Illustratør: Pedro. Tegningen henger på Lorry i Oslo

Per Malde ble født i Berlin 18. juli 1943, og døde i Oslo 29. mars 2001. Malde oversatte skjønnlitteratur for voksne og barn, underholdningslitteratur og faglitteratur, fra engelsk, dansk og svensk. Blant de mest kjente forfatterne han oversatte, er Carl Hiaasen, Maria Gripe, André Brink, William Styron, Saul Bellow, Alice Walker og Ngugi wa Thiong'o. I årene mellom 1981 og 1991 utga han i tillegg fem skjønnlitterære verk, to novellesamlinger, en roman og to diktsamlinger.

Maldes mor var dansk, faren norsk; Karl Malde, lektor i Skien. Han hadde to yngre brødre: professor (emeritus) i utviklingspsykologi Stephen von Tetzchner og den flere år yngre Michael von Tetzschner, som er jurist og politiker. Moren døde da Malde var 19 år gammel. Per og Stephen var noenlunde nær hverandre i alder og ble spesielt gode venner og fortrolige. En tid delte de hybel. Stephen forteller om intens leselyst hos både ham og Per og om regelmessige besøk på Deichman. Stephen glemmer ikke at han, fem år gammel, satt på den tre år eldre Pers skuldre mens storebroren leste høyt fra Holbergs samlede.

Malde fikk en noe urolig barndom og skolegang, dels i Tyskland, dels i Danmark, men tok artium på Hegdehaugen skole i Oslo. Han bodde mye hos slektninger i Danmark, snakket dansk og følte alltid en sterk tilknytning til Danmark. Malde studerte til forberedende og litt gresk, men fullførte ingen universitetsgrad. Han var meget vitebegjærlig og hadde vidtfavnende interesser innenfor psykologi, språk og historie. Malde giftet seg med Kjersti Hovden, og de fikk en sønn, Sebastian. De ble senere skilt, men beholdt et nært vennskap.

Foto: Privat

Per Malde reiste mye. Etter artium mønstret han på en amerikabåt og skrelte seg over til New York, der han straks begynte å utforske Harlems jazzliv. Han besøkte New York igjen i forbindelse med Verdensutstillingen i 1964, og i 1968 tilbragte han omtrent en måned i London sammen med vennen Torstein Bugge Høverstad. Han var hele livet særlig tiltrukket av Hellas og oppholdt seg der i korte og lengre perioder gjennom mange år. Han lærte seg nok gresk til å kunne briljere – og dominere – aldri så lite i barene, ifølge en god venn. Misforståelser kunne utløse vill latter! Han hadde også en forkjærlighet for Portugal. I Oslo var Club 7 og Kunstnernes Hus faste møteplasser for «hel- og halvkunstnere», og Malde ble ofte et midtpunkt som historieforteller i disse lystige lagene.

Malde virket som oversetter fra slutten av 1970-tallet, og oversatte et stort antall bøker. Første «seriøse» oversettelse kom i 1980: William Styrons Sofies valg. Malde arbeidet for flere forlag, blant andre Tiden, Cappelen, Aschehoug, Bokklubben Kunnskap og kultur og Ex Libris. Aschehoug var det forlaget som ga ham flest oppdrag, fra de mest krevende, som Alice Walker, André Brink og Saul Bellow til Steven King og Ruth Rendell og dessuten en reiseskildring av Redmond O’Hanlon. For J.W. Cappelens Forlag oversatte han seks titler og for Tiden åtte. Han oversatte fra britisk og amerikansk engelsk, dansk og svensk.  Det var en overvekt av skjønnlitterære verk, men også et par titler innen sakprosa, som Nelson Mandelas Veien til frihet. Antallet titler på såpass få år tyder på stor energi og arbeidsinnsats, samt på forlagenes tillit til oversetteren. En redaktør melder for eksempel at det alltid gikk greit å språkvaske Maldes manuskripter. Malde oversatte bøker i en serie med Bokklubbens Arthur Conan Doyle-utgivelser, men seriens redaktør antyder at Sherlock Holmes’ verden ikke lå for Maldes stil og kunnskaper. Til gjengjeld leverte han utmerket arbeid med den amerikanske krimklassikeren Chester Himes – kanskje oppholdet i Harlem sang i ørene og ga ham den rette tonen.

Malde arbeidet etter selvpålagte rutiner, ofte med lange dager, og strengt disiplinert, alt etter kontraktens leveringsfrist. Det er mest sannsynlig at oppdragene ble tilbudt ham fra de respektive forlag, neppe etter initiativ fra Malde selv. Kanskje han gikk inn i oversettervirksomheten først og fremst fordi en forfatter gjerne trenger å skaffe større inntekter enn eget forfatterskap kan innbringe. Og å skrive andres verk på norsk ligger naturlig inn under en språkbrukers virke. Torstein Bugge Høverstad skriver:

I vår litterære vorden i de harde sekstiåra, når det var tomt for rødvin, måtte vi ta de oppdrag vi kunne finne. Vi oversatte begge for blad som Vi menn og sex og crime og westerns og for diverse smussforlag … men vi oversatte sammen (1966) Ray Bradburys s-f-klassiker Fahrenheit 45. Men det tør vel også nevnes at vi begge oversatte for Oktober Forlag i ‘den røde tiden’ – og ikke minst at han i årevis var oversetter for den kinesiske ambassaden av de teorityngste skrifter (og fikk komme på ambassadefestene) (Høverstad 2017).

Anmeldelser
Ikke alle anmeldere nevner oversetterens arbeid. Men en så viktig bok som Sofies valg ble omfattende anmeldt, blant annet i Aftenposten, og Ebba Haslund skriver om oversettelsen:

Det må ha vært et kjempearbeid å oversette dette veldige verket til norsk, og jeg beklager å måtte komme med noen kritiske bemerkninger. Stort sett flyter oversettelsen lett. Men det poetiske ved Styrons stil er blitt ytterligere forsterket, slik at den ofte virker svulstig. Oversetteren synes heller ikke å være helt fortrolig med engelsk sprogbruk … .

Adresseavisen skriver derimot:

… oversettelsen er god. Å finne dekkende ord for bokens vrimmel av four letter words har sikkert ikke vært så lett, men jeg for min del er ikke i stand til å komme med bedre forslag.

Hvem skal man tro på? Ebba Haslund hadde studert i USA og var fortrolig med språk og kultur og har trolig lest med stor grundighet og spesielt gode kvalifikasjoner. Den andre leseren har muligens latt seg fenge av handlingen og ikke vært like opptatt av norskens eventuelle utilstrekkeligheter.

Malde oversatte utallige underholdningsbøker (mange av dem vanskelige nok) fra engelsk, som Carl Hiaasens Farlig fiske. Jan Omdahl i Dagens Næringsliv skriver:

… en del av Hiaasens trykk er nok dessverre blitt borte i Per Maldes oversettelse ...

Berit Kobro skriver i VG:

... Strøken oversettelse av Per Malde ...

Slike diskrepanser er ganske vanlige når anmeldere i det hele tatt nevner oversetteres arbeid.

Allsidige bidrag innen det skrivende miljøet
Malde var medlem i Norsk Oversetterforening og satt en periode i Bastian-komiteen, som utdeler foreningens årlige pris for beste oversettelse.

Han var engasjert av NRK i forbindelse med to sendinger i henholdsvis 1971 og 1974. Første gang i samtale med Edvard Hoem om «Å vere målmann i dag», andre gang en samtale med Rudolf Broby-Johansen, «Om kunst og arbeiderklassen». Disse samtalene var farget av Maldes politiske grunnsyn – han ønsket å vise hvordan språk og kunst i videste forstand reflekterer et klassedelt samfunn.

Malde var en tid medlem av redaksjonskomiteen i det litterære tidsskriftet Profil. Her bidro han blant annet med historien «Tidsstudier» i 1978, om en jeg-person som er på besøk i «Glasmagasinet» for å utføre «prøveobservasjoner». Det skinner gjennom at sjefsnivået i virkeligheten er ute etter å si opp flere av de ansatte.

Einar Økland, som gikk ut av Profil-redaksjonen i 1968, husker Malde som en svært engasjert, «noe virkelighetsfjern og sleivete» diskusjonspartner. På den tiden var Malde tydeligvis en «sint ung mann» med et nokså aggressivt syn på samtiden. Et innlegg med skarp NRK-kritikk i Dagbladet i 1976 illustrerer holdningen; Malde innleder med et Mao-sitat vedrørende en slik institusjons høyere målsetting: «… tjene folket i Kina». Etter artikkelforfatterens mening tjente ikke NRK «folket i Norge», slik de pøste på med reaksjonære vitser og koseprat.

Som redaktør på Cappelen var jeg flere ganger oppdragsgiver for Malde i 1990-årene. Jeg husker en oversetter som var engasjert i arbeidet, som var beriket med store og spredte kunnskaper – ideelt hos en oversetter – og som det var artig å diskutere med. Jeg ser for meg hans litt slitne skikkelse idet han kommer inn på forlaget, med bredbremmet hatt og elegant stokk.

Torstein Bugge Høverstad skriver om Malde:

Han var utpreget sosial, svært verbal og meget kunnskapsrik og ble oftest midtpunktet rundt et lystig bord, men kunne gå i vranglås eller bli dødelig fornærmet for de særeste småting. Han hadde liten sans for autoriteter, unntatt de han hadde lest seg til. Han var tidlig en nærmest prototypisk ‘sekstiåtter’.

Høverstad antyder at de politiske konjunkturene på 1970-tallet bidro til at vennskapet en tid vaklet. Et brudd ble det likevel aldri, og i nekrologen etter Per Malde skriver Høverstad: «Hver gang jeg så ham, var det som et opplevelsesalbum åpnet seg.»

Aase Gjerdrum