Karna Dannevig, 1919–2007

Karna Dannevig.Foto.Karna (døpt Karen Margrethe) Dannevig ble født i Kristiania 4. august 1919, som førstefødte datter av Thorvald Dannevig jr. og Marie Gløersen. Moren var aktiv i Riksmålsforbundet, skrev dikt og spilte piano, og det gikk historier om at hun hadde telepatiske evner og var sanndrømt. Faren var blant annet kjøpmann og norsklærer ved Oslo Handelshøyskole. Han var svært samfunnsengasjert og ble tildelt Kongens fortjenstmedalje i gull for sitt arbeid for hjemløse alkoholikere. Forfatteren Kari Gløersen var Karnas mormor. Karna hadde to yngre brødre, Thorvald Thorvaldssønn og Einar Tellef. Da de var små, kalte Thorvald søsteren for «Karnma». Senere gikk kallenavnet over til «Karna», som hun beholdt som offisielt navn resten av livet (Dannevig, K. 2015).

Etter folkeskolen begynte Karna på Vestheim pikeskole på Frogner, som ble drevet av hennes tante, Valentine Thomine Dannevig. Både tanta og foreldrene hadde høye forventninger til Karna, som var et begavet barn og fikk beste karakter i de fleste fag. Hun var flink til å tegne og hadde spesielt gode anlegg for å lære språk (Dannevig, K. 2015). Karna Dannevig tok examen artium på latinlinja ved Oslo katedralskole i 1937. Deretter tilbrakte hun noen år i Nederland, hvor hun studerte kunsthistorie og arbeidet som guvernante. Tilbake i Oslo begynte Dannevig i 1940 å studere engelsk og fransk ved universitetet, fram til det ble stengt av okkupasjonsmakten ved rikskommisær Josef Terboven i 1943. Dannevig var 21 år da krigen brøt ut, og hun tok raskt aktivt del i motstandsbevegelsen. Hun gikk blant annet med illegale aviser og skrev teateranmeldelser i Norges Kvinder, en avis som, ifølge Dannevig selv, var «så liten at tyskerne ikke oppdaget den» (Dannevig 1969). Samtidig fortsatte hun med selvstudier i estetikk og kunsthistorie. Mot slutten av krigen kom Gestapo på sporet av henne, og hun ble rådet til å forlate landet for sin egen sikkerhets skyld. Dette motsatte hun seg, og i det siste krigsåret fungerte hun som sekretær for sentralledelsen i Milorg. Arbeidet besto blant annet i å maskinskrive korrespondansen til Jens Chr. Hauge og andre i sentralledelsen, dekode og arkivere dokumenter og å åpne døra når det banket på i hovedkvarteret (Dannevig, K. 2015; Njølstad 2008; Hatledal 2011).

Etter krigen fikk Dannevig et stipend for å studere ved Harvard, hvor hun i perioden 1945–46 leste amerikansk litteratur og kunst. Deretter flyttet hun til Stockholm, hvor hun var bosatt fra 1946 til 1966. Dannevig ble svensk statsborger, og i 1950 giftet hun seg med Hasse Lagerquist, som hadde en høy stilling i Sveriges Radio. Så lenge de var gift, brukte Dannevig ektemannens etternavn som sitt andre etternavn, og derfor står hun oppført som Karna Dannevig Lagerquist i de norske oversettelsene fra denne perioden. Dannevig og Lagerquist skilte seg i 1956, og de fikk ingen barn. Dannevig reiste mye og hadde venner og bekjente innenfor kultureliten i både Oslo og Stockholm. I tillegg til periodene hun bodde i Sverige, Nederland og USA, oppholdt hun seg i Frankrike i tre måneder i 1950 for å studere fransk dramatikk. Hun hadde også flere kortere opphold i Spania i løpet av 1950-tallet (Dannevig 1969).

