Emil Boyson (hans fulle navn var Carl Emil Steen Boyson, Steen etter moren) publiserte sine første gjendiktninger i diktsamlingen Sjelen og udyret (1946). Da var han allerede en etablert forfatter med tre prosabøker og tre diktsamlinger bak seg. Han debuterte allerede i 1920 med diktsamlingen Åpning til regnbuen under pseudonymet Carl Snemo. Som lyriker representerte han en ny stemme i samtidens poesi. Hans innadvendte, bramfrie, fint-sansende vers var noe helt annet enn de rådende poetiske stemmene i tiden: Herman Wildenvey med sin lekende poesi, Olaf Bull med sine virkelighetsnære, dødsskuende dikt. Selv om diktsamlingen knapt ble lagt merke til, kan vi iallfall, i ettertid, slå fast at den er umiskjennelig Boysonsk. Med det sære, til tider arkaiske ordvalget, de ulekende rytmer, det eksistensielle alvoret er den så lite innyndende det vel er mulig å være. (For opplysninger om Boyson som poet og prosaforfatter – og som menneske – henvises det til artikler av Asbjørn Aarnes, Odd Solumsmoen og Lars Roar Langset i artikkelsamlingen En vandrer på jorden, samt til Øystein Rottems artikkel i Norsk biografisk leksikon).

Men gjendikteren Emil Boyson ventet med å gi seg til kjenne. Det skjedde altså først med diktsamlingen Sjelen og udyret. Avdelingen med gjendiktninger kaller han «Tolkninger i diverse stilformer». Og ser vi på diktere han gjendiktet, forstår vi også bedre hvorfor og hvordan Emil Boyson ble den dikteren han ble. Språkene han gjendikter fra er fransk, tysk, engelsk, italiensk. Og særlig synes han å ha en affinitet til franske symbolistiske diktere. I 1956 utkommer diktsamlingen Gjenkjennelse. Foruten Boysons egne dikt inneholder den to avdelinger gjendiktninger, «Nyere tolkninger» og «Tidlige tolkningsforsøk». Og to av disse «tolkningsforsøkene» er daterte til 1918 og 1922. (I Boysons forfatterskap har diktning, gjendiktning gått hånd i hånd hele veien). Dessuten kaller han sine gjendiktninger konsekvent for tolkningsforsøk. Hvorfor? Og hvordan fant Boyson frem til de diktere han gjendiktet? Og hvordan lærte han de språkene han gjendiktet fra?

Fenomenologi og kjærlighet
Emil Boyson var født i 1897 og vokste opp som enebarn, søsknene døde i spebarnsalder. Moren døde i 1906, bare 36 år gammel. Faren var jurist, i embeds medfør var han stasjonert på ulike steder i landet: Bergen, Trondhjem, Røros og til sist i Kristiania. Der avla Boyson en visstnok middelmådig artium ved Katedralskolen i 1916. Han studerte halvhjertet i noen år, uten å avlegge noen eksamener. Men han interesserte seg tidlig for den nye filosofiske disiplinen fenomenologi, læren om tingenes tilsynekomst, (hvordan fenomenene blir til for ånden gjennom sansene), og denne læren forble en nøkkelsten i Boysons diktverk. Han leste de nye filosofene, Edmund Husserl og hans disipler, spesielt Wilhelm Schapps, på originalspråket, tysk. (Schapps hadde han dessuten i originalutgaver i sin egen boksamling.) I 1921, altså 24 år gammel, reiste han til Tyskland, Berlin, sannsynligvis for å oppsøke fenomenologiens kilde.

Vi vet ikke hva slags faglig utbytte han hadde av reisen, men han fant iallfall kjærligheten i Berlin, en sirkusartist, (linedanserske, rytterinne), «Artistin» Friedel Schatz. De giftet seg i Berlin, og «hadde hinannen kjær» livet langt, tross alle adskillelser og gjenvordigheter, praktiske og følelsesmessige. Han bodde i Norge, hun i Berlin. Han reiste frem og tilbake Oslo-Berlin, selv under krigen. Han var i mange år mer eller mindre husløs. Endelig i 1963 kan Den norske forfatterforening tilby den hjemløse Emil Boyson et sted å bo: Hans Nielsen Hauges gate 28. Dit flytter han inn sammen med sin hustru, som nå kommer til Norge for godt. Så hvis noen spør: hvordan lærte Emil Boyson seg tysk?, må svaret være: Fenomenologi og kjærlighet.

