeberg

Erik Egeberg