I perioden 1947–50 arbeidet Dannevig for British Export Trade Research Organizations stockholmskontor, der hun hadde som oppgave å forfatte ukentlige nyhetsbrev fra Skandinavia. I Stockholm arbeidet hun også for skolefilmavdelingen i Svensk Filmindustri (1950–51) og som regiassistent for engelske og amerikanske TV-serier. Hun var produksjonsleder for den svensk-norske spillefilmen «Ute blåser sommervind» fra 1954, basert på Per Bangs roman med samme navn. I 1955 skrev Dannevig filmanmeldelser for Morgenbladet, og i perioden 1956–59 leverte hun kulturreportasjer for svenske Expressen. Fra 1959 var hun Norges-korrespondent for Newsweek, hvor hun hadde mye å bidra med på grunn av sitt sterke politiske engasjement. Hun skrev utmerket på både svensk og engelsk (Dannevig 1969).

Mellom 1959 og 1966 virket Dannevig som konsulent, scout og oversetter for Cappelen, med hovedansvar for litteratur skrevet på fransk, spansk og nederlandsk. I rapportene Dannevig sendte til Cappelen, kommer det fram at hun lette etter verk som potensielt kunne oversettes til norsk, blant annet ved å lese anmeldelser i franske og spanske aviser og delta på arrangementer som Bokmessen i Frankfurt. Hun var også i kontakt med ulike forlagshus og forfattere på sine reiser til blant annet Amsterdam, Paris og Barcelona.

I 1966 fikk Dannevig i oppdrag av Norsk kulturråd å kartlegge status for norsk skjønnlitteratur i utlandet og å opprette kontakt- og konsulentnett i Frankrike, England og det flamske språkområdet (Norsk kulturråd 1970). Hun leverte sin «Utredning om norsk skjønnlitteratur i utlandet» i 1967. I en CV i brevformat fra 1969, adressert «professor Holbæk-Hanssen», forklarer Dannevig at hun var forespeilet en fast stilling i forlengelsen av dette arbeidet, men at hele prosjektet beklageligvis døde hen sammen med hennes omdømme blant de viktige kulturpersonlighetene, professorene og forlagssjefene hun hadde vært i kontakt med i de aktuelle landene (Dannevig 1969).

I første halvdel av 1970-tallet var Dannevig programleder i programposten «Dagens bok» i NRK P1. Hun var sekretær for PEN international fram til 1978, og satt i styret til Norsk PEN i flere år. I 1970 ble hun valgt som viseformann i Norsk PEN.

Dannevig var aldri fast ansatt noe sted og arbeidet på frilansbasis hele sin yrkesaktive karriere. Hun oversatte skjønn- og faglitteratur fra fransk, nederlandsk, spansk, engelsk og tysk. Spansk lærte hun seg gjennom selvstudium og på sine reiser til Spania, som var hennes favorittreisemål, og som hun alltid snakket varmt om (Dannevig, K. 2015). Hennes norske oversettelser følger normene for riksmål eller moderat bokmål, og ifølge Dannevig selv var hun «uten evner m.h.t. nynorsk» (Dannevig 1969b). Dannevig var svært kunnskapsrik og hadde god oversikt over europeisk litteratur. Hun tok ikke lett på noe oppdrag, og hun takket nei til tilbud dersom hun mente hun ikke var kvalifisert, som da hun ble spurt om hun ville oversette Miguel Ángel Asturias’ El señor presidente (Herr presidenten) til norsk: «Boken må, som det dikterverket den er, under alle omstendigheter komme til å tape ved en oversettelse til norsk, og mine egne spanskkunnskaper er utilstrekkelige for den gjengivelse av stoff med så svær spennvidde …» (Dannevig 1966). I tillegg til oversettervirksomheten skrev Dannevig teateranmeldelser og artikler for aviser og tidsskrifter. Hun skal også ha skrevet et knippe noveller, men disse ble aldri utgitt, og det er usikkert om hun i det hele tatt presenterte dem for noe forlag (Dannevig, K. 2017).

