Axel Amlie, 1922–1996

Axel Amlie 1979. Foto. Sverre Bergli

Foto: Sverre Bergli, 1979

Axel Amlie er en fremtredende skikkelse blant norske oversettere. Av bakgrunn var han filolog med engelsk, latin og fransk som fag. Han oversatte omkring 60 bøker, vesentlig fra fransk og engelsk, men også noen fra svensk, blant annet flere tekster av Ingmar Bergman. Samtiden visste å sette pris på Axel Amlies innsats. Han ble ridder av den franske «Ordre du mérite» for sin formidling av fransk kultur, han fikk Norsk Oversetterforenings høythengende Bastian-pris i 1971 for sin oversettelse av Vladimir Nabokovs roman Forsvaret (The Defense), og Norsk kulturråds oversetterpris i 1978 for sin oversettergjerning.

Da tyskerne gikk til aksjon mot norske studenter i 1943, flyktet Amlie til Sverige og studerte engelsk i Uppsala. Der møtte han medisinerstudenten Karin Barkander (1920–2006), som han giftet seg med i 1948. De etablerte seg i Paris, der Amlie da hadde bodd i to år. Han hadde opprinnelig reist til Paris for å gjøre ferdig en hovedoppgave om Louis Aragons forhold til surrealismen, men den ble etter sigende stjålet på metroen og ble aldri fullført. Paret fikk etter hvert fire døtre, Monika (1952), Anne-Kristine (1954), Britt (1958) og Helene (1961) – den sistnevnte født etter hjemkomsten til Norge. Amlie var språklig bevisst og det en kunne kalle en språklig purist, og den eldste datteren forteller at det ble påpekt hvis barna ikke snakket korrekt hjemme. Karin ledet et laboratorium ved øyehospitalet Fondation Rothschild sentralt i Paris, der de også bodde, i den øverste etasjen. Amlie redigerte nyhetsstoff og var radio- og filmkommentator for Norge i Les Actualités françaises, en fransk nyhetstjeneste, og kommentator for Metro Goldwyn Mayer, i tillegg til å oversette. Han laget også et fransk språkkurs basert på franske sanger i svensk radio i 1958.

Frilanslivet begynte etter hvert å ta på, og da han i 1959 fikk tilbud om fast ansettelse i Kommunenes Filmcentral, flyttet familien hjem til Oslo, til Skillebekk. Han kommenterte Filmavisen, var skolefilmkonsulent og var med på å lage opplysningsfilmer. Karin arbeidet fra 1970 i Laboratorium for patologi, med å analysere celleprøver.

Amlie var svært musikkinteressert, og spilte selv blokkfløyte i et lite ensemble, Melkeveien Pibeconcertensemble. Etter hjemkomsten ble han med i «Visens venner», som var blitt startet i 1944, og han oversatte franske viser, blant annet av Jacques Brel og Georges Brassens.

Etter ti år i Kommunenes Filmcentral gikk Amlie over til NRK Utlandstjenesten, en avdeling som tok seg av alle relasjoner med utlandet. De tilrettela studie- og reportasjereiser for NRK-ansatte, tok imot utenlandske gjester, oversatte ledelsens og avdelingenes korrespondanse, og formidlet utveksling av programmer, særlig på musikkområdet. Han arbeidet først som redaksjonssekretær, deretter som avdelingsleder til han gikk av med pensjon i 1992.

Hele tiden fortsatte han å oversette ved siden av det faste arbeidet, og han hadde etter det familien opplyser, svært lange dager. Oversettelsene spente over et vidt spekter av tekster, fra krimbøker av blant annet Georges Simenon og P.D. James via populære forfattere som Henri Charrière (Papillon, 1971), John Fowles (Den franske løytnants kvinne, 1972) til engasjert litteratur med Elie Wiesel (En tigger i Jerusalem, 1970) og Frantz Fanon (Jordens fordømte, 1967). Vi finner smalere litteratur som Alain Robbe-Grillet (Sjalusi, 1966), og Louis Ferdinand Céline (Reisen til nattens ende, 1967), sammen med lettere tilgjengelige tekster av Saul Bellow, William Styron og William Golding på 1990-tallet. Han arbeidet helt til det siste. Gustave Flauberts Frédéric Moreau: en ung manns historie (L’Education sentimentale) kom ut i 1996.

Grunnene til at Axel Amlie begynte å oversette, var dels økonomiske: kampen for å kunne bidra til familieøkonomien som frilanser – og dels akademisk-litterære: ønsket om å formidle interessant utenlandsk litteratur til det norske publikummet. Kanskje var det mest på grunn av det siste, for i et intervju i VG med den kjente journalisten og skribenten Alf Hartmann sier han: «Man leser en roman på et fremmed språk og tenker: Aha, denne teksten kunne jeg tenke meg å uttrykke på mitt eget språk!» (Hartmann 1971). I det samme intervjuet sier han at oversetteren kan bli besatt av sitt arbeid, noe de fleste oversettere kan kjenne seg igjen i.

I et intervju i Gyldendals aktuelle magasin protesterer han mot det syn enkelte har på oversetteren, at han er en frustrert forfatter:

Mulig at den typen har eksistert. Men det er en insinuasjon som aldri rettes mot andre yrkesutøvere, musikere f. eks. Hvem sitter i konsertsalen og tenker at en fiolinvirtuos som har valgt å formidle andres musikk, er en mislykket komponist? Oversetteren har felles med forfatteren gleden ved å skrive og formulere seg. Naturligvis er det forfatteren som må tenke først, men også oversetteren er skapende eller medskapende.» (GAM 1978: 78).

Amlie regnet seg som en tolker og «gjendikter», og stilte seg fritt med hensyn til ordspill og vitser som oftest måtte endres fullstendig. Men han var nøyaktig med faktainnholdet i tekstene, og tilbrakte mye tid på Universitetsbiblioteket for å sjekke opplysninger. «Han ville nok likt Google!», som den eldste datteren sier. Han var også av dem som var glad i dyktige språkvaskere som kunne hjelpe ham med å gjøre oversettelsene enda bedre.

At Axel Amlie var en dyktig oversetter, gjenspeiles i de mange gode kritikkene han fikk for sine oversettelser. Om den teksten han fikk Bastian-prisen for, oversettelsen av Nabokovs The Defense, skriver André Bjerke i en kronikk i Dagbladet 6. oktober 1970: «Axel Amlie fortjener ikke bare lovord for sin norske gjengivelse av dette stilraffinerte mesterverket. Han fortjener en oversetterpris.» Noe han altså fikk året etter.

Ser man på oversettelsene fra de ulike språkene, kan det virke som om han stiller seg friere til de franske originaltekstene enn til de engelske, noe som kan ha sin bakgrunn i at han hadde det franske under huden etter alle årene i Paris, og at fransk uttrykksmåte og syntaks ligger noe fjernere fra norsk enn det engelsk gjør. Ser vi på en av de mest krevende oversettelsene fra fransk, Louis-Ferdinand Célines Voyage au bout de la nuit, som har fått den vellykkede norske tittelen Reisen til nattens ende, finner vi et typisk eksempel på dette i epigrafen, der han både forklarer et navn han regner med at norske lesere ikke kjenner, og legger til en halv setning for å gjøre meningen klarere:

«… C’est un roman, rien qu’une historie fictive. Littré le dit, qui ne se trompe jamais           
……..
C’est de l’autre côté de la vie.»
(Céline 1952: 5)       

«… Dette er en roman, og en roman er det rene oppspinn. Det står i Littrés           konversasjonsleksikon, og Littré tar aldri feil
..……

Det ligger bare noen skritt unna – på den andre siden av livet.
(Céline 1967: 5)

Et annet eksempel på at Amlie brøt opp den franske syntaksen og lagde sin egen versjon av teksten, finner vi når hovedpersonen Ferdinand slutter seg til et regiment og marsjerer sammen med dem:

«Alors on a marché longtemps. Y en avait plus qu’il y en avait encore des rues, et puis dedans des civils et leurs femmes qui nous poussait des encouragements, et qui lançaient des fleurs, des terrasses, devant les gares, des pleines églises. Il y en avait des patriotes! Et puis il s’est mis à en y avoir moins des patriotes … La pluie est tombée, et puis encore de moins en mois et puis plus du tout d’encouragements, plus un seul, sur la route.»
(Céline 1952: 10)

«Vi marsjerte lenge. Det var ingen ende på gatene, og i gatene sto sivilister og      kvinnfolkene deres og kastet blomster til oss fra kaféterrassene, fra jernbanetorgene og fra plassene utenfor de fullsatte kirkene. Utallige var de, patriotene. Etter hvert ble de litt mindre utallige … Det begynte å regne. Det ble færre og færre av dem, og til slutt kom det ikke et eneste oppmuntrende tilrop. Ikke ett.»
(Céline 1967: 9)

I tillegg til å oversette bøker, tekstet Amlie filmer, og han lærte opp flere som senere kunne livnære seg som tekstere. En tidligere kollega betegner ham som svært hjelpsom og som en fremragende tekster. I sin oversettervirksomhet tok han tidlig i bruk tekniske nyvinninger, som tekstbehandlingsredskaper, og for tekstervirksomheten installerte han et eget klippebord i leiligheten i Bygdøy allé, slik at han kunne levere ferdige produkter. Men som den bevisste fagforeningsmannen han var, ville han til å begynne med ikke levere disketter med romanoversettelser til forlagene før de betalte for dem.

Da han kom hjem til Norge i 1959, ble Amlie stadig mer engasjert i oversetternes ve og vel. Etter alle årene som frilanser, visste han hvor skoen trykket. Allerede i 1953, mens han bodde i Paris, hadde han vært en av stifterne av den internasjonale oversetterføderasjonen FIT (Fédération Internationale des Traducteurs), og etter hjemkomsten engasjerte han seg i Norsk Oversetterforening, som var blitt dannet i 1948. Han var formann i foreningen fra 1968 til 1977, og leder av foreningens faglige råd fra 1985 til 1986.

Axel Amlie var en uredd formann i Norsk Oversetterforening, og under hans ledelse viste foreningen flere ganger muskler i konflikter med forlag. Da Ellinor Kolstad i 1974 avviste et skambud på en oversettelse for Gyldendal forlag, og forlaget ikke ville øke honoraret til et anstendig nivå, skrev Amlie rundt til medlemmene, manet til solidaritet og ba om at ingen av dem måtte påta seg denne oversettelsen. Teksten ble aldri oversatt.

En annen gang oppsto det en konflikt mellom oversetteren Tryggve Norum (1911–1987) og Dreyer forlag, fordi forlaget hadde gitt ut en rekke av Norums Dickens-oversettelser uten å gi ham anledning til å revidere teksten. Norsk Oversetterforening ba da om forhandlinger, som forleggerne hadde vært svært nølende til å gå med på, for å la være å gå til rettssak.

I en konflikt som oppsto mellom Kjell Askildsen og Den norske Bokklubben, hadde Bokklubben fått en engelskprofessor til å rette opp Askildsens oversettelse av en novelle av Samuel Beckett uten å konsultere oversetteren. Deretter lot de den trykke, uten å presentere ham for rettelsene. Amlie anmeldte Bokklubben til politiet for brudd på åndsverkloven, og krevde beslag av opplaget. Bokklubben måtte legge inn beklagelse i bøkene og betale Askildsen erstatning. Denne ga han til Norsk Oversetterforening som en start på foreningens Solidaritetsfond.

Det var i Amlies formannstid, i 1972, at oversetterne endelig fikk en normalkontrakt med forlagene, i første omgang uten honorarsatser. Amlie var formann også da Norsk Oversetterforening valgte å si opp den første normalavtalen, men det var neste formann, Ivar Eskeland, som fikk honoraret på plass. Han forhandlet med NRK på vegne av Norsk Oversetterforening, sammen med de andre skribentorganisasjonene, og etter en periode med boikott fikk de til et godt forhandlingsresultat.

I ettertid kan man se at nettopp formannens sivile mot var en viktig grunn til at forlagene endelig begynte å ta oversetterne på alvor. Amlie selv kommenterer fremgangen på følgende måte i en tekst han skrev til Norsk Oversetterforenings 40-årsjubileum i 1988:

«Nå etterpå er det vanskelig å avgjøre om det var vår nye, aggressive holdning som var hovedårsak til at forleggerne i april 69 for første gang satte seg til forhandlingsbordet, eller om de rett og slett hadde oppdaget at de var i utakt med opinionen, at kulturpolitikken både her hjemme og ute i Europa mer og mer gikk i opphavsmennenes favør, og at en offentlig strid ville understreke bransjens børsinteresser snarere enn dens katedrale pretensjoner. Det var vel helst en kombinasjon av atmosfære og aktivt påtrykk, men selv om det tok nesten tre år å komme til enighet med motparten, synes jeg vi har rett til å være litt stolte av at vi – som det første land i Europa – fikk en normalkontrakt som var akseptabel nok til at våre svenske kolleger senere brukte den som mal under sine egne forhandlinger, og som de fleste andre oversetterorganisasjoner ennå bare kan drømme om.» (Formo 1998: 209)

Selv i dag, nesten 30 år etter at disse ordene ble skrevet, har han sine ord i behold. De norske oversetternes normalkontrakt er fremdeles bare en fjern drøm for de fleste oversettere rundt omkring i verden, noe som viser hvilken innsats han gjorde. Norske oversettere har mye å takke Axel Amlie for.

Bente Christensen

Kilder:

Amlie, Axel og Karin Barkander: Brevveksling i årene 1946–48. Upublisert.

Amlie, Monika (2017, 22. mars). Samtale med Bente Christensen .

Louis-Ferdinand Céline, Voyage au bout de la nuit, Gallimard, 1952.

Louis-Ferdinand Céline, Reisen til nattens ende, Gyldendal, 1967. Overs. Axel Amlie.
Dagbladet 6. oktober 1970.

Formo, Tone (1998): Oversettelse i Norge etter 1940. I Solveig Schult Ulriksen, Per Qvale, Mimi Omdahl og Herbert Svenkerud (red.), Brobyggere. Oversettelse til norsk fra middelalderen til i dag. Oslo: Aschehoug.

Gyldendals aktuelle magasin, nr. 2, 1978.

Hartmann, Alf (1971, 3. mars). «Oversetteri er en luksushobby». VG.

Krogstad, Morten (1988). Godt ord igjen. Festskrift ved Norsk Oversetterforening 40-årsjubileum. Oslo: Norsk Oversetterforening.

Bibliografi