Herbert Svenkerud (t.h.), med Bjarne Berulfsen i 1968. Foto: Ukjent, Oslo Museum.

Herbert Svenkerud (født 28. august 1927, død 2. mai 2009) var skjønnlitterær oversetter, forlagsredaktør og ordbokforfatter. Ved siden av sitt faste arbeid i J.W. Cappelens Forlag oversatte han et halvt hundre bøker, hovedsakelig engelskspråklig skjønnlitteratur, av forfatternavn som Philip Roth, Joseph Heller, James Joyce, Samuel Beckett, Jean Genet, Henry Miller, Arthur Conan Doyle, og Garrison Keillor. Han mottok Bastian-prisen for fremragende oversettelse i 1985 for oversettelsen av William Trevors Skjebnens marionetter, og Norsk kulturråds oversetterpris i 1982. Oslo Bys kulturpris 1985. I 1997 fikk han Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforenings ordbokpris for sin engelsk-norske ordbok.

Slekten Svenkerud kom fra Vang i Hedmark, men Herbert vokste opp på Grünerløkka med foreldrene og to yngre søstre. Familien var pinsevenner, og Herbert talte som en bog i menigheten Salem. Samtidig behersket han den breieste grønnerløkkalingo – det skulle siden berike hans språklige register som oversetter. Blant gutta ble den fremmelige guttungen referert til som proffesorn. At han var filologisk årvåken og registrerende helt fra tidlig barndom, fremgår av hans essay «Vi danser med ulver» (Samtiden 2/3 1999).

En nokså godt bevart hemmelighet er at 22-åringen Herbert Svenkerud skrev en roman, 155 sider lang, utgitt på Ansgar forlag i 1949. Når mai går inn med regn utspiller seg i et kristent ungdomsmiljø, presumptivt en pinsemenighet, med forelskelser, anfektelser, oppgjør og oppbrudd. Romanen er språklig spenstig, med et dryss av innovative metaforer og et stort sortiment adjektiver, troverdige dialoger, dog noe repetitiv etterhvert. Man gjenkjenner oslotonen, men uten helt å gjenkjenne Gunnar Larsen, Johan Borgen og andre av de toneangivende. Sterkt sanselig, med et fint blikk for detaljer, så vel i mellommenneskelige relasjoner som i naturen og de urbane omgivelser. I tilbakeblikk ser man her kimen til den språkkunst enboks-forfatteren siden skulle utfolde på andre litterære felt gjennom et halvt århundre.

I 1950 oversatte han sin første bok, for Ansgar Forlag, de neste ni kom på Nasjonalforlaget i årene1960–1963, mens han arbeidet i forsikringsbransjen. Fra 1965 oversatte han nesten utelukkende for J.W. Cappelens forlag, der han begynte i allmennredaksjonen samme år. Det vites ikke hvilke bøker han selv valgte, og hvilke forlagsdirektør Henrik Groth valgte å få oversatt. I november 1965 ble han ansatt som forlagsredaktør Fra 1969 til 1985 var han knyttet til skolebokavdelingen, der han redigerte lærebøker i fremmedspråk og dessuten arbeidet med ordbøker. Fra 1985 til han gikk av med pensjon i 1994 arbeidet han med ordbøker i fagbokavdelingen.

Herbert Svenkerud var en lydhør språkrøkter som ivaretok både det konserverende og det fornyende. Innarbeidede uttrykksmåter ble voktet over, og språklige sprell gjerne ønsket velkommen. Han kalte det å «la dansen gå i språkenes utkanter og tabubelagte bakgater» i sitt essay i Samtiden i 1999. Han vek ikke tilbake for hverken vulgæruttrykk eller dristig oppfinnsomhet når det gjaldt kjønnslivets oversetteriske utfordringer. Særlig har flere amerikanske forfatterskap, som Henry Millers og Philip Roths, utfordret det nedre litterære register og den mer frivole evfemismerikdommen i oversetterens vokabular.