De første bøkene Dannevig oversatte, ble utgitt hos Land og Kirke og Lutherstiftelsen. I 1954 kom Daglig liv på Jesu tid [Everyday life in New Testament times], en kulturhistorisk framstilling av Romerriket i de første hundreårene etter Kristus, skrevet av den engelske historikeren og teologen A.C. Bouquet, og i 1957 H.V. Nortons reiseskildring En reise i Rom [A traveller in Rome] .Året etter fulgte Lutherstiftelsen opp med Werner Beumelburgs slektsroman Hundre år er som en dag [Hundert Jahre sind wie ein Tag], og i 1960 med Clemens Parmas Med hjerte for folket [Ein Herz für das Volk], en biografi om dronning Frederika av Hellas.

Fra 1960 kom de fleste publiserte skjønnlitterære oversettelsene til Dannevig, i all hovedsak romaner, ut på Cappelen. I forbindelse med det tidligere nevnte engasjementet i Cappelen oversatte Dannevig blant annet flere av bøkene som ble gitt ut i forlagets serie «Verdens unge»: Juan Goytisolos Unge mordere (1960) [Juegos de manos], Harry Mulischs Brudesengen av sten (1961) [Het stenenbruidsbed], Hugo Claus’ Hundedager (1962) [De Hondsdagen], Beatriz Guidos Engelens hus (1963) [La casa del ángel] og Jean-Marie Gustave Le Clézios Rapport om Adam (1964) [Le Procès-verbal]. For Cappelen oversatte Dannevig også Juan García Hortelanos Sommerstorm (1962) [Tormenta de verano] og Quentin Reynolds biografi Adolf Eichmann. Mannen som myrdet 6 millioner mennesker (1961) [Minister of death – the Adolf Eichmann story]. Da Gyldendal i 1969 ga ut Witold Gombrowicz’ innflytelsesrike roman Ferdydurke på norsk, hadde Dannevig oversatt den via den franske utgaven.

Ellery Queen: Calamity Town (Arsenikkmordet).

På 1970-tallet oversatte Dannevig tre krimbøker. Erle Stanley Gardners Perry Mason og den freidige fraskilte [The case of the daring divorce] kom på Dreyer i 1971, Ruth Rendells Farvel for alltid [Shake hands forever] på Cappelen i 1976 og Ellery Queens Arsenikkmordet [Calamity town] på Gyldendal i 1977. I dette tiåret oversatte Dannevig også tre større faglitterære verk, nærmere bestemt Arthur Miller og Inge Moraths reiseskildring I Russland [In Russia], som kom ut på Grøndahl i 1970, Alistair Cookes Amerika: De forente staters historie [Alistair Cooke’s America], utgitt av Den norske bokklubben i 1975, og Jacques Lusseyrans selvbiografiske Og det ble lys. Historien om et menneske som blindheten gjorde seende, som kom på Dreyer i 1978. Den siste var oversatt fra Lusseyrans engelske versjon And there was light. Dannevig oversatte dessuten en rekke hørespill og andre kortere tekster som ble lest i NRK P1 mellom 1968 og 1975.

Dannevigs norske oversettelser ble jevnt over godt mottatt i pressen. I 1961 skrev Nils Christian Brøgger i Nationen at Mulischs bok var «fremragende godt oversatt av Karna Dannevig […] Cappelens Grønne serie av Verdens Unge ligger jevnt over på et høyt nivå, og ‘Brudesengen av sten’ forsvarer sin plass i den fullt ut.» (Brøgger 1961). I sin anmeldelse av Rapport om Adam skriver Finn Jor at «Karna Dannevig har oversatt boken med stor sproglig oppfinnsom[h]et, og efter alt å dømme helt kongenialt med forfatterens egne intensjoner. Et overbevisende stykke prosakunst!» (Jor 1964).

