Herman Wildenvey, 1885–1959

Herman Wildenvey var ikke oversetter av yrke eller kall; han var først og fremst dikter. Hans arbeid med gjendiktning av store forgjengere som Shakespeare og Heine kan sees som en forlengelse av den dikteriske livsgjerningen, mens de ganske få romanoversettelsene (totalt 2, begge engelskspråklige) nok var motivert av akutte behov for friske penger til husholdningen, kombinert med hans forlegger Harald Griegs ønske om å redusere dikterens raskt voksende forlagsgjeld.
Som gjendikter tok han seg store friheter – for eksempel ved å omforme originalens prosa til vers i bunden form. Som oversetter av den unge amerikaneren Ernest Hemingway har vi i hvert fall hans dikterbror Olaf Bulls ord på at han gjorde en glimrende jobb.

Wildenvey er et oppdiktet navn, etter sigende inspirert av en arkaisk skrivemåte av «den ville Veia» – bekken som renner forbi Hermans barndomshjem i åsen ovenfor Mjøndalen i Nedre Eiker. Han vokste opp på småbruket Portåsen i en strengt religiøs familie med en rekke halvsøsken, en alvorsmann til far, en tante i mors sted og en from og godmodig bestemor. Faren var småbruker og vognmann. Hermans biologiske mor var en godt voksen ugift kvinne som tjente i huset til en gammel ungkar i bygda. Det var kompliserte forhold, men enkle kår. Og strenge bud. All befatning med verdslig litteratur var betraktet som syndig. Hermans første litterære forsøk – en humoristisk nidvise mot bonden på nabogården – ble honorert med en omgang juling fra farens hånd. Det fikk ham likevel ikke til å slutte.

Etter konfirmasjonen (år 1900) forsøkte han seg uten hell i arbeidslivet og kom deretter inn på et ettårig kurs på Buskerud Amtsskole. Etter en kort læretid som allround-journalist i Drammens Blad fikk han utgitt sine ungdomsdikt i bokform, Campanula, i 1902. Takket være økonomisk støtte fra private gikk han en tid på middelskole på Hokksund, en utdannelse han kompletterte på Tønders skole i Kristiania, der han omsider fikk eksamen etter å ha kontinuert i gymnastikk. Han fortsatte studiene på deltid ved et artiumskurs, men valgte å benytte en tilsendt billett fra en onkel i Amerika fremfor å gå opp til eksamen. «Jeg gikk fra engelsklinjen til Amerikalinjen,» som han med typisk galgenhumor sukket.

Emigrantskipet «Norge» forliste på Rockall i juni 1904; den nittenårige Herman Portås var blant de få overlevende. I det norsk-amerikanske miljøet i USA forsøkte han mange slags leveveier, før han kom inn på et teologisk seminar i St. Paul, Minnesota. Der skal han ha arbeidet på en ufullendt avhandling om engelsk poesi «fra Chaucer til Shakespeare». Hans formelle utdannelse ender her, resten er selvstudier. Det er imponerende – henimot ubegripelig – at Wildenvey senere i livet så seg i stand til å oversette (og gjendikte) fra så vel engelsk som tysk og fransk. To års opphold i USA, hvorav mye av tiden ikke var viet til fordypning i språklige og litterære emner, pluss noen spredte – og adspredte – opphold i Paris, Berlin og Weimar var all hans bagasje, i tillegg til det han måtte ha fått med seg fra middelskolen og artiumskurset.

Etter alt å dømme var han tilbake i Drammensdistriktet etter USA-oppholdet sommeren 1906. Han slo seg gjennom på ulike vis og fikk antatt – og vakte stor oppmerksomhet med – sin første seriøse diktsamling, Nyinger, høsten 1907. Fra da av var han dikter på heltid og aktivt medlem av det bohemske, kulturradikale åndslivet. Ved siden av svært mange elegante, velformede og ofte morsomme dikt som nådde ut til et stort publikum, skrev han flere romaner og andre tekster basert på egne opplevelser. Han ble en yndet oppleser av egne dikt og dro på lange, landsomfattende turneer som gjerne kulminerte med en helaften i universitetets Aula, med Kongen til stede på første benk.

Til lyrisk dikter å være hadde han tidvis gode inntekter, men en krevende og til dels ødsel livsstil medvirket til at han likevel ofte var i forlegenhet. I 1912 ble han (likevel) gift med Gisken Andreassen (1892–1985) fra Vågan, som senere selv fikk en viss suksess som forfatter. Hennes eksamenspapirer var enda mindre imponerende enn hans. Ikke desto mindre hjalp hun sin mann med å oversette minst én engelskspråklig roman en gang han hadde vært nødt til å sykmelde seg. Det dreier seg om Liam O’Flaherty: Mr. Gilhooley, som kom ut i Gyldendals «Gule serie» i 1932. Gisken Wildenveys navn står ikke på tittelsiden, men det fremgår av ekteparets private korrespondanse at det var hun som gjorde halve jobben.

