Trond Winje, 1928–2002

Trond Winje må regnes som en av sin generasjons betydeligste og mest produktive tyskoversettere og formidlere av tyskspråklig litteratur i Norge. Han oversatte både store klassikere (Lessing, Kleist), viktige moderne klassikere fra første halvdel av 1900-tallet (Kafka, Hesse) og dessuten en rekke tyske samtidsforfattere. Han mottok Bastianprisen i 1973, Hesseprisen i 1996 og Vegårshei kommunes kulturpris i 1997.

Trond Winje mottar Hesse-prisen

Trond Winje ble født i Oslo 6. september 1928. Hans dype fortrolighet med tysk litteratur var ikke akademisk begrunnet. Meningen var å gå inn i farens firma, Malthe Winje & Co., og rett etter den tyske okkupasjonen av Norge under annen verdenskrig var over, reiste den 19 år gamle handelsgymnasiasten for å arbeide i et elektrofirma i Zürich. Der lærte han tysk. Prosjektet utvidet seg til fem eventyrlige, nærmest vagabondaktige vandreår med de underligste strøjobber og menneskemøter, ikke minst med kunstnere og skribenter, i Sveits og et krigsherjet Tyskland og Østerrike, senere også i Italia. Et av mange høydepunkter var møtet med den tyske forfatteren Hermann Kasack, som straks ante unge Winjes pengenød og ordnet med en serie radiointervjuer av ham om norsk litteratur. En roman av Kasack ble også det aller første Winje oversatte fra tysk, Byen og elven i 1954. Han forsøkte seg også som korrespondent for norske aviser. Winjes beretninger om denne lære- og vandretiden overgikk i intensitet og bisarre detaljer mang en klassisk dannelsesroman. I denne perioden gjorde han sine dype, avgjørende erfaringer med det tyske fenomen i videste forstand. For hans livsroman var ikke bare rolig og harmonisk, den inneholdt alt tidlig mer disharmoniske elementer som peker fremover mot hans beskjeftigelse ikke bare med klassisk, men også moderne tysk litteratur og dessuten psykiaterne Sigmund Freud og Carl Gustav Jung.

Hans debut som oversetter sto imidlertid ikke i de store tyske dikteres tegn. Ifølge egne opplysninger livnærte han seg til å begynne med som oversetter av det han omtalte som «cowboybøker», utgitt under forskjellige psevdonymer. Men han prøvde seg også som skuespiller og forfatter, tok artium som privatist, Sagene lærerskole, underviste i 25 år og grunnla også en musikkskole i Porsgrunn. Deretter fulgte de viktigste oversetterårene. I 1980 trakk han seg tilbake til et idyllisk avsidesliggende hus ved skog og vann i Vegårshei, der han levde som birøkter, litterat og oversetter, stille og avskjermet, men likevel med bred kontaktflate til europeisk litteratur og ikke minst teater – en av Winjes store interesser. I 1997 fikk han Vegårshei kommunes kulturpris. Da han døde 22. mars 2002, hadde han oversatt vel 60 seriøse verk fra tysk, hvorav rundt 25 dramatiske og dessuten enkelte oversettelser fra andre språk. Han var medlem av Norsk Oversetterforening og utga sine oversettelser hovedsakelig på de store forlagene Aschehoug og Gyldendal, men også noen på mindre forlag som Solum. Han skrev også noen egne bøker: Fri skole – et pedagogisk alternativ (1959), Vi sliper smykkesten (1978/83) og Ønskekvisten (1983).