Når enkelte anmeldere likevel har noe å utsette på Dannevigs oversettelser, går kritikken ofte på at hennes norsk inneholder for mange fremmedord. I sin anmeldelse av Rapport om Adam skriver Magli Elster følgende om Dannevigs stil: «Karna Dannevig har oversatt fint, med poetisk innlevelse, men det er synd at et ellers utmerket arbeid skjemmes ved at altfor mange ord, som på fransk ikke er fremmedord, men på norsk er det, er blitt stående nærmest uoversatt i teksten» (Elster 1964). Liknende kritikk finner man i K.E. Amdahls anmeldelse av Goytisolos Unge mordere i Adresseavisen 9. november 1960: «Boken er nøyaktig oversatt – så nøyaktig at oversetteren tildels har glemt å konferere parløren med sine kunnskaper i norsk.»

Eksempler på ord som kan oppfattes som fremmede for norske lesere, og som kunne ha vært erstattet av hjemlige synonymer eller omskrivninger, finner vi i både Rapport om Adam: «hederlig og honett» (Le Clézio 1964: 108), «rytmiske konvulsjoner i hofter og legger» (op.cit.: 118), «et infantilt behov […] helt antropomorfe behov» (op.cit.: 185), og i Unge mordere: «Han ble gjerne masochistisk når han var i bakrus» (Goytisolo 1960: 7), «en av de små skuffene i chiffonieren» (op.cit.: 30), «Bare gi meg cazalla, du, det er bra nok» (op.cit.: 72), «ballettdanserinner med libellevinger på ryggen» (op.cit.: 108). Hvorvidt disse forekomstene av mer eller mindre fremmede ord skjemmer Dannevigs oversettelser, skal vi ikke gå nærmere inn på her. Det er imidlertid interessant å se anmeldernes kritikk i lys av den (også) i senere tid tilsynelatende rådende oppfatningen om at oversatte tekster helst ikke skal framstå som oversettelser, men at tekstene skal «flyte» som om de opprinnelig hadde vært skrevet på målspråket (se f.eks. Venuti 1995).

De uforutsigbare arbeidsforholdene frilanstilværelsen førte med seg, gikk til tider sterkt inn på Dannevig og bidro til at hun også hadde det vanskelig økonomisk. I lengre perioder bodde hun på hybel hos moren eller i en liten og primitiv familiehytte i Snertingdal. Hun hadde et anstrengt forhold til Norge, blant annet fordi hun aldri ble tilbudt noen fast relevant stilling, og i brev til svenske venner ga hun uttrykk for at hun angret på at hun ikke ble boende i Stockholm så hun kunne pleie sine kontakter der. Den siste tiden slet Dannevig med psykiske problemer på grunn av krigstraumer etter arbeidet i Milorg under annen verdenskrig. Lenge motsatte hun seg hjelp, men familien fikk til slutt overtalt henne til å motta en velfortjent krigsskadepensjon. Den psykiske sykdommen gjorde at hun levde mer isolert enn tidligere, men hun var interessert i kultur- og samfunnsliv til det siste (Dannevig K. 2015). Karna Dannevig døde i sitt hjem i Oslo natt til 18. mai 2007, 87 år gammel.

Fra Alistair Cookes Amerika: De forente staters historie

Eva Refsdal

Referanser:
Amdahl, Kjell Einar (1960, 9. november). «Spansk desperasjon». Adresseavisen.

Brøgger, Nils Christian (1961, 28. desember). «Bitter ferd til fortiden». Nationen.

Dannevig, Karina (Karna Dannevigs niese) (2015, februar). E-postkorrespondanse med forfatteren.

Dannevig, Karina (2017, mars). Samtale med forfatteren.

Dannevig, Karna (1966, januar). Brev til direktør Kolbjørn Fjeld i Tiden Norsk Forlag.

