Arne Torstein Worren ble født i Ålesund 1. september 1924. Han døde 16. desember 2011, 87 år gammel. Fra 1977 var han tilsatt som professor i iberoromansk ved Universitetet i Oslo. Samme år inngikk han ekteskap med Kaja Schiøtz, som arbeidet i en administrativ stilling ved universitetet. De fikk to sønner, Torstein og Anders.

Arne Worren var medlem av Norsk Oversetterforening fra 1992, og satt i foreningens faglige råd i perioden 1998–2000. Worren var spesielt interessert i litteratur fra Spania og spansktalende Latin-Amerika. Hovedkompetansen var spansk 15- og 1600-tallslitteratur, men Worren oversatte også nyere litteratur. Best kjent er hans oversettelse av Cervantes’ Don Quijote (1605/1615), men han har også oversatt 1900-tallsforfattere som Félix de Azúa, Javier Marías og Àlvaro Pombo.

Worren var elev ved reallinja på Volda Landsgymnas,[1] før han begynte studier i språk og litteraturhistorie ved Universitetet i Oslo. Worrens litteratursyn skal her ha blitt formet under innflytelse av Rokseth-skolen,[2] som anså et litterært verk som en autonom størrelse, hvis estetiske og filosofiske kvaliteter skulle vurderes uavhengig av opphavsperson og kontekst. Som litteraturteoretisk retning stod dette i motsetning til den historisk-biografiske tolkningstradisjonen etter Francis Bull, som vektla «forfatternes biografi, verkenes tilblivelse, indhold, mottagelse og virkning»,[3] heller enn en rent estetisk vurdering.

I løpet av studietiden bidro Worren ved et par anledninger med tekster til Vinduet, Gyldendals tidsskrift for litteratur, under redaksjon av Nic. Stang. I august-nummeret 1950 har Worren en artikkel om den tyske kulturfilosofen Ernst Cassirer, og i oktober samme år skriver han om dramatikken til mellomkrigstidens ledende franske teaterdikter; Jean Giraudoux. Worren spesialiserte seg i drama- og teaterhistorie. 12. november 1953 foreleste han for magistergraden, over emnet: «Lessings kritikk av den franske tragedie».[4] Asbjørn Aarnes, venn fra tiden på Volda Landsgymnas, var til stede og forteller i Dag og Tid om hvordan forløpet skuffet kandidatens forventninger til akademia. Ifølge Aarnes hadde Worren håpet å få diskutere sine ideer og tolkninger med komiteen, samt få en begrunnelse for dens vurdering, men noen disputas ble det ikke. Det eneste han skal ha fått ut av en ordknapp formann Sigmund Skard var: «Vert ståande». Aarnes skriver: «Kandidaten fekk universitetet i vrangstrupen etter den dagen. Han flytte til Stavanger der han vart ljosmeister i Rogaland teater. Han vart der i fem år. – Eg måtte ha ljos, sa han, – etter den akademiske natta.»[5]

Worren begynte ved teateret i 1954, under Claes Gills direktørperiode, som sekretær og senere økonomisjef.[6] Mens han var ved Rogaland teater skrev Worren litteraturkritikk for norske aviser, oftest for Stavanger Aftenblad. Anmeldelsene viser at Worren er opptatt av store, universelle temaer; moralske, eksistensielle og estetiske spørsmål. Eksempelvis skriver han i sin anmeldelse av C.V. Holsts Baudelaires estetikk (1954):

Mer umiddelbart personlig blir det mot slutten der Holst kommer inn på kunstnerens forhold til livet og døden. Her merker en bak det litt tørre sproget og bak formuleringer som undertiden bærer preg av kotterisjargong, en i egentlig forstand søkende ånds forsøk på å komme til klarhet over sentralt menneskelige spørsmål.[7]