Vennskap og poesi
Men fransk, spansk, italiensk? Han fattet tidlig interesse for franske symbolistiske diktere: Charles Baudelaire, Stéphane Mallarmé, Paul Verlaine. Dem ble han i første omgang fortrolig med gjennom danske, beslektede dikteres gjendiktninger, Sophus Clausen og Johannes Jørgensen. Gjennom symbolismen lærte han noe som også skulle bli avgjørende for hans gjendiktervirke, den poetiske transposisjonen, det at fenomenet, det sette, det sansede, kan gjenoppstå i diktets rytme og musikalitet. I gjendiktning vil det innebære: det diktet som gjendiktes transponeres i gjendiktningen, i rytme og musikalitet til det nye språket. Eller som Emil Boyson selv uttrykker det: diktet gis «hjemstavnsrett i et nytt sprog».

Han har selvsagt fått de grunnleggende franskkunnskaper på gymnaset. Men det er ikke nok til å lese seg, leve seg inn i en Mallarmé-sonett. Noen av gjendiktningene i Gjenkjennelse er daterte. En av sonettene kaller han «En Mallarmé-omskrivning» og under sonetten noterer han «Transkriptionsforsøk (sic) 1922». Da en av hans venner, Asbjørn Aarnes, i sin tid forela ham dette: «Transkriptionsforsøk? Det kan da ikke gjøres bedre?» sukket Boyson og sa: «Det er ikke nok e-er i min gjendiktning.» (Sonetten blir da også kalt «e-mollsonetten».) I offentlige dokumenter som han undertegner på den tiden, altså på tyve-tallet, titulerer han seg snart som Translatør, snart som Student. Translatør? Det kan være en eufemisme i tråd med «Transkriptionsforsøk». Men i 1922 er han altså 25 år gammel. Så hvordan lærer han seg fransk? Et mulig svar kan ligge i farens situasjon. En hardt arbeidende embedsmann, enkemann, med ansvar for en liten sønn. Familien hadde en dadda som kom i huset ennå mens Emil var spebarn. Hun forlot imidlertid familien tidlig og reiste til Canada, men hun hadde kontakt pr. korrespondanse med sin lille Carl Emil helt til hun døde 95 år gammel. Faren må ha ansatt en ny dadda, og hvorfor ikke en fransk dadda, et ikke ukjent fenomen den gangen.

Et annet mulig svar finner vi ved litt detektivarbeid, ved å bla litt her og litt der. I antologien Fransk poesi fra Rolandssangen til våre dager (Bokklubben 1963) er det med et artig, lite dikt av Jules Laforgue (1860–1887), «Månen i småbyen. En sørgelig liten vise» heter det. Som gjendiktere står oppført Ragnar Boye-Jensen og Emil Boyson. Hvem var Ragnar? I et dagboksnotat fra 1969, Før sporene slettes, (utgitt posthumt 1981 på Dreyers Forlag) står det: «den nest siste av skolekameratene, Ragnar; gikk bort». Og i korrespondansen mellom Alf Larsen og Emil Boyson (gjengitt i En vandrer på jorden. Emil Boysons liv og diktning) finner vi Emil Boysons adresse i 1925: Emil Boyson c/o cand. Jur. Ragnar Boye-Jensen. Henrichsens gate 1 Oslo. Man ser for seg de to unge studentene på en kummerlig hybel sammen utforske en helt ny poetisk verden, fransk symbolisme, fjernt fra den norske samtidslyrikken. Vennskap og poesi kan ha vært avgjørende når han lærer seg fransk.

Fjernt fra den norske samtidslyrikken. Med ett unntak: Alf Larsen. Alf Larsen hadde fanget opp de symbolistiske signalene fra Frankrike. Og de første brevene i korrespondansen Boyson–Larsen gjaldt Boysons første prosabok Sommertørst. Larsen ser i Boyson en mulig kommende, norsk Mallarmé. Noe Boyson i et svarbrev vil ha seg frabedt.

Redaktør og gjendikter
Så Emil Boyson var ingen novise i diktekunsten i 1925. Han utga sin første diktsamling i 1920, Åpning mot Regnbuen under pseudonymet Karl Snemo. Og hans prosabok Sommertørst var altså i emning. Og han utga sin siste diktsamling Gjenkjennelse (med gjendiktninger) i 1957.

I 1963 redigerte han, sammen med Asbjørn Aarnes, antologien Fransk poesi, Fra Rolandssangen til våre dager for Bokklubben. (Den utkom i en tredje reviderte og utvidede utgave i 2000 på Gyldendal). Der er han tilstedeværende med sitt skjønn og sine kunnskaper, og ikke minst som gjendikter. Det er der Jules Laforgue-diktet kommer for en dag, med Ragnar som medgjendikter. Så være hans navn nok en gang nevnt i denne sammenheng.