To år tidligere hadde Wildenvey oversatt – så vidt vites på egen hånd – den da ganske ukjente Ernest Hemingways Farvel til våbnene (Gyldendals «Gule serie» 1930). Det var Gunnar Larsen som hadde oversatt den første Hemingway-boken som kom på norsk, i samme serie, og man kan spekulere på hvorfor Wildenvey ble bedt om å ta nummer to. Forlagsdirektør Harald Grieg kan ha hatt et vikarierende motiv for å be sin kjæreste lyriker om å påta seg denne oppgaven, da han kan ha regnet med å avkorte honoraret med noen prosenter til nedbetaling på dikterens betydelige forlagsgjeld. Eller i det minste at oversetterhonoraret for en stund ville stagge dikterens behov for nye forskudd. (Avregningen fra forlaget er bevart. Oversetteren fikk utbetalt honorar for 21 ½ ark à kr 50 = 1.075 kroner i april 1930.)

Wildenveys oversettelse er kommet i utallige nye utgaver på Gyldendal og i regi av Bokklubbene, tilsynelatende med bare små språklige justeringer. Det i seg selv tyder på at oversettelsen holder mål. Oversetteren har ivaretatt forfatterens stil og setningsrytme, som den gang må ha virket sær og avvikende, med de mange sideordnede ledd forbundet med «og» i suveren forakt for kommareglene. Olaf Bull skrev begeistret til sin kone Suzanne da boken var ny, at den måtte hun lese – «den er glimrende oversatt av Wildenvey».

Etter disse to titlene i «Den gule serie» er det slutt på Wildenveys karriere som prosaoversetter. Resten av hans oversetteri er gjendiktninger. Denne virksomheten innledes i 1912 med et oppdrag fra Nationaltheatret om å oversette Shakespeares As You Like It. Stykket ble oppført med stor suksess, og det ble sagt at Wildenvey var morsommere enn Shakespeare. Det vakte en viss oppmerksomhet i teatret da den nokså nygifte Gisken til premieren presenterte seg i billettluken som «forfatterens kone». Aldri før hadde fru Shakespeare vist seg i Nationaltheatret. Men på en måte hadde Gisken rett; Herman Wildenvey hadde gjendiktet stykket så grundig at det ble hans eget.

Bokomslag. Leke i skogen.

Leken i skogen, As you like it

As you like it ble utgitt i bokform tretti år senere, i 1942, da med norsk tittel: Leken i skogen. Boken har et forord i sonetteform, der oversetteren kaller sitt verk «en parafrase» og forklarer gjendiktningens vesen med et bilde fra anatomien: «Den store mester har jo lånt skjelettet …/ Jeg har på nutidsvis fornyet kjøttet./ Med gud og æren er det Shakespeares ånd.» Originalens replikker i prosa er diktet om (gjendiktet!) til rimede, stort sett jambiske femfots vers. Det er mye som tyder på at det falt Wildenvey lettere å skrive rimede strofer i bunden form enn ordinær kunstprosa.

Den franske lyrikeren Paul Géraldys (1885–1983) berømte diktsamling Toi et moi, utgitt i Paris første gang i 1912, var en formidabel kommersiell suksess som Wildenvey påtok seg å oversette for Aschehoug forlag i 1926. Det dreier seg om ganske enkle dikt som beskriver hverdagslige scener i et kjærlighetsforhold, en slags samlivspoesi som Wildenvey var høyt kvalifisert for å forstå til bunns og formidle med følelse. Han oppdaget imidlertid at de tilsynelatende enkle formuleringene likevel ikke var lett å oversette, og innså at han i grunnen ikke behersket fransk. Da fikk han hjelp av sin venn og kollega Alf Larsen (1885–1967), som oversatte meningsinnholdet i de banale strofene, hvoretter Wildenvey gjorde dem om til rytmiske, rimede dikt igjen. Også det var mer krevende enn han hadde trodd. Han holdt ikke leveringsfristen og sendte inn manuset uten den siste gjennomlesningen som kanskje kunne ha reddet ham unna en tabbe som er blitt legendarisk. En flause huskes bedre enn hundre gode løsninger! Wildenvey oppdaget det selv, etter å ha sendt fra seg manuset, og forsøkte med ilpost å få rettet det opp, men for sent! Han (eller kan det ha vært Alf Larsen?) hadde forvekslet «sofaputene» (les coussins) med «kusinene» (les cousines).

«La oss sende kusinene pokker i vold!» foreslår mannen der han sitter i sofaen med sin forlovede og kanskje har lyst til å legge seg ned, men så er det noe som hindrer dem, et par kusiner eller sofaputer. Feilen ble lagt merke til av minst én ondsinnet kritiker og er aldri blitt glemt, enda den ble korrigert i neste opplag. «Fjern putene, hvis de er ubekvemme/ og lat som hjemme!» står det i alle senere utgaver. Alf Larsens navn er forøvrig ikke nevnt noe sted i boken.