Worren fremstår som en velformulert og streng anmelder med høye krav til form og innhold. Om en roman, hvis tittel vi kan la være unevnt, skriver han: «Det er ikke helt morsomt å si det, men det lar seg ikke skjule at dette er en slett roman. Sant å si må en ha en herdet tålmodighet for å nå fram til siste side, der en forøvrig uten sorg konstaterer at helten dør ung.»[8] Worren viser seg ofte kritisk i sine vurderinger av mer folkelig litteratur og begrunner gjerne dette med at det litterære håndverket ikke er godt nok utført. Om Hans Selmer Edhs Farende folk (1954), skriver han:

Det som [...] er mer beklagelig, er at Edh ikke makter å gi liv til skildringer av rallarmiljøet. De personene han har valgt ut som representanter for dette miljøet, har riktignok forskjellige navn. Men ellers likner de hverandre til forveksling og lider av samme ulykksalige trang til å uttrykke seg i dypsindige plattheter. [...] Når han så har arbeidet seg forbi sine velmente, men mislykte forsøk på å filosofere vil han muligens makte å nå frem til en selvstendig skildring av [...] miljøet.[9]

Worren anmelder poesi og prosa, norsk og oversatt, i hovedsak fra fransk. Man kan merke seg at Worren kommenterer og kritiserer oversettelsene, noe som ikke alltid har vært en selvfølge blant anmeldere. Oftest er oversetterens arbeid også hos Worren bare nevnt med en setning eller to, som at oversettelsen er god eller adekvat, men om Johannes Schanche Martens’ oversettelse av Albert Camus’ Fallet (1957) er han mer meddelsom: «Forsøket på å gjengi denne dempede galliske veltalenheten i all sin velmodulerte ironi og skepsis må ha satt oversetteren i en kronisk tilstand av fortvilelse. Nødløsninger har ikke vært til å unngå. Men stort sett må en si han har sluppet pent fra en vanskelig oppgave.»[10] Om Ragnar Kvams oversettelse av Tage Skou-Hansens De nakne trær (1958) skriver han: «Oversettelsen er bra, men Kvam gjør seg skyldig i en rekke halvnøyaktigheter og sjusk som kunne ha vært unngått.»[11] Og om oversettelsen av Ignazio Silones Lucas’ hemmelighet (1958) skriver Worren: «Anders Hagerups oversettelse er gjennomgående god. Men det er ikke lett å oversette fra de romanske språkene, da det lett vil bli noe uintimt over språktonen. Og den faren har han ikke helt unngått.»[12] Oversettelser fra romanske språk er jo noe anmelderen selv skal komme til å stri med. Det hender for øvrig at Worren i anmeldelsene bruker uttrykk som «kamp mot vindmøller»[13] eller «ridder av den bedrøvelige skikkelse»,[14] noe vi i denne sammenheng kan velge å se som frampek mot kommende meritter.

Worren ble i 1960 konstituert som lektor ved den høyere allmennskole, med plikt til å gjøre tjeneste ved Volda offentlege landsgymnas.[15] I 1973 fullførte han sin avhandling over en fremstående spansk barokkdikter; «Luis de Góngoras diktning: ironi og ensomhet»[16] ved Institutt for litteraturvitenskap, Universitetet i Oslo. I desember 1974 holdt han prøveforelesning for den filosofiske doktorgrad over det oppgitte emnet «Aristoteles og det spanske teater i 16. og 17. århundre». Forelesningen over selvvalgt emne fikk tittelen «Juan Valeras ‘Pepita Jimenez’ og den realistiske roman».[17] Etter å ha vært tilsatt som universitetslektor, ble Worren i 1977 utnevnt til professor i iberoromansk litteratur ved Universitetet i Oslo.[18]