I Henry Millers Sexus, Cappelen 1974–75, hanskes han slik med forfatterens hardcore:

Jeg har hatt lyst til å pule deg hele tiden. Bare den ræva di, for eksempel. Og de muggene! Og du behøver faen ikke sitte der og spille forarget jomfru. Jeg er sikker på at du er blitt rundpult mer enn én gang. Det står jo fitte med svære bokstaver over hele deg … bare vent, når du får denne her i den vesle sprotta di … jeg skal pule deg så møyet står som en foss ut av kjeften på deg … ditt helvetes sprutludder … så skal jeg knulle ræva av deg».

Her kan bemerkes at Svenkerud omstendelig, og korrekt nok (men kanskje ikke muntlig nok), har beholdt konjunksjonen at, og bruker være som perfektumhjelpeverb for forandringsverbet bli. Han beholder altså partisippformen blitt, som også kunne vært utelatt for å karakterisere kjapp muntlighet – men det understreker jo den passive rollen. Denne diakroniske vurdering – 47 års tidsavstand – bør naturligvis sees i lys av det hermeneutiske prinsipp: Vårt syn blir modifisert av mer enn bare tekstens mer eller mindre endrede karakter som ved enhver nylesning; vår forståelse blir modifisert av både den historiske og individuelle utvikling og av samtidens kontekst. Tidens elv har uthult tabubegrepene, vi er klokere og mer beleste, den sosiale sfære er ekstremt frilynt og sterkt seksualisert. Ikke minst har muntlighet og sjargong en annen beskaffenhet.

Da Gyldendal utga Agnar Mykles roman Sangen om den røde Rubin i 1956, ble den politianmeldt på grunn av dristige seksualskildringer. Boken ble av byretten stemplet som utuktig og beslaglagt i oktober 1957; dommen ble opphevet av Høyesterett i mai 1958. Mykle-saken er i ettertid blitt stående som et bilde på 1950-tallets puritanske rettsvesen og samfunn.

Både originalutgaven av Sexus (1949) og den danske oversettelsen (1954) ble beslaglagt i Norge etter ordre fra Riksadvokaten i mai 1957. I april 1959 forbyr Høyesterett romanen solgt i Norge. Henry Miller skriver i den anledning til Cappelens advokat at han gladelig ville ha kjent seg skyldig på samtlige 97 anklagepunkter, men at romanen ikke inneholdt noe ondt eller giftig og er full av livgivende egenskaper, «sammenlignet med atombomben» (…) «Jeg ville naturligvis ikke anbefale den for mindreårige, men så ville jeg heller ikke gi et barn en flaske akevitt». Svenkeruds oversettelse av Sexus ble utgitt i tre bind i 1974–75 uten noe rettslig etterspill.

Joseph Hellers Catch 22 (1961) utkom på Nasjonalforlaget i 1963 med tittelen Paragraf 22, også oversettelser til andre språk har valgt seg paragrafen. Mer adekvat ville det vært med en tittel som Snare 22/Felle 22/ Knep 22/List 22/Hake 22/ Mothake 22/Drawback 22/Krigslist 22, eller hvorfor ikke Svindelparagraf 22/Lureparagraf 22/Bløffparagraf 22? Både Triks 22 og Finesse 22 glir fint inn i konteksten. For alt vi vet, kan Svenkerud ha forkastet disse alternativene – men dermed er jo den lurendreierske betydningen borte i oversettelsen. Siden er catch blitt en gangbar norsk vending for en hake, noe iboende negativt, og catch 22 sågar for et logisk paradoks. Dessuten er kultboken verdenskjent ved sin originaltittel, og nyutgivelsen av Svenkeruds oversettelse bærer nå den amerikanske tittelen.

De intratekstuelle hensyn tvinger da Svenkerud til flere tilpasninger, som her:

«Det fantes bare en paragraf, og det var paragraf 22, som sa at bekymring for ens egen sikkerhet overfor virkelige og overhengende farer var et produkt av en fornuftig tankeprosess. Orr var sinnssyk og kunne bli fritatt. Alt han hadde å gjøre var å be om det, men så snart han gjorde det, var han ikke lenger sinnssyk og måtte fortsette å fly. Orr måtte være sinnssyk for å fortsette å fly og frisk hvis han ikke gjorde det, men hvis han var frisk, måtte han fly. Hvis han fløy, var han sinnssyk og behøvde ikke å gjøre det, men hvis han ikke ville, var han frisk og måtte. Yossarian var dypt grepet av paragraf 22s innlysende klarhet og plystret imponert.

    ‘Det er sannelig litt av en paragraf, denne paragraf 22,’ bemerket han.

    ‘Det er den beste paragraf som finnes,’ samtykket doktor Daneeka.»

(There was only one catch and that was Catch-22, which specified that a concern for one’s own safety in the face of dangers that were real and immediate was the process of a rational mind. Orr was crazy and could be grounded. All he had to do was ask; and as soon as he did, he would no longer be crazy and would have to fly more missions. Orr would be crazy to fly more missions and sane if he didn’t, but if he was sane he had to fly them. If he flew them he was crazy and didn’t have to; but if he didn’t want to he was sane and had to. Yossarian was moved very deeply by the absolute simplicity of this clause of Catch-22 and let out a respectful whistle.

‘That’s some catch, that Catch-22,’ he observed.

‘It’s the best there is,’ Doc Daneeka agreed.)

Men oversetteren får tatt noen gode grep også:

‘Where are the Snowdens of yesteryear?’  blir til «Hvor er Snowden som falt i fjor?» – så treffende som det kan få blitt, siden denne Snowden faktisk falt på et tokt året før.

Svenkerud har beholdt alle originalens egennavn, bortsett fra at han gjør Chief White Half Oates til Høvding Hvit Villhavre – i tråd med det beste norske tradisjoner, som Hjortefot og Lærstrømpe.

Svenkeruds første oversettelse fra fransk var Jean Genets Tyvens dagbok, på Cappelen i 1966. Den er garnert med tabuord som pule, pikk, soper, ronke, bakstikk, men har – tilsvarende lojalt av oversetteren – sterke innslag av høystil, som «… jeg eier i mitt indre det som utvirker forherligelsen … Om jeg er den verdig, vil den sikre meg den skjenselens æresorden hvis stormester den er.»  Med Jens Bjørneboes ord er Genet «den syndigste og den helligste, – mennesket som har båret skammens og fornedrelsens byrde som nesten ingen annen: tyven, ransmannen, forræderen, voldsforbryteren, den homoseksuelle prostituerte og den geniale selviakttager, dikter og samfunnsskildrer».

En komparativ lesning, ved Geir Uvsløkk, påviser at Svenkeruds oversettelse synes mer sømmelig eller blyg («modest») enn den amerikanske oversettelsen av Journal du voleur. Svenkerud har lagt til grunn Gallimard-utgaven fra 1949 og gjort varsomme endringer, angivelig av hensyn til sensuren – men ingen passasje er utelatt. Den amerikanske oversetteren har basert seg på den langt mer provokative førsteutgivelsen (i et minimalt opplag på 400) på Skira fra 1948, som er uoppdrivelig i Frankrike i dag. Den vanlige franske versjonen er Genets egen neddempede versjon fra 1953. Uvsløkk hevder dessuten at Svenkerud i enkelte passasjer har endret eller svekket et typisk trekk hos Genet, nemlig møtet eller sammenstøtet mellom to motpoler, som et poetisk ord og et vulgærord.

Det kan være tankevekkende at disse ukyske romanene av Miller og Genet utkom i 1949, samme år som Svenkeruds egen ærbare roman.