Til tross for diktsamlingens spektakulære utbredelse regnes ikke Du og jeg blant det 20. århundrets betydelige dikterverk, og selv etter bearbeidelse av to av Norges fremste lyrikere (Wildenvey og Larsen) er ikke diktene blitt vektigere, dypere eller mer interessante. De kan fungere som bruksdikt for nyforelskede par, kanskje også som trøstedikt for lesere i kjærlighetssorg. Språklig og formelt er det lite å utsette på Wildenveys gjendiktningsarbeid, det må sies når så mye er sagt om den ene komiske tabben. Wildenvey er en virtuos versemaker, og det lette innholdet er ikke ukjent for ham. Versene flyter med en letthet som gjør leseren fremmed for arbeidet, det møysommelige slitet som nødvendigvis ligger bak.

En annen folkekjær lyriker som sto Wildenvey nær, var den for lengst avdøde, men fortsatt mye leste tyske dikter Heinrich Heine (1797–1856). Hans utvalgte dikt med tittelen Buch der Lieder kom ut i 1827, og Wildenveys gjendiktning av samme bok var planlagt til hundreårsjubileet i 1927; det hadde han avtalt med Aschehougs direktør William Nygaard (senior). Fra Harald Griegs side så denne avtalen ut som enda et illojalt forsøk fra Aschehougs side på å kapre hans kjæreste og dyreste lyriker. For Wildenveys del betydde valget av Aschehoug først og fremst en utsettelse med nedbetalingen av gjelden til Gyldendal.

Det skulle ta to år mer enn beregnet å få boken ferdig. Sangenes bok kom ut, på Aschehoug, i 1929. Da sørget Harald Grieg for å få kontraktfestet enerett til Wildenveys produksjon for fremtiden.

Det er nesten hundre år mellom dikter og gjendikter, og kulturbakgrunnen deres er mildt sagt forskjellig. Men mellom Heinrich Heine og Herman Wildenvey er det et slektskap som kommer tydelig til syne i denne fyldige diktsamlingen. Heine veksler mellom poengterte smådikt, lengre fortellende dikt, satire, rene fyndord, urimede blankvers, strenge sonetter og frie vers – som om Wildenvey skulle ha gjort det selv. Det er en kongenial gjendiktning. Romantisk ironi, humor og vidd, språklig oppfinnsomhet og dristige rim – det er Wildenveys og Heines felles virkemidler. Man vet at gjendikteren måtte innlegges for nervøs overanstrengelse flere ganger mens han arbeidet på dette verket; det må likevel ha vært et arbeid staket opp med lysende lykketreff. Sangenes bok ble gjenutgitt av Aschehoug så sent som i 1992.

Wildenveys versjon av de klassiske fablene (Æsops fabler i norske dikt, Oslo 1941) kan ikke kalles en oversettelse; i dette tilfellet trenger vi mer enn noensinne det gode norske ordet «gjendiktning». De opprinnelige «Æsops fabler» som ble nedtegnet på gresk noen hundre år f.Kr., er noen ganske kortfattede, ukunstlede prosastykker med snusfornuftig moral, som senere tiders diktere har tilført liv og kunstnerisk form, hver på sitt språk. Blant Wildenveys forgjengere må særlig fremheves Phaedrus (15 f.Kr–50 e.Kr, til latin) og Jean de la Fontaine (1621–95, til fransk). Wildenvey behersket ikke originalspråket (gammelgresk), men kan ha lest de opprinnelige fablene slik de foreligger på engelsk, eller i en av de mange moderniserte og tilpassede utgavene som finnes i flere varianter på de fleste språk. Han har ikke forsøkt å oversette noen bestemt versjon, men har laget sin egen. At disse kloke og fornøyelige barneversene ikke er tatt med i noen utgave av Herman Wildenveys samlede dikt, kan enten skyldes forleggerens generelle nedvurdering av sjangeren barnevers, eller det faktum at boken ikke kom ut på Gyldendal, men på det nystartede Ernst G. Mortensens forlag i krigsåret 1941.

For fullstendighetens skyld kan det nevnes at Wildenvey rundt 1950 oversatte minst to forskjellige klassiske teaterstykker, som han forsøkte å overtale Gyldendal til å utgi i bokform, uten å lykkes. Disse foreligger derfor bare som fragmenter blant dikterens etterlatte papirer (med mindre de skulle finnes arkivert i teatrenes repertoar-arkiv). Det dreier seg om Alfred de Mussets komedie On ne badine pas avec l’amour («Man spøker ikke med kjærligheten», mange år senere oversatt av Kjell Helgheim og utgitt på Solum forlag 2011) og selveste Goethes ungdomsverk Clavigo. I Mussets tilfelle oversetter Wildenvey, sin vane tro, fra prosa til bunden form. Hva han gjør med Goethes sørgespill, er ikke kjent.

Tom Lotherington