Etter å ha gått av, begynte Worren for alvor sin oversettergjerning. Han hadde allerede oversatt Félix de Azúas En ydmyket manns dagbok (1990), og oversatte nå Leopoldo Alas’ Rettspresidentens hustru i tre bind (1995, 1996, 1997), to titler av Javier Marías: Det feige hjerte (1996) og I morgen under slaget, tenk på meg (1998), samt Àlvaro Pombos Der kvinner er (1998). Worren oversatte også Juan Carlos Onettis Jacob og den andre, som ble publisert i Gordon Hølmebakks samling Cargo. Noveller fra siste halvsekel (1997). Worren redigerte antologien Spania forteller: Spanske noveller (1999), og hadde selv oversatt 16 av de i alt 59 novellene, som skrev seg fra 1600-tallet og frem til samtiden. Bernardo Atxagas Gjensyn med Obaba (1994) kom opprinnelig på baskisk i 1988, og på kastiljansk i forfatterens egen versjon året etter – det var denne siste versjonen Worren oversatte fra – mens Autran Dourados Tyrens sprang (1992) er oversatt fra portugisisk. Worren har også oversatt Pilegrimens beretning (1993) av den spanske mystikeren og grunnlegger av jesuitterordenen, Ignatio de Loyola (1491–1556). Worrens oversettelser har i all hovedsak fått gode omtaler. Om første bind av Rettspresidentens hustru skriver Anne Schäffer i Bergens Tidende: «Oversettelsen er høvisk og tro i sin detaljrikdom.»[19] Og om Javier Marías: I morgen under slaget, tenk på meg skriver Mari Lending i Aftenposten: «…en virkelig raffinert roman, intelligent og medrivende, holdt i en vakker prosa, som er ivaretatt på beste måte av Arne Worren.»[20] Om oversettelsen av Dourado skriver Lending i Klassekampen: «Jeg kan ikke se annet enn at Arne Worren har begått en god oversettelse av Tyrens sprang. Det eneste som skurrer under lesningen er den gjentatte bruken av hin i en filosofisk passasje, som virker mer oppstyltet enn tonen i teksten forøvrig.»[21] Bjørn Aagenæs bemerker i Nationen noe av det samme vedrørende den høystemte stil Worren har lagt seg på:

Oversetter Arne Worren lykkes nokså ofte med å oversette Dourados antatt kronglete setninger til norsk. I tråd med erindringslitteraturens dypt konservative natur (og antagelig også Dourados stil) har han valgt en norsk som minner om riksmål, men som noen ganger flyter over av forfinelse, blir unødig høystemt og ender i det sentimentalt-patetiske. [...] Andre steder sliter Worren med Dourados kompliserte rytme, noe som riktignok ofte krones med hell, men som andre ganger blir for stakkato.[22]

Tyrens sprang er riktignok Worrens eneste oversettelse fra portugisisk, så det kan være litt urettferdig å trekke frem denne kritikken. I all hovedsak oversatte Worren fra spansk. Før han ga seg i kast med Don Quijote hadde Worren også oversatt noen kortere tekster av Cervantes. Fra Novelas ejemplaras (1613) valgte han ut og oversatte fem av originalens tolv noveller, til utgivelsen Eksemplariske noveller: et utvalg (1995).[23] En sjette novelle fra samlingen, Rinconete og Cortadillo, var allerede utgitt i Worrens oversettelse i 1991.

Arne Worren, oversetter av Don Quijote
Arne Worren høstet stor anerkjennelse for oversettelsen av Miguel de Cervantes Saavedras Don Quijote: Den skarpsindige lavadelsmann Don Quijote av La Mancha, utgitt parallelt på Aschehoug og i De Norske Bokklubbene i 2002. Cervantes’ (1547–1616) spanske original El ingenioso hidalgo don Quijote de la Mancha ble opprinnelig utgitt i to deler, i 1605 og 1615, på trykkeriet Juan de la Cuesta i Madrid. Den første norske oversettelsen av Don Quijote ble gjort av Magnus Grønvold og Nils Kjær. Grønvold var lærer i spansk språk, opphav til lærebøker og spansk–norske ordbøker, samt en viktig formidler av spansk kultur. Grønvold stod for oversettelsen, mens forfatteren Nils Kjær bidro til det stilistiske ved teksten.[24] Første bind på norsk kom 300 år etter Cervantes’ død, i 1916; andre i 1918. Dette var en praktutgave med illustrasjoner av billedkunstnere som Francisco da Goya og Honoré Daumier. Første danske oversettelse var kommet allerede i 1776/77, utført av Charlotta Dorothea Biehl, denne tjente som referanse for de norske oversetterne.[25] Den norske oversettelsen utkom i flere ulike utgaver og varianter. I 1958 ble en forkortet versjon av Don Quijote utgitt, her står kun Grønvold oppført som oversetter. (For en oversikt over ulike utgaver, se databasen Letras.)[26]