Dannevig, Karna (1969, april). «Curriculum Vitae», i brev til professor Leif Holbæk-Hansen.

Dannevig, Karna (1969b, februar). Brev til vennen Knut.

Elster, Magli (1964, 21. desember). «Den unge Adam». Arbeiderbladet.

Goytisolo, Juan (1960). Unge mordere. Oversatt av Karna Dannevig. Oslo: Cappelen.

Hatledal, Kristin (2011). Kvinnekamp. Historia om norske motstandskvinner. Oslo: Samlaget.

Jor, Finn (1964, 25. november). «Om menneskets muligheter». Aftenposten morgen.

Le Clézio, Jean-Marie Gustave (1964). Rapport om Adam. Oversatt av Karna Dannevig. Oslo: Cappelen.

Njølstad, Olav (2008). Jens Chr. Hauge: fullt og helt. Oslo: Aschehoug.

Norsk kulturråd (1970). Kontakt forfatter–samfunn. Innstilling fra et utvalg nedsatt av Norsk kulturråd 1969. Oslo: Rådet.

Venuti, Lawrence (1995). The Translator’s Invisibility. A History of Translation. London & New York: Routledge.

 

 

Bibliografi
Publisert skjønnlitteratur:
Beumelburg, Werner von. Hundre år er som en dag. Gjøvik: Lutherstiftelsen 1958. [Hundert Jahre sind wie ein Tag].

Goytisolo, Juan. Unge mordere. Serie: Verdens unge. Oslo: Cappelen 1960. [Juegos de manos].

Mulisch, Harry. Brudesengen av sten. Serie: Verdens unge. Oslo: Cappelen 1961. [Het stenenbruidsbed].

Claus, Hugo. Hundedager. Serie: Verdens unge. Oslo: Cappelen 1962. [De Hondsdagen].

García Hortelano, Juan. Sommerstorm. Oslo: Gyldendal 1962. [Tormenta de verano].

Guido, Beatriz. Engelens hus. Serie: Verdens unge. Oslo: Cappelen 1963. [La casa del ángel].

Le Clézio, Jean-Marie Gustave. Rapport om Adam. Serie: Verdens unge. Oslo: Cappelen 1964. (Utgitt på nytt av Cappelen Damm i 2008). [Le Procès-verbal].

Gombrowicz, Witold. Ferdydurke. Oversatt via fransk utgave fra 1958. Oslo: Gyldendal 1969. (Utgitt på nytt i serien Lanterne-bøkene i 1975, i serien 20. århundre 1993, i serien Forfatterens forfatter i 2007). [Ferdydurke].

Gardner, Erle Stanley. Perry Mason og den freidige fraskilte. Oslo: Dreyer 1971. [The case of the daring divorce].

Oates, Joyce Carol. «Hvor skal du hen? Hvor har du vært?» i Gordon Hølmebakk (red.) Amerika forteller. Amerikanske noveller II. Den norske bokklubben 1973, s. 563–582.

Rendell, Ruth. Farvel for alltid. Serie: Uglebøkene. Oslo: Cappelen 1976. (Utgitt på nytt i serien Spenningens mestre i 1991). [Shake hands forever].

Queen, Ellery. Arsenikkmordet. Serie: Den svarte serie. Oslo: Gyldendal 1977. [Calamity town]. (Første gang på norsk som Ulykkens hus i 1955. Oslo: Green).

For avis:
Neruda, Pablo: «Den boende og hans håp» (utdrag fra romanen El habitante y su esperanza) i Aftenposten morgen 10. desember 1971.

Neruda, Pablo: «Avskjed» (dikt) i Aftenposten morgen 10. desember 1971.

For radio:
Hey, Richard. «Bryllupsreportasje» (hørespill). Oslo: Norsk rikskringkasting 20. juni 1968.

Franklin, Benjamin. «Tre brev til en dame». Oslo: Norsk rikskringkasting 16. mars 1969.