I 1965 dukket han opp som seriøs tyskoversetter og fikk vist hva han hadde opparbeidet i vandreårene og hva han egentlig ville, med en glitrende oversettelse av Rainer Maria Rilkes Malte Laurids Brigge fra 1910. Med dette ble han oppdaget av den kjente, tyskfødte forlagsmannen Max Tau, som da var tilknyttet Aschehoug. Rilkes tidlige modernistiske bok kaller Winje «Et eksperimentelt forsøksfelt». Og om språkføringen sier han i sitt etterord: «Malte-boken skapte skole og føyde en helt ny toneart til det tyske sprog. Grepet, det stilistiske grep med å hente inn uventede substantiver og substantivere adjektiver og verber, viser klar tilhørighet til skulpturen, det er en stillestående reisning i mange passasjer som bare kan forklares med ønsket om å av-indivualisere den skuende part, oppheve tiden, og gi det iakttatte objekt skulptural renhet i et indre rom av total virkelighet. Rilke er i denne forstand en slags nomenets dikter. Dessuten slåss han uopphørlig for å gi ordet en plass i den syntaktiske sammenheng som tvinger ordet selv til å tenke over hvorfor det står akkurat der, kanskje blant nye naboer, kanskje med vissheten om at det nå må forholde seg annerledes til omgivelsene enn det gjorde før.» (s. 181).

Snart fulgte en rekke oversettelser av klassiske storverk i tysk litteratur; for romantikeren E.T.A. Hoffmanns Fantastiske fortellinger fikk han allerede i 1973 Bastianprisen. I rekken av klassikere står særlig dramatiske verk sterkt og avspeiler hans nære samarbeid med flere norske teatre, særlig Rogaland Teater. Han kaller her gjerne sine oversettelser «gjendiktninger», en betegnelse som vel vanligvis bare brukes om lyrikk. De omfatter Gotthold E. Lessings Nathan den vise og Minna von Barnhelm og ikke minst fem verk av en dramatiker som med sitt splittede sinn sto i kontrast til både Goethes klassisisme og de egentlige romantikerne rundt 1800: Heinrich von Kleist, en forløper for 1900-tallets moderne teater som Winje følte et spesielt slektskap med. Av Kleist formidlet han Prins Fredrik av Homburg (1986), Penthesileia (1988), Den knuste krukken (1991), Amfitryon (1994) og Kätchen fra Heilbronn (1996), flere oppført på norske scener. Men blant Winjes oversettelser av eldre litteratur finner vi også et utvalg av Wolfgang Amadeus Mozarts brev, og verk av Adalbert Stifter (Storskog, Abdias) og Georg Büchner (dramaene Woyzeck, Leonce og Lena).

I antologien Det umuliges kunst. Om å oversette skriver Winje om å oversette klassiske tekster og fremhever spesielle trekk ved det tyske språk:

«som toneart betraktet [ligger det] åpenbart lavere på skalaen enn det norske. Mange flerstavelsesord, stor tetthet av konsonanter, lukkede vokaler, en vrimmel av bøyningsendelser – og en kompakt, effektiv syntaks som lynraskt skaper en konstellasjon av mening der vi på norsk må ty til innskutte ledd og relativforbindelser for å få frem samme mening. (Vanlig tysk prosa kan ‘vokse’ i volum ca. 7 % under overfarten til norsk.) Disse forhold […] gjør at man under oversetterarbeidet uvilkårlig transponerer det hele opp i et lysere leie […] fordi norsk rett og slett ikke kan bære mange av de tunge og relativt mørktklingende ordforbindelser som ubesværet lar seg gjennomføre på tysk.» (s. 60f.)

Og om det norske språknivå Winje selv har valgt:

«Jeg har valgt et lett konservativt riksmål med forholdsvis myke fonemer i mine oversettelser – ikke som innlegg i noen sprogstrid, men fordi det gir meg mulighet for å ta vare på det jeg for meg selv gjerne kaller ‘plutselige poetiske tilstander’. Det kan være gatens poesi eller klosterets poesi – det viktige er å ta utgangspunkt i et sprognivå som ligger slik til i forhold til dagligtalen at avstanden til skjønnhetens og kjærlighetens sakrale regioner fortsatt er troverdig – samtidig som en viss ‘høyde’ gir meg frihet til fritt fall ned til enhver annen situasjon (den må også være troverdig). Det er et spørsmål om å kunne bevare patos og komikk, uanstendighet og ynde selv når det opptrer ved siden av hverandre i absurde situasjoner, det er med andre ord om å gjøre å bevare absolutt gjenkjennelighet samtidig som man skaper distanse eller nærhet, der det er nødvendig.» (s. 62).