«Verdens beste roman»
I 2002 ble Don Quijote utropt til «Verdens beste roman» av De norske Bokklubbene. Høsten 2001 ba redaktørene Alf van der Hagen og Torhild Viken 100 forfattere fra 54 land om å velge ut sine favoritter fra verdenslitteraturen. Kåringen resulterte i det såkalte Verdensbiblioteket. Flest stemmer fikk Don Quijote. For øvrig ble Prousts På sporet av den tapte tid nummer to. Totalt fikk Dostojevskij flest stemmer, men fordelt på fire titler. Man kan tenke seg at Dostojevskij likevel ikke ville ha vært misfornøyd med utfallet, for han skal ha skrevet om Don Quijote at det ikke finnes noe dypere og mektigere enn dette verket. I forordet til Worrens oversettelse, som utkom året etter kåringen, skriver den nigerianske forfatteren Ben Okri om romanen: «Den er ikke nasjonalistisk. Den tilhører ikke ett folk. Den har vid appell; [...]. Den tar sinnet med på en reise. Den har få skikkelser, likevel befolker den en hel verden.» At verket påberopes å ha slike overnasjonale, universelle kvaliteter, påminner om prosessen det er å overføre tekstens innhold til et annet språk, en annen tid og kultur, på en slik måte at den fortsatt oppleves relevant, selv fjernt fra opprinnelseskonteksten. Oversetter Worren sier nøkternt i et intervju med Dagbladet at han ikke har noe imot betegnelsen «verdens beste roman».[27] Ordene får desto større verdi når vi ser til hans ofte strenge vurderinger av litteratur, slik det kom til uttrykk i hans anmelderpraksis på 50-tallet. Dette gjaldt bedømmelsen av ukjente debutanter så vel som av Nobelprisvinnere – som da den spanske forfatteren Camilo José Cela ble tildelt prisen i 1989, og Dagbladet konsulterte Worren som ekspert på spanskspråklig litteratur. Han uttalte seg da ikke overstrømmende om kvaliteten på Celas forfatterskap.[28]

Don Quijote er utvilsomt den mest omfattende av alle Worrens oversettelser. Arbeidet skal ha vart i tre år, og førte frem til det omkring 900 sider lange resultatet. En viktig bidragsyter er Kari Näumann, som har oversatt diktene i verket. For Don Quijote ble Arne Worren i 2003 tildelt Bastianprisen, Norsk Oversetterforenings pris for fremragende oversettelse av et skjønnlitterært verk. Samme år mottok han også Det Norske Akademis Pris til minne om Thorleif Dahl.

Knut E. Sparres «Recensjon av Arne Worrens Quijote-oversettelse»
I sin «Recensjon av Arne Worrens Quijote-oversettelse»[29] har tidligere førsteamanuensis og fagreferent ved Universitetsbiblioteket i Oslo, Knut E. Sparre gjort en grundig gjennomgang av oversetterens utfordringer og valg. Noe er vi så vidt innom her, men for et mer detaljert studie henvises til artikkelen. Sparre åpner med å rose Worrens arbeid: «Worrens oversettelse av Don Quijote representerer etter min mening en bragd. Gjennom hans grundige innsikt i Cervantes’ 400 år gamle roman har vi fått en modernisert, pålitelig, helstøpt og kongenial gjengivelse med høy litterær verdi.»[30] Sparre var i kontakt med Worren, og fikk førstehånds opplysninger om oversettelsesprosessen. Som grunnlagstekst anvendtes 1973-utgaven i serien Clásicos Castalia, redigert av Luis Andrés Murillo.^[31] Sparre beskriver denne som et standardverk som er gjort tilgjengelig for den interesserte allmenhet, verket gir nyttige og oppdaterte opplysninger om språklige spørsmål som melder seg for spanske lesere, og oppklarer dunkle allusjoner.[32] Sparre fremhever at sammenlignet med forgjengerne hadde Worren tilgang til bedre ordbøker og ny forskning, samt god nytte av kommentarutgaver. Sparre fremhever også Worrens sikre stilsans og grundige kjennskap til spansk barokk litteratur, og berømmer ham for å unngå å falle i fellen å skrive på «oversettersk»:

Under lesningen av Worrens oversettelse har jeg stadig vekk støtt på lange passasjer, ja hele kapitler, uten å merke at jeg satt med en oversettelse foran meg. La meg bare som et eksempel få nevne kapittel 7 i Annen bok. Her har jeg vekselvis ledd og grått uhemmet, og glemt at dette opprinnelig var fortalt for 400 år siden på spansk og for spanjoler.[33]

Worren oppgir at han under arbeidet hadde nær kontakt med spanske filologer og spesialister i klassisk spansk språk og litteratur, og nevner særlig sin venn Alberto Blecua, spesialist på spansk språk fra 1500- og 1600-tallet.^[34]

Bastian-juryens begrunnelse: «lett og morsom»
Det sies at en gang Philip III av Spania reiste rundt i sitt rike, ble han oppmerksom på en mann som satt i grøftekanten og skrattlo med en bok i hendene. – Enten så er han gal, sa kongen, – eller så leser han Don Quijote.[35] Verkets humoristiske potensial bekreftes av Jon Fosse, som var med på kåringen av Verdensbiblioteket og hadde Don Quijote blant forslagene på sin liste: «Jeg las den på lesesalen da jeg studerte, og jeg lo så jeg holdt på å bli kastet ut.»[36] Dersom Fosse leste verket på norsk må det ha vært i Grønvold og Kjærs oversettelse, men at også Worren lyktes med overføringen av verkets humoristiske kvaliteter blir bekreftet av Bastianprisens jury, som mener klassikeren fremstår lett og morsom. I juryens begrunnelse heter det blant annet:

Arne Worrens oversettelse avspeiler en åpenbar og smittende glede over å arbeide med stoffet. Oversetteren har ikke bare et rikt ordforråd, men han vet å bruke det på en frisk og levende måte. De ulike tonefallene kommer tydelig frem, personene blir levende gjennom ordvalg og presise – og overraskende snertne – formuleringer. Worren klarer dessuten meget godt balansegangen mellom oppfinnsomhet og nesten pertentlig presisjon. For alle de som tror at boka om don Quijote er gammel, tung og vanskelig å lese – kan vi nå si: Der tar de feil. Denne oversettelsen gjør lesingen lett og morsom.[37]

Avslutningsvis kommer juryen inn på en oversettelses begrensede levetid:

Å oversette en klassiker med så mange stilnivåer og der så mange har både meninger og kjepphester, er ikke noen spøk. Man sier ofte om denne typen bøker at de med jevne mellomrom må oversettes på nytt, og det vil kanskje skje med Don Quijote også. Men denne oversettelsen er så tidløst frisk at vi tror det vil bli lenge til.[38]