Svenkerud var ikke den mest bokstavtro av oversettere, og kunne være svært løssluppen i sin trofasthet mot det norske idiom. I hans oversettelse av Philip Roths Portnoys besværlige liv, Cappelen 1969, heter det om shiksene, de blonde, ikke-jødiske pikene: «Hvilken betegnelse skal jeg bruke på denne yrende, levende, leende, lystige, løsslupne flokken – stim, sverm, skare, skrei, mylder, vrimmel, skokk …? Nei, skokk passer bedre på shkotzim – eller kanskje bøling eller gjeng eller hurv eller bande. Jeg tenker på brødrene deres; alle shikser har brødre (…)» – I Roths original, Portnoy’s Complaint (1967) står det i all korthet: «Maybe a pride of shikses is more like it – or is it at pride of shkotzim? For these are the girls whose older brothers (…)» Det lange innskuddet med allittererende synonymer er et overskuddsfenomen fra oversetterens – og ordbokforfatterens – side. Spretne løsninger er det ellers flust av i teksten. Replikkvekslingen «– Groovy!» «– Prick!» blir til «– Gå’ta banen!» og «– Din lusekødd!». En mannsalder senere har imidlertid mange slike oppfinnsomheter behov for oppdatering; ikke minst er mange amerikanismer assimilert i norsk språkbruk. Huskelappen til hushjelpen gjengir Svenkerud akkurat så kongenialt ubehjelpelig som det skal gjøres: «skjære poller bade gullve gått å glemikke innsia vindune som fårrjegang mary jane r». Roths originaltekst lyder: «dir willa polish the flor by bathrum pleze & dont furget the insies of windose mary jane r».

James Joyce. Herbert Svenkerud høstet begeistring for sin oversettelse Portrett av kunstneren som ung mann (1993) av James Joyces A Portrait of the Artist as a Young Man (1916).  Det berømte avsnittet om ungpiken som vasser i vannkanten, gjenskaper Svenkerud til fulle poesien i. Oversetterens ordtilfang, stilsikkerhet og oppfinnsomhet kan da kan fortone seg slik: «one whom magic had changed» blir til «kastet trolldom over henne og forvandlet henne».

Observasjonen av de lange, slanke, bare leggene «save where an emerald trail of seawed had fashioned itself as a sign upon the flesh» blir oppfinnsomt gjengitt med «bortsett fra et sjøgresstrå som snodde seg om smalleggen som et smaragdgrønt arr».

Han overrasker med et sjeldent og forfriskende verb når «her slateblue skirts were kilted boldly about the waist» blir til et språkbilde som risses inn i synsbarken, nemlig «den skiferblå kjolen var dristig skjørtet opp, nesten til livet».

I essays, artikler og foredrag leverte Svenkerud i all beskjedenhet vesentlige bidrag til translatologien. I et foredrag fra 1980 påpeker han at «et lykkelig biprodukt» av norsk språkpolitikk er at vi har fått en rekke stilistiske virkemidler – eksempelvis syntaktiske grep som plassering av eiendomspronomen, samt enkel/dobbelt bestemmelse av substantivet, og ikke minst adskillige signalord som aften/kveld og meget/mye. De skal naturligvis ikke benyttes i utrengsmål, fremholder han, «det er den beherskede, kresne anvendelse som gjør utslaget».

Store Engelsk-norsk ordbok. I 1968 utga Svenkerud i samarbeid med Bjarne Berulfsen Cappelens Store Engelsk-norsk ordbok, som bygde på B. Kjærulff Nielsens Engelsk-dansk ordbog fra 1964. Svenkerud og Berulfsens overgikk den danske, med sine 140 000 ord samt langt flere ‘fraser’. I 1988 utkom Cappelens store Engelsk-Norsk Ordbok. Annen utgave. Revidert og utvidet ved Herbert Svenkerud. Her er omfanget 160 000 oppslagsord – pluss «100 000 uttrykk, vendinger og setningseksempler som viser hvordan ordene brukes i praksis. I rundt halvparten av disse eksemplene er forøvrig de tidligere så godt som enerådende menn erstattet av kvinner», skriver ordbokredaktøren.

Ordboken ble et like kjært som autoritativt verk i profesjonelle oversetterkretser. Med sitt gehør for idiomer og språklige nyanser er den klart språkbruksorientert, rik på synonymer og smaksnyanser og kyndige tilleggsforklaringer. Den er et pionerprosjekt når det gjelder obskøne ord. Ikke minst ga arbeidet med egne oversettelser et rikelig materiale. Også brukerne, oversetterne, bidro med innspill til nye utgaver: Etter 1988 arbeidet Herbert Svenkerud med ytterligere utvidelser. I tillegg redigerte han flere andre ordbøker, som Fransk-norsk ordbok, Tysk-norsk ordbok, samt Synonymordbok.

Engelskoversetternes bibel ble den første prisbelønte ordbok i Norge, da Svenkerud mottok Ordbokprisen i 1997. Prisen var nok ment som en stimulans til videre utvikling av verket, og Svenkerud hadde nedlagt adskillig arbeid med henblikk på en ny utgave. I 2004 hadde han ca. 30 000 nye oppslagsord i sitt manus. Dette året samlet oversetterne seg om en henvendelse til forlaget, undertegnet av 88 ordbokbrukere med høy kompetanse, medlemmer av henholdsvis Norsk Oversetterforening (NO), Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFF), Norsk audiovisuell oversetterforening (NAViO) og nettverket O-ringen, uten at man nådde frem.

Herbert Svenkerud med artikkelforfatteren. Foto: Privat.

Verv. Svenkerud hadde flere verv i Norsk Oversetterforening. I tillegg til vervene i styret og fagrådet i Norsk Oversetterforening var han foreningens representant som medlem av Norsk Språkråd 1988–1995. Selv skrev Svenkerud talemålsnært moderne riksmål, ofte beriket fra et stort tilfang av sosiolekt og slanguttrykk. Engelsk ble hans hovedspråk som oversetter, men han oversatte også fra fransk og tysk. Og han leste italiensk og spansk. Med sitt milde vesen og sin store faglige innsikt var Svenkerud omfattet med hengivenhet og aktelse. Fremfor alt var han en skattet foredragsholder og kåsør. Gjennom et par tiår var han inspirator i tankesmien som utformet høstseminarene til Norsk Oversetterforening. I antologien Det umuliges kunst var det en formulering av bidragsyter Svenkerud som nedfelte seg i bokens tittel. Fyndordet «Det umuliges kunst» er siden blitt et munnhell om kunsten å oversette.

Det kan synes kuriøst at en så dyktig filolog ikke hadde noen høyere universitetseksamen. Men studier i engelsk og fransk, det hadde han, ved Studentersamfundets Fri Undervisning, parallelt med full jobb. I 1967 mottok han The British Councils Cambridge Diploma Grade 1, som bestemann i kullet. I 1970 ble hans Cambridge-diplom godkjent som tilsvarende engelsk grunnfag ved Universitetet i Oslo. Og hele hans virksomhet var et livslangt filologisk studium. Hans renommé er dertil bygd på et stort språktalent og lydhørhet for idiomer, slang- og sjargonguttrykk. Det er også disse egenskapene som gjorde ham til en primus inter pares i de skjønnlitterære oversetternes rekker. Samt naturligvis en erfaringsmengde, som ble fortløpende utvidet av hans ustoppelige språklige nysgjerrighet. Herbert Svenkerud arbeidet nesten til det siste, selv om han mot slutten ble hardt rammet av Parkinson’s disease (med) Parkinsons syke. (coll) parkinson; paralysis agitans, skjelve/lamhet, -syke. [Cappelens store Engelsk-norsk ordbok Annen utg. 1988, s. 800.] 

Per Qvale