I 1965 utkommer Europeisk poesi i norsk gjendiktning, med Emil Boyson som redaktør og gjendikter. I den samlingen er også engelsk poesi bredt representert. Og ser vi nærmere på ett av diktene, «I høstens tegn» av John Donne, vil vi gjenfinne Boysons spesielle fenomenologiske grep som gjendikter, som hos ham innebærer at han ser forbi, setter i parentes, i bero, det som er diktet uvedkommende. Originalen har 50 linjer, den norske gjendiktningen bare 16. Boyson unnser seg altså ikke for å «forbedre», han skreller vekk det uvesentlig for å få frem den gylne poetiske ekstrakten. I tråd med fenomenologenes slagord: Til tingene selv, kunne en tenke seg et tilsvarende slagord for gjendikteren: Til poesien selv. (Det er så vidt meg bekjent den eneste gangen Boyson går så drastisk til verks). Men noe lignende skjedde da Boyson sammen med Alv G. Schjelderup og Claes Gill utga Henrik Wergeland: Dikterkrans. Dikt og fragmenter i utvalg (Cappelen 1946). Utgiverne ville hente frem den «rene» poesi hos Wergeland, befridd fra de urene omgivelser som Wergeland selv ikke rakk å fjerne.

Når det gjelder Donne, er det for øvrig Lorentz Eckhoff som gjør oss oppmerksom på dette forholdet i sin artikkel «Gjendikteren Emil Boyson».

Europeisk poesi i norsk gjendiktning gir oss linjene i Boysons gjendiktergjerning, de kronologiske og de språklige. Han behersker etter hvert også spansk og italiensk. Hvordan har han klart det? Når han først behersker fransk, så kan han ha lest seg til spansk- og italienskkunnskaper. Hans fremmedspråklighet lå på et skriftlig plan.

Av tidlige engelske diktere er, foruten Donne, Andrew Marvell og Samuel T. Coleridge representert, men ikke William Shakespeare. Attenhundretallet er representert med William Morris og G.M. Hopkins. Boyson avslutter de engelskspråklige med tidligmodernistene Edith Sitwell og Dylan Thomas.

Av tidlig tysk poesi har han gjendiktet Friedrich G. Klopstock (attende århundre), Johann Wolfgang von Goethes sonett «Avreisen». Videre Friedrich Schiller og Friedrich Hölderlin, (blant annet Midtveis i livet). Videre fra det nittende århundre: Jean Paul og Clemens Brentano. Den tyske «avdelingen» avsluttes med Stefan George og Gertrud von le Fort, Boysons samtidige.

Fra spansk og italiensk har han funnet frem til diktere som også var hans samtidige. Italienske: Umberto Saba og den senere nobelprisvinneren Eugenio Montale, dessuten Giuseppe Ungaretti og Giorgio Orelli. Også fra spansk er det de samtidige han har funnet frem til og valgt seg ut. Juan Ramón Jiménez, Pedro Salinas, Luis Cernuda. Men ikke Federico García Lorca.

Bredest representert er fransk (inklusive belgisk) poesi. Romantikeren François-René de Chateaubriand er den tidligste, med to prosafragmenter. Så følger symbolistene: Mallarmé, Max Elskamp, Henri de Régnier. Men Baudelaire er ikke med. Kristenmodernisten Paul Claudel er bredt representert. Dessuten de til surrealismen grensende poetene Guillaume Apollinaire og Paul Éluard. Og ikke minst Saint-John Perse. (Den som vil lese ham, bør begynne med Boysons gjendiktning. Det gjelder for så vidt alle dem han har gjendiktet.) Europeisk poesi er for øvrig nyutgitt på Vidarforlaget 2006, (Redaksjon og etterord ved Ronny Spaans).

Vi skal heller ikke glemme oversetteren Emil Boyson. Vi bør nevne: Alfred de Vigny: Bambusstokken Oslo, Dreyers Forlag 1945, Eugène Delacroix: Dagbøker, Dreyers kulturbibliotek, nr. 4, 1954, samt Katherine Mansfield: Havefesten, utvalgte noveller, Oslo, Gyldendal Norsk Forlag 1950. Det er rart forlagene Dreyer og Gyldendal ikke ga ham flere seriøse oppdrag. I stedet oversatte han en mengde «underlødig» litteratur, «av ren nød», forteller Aarnes. Vi vet at han var en pasjonert krimleser, men vi får gå ut ifra at han pseudonymiserte seg når det kom til den slags.

Jan Jakob Tønseth