Kerr, Jean. «Disse dristige damer i de farlige fly». Oslo: Norsk rikskringkasting 23. august 1969.

Maltz, Albert. «Ettermiddag i jungelen». Oslo: Norsk rikskringkasting 27. oktober 1969.

Thurber, James. «Enhjørningen i hagen» (humoreske). Oslo: Norsk rikskringkasting 16. september 1969.

Widerberg, Bo. «Skilsmisse» (hørespill). Oslo: Norsk rikskringkasting 20. februar 1969.

Elliott, Janice. «Perfeksjonisten» (humoreske). Oslo: Norsk rikskringkasting 8. juni 1970.

McKelway, St. Clair. «Prefiks for fugler». Oslo: Norsk rikskringkasting 5. september 1970.

Uhde, Milan. «Vitnene» (hørespill). Oslo: Norsk rikskringkasting 26. februar 1970.

J.D. Salinger. «Nede ved båten» (novelle). Oslo: Norsk rikskringkasting 15. august 1972.

Kinding, Thomas. «Han der oppe» (hørespill). Oslo: Norsk rikskringkasting 1. november 1973.

Mansfield, Katherine. «Salighet». Oslo: Norsk rikskringkasting 13. september 1975.

Publisert faglitteratur:
Bouquet, A.C. Daglig liv på Jesu tid. Oslo: Land og kyrkje 1954. (Andre opplag 1957). [Everyday life in New Testament times].

Morton, H.V. En reise i Rom. Gjøvik: Lutherstiftelsen 1957. [A Traveller in Rome].

Parma, Clemens. Med hjerte for folket. Gjøvik: Lutherstiftelsen 1960. [Ein Herz für das Volk].

Reynolds, Quentin. Adolf Eichmann. Mannen som myrdet 6 millioner mennesker. Oslo: Cappelen 1961. [Minister of death – The Adolf Eichmann story].

Photiadès, Vassily. Det 18. århundres maleri. Serie: Fakkelbøkene, Malerkunsten gjennom tidene. Oslo: Gyldendal 1964.

Lukacs, György. «Den skandinaviske litteraturs betydning for min utvikling» i Gjenklang: Seks ungarske forfattere beretter om møtet med den nordiske diktning. Serie: U-bøkene. Oversatt fra tysk. Oslo: Universitetsforlaget 1966, s. 21–44.

Dery, Tibor. «Knut Hamsun i mitt vrengespeil» i Gjenklang: Seks ungarske forfattere beretter om møtet med den nordiske diktning. Serie: U-bøkene. Oversatt fra tysk. Oslo: Universitetsforlaget 1966, s. 45–70.

Nemeth, Laszlo. «Omkring en Ibsen-oversettelse» i Gjenklang: Seks ungarske forfattere beretter om møtet med den nordiske diktning. Serie: U-bøkene. Oversatt fra tysk. Oslo: Universitetsforlaget 1966, s. 71–96.

Hay, Gyula. «Ibsen – et udødelig samlingsbegrep» i Gjenklang: Seks ungarske forfattere beretter om møtet med den nordiske diktning. Serie: U-bøkene. Oversatt fra tysk. Oslo: Universitetsforlaget 1966, s. 97–114.

Miller, Arthur og Inge Morath. I Russland. Oslo: Grøndahl 1970. [In Russia].

Cooke, Alistair. Amerika: De forente staters historie. [Serie: Den norske bokklubben. Stabekk: Bokklubben 1975. Alistair Cooke’s America].

Lusseyran, Jacques. Og det ble lys. Historien om et menneske som blindheten gjorde seende. (selvbiografi). Oslo: Dreyer 1978. (Utgitt i 2009 av Andersen & Butenschøn med tittelen Og det ble lys. En blind manns kamp mot nazismen.) [Et la lumìere fut. Oversatt etter Lusseyrans engelske versjon And there was light].