Natalia Dobrowen ble født i Moskva 5. mai 1918 av foreldre Issay Dobrowen (1891–1953) og Maria Ruperti (1896–1997). Faren var en berømt dirigent, komponist og pianist av russisk-jødisk opprinnelse, moren kom fra en velstående tysk-russisk familie. I 1922 emigrerte familien til Tyskland, og i 1927 ble Issay Dobrowen ansatt som dirigent for Oslo-Filharmonien, en stilling han hadde til 1931. Han ble norsk statsborger allerede i 1929. Etter en del flytting rundt i Europa slo familien seg ned i Norge for godt i 1934. Etter den tyske okkupasjonen i 1940 måtte familien emigrere for tredje gang, denne gang til Sverige. Da freden kom, vendte de tilbake til Norge. Natalia (Tata) og lillebroren Alex (Kutja) (1920–2016) hadde således en internasjonal bakgrunn og behersket russisk, tysk og norsk like godt.

Natalia Dobrowen[1] tok examen artium som privatist på engelsklinjen ved Haagaas artiumskurs i Oslo i 1936. Hun studerte deretter ved Universitetet i Oslo og ble cand.philol. i 1946 med russisk hovedfag og fransk og engelsk bifag. I årene 1964–67 underviste hun i fransk og tysk ved Asker gymnas. I 1967 ble Forsøksgymnaset i Oslo opprettet som et alternativ til den ordinære videregående skole. Skolen tilbød russisk som tredje fremmedspråk, og Dobrowen var med fra starten av og arbeidet her frem til ca. 1980. Russisk var på 60-tallet et nytt skolefag i Norge, og hun gjorde en stor innsats i utviklingen av faget. Natalia sto alltid på elevenes side, og selv om hun kunne virke beskjeden og forsiktig, hadde hun bestemte meninger, ifølge kolleger. På Forsøksgymnaset skapte hun et russisk miljø på det lille russiskrommet med samovaren i hjørnet. Mange husker ennå russisklæreren Natalia med det vakre russiske sjalet og den lille broderte kalotten (tjubetejka) på hodet. Hun var en populær og avholdt lærer, som klarte å få elevene begeistret for russisk språk og kultur. Blant hennes mange elever finner vi Russland-kjenneren Peter Normann Waage, som har tilegnet Natalia Dobrowen (og Martin Nag) sin siste bok om Fjodor Dostojevskij. Han skriver om henne: «Min gode russisklærer, Natalia, ble en mild veiviser og rettleder inn i den ukjente og uklare verden som åpenbarte seg gjennom bøkene» (Waage 2016: 295).

Dobrowen ble gift med Arne Fredriksen (1914–1997), lektor ved Asker gymnas. Familien hadde to barn: Peter (f. 1950) og Lise (f. 1956), og var bosatt i Asker. Både Arne og Natalia var medlemmer av Asker NKP. Ekteskapet ble oppløst ca. 1977, og etter skilsmissen gikk Natalia over til å bruke sitt pikenavn, Natalia Dobrowen, på oversettelsene. De aller fleste oversettelsene hennes er imidlertid utgitt mens hun enda het Natalia Fredriksen.

Dobrowen begynte sin oversettergjerning tidlig. Allerede i 1945 kom de første oversettelsene hennes på Tanum forlag. Naturlig nok var det to romaner fra krigen. Den første var Boris Gorbatovs De ubøyelige – Taras og hans familie. Denne boken kom i ny utgave i 1976, nå på Oktober forlag. Arbeidernes Antikvariat presenterer boken slik: «De ubøyelige ble skrevet i 1943, og handlingen er lagt til Sovjet under den annen verdenskrig. Romanen forteller om forholdene for det sovjetiske folket som var underlagt okkupantenes jernhæl: den beinharde undertrykkinga og den tause, bitre motstanden.»

Den andre boken som utkom i fredsåret, var Wanda Wasilewskas Regnbuen, som skildrer Tysklands okkupasjon av Ukraina. Wasilewska var opprinnelig polsk, men utvandret til Sovjetunionen i 1939 og ble sovjetisk statsborger. Hun skrev på polsk, men ble straks oversatt til russisk. De to bøkene av henne som kom på norsk like etter krigen, var begge sekundæroversettelser fra russisk.