«Oversettelsens halveringstid»
Fra Grønvold og Kjærs oversettelse ble utgitt i 1916/18 tok det altså godt over åtti år – en anselig levealder – før Worrens oversettelse kom i 2002. I innledningen til 1975-utgaven av Grønvold/Kjær skriver Leif Sletsjøe: «Det var en stor og vanskelig oppgave Nils Kjær og Magnus Grønvold gikk til [...] da de tok på seg å presentere i norsk språkdrakt den fullstendige tekst til Cervantes’ Don Quijote.»[39] I Dagbladet skriver Arne Dvergsdal: «Worren legger ikke skjul på at den gamle oversettelsen inneholder misforståelser og utelatelser, enkelte steder ble hele avsnitt strøket. Nå er alt kommet med.»[40] Sparre forteller at han i sitt eget studium av 1916/18-utgaven oppdaget at oversetterne til tider unnlot å gjengi enkelte ord og vendinger – men skriver videre: «Dette kan ikke sies om Worren, som nok kan omskrive, men meget sjelden hopper over ord og uttrykk. Unntaket kan være å sløyfe et ord som kan virke overflødig, og da kun når det er gode stilistiske grunner for å gjøre det.»[41] I Dvergsdals intervju i Dagbladet får Worren spørsmålet om han noen gang hadde følelsen av å sitte i skyggen av den store stilisten Nils Kjær. Worrens svar fremhever at man ikke bare oversetter til et språk, men også til tid og rom, en kulturspesifikk kontekst:

Kjær og Grønvolds oversettelse er god, men litt fjern. Vi må huske at Don Quijote ble skrevet midt i det katolske dagliglivet på 1500-tallet. Vi som lever i det protestantiske, postmoderne Norge har et helt annet referansesystem. Ordene endrer valør med åra, derfor er det nødvendig med nye oversettelser.[42]

Sparre refererer i sin artikkel til oversetteren Clifford E. Landers, som fastslår en litterær oversettelses «halveringstid» til mellom 30 og 40 år, altså omtrent én generasjon. Det er en vanlig oppfatning at en oversettelse raskere enn originalteksten kan oppleves som datert. Man kan spørre seg om originalens grad av fjernhet og distanse vil ha noen betydning for oversettelsens motstandskraft mot tidens tann. I innledningen til Grønvold/Kjær (1975) skriver Leif Sletsjøe:

Når det gjelder en oversettelse som denne, må man ta i betraktning at norsk er et heller fattig språk. Den som leser det mektige romanverk, finner snart ut at det må ha vært slitsomt å følge Cervantes gjennom tusen tette sider, og finne ord og uttrykk som kunne gjengi de mange ting som var typiske for den tids samfunn, tre-fire hundre år før vår egen tid, og dertil typiske for en kulturkrets som den spanske.[43]

Dvergsdal ber Worren om en kommentar til Sletsjøes påstand om at norsk er et fattig språk.[44] Worren forteller da om stilistiske valg:

Høytidsspråket som Don Quijote er så oppfylt av, visner fort. For å gjenskape noe av den gamle klangen – for å finne et brukbart, arkaisk vokabular – søkte jeg i svenske og danske gravtaler fra 1800-tallet. Jeg kunne for eksempel ikke la Don Quijotes husholderske si «Gud hjelpe meg», så jeg valgte utsagnet «Gud seg forbarme», for å skape inntrykk av avstand. På samme måte lar jeg væpneren Sancho Panza tiltale ridderen Don Quijote med «Deres nåde» for å markere makt. Sancho Panza er en underordnet, og tiltaleformen «herr» ville virke ironisk.[45]

Dr. José María Izquierdo ved Universitetsbiblioteket i Oslo forteller at originalteksten inneholder mange uoversettelige dobbeltbetydninger, særlig gjelder dette humoristiske eller injurierende uttrykk i et seksualisert vokabular, og ikke minst henvisninger til politikk. Dette har Worren løst ved å lete frem gamle norske uttrykk som kan slå an noe av den samme tonen, uten at slike passasjer er direkte eller bokstavelig oversatt.[46] En slik effekt beskrives også i Bastian-juryens begrunnelse: «Teksten er dristig – det vulgære er virkelig vulgært, det burleske virkelig slår oss under lesningen, samtidig som det gammeldags pompøse språket blir overbevisende gjenskapt – det er ikke bare vanvittig omstendelig, det er også morsomt å lese.»[47] I et intervju gjort av Turid Larsen i Dagsavisen kommer Worren inn på behovet for moderat modernisering:

Den største utfordringen ligger i å gripe den rette tonen i verket. [...] En viss modernisering i språket er nødvendig. Men det må heller ikke bli for moderne, smaken av gamle dager må ikke forsvinne helt. Derfor blir det tale om en balansegang. Det skal også tas hensyn til datidens sosiale forhold. Når adelsmannen tituleres med «Deres nåde», kan han ikke i neste setning bli «du», da må man innføre det nå litt gammelmodige «De». Dette for å forklare problemene som reises i forbindelse med en oversettelse av dette slaget.[48]

Oversettelse har vært omtalt som det umuliges kunst, og Worren nevner her noen av utfordringene en kan møte på. Kanskje passer det å la don Quijotes egne betraktninger om oversetterkunsten være siste ord:

Å oversette fra ett til et annet språk, om det da ikke dreier seg om dronningene blant språkene, latin og gresk, er liksom å se flamske gobeliner på baksiden, for selv om man kan se figurene, er de fulle av tråder som gjør dem uklare, og de har ikke rettsidens glatte overflate. [...] Men jeg vil ikke av den grunn hevde at det ikke er prisverdig å være oversetter, for et menneske kunne vie seg til verre ting som er mindre innbringende.[49]

Signe Kårstad

Arbeidet er delfinansiert av prosjektet Voices of Translation: Rewriting Literary Texts in a Scandinavian Context (Norges forskningsråd prosjekt nummer 213246).

Takk til Gunnhild Holmen ved Veiledningen, Nasjonalbiblioteket; José Maria Izquierdo, førstebibliotekar og fagreferent romanske språk, Universitetsbiblioteket; Kristina Solum, stipendiat, ILOS, Universitetet i Oslo.  Denne artikkelen står i gjeld til Knut E. Sparre «Recensjon av Arne Worrens Quijote-oversettelse».

NOTER

[1] Ryste, Volda off. landsgymnas: 1910–1960, 96. Arne Torstein Worren, Ålesund, står oppført på studentlisten for 1944.
[2] Tønseth, «En fotefarreise i Segovia.» Klassekampen. 18.02.2011. Overgang. rt den 8.6.2002.o av Worren til en artikkel av Arne Dvergsdal, 8.6.2002 deres fotoarkiv? ved Universitetet i Oslo? sa
[3] https://nbl.snl.no/Francis_Bull
[4] «Notis, forelesninger.» Nationen. 11.11.1953. Asbjørn Aarnes oppgir i Dag og Tid det tildelte emnet som «Lessings Hamburgische Dramaturgie». Dag og Tid. 17.06.2006.
[5] Aarnes, «Professorveldet IV. Mykje vatn.» Dag og Tid. 17.06.2006.
[6] «16 skuespillere og to elever?» Stavanger Aftenblad. 17.03.1958, og mail fra Kristine Lilledal, sjefssekretær ved Rogaland teater, 01.11.2016.
[7] Worren, «C.V. Holst om Baudelaire.» Stavanger Aftenblad. 29.09.1954.
[8] Worren, «Skygge uten ansikt.» Stavanger Aftenblad. 06.12.1955
[9] Worren, «Rallar og bonde.» Stavanger Aftenblad. 30.10.1954.
[10] Worren, «Røsten i tåken.» Stavanger Aftenblad. 30.09.1957.
[11] Worren, «De nakne trær», Stavanger Aftenblad. 28.10.1958.
[12] Worren, «Hva var Lucas’ hemmelighet?» Stavanger Aftenblad. 06.11.1958.
[13] Worren. «C.V. Holst om Baudelaire.» Stavanger Aftenblad. 29.09.1954.
[14] Worren, «Olafur Karasons ungdom», Stavanger Aftenblad. 28.09.1957.
[15] «Offisielt fra statsråd.» Aftenposten. 02.07.1960.
[16] Worren oversatte ikke selv de Góngora, men Kari Näumann gjendiktet senere noe lyrikk til antologien Spansk gullalder – Renessanse og barokkdiktning, red. Hansen og Paasche. Også Eva M. Lorentzen og Sigmund Skard har gjendiktet de Góngora. Kilde: Letras.
[17] «Spansk dikter emne for norsk doktoravhandling.» Aftenposten. 30.11.1974.
[18] «Offisielt fra Statsråd. Kirke- og undervisningsdepartementet.» Aftenposten. 11.06.1977.
[19] Schäffer, «Stor spansk roman» Bergens Tidende. 11.09.1996.
[20] Lending, «En ghost-writers bekjennelser.» Aftenposten. 09.10.1998.
[21] Lending, «Erindringen og sannheten.» Klassekampen. 03.11.1992.
[22] Aagenæs, «Om erindring og forlagsslurv.» Nationen. 25.01.1993.
[23] Betegnelsen «eksemplarisk» må man anta at var av hensyn til sensorene, da den katolske kirke anså noveller som umoralske. Noen litteraturteoretikere har tolket disse tekstene som et forsøk fra Cervantes på å bli tatt seriøst. Worren slutter seg til dette i sitt etterord.
[24] Sletsjøe, innledning til Cervantes, Don Quijote. Overs. Kjær og Grønvold. vii.
[25] Opplysninger gitt av førstebibliotekar, Dr. José Maria Izquierdo ved Bibliotek for samfunnsvitenskap og humaniora, Universitetet i Oslo. Samtale 01.06.2017.
[26] Letras. Universitetsbibliotekets database over norske oversettelser av spansk og spansk-amerikansk litteratur. http://ub-fmserver.uio.no/letras/home.php
[27] Dvergsdal, «400 år i edel strid.» Dagbladet. 31.01.2005.
[28] Hallheim, «Grotesk ironiker.» Dagbladet. 20.10.1989.
[29] Sparre, «Recensjon av Arne Worrens Quijote-oversettelse.» Romansk Forum nr. 18 2003/2. 55–96.
[30] Sparre, 55.
[31] I brev til Knut Sparre. Sparre, 57.
[32] Sparre, 57.
[33] Sparre, 59.
[34] Dvergsdal, «Don Quijote rir igjen.» Dagbladet, 08.06.2002
[35] Dvergsdal, «Don Quijote rir igjen.» Dagbladet. 08.06.2002.
[36] Eriksen, «Don Quijote til topps.» Helgeland Arbeiderblad. 08.05.2002.
[37] «Juryens begrunnelse.» Bastianprisen 2003. Norsk Oversetterforenings arkiv.
[38] «Juryens begrunnelse.» Bastianprisen 2003. Norsk Oversetterforenings arkiv.
[39] Sletsjøe, innledning til Cervantes, Don Quijote. Overs. Kjær og Grønvold. vii.
[40] Dvergsdal, «Don Quijote rir igjen.» Dagbladet, 08.06.2002.
[41] Sparre, 56.
[42] Dvergsdal, «Don Quijote rir igjen.» Dagbladet. 08.06.2002.
[43] Cervantes, Don Quijote. Overs. Grønvold og Kjær. Innledning ved Sletsjøe. 1975.
[44] Dvergsdal, «Don Quijote rir igjen.» Dagbladet, 08.06.2002.
[45] Dvergsdal, «Don Quijote rir igjen.» Dagbladet, 08.06.2002.
[46] Opplysninger gitt av førstebibliotekar, Dr. José Maria Izquierdo ved Bibliotek for samfunnsvitenskap og humaniora, Universitetet i Oslo. Samtale 01.06.2017.[47] «Juryens begrunnelse.» Bastianprisen 2003. Norsk Oversetterforenings arkiv.[48] Larsen, «Berømthet i moderne språkdrakt.» Dagsavisen, 09.04.2001.
[49] Cervantes, Don Quijote. Overs. Worren, 849.