En annen gruppe utgjør moderne klassikere. Her lyser ikke minst navnet Franz Kafka. Av ham leverte Winje i sine senere år nyoversettelser av Prosessen (1992), Mannen som forsvant (1994), og de ikke før oversatte Fortellinger og annen prosa (1995) og Efterlatte fortellinger og skisser (1996). Kafka ble i disse årene gjenstand for stor, fornyet interesse og Prosessen ble kåret til «århundrets roman».

Et annet tyngdepunkt i Winjes produksjon er hans fem oversettelser av Hermann Hesse: Glassperlespillet (1970), Siddhartha (1976), Peter Camenzind (1979), Narsiss og Gullmunn (1981) og Østerlandsferden (1988). Disse gjorde også norske lesere i stand til å ta del i den store og oppsiktsvekkende Hesse-renessansen som fulgte i kjølvannet av det internasjonale ungdomsopprøret, hippietiden og 1968-generasjonen. For disse Hesse-oversettelsene ble Winje belønnet med den prestisjetunge tyske Hesse-prisen i 1996, utdelt under stor festivitas i forfatterens fødeby Calw. Juryen vurderte disse oversettelsene som «ytterst omhyggelige og veloverveide og også som svært vellykkede i forhold til originalen». Blant Winjes oversettelser av moderne klassikere finner vi også verk av Arthur Schnitzler, Frank Wedekind, Stefan Zweig, Johanna Spyri (Heidi), Bertolt Brecht og Elias Canetti, og heller ikke å forglemme av psykoanalytikerne Freud (bl.a. Drømmetydning) og Jung, som jo også er kjent som store stilister.

I en tredje gruppe står hans oversettelser av en rekke samtidsforfattere: Dieter Wellershoff, Christoph Hein, Franz Xaver Kroetz, Peter Hacks, Ludwig Fels og Rainer Fassbinder.

Det viktigste kjennetegn ved Winjes oversettelser er en utsøkt sans for språklig kvalitet. Men det vil ikke bare si en korrekt og samvittighetsfull gjengivelse av originalens innhold og stiltone. Winje hadde også en sjelden evne til å gi sitt språk en utpreget eleganse og friskhet, slik at også alderdommelige tekster under hans hånd kan bli lekende lette og ubesværede, men uten å gå på akkord med presisjon og dybde i formidlingen av en ofte tanketung tysk.

Til slutt en personlig opplevelse som gir et glimt av Trond Winjes spesielle personlighet og hans alvor i omgangen med den store tyske litteraturen. Mitt første møte med ham fant sted på et oversetterseminar på et norsk hotell. Her ble jeg, svært formelt, telefonisk oppfordret til å innfinne meg på hans rom. Winje tronet på sengen og begynte uten innledning på en høytidelig, salvelsesfull tale om hvor ytterst ønskelig, ja, i vårt lands bedrøvelige kultursituasjon, hvor egentlig helt nødvendig det var som oversetter bare å formidle den absolutt høyeste og beste tyske kvalitetslitteraturen. Alt annet ville være uten betydning. Den gang syntes jeg hans «Also sprach Zarathustra»-tone nok var litt fremmedgjørende, men jeg har nok med tiden gitt ham rett.

Sverre Dahl

 Kilder:

Dahl, Sverre (1996). «Laudatio» ved tildelingen av Hesse-prisen til Trond Winje i Calw.

Dahl, Sverre (2002, mars). «Nekrolog over Trond Winje». Aftenposten.

Dahl, Sverre. Personlige samtaler med Trond Winje.          

Nasjonalbiblioteket. Liste over Trond Winjes oversettelser.

Norsk Oversetterforening. Liste over Trond Winjes oversettelser.

Qvale, Per (red.) (1991). Det umuliges kunst. Om å oversette. Oslo: Aschehoug.

Winje, Karen Marie (2017, februar). Korrespondanse.

Winje, Trond (1965). Etterord i Malte Laurids Brigge av Rainer Maria Rilke. Oslo: Aschehoug.

Winje, Trond (2002). Tekster i et skrift distribuert av Winjes familie posthumt.

 

Bibliografi