Det var i første rekke bøker fra den sovjetiske sosialrealismen Dobrowen skulle komme til å oversette. I 1949 kom de to store klassiske sovjetromanene: Konstantin Fedins Unge gleder på Tanum forlag og Aleksandr Fadeevs Den unge garde på det nye Falken forlag. Disse to romanene representerte i mange år sovjetisk samtidslitteratur på pensumlisten for russiskstudentene på Universitetet i Oslo.

Falken forlag var blitt stiftet i 1946 med det formål å utgi bøker som skulle gi leserne «sanne bilder av det kjempende demokrati, dets konflikter, forutsetninger og mål», som det het i programerklæringen fra forlagets første styre, der Johan Borgen var formann (Formo 1998: 130). Forlaget satset på å utgi litteratur fra de sosialistiske land, først og fremst Sovjetunionen, og med god hjelp fra NKP og Moskva utga forlaget mange oversettelser fra russisk i tiåret etter 1945. Falken forlag ble en av hovedoppdragsgiverne til Dobrowen fremover på 1950-tallet. Hun oversatte klassisk sovjetlitteratur fra 1920- og -30-årene, med sterk hyllest til Revolusjonen og det herskende system, som Nikolaj Ostrovskijs Hvordan stålet ble herdet (1950) og Født av stormen (1952), og Aleksander Serafimovitsj’ Jernstrømmen (1952). Den første av disse kom i flere nye opplag på Oktober forlag i 1970-årene.

Natalia oversatte også sakprosa for Falken på denne tiden, for eksempel flere bind i serien «Dette må du vite» om forholdene i Sovjetunionen, med titler som Familien i Sovjetsamveldet og Mitt svar på et amerikansk spørreskjema. På grensen mellom sakprosa og skjønnlitteratur ligger det store trebindsverket av Anton Makarenko: Pedagogisk poem 1–3 (Falken 1954–55). Makarenko var en kjent sovjetpedagog, som særlig var opptatt av kriminell ungdom, og han gir her en detaljert skildring av forholdene i den berømte Gorkij-kolonien for hjemløse og forsømte barn. Boken var dedisert «med hengivenhet og kjærlighet til vår venn og lærer Maxim Gorki».

Maksim Gorkij (1868–1936) fikk stor betydning også for Dobrowen. Hennes største og viktigste innsats for russisk litteratur i Norge har utvilsomt vært hennes Gorkij-oversettelser. Enkelte verker av ham var blitt oversatt allerede i 1920- og -30-årene, men det var først etter krigen at den store satsingen kom i Norge: Forlagene Tanum og Tiden samarbeidet om en serie med utvalgte verker i tolv bind, som kom ett hver måned i 1947–48. Oversetter av hele serien - bortsett fra bind 5, Fortellinger, som ble oversatt av Nicolai Geelmuyden – var Natalia Dobrowen. Serien skulle egentlig ha utkommet i 1946, til tiårsmarkeringen for Gorkijs død, men da kom det bare en fortelling, Malva, også den oversatt av Dobrowen. I forordet til Malva skriver forleggeren Johan Grundt Tanum: «Det var planlagt en utvalgt utgave av hans diktning på norsk. Utvalget og oversettelsen ligger praktisk talt ferdig, men de også for bokproduksjonen vanskelige forhold under gjenreisningsperioden i Norge har gjort det nødvendig å vente til de for utgaven høvelige materialer kan skaffes. For imidlertid fra norsk side å minne om Gorkis store innsats i dette minneår, blir her en av hans fortellinger ‘Malva’ presentert for norsk publikum. ‘Malva’ er en av Gorkis tidligere fortellinger, den er skrevet i 1897» (Tanum 1946).

1987-utgaven av M. Gorkijs "Barndom", oversatt i 1939

Forståelig nok var det ikke så lett med store bokutgivelser rett etter krigen, men allerede i 1947–48 kom altså et rikt utvalg av Gorkijs verker: Hans erindringer Barndom, Ut i verden I-II og Min universitetstid, romanene Artamanovs verk I-II og Moren I-II og hele fire bind med fortellinger. Og så godt som alt dette oversatt av Dobrowen. Hvordan kan hun ha rukket dette på så kort tid? Muligens har hun begynt arbeidet under krigsårene i Sverige? Gorkij-oversettelsene kom i flere nye utgaver, både i en seksbindsutgave i 1963 og enkeltutgaver i 1970-årene. Ikke nok med det. Natalia oversatte senere (1954) et helt nytt bind med fortellinger av Gorkij, hvor hun også skrev et informativt etterord om forfatteren.

I tilknytning til oversetterarbeidet med Gorkij skrev Dobrowen biografien Maksim Gorkij, som utkom i 1949. Denne boken var en omarbeidet og utvidet utgave av hennes hovedfagsoppgave i russisk til cand.philol.-eksamen. Hun avslutter boken med et sitat fra en av Gorkijs taler, som antagelig også gir et bilde av hennes eget ståsted og menneskesyn på dette tidspunktet:

Min glede og min stolthet er det nye russiske mennesket som bygger den nye stat. Til det lille, men store mennesket som bor i hver krok i landet, som er spredt på fabrikkene, i landsbyene, som lever i Kaukasus og på tundraen i nord … til det mennesket som arbeider i sitt land, som beskjedent gjør sitt tilsynelatende ubetydelige arbeid, som i virkeligheten har så uhyre stor historisk betydning – til dette menneske vender jeg meg med en oppriktig velkomsthilsen. Kamerat! Vit at du er det mest uunnværlige mennesket på jorden. Ved å gjøre ditt lille arbeid er du begynt å skape en virkelig ny verden. Lær selv og lær andre! Jeg trykker din hånd, kamerat! (Dobrowen 1949: 120f).

Dobrowens interesse og begeistring for Gorkij kan kanskje også ha sammenheng med at hennes far hadde vært en god venn av ham. Gorkij hadde hørt Issay Dobrowen spille og sa: «Når jeg lytter til Dem, hører jeg verdenssjelens stønn og skjebnesvangre spørsmål» (Kjetsaa 1994: 264).

I 1963 utkom to viktige verker fra den nyeste russiske litteraturen i Dobrowens oversettelse: Aleksandr Solzjenitsyns En dag i Ivan Denisovitsj’ liv (Tiden) og Jevgenij Jevtusjenkos Erindringer i utide (Aschehoug). Det var oppsiktsvekkende at disse kritiske bøkene var blitt utgitt i Sovjet, og de innvarslet en ny epoke i sovjetrussisk litteratur, det såkalte «tøværet». Begge ble store suksesser, også her i Norge, og kom i flere utgaver senere. Samme år oversatte Dobrowen også romanen Kolleger, debutromanen til Vasilij Aksionov, som skulle bli en kjent regimekritisk forfatter.

I 1970-årene hadde Dobrowen få oversettelser, men i 1980-årene fikk hun nye oppgaver, og nå oversatte hun under sitt pikenavn Natalia Dobrowen. Falken forlag hadde ligget i dvale noen år, men satte nå i gang med nye utgivelser. Nå var det bøker i den lettere sjanger Dobrowen oversatte: Krimbøker som Nikolaj Leonovs Vertshuset Tre trinn (1983); Brødrene Strugatskijs Kontakt med verdensrommet (1984); Ivan Efremovs Andromedatåken (1985). Også barnebøker som Antonij Pogorelskijs Den svarte høna (1986) og to bind med folkeeventyr: Den vesle hytta og Ildfuglen, begge med festlige illustrasjoner av russiske kunstnere (Ny dag 1978).

Natalia Dobrowen 1976

Men Falken ga også Dobrowen oversettelser av mer seriøs litteratur: I 1987 utga forlaget en samling noveller: Russiske noveller fra vårt eget århundre. Natalia deltok her med tre noveller (Lipatov, Nosov og Rasputin). Året etter oversatte hun alene en annen novellesamling: Kvinner; moderne kvinnelige sovjetiske forfattere, om det sovjetiske samfunnet og kvinnens stilling i krig og fred. Blant de ti forfatterne som er representert her, er nobelprisvinneren Svetlana Aleksijevitsj, med et utdrag fra boken Krigen har ikke kvinneansikt. Dobrowen var altså den første som oversatte Aleksijevitsj til norsk, 25 år før forfatteren ble oppdaget av det norske litterære miljø.

Det siste Dobrowen oversatte, var et utvalg noveller av landsbydikteren Vasilij Sjuksjin (1927–74): Landsbyfolk og andre fortellinger (Falken 1989).

Den 4. januar 2000 ble Natalia Dobrowen, 81 år gammel, påkjørt og drept av en bil i nabolaget der hun bodde.

Alf B. Glad