Zinken Hopp, 1905–1987

Foto: Åsgeir Valldal

Foto: Åsgeir Valldal

Zinken Hopp (f. Signe Marie Brochmann) var en norsk forfatter, formidler og oversetter, særlig kjent for sine oversettelser av flere av Lewis Carrolls klassikere. Hopp debuterte som forfatter i 1930 med de to diktsamlingene Guvernantevers og Viser fra vidda. Samme år publiserte hun også ei novelle og et knippe litterære stilparodier i Aschehougs årlige humorantologi, Humør 1930. Hun er godt kjent som barnebokforfatter og for sine muntre dikt fra i alt fem diktsamlinger. Hopp skrev dessuten biografier, kulturhistoriske bøker og reiseskildringer, og i 1961 ga hun ut Norwegian History Simplified på John Griegs forlag. Bøkene hennes ble oversatt til flere språk, og hun var en populær taler, kåsør og foredragsholder. Spennet i emner var stort: I 1954 kåserte hun eksempelvis om matkultur, i 1962 reiste hun rundt i Hardanger der hun foredro om «Hva skal våre barn lese?». Samme år foredro hun om Hellas i folkeakademiet, og i 1973 kåserte hun om Versailles i Dale folkebibliotek. I avisen blir hun omtalt som «ein ypperleg kåsør», og journalisten mente hun ikke trengte særlig med reklame: «Dei fleste veit at ho kan nettopp dette å halda eit publikum i ande med gode og interessante skildringar» (Bruvik 1973). Hopp var kunnskapsrik, og hun hadde allsidige interesser, noe hun trolig dro nytte av på ulike måter også som oversetter: I 1961 deltok hun eksempelvis i tv-programmet «Kvitt eller dobbelt» i emnet «Klesdrakter gjennom tidene», der avslutningsspørsmålene ifølge Rogalands Avis «ble besvart med suveren sikkerhet» (1961). Den 2. mai 1962 blir hun presentert slik i Rogalands Avis: «Forfatterinnen og alt-mulig-kvinnen fru Zinken Hopp. Alltid rede til å svare en pressemann på de mest utrolige spørsmål.»

Med talent for fabulering
Når samtidens aviser presenterte Hopps barnebøker, løftet de særlig frem hennes evne til «å fabulere slik at hun treffer barnesinnet hjemme i barnets verden» (Bruvik 1966). Denne evnen tok hun med seg til oversettelsesarbeidet. Hopp publiserte sin første oversatte bok i 1939, fra tysk til norsk, under tittelen Hvordan jeg blev en smart pike. Boka var opprinnelig utgitt av Annemarie Selinko under tittelen Ich war ein hässliches Mädchen, som betyr ‘jeg var en stygg pike’. Interessant nok presenterte den oversatte tittelen det positive resultatet, mens originaltittelen løftet frem det negative utgangspunktet. Dette valget forteller noe om hvilken vinkling den selvstendige oversetter Hopp ønsket å prioritere i møte med leseren. Året etter, i 1940, oversatte hun sin første engelskspråklige bok, A democrat dies av Pamela Frankau, der hun holdt seg til originaltittelen med En demokrat dør.

Fra 1940-årene av oversatte Hopp mange bøker for både barn, unge og voksne fra tysk, engelsk, svensk og dansk. Hun er særlig kjent for oversettelsen av Lewis Carrolls (Charles Lutwidge Dodgson) klassiker Alice’s Adventures in Wonderland (1865): Else i eventyrland, som i 1946 ble utgitt av J.W. Eides forlag med John Tenniels illustrasjoner. Fra og med 1979-utgaven ble tittelen endret til Alice i eventyrland. For Carrolls’ vers valgte Hopp å bruke etablerte viser som norske lesere i stor grad ville kunne gjenkjenne. Ved å manipulere deler av det kjente oppnådde hun en overraskelses- og nonsenseffekt. Annie Riis, som også har oversatt Alice’s Adventures in Wonderland til norsk, har imidlertid valgt å holde seg tettere på originalversjonen. Her er et eksempel fra kapittel 2, «The Pool of Tears» (oversatt til «Tåresjøen»):

How doth the little crocodile
Improve his shining tail,
And pour the waters of the Nile
On every golden scale!

How cheerfully he seems to grin,
How neatly spreads his claws,
And welcomes little fishes in,
With gently smiling jaws!

(Carroll [1865] 2006: 24)

Alice i eventyrland
oversatt av Zinken Hopp ([1946] 1979: 22)

Alle fugler små de er
fløyet ut av byen.
Gjøk og sisik, trost og stær
mistet paraplyen. Lerka jublet høyt av skrekk,
kaptein Vom og megler Smekk
gikk på hodet i en sekk,
her er sol og glede.

Alice i eventyrland
oversatt av Annie Riis (1990: 19)

Lille, snille krokodille,
lå på Nilens strand,
vasket halen pent og stille,
glitrende av vann.

Lille, snille krokodille,
vinket til en fisk.
Slukte den så pent og stille,
grådig, glupsk og grisk!

Hopps egen barneroman Trollkrittet (1948), som har fått klassikerstatus, var inspirert av Alice’s Adventures in Wonderland. Oversettervirksomheten fikk følgelig betydning for forfattervirksomheten. Trollkrittet forteller historien om Jon som finner et trollkritt og tegner seg en venn, Sofus. Med krittet kan han tegnetrylle frem alt hva de trenger. Som da hendene til Sofus forsvinner idet bestemor vasker dem: «Nei, nå har jeg aldri sett på maken!» sa bestemoren. Og det hadde hun ikke heller. Jon måtte fram med krittet i en flyende fart og tegne nye hender og håndledd på Sofus, og siden de var i sånt hyggelig besøk, tegnet han ny trøye til ham med det samme, for den gamle var litt skitten» (Hopp [1948] 2013: 77). Hopps barneroman er leken og preget av overskudd, og med både Trollkrittet og oversettelsen av Carrolls klassiker styrket Hopp nonsenstradisjonen i Norden sammen med forfattere som Astrid Lindgren, Tove Jansson, Lennart Hellsing og Halfdan Rasmussen. Carrolls oppfølger Through the looking-glass kom i Hopps oversettelse i 1951 under tittelen Gjennom speilet.

1946 – et merkeår
1946 ble et merkeår for oversetter Hopp, for dette året utga hun klassikere som Peter Pan (1946) av James Matthew Barrie og Milly-Molly-Mandy (1946) av Joyce Lancester Brisley. 1949 ble også et viktig år; da sendte Eide forlag ut to ettertraktede nyoversettelser av ungdomsromanene til Samuel Langhorne Clemens (Mark Twain), nemlig Tom Sawyer og Huck Finn. Avisen Hardanger løfter frem Hopps språkevner: «Desse bøkene er so velkjende at dei treng ingi nærmare omtale. Dei har fengsla og gledt ungdomen over heile verdi og er prenta i millionvis. Men dei har aldri vore overførde til norsk i eit so lett og ledig språk som det Zinken Hopp meistrar» (1949).

Twains klassikere er blitt utgitt i både komplette og forkortede utgaver, og Hopps oversettelser er redigert, deriblant noe forkortet. Det blir ikke gjort rede for redigeringen noe sted i utgavene, men på tittelbladene signaliserer preposisjonen «etter» at Hopp har bearbeidet teksten: «På norsk ved Zinken Hopp etter The Adventures of Tom Sawyer by Mark Twain» og «På norsk ved Zinken Hopp etter The Adventures of Huckleberry Finn by Mark Twain». Om vi sammenligner Hopps oversettelser med Olav Angells oversettelser av de samme klassikerne, ser vi raskt noen forskjeller. Hopps versjon av Tom Sawyer fra 1949 er på 205 sider, mens Angells versjon fra 1984 er på 265 sider. Hopps versjon er inndelt i 29 kapitler med titteloverskrifter, mens Angells versjon er inndelt i 36 nummererte kapitler. Hopps versjon av Huck Finn strekker seg over 239 sider, mens Angells, som ble utgitt av Den norske bokklubben i 1973, teller 266 sider. For denne oversettelsen har begge versjoner 43 kapitler. Men Hopps utgave har igjen kapitteltitler, mens Angells utgave kun har fortløpende nummerering. Avvikende sidetall kan jo ene og alene skyldes ulik sats. En rask undersøkelse viser likevel at det er flere ord per side i Angells to oversettelser sammenlignet med Hopps. Angells versjon av Huckleberry Finn ble dessuten først gitt ut som voksenbok, mens Hopps to Twain-oversettelser begge er utgitt for barn og ungdom. Senere kom imidlertid også Angells Huckleberry Finn ut for barn i Bokklubbens Barn. Interessant nok synes den utgaven å være identisk med den oversettelsen som først ble utgitt primært for et voksent publikum.

Samme år som Hopp gjorde Twains klassikere tilgjengelige på norsk, utga hun også oversettelsen av boka Rufus M. av Eleanor Estes «til lytelaust bokmål» (Fylkestidende for Sogn og Fjordane 1949). I 1951 kom oppfølgeren til Peter Pan: Peter Pan og Wendy, som var illustrert av Bjarne Løkeland. Året etter fulgte hun opp med oversettelse av Nøstet av Joyce Lancester Brisley, og «maken til lesnad åt gjentungar er vanskeleg å finna» hevdet anmelder «S.» i Fylkestidende for Sogn og Fjordane (1952). I 1954 publiserte hun oversettelsen av Ruth Ainsworths Ruff Tuff på sommerferie. Om den skrev anmelderen at «Zinken Hopp har eit framifrå godt lag med å leita fram høvande barnebøker», mens Eide forlag fikk ros for å utstyre utgivelsen med bilder som sammen med teksten «gjev hugnadsstemning for småane» (Fylkestidende for Sogn og Fjordane 1954).

Hopp oversatte i stor grad bøker som hadde eller fikk klassikerstatus, og som vakte stor begeistring blant både anmeldere og lesere. I 1951 publiserte hun eksempelvis Kong Arthur og ridderne av det runde bord. Hopp hadde gjendiktet utvalgte eventyrfortellinger om kong Arthur, og broren, arkitekt og illustratør Odd Brochmann, hadde bidratt med tegninger. Om den skrev anmelderen: «Eg spår at denne boka kjem ikkje til å sanka dumbe der born slepp til» (Fylkestidende for Sogn og Fjordane 1951). Mindre begeistret var imidlertid anmelderen i Halden Arbeiderblad for utgivelsen av S.J. Perelmans Geografi med helskjegg, som var illustrert av den berømte amerikanske karikaturtegneren Al Hirschfeld og oversatt av Zinken Hopp. Boka betegnes som «frekk» med «respektløs tekst og djerve tegninger», men kritikken vedrørte vel mer bokverket enn oversettelsen (Halden Arbeiderblad 1951).

Hopp oversatte også for et voksent publikum, som da hun i 1955 kom med oversettelsen Sterkere enn tsaren. Prinsessen som erobret Russlands trone. En roman om Katarina den stores ungdom av Evelyn Anthony. Igjen var anmelderen begeistret over Hopps arbeid: «Omsetjaren er driven i arberdet [sic], og har eit forunderleg lag å finna fram til bøker som verkeleg interesserar. Eg må ærleg tilstå at denne romanen stal frå meg ein av feriedagane i påskehelga» (Fylkestidende for Sogn og Fjordane 1955).

«Jeg vil være pussig, jeg vil være ny»
For oversettergjerningen fikk Hopp Kirke- og undervisningsdepartementets oversetterpris i 1975 for boka Ned med agurkkongen. I 1984 fikk hun den første Bastianprisen for barne- og ungdomslitteratur for «en fremragende oversettergjerning» (Norsk Oversetterforening).

Med Lennart Aavatsmark 1964 i klær fra 1914, Bristol i Oslo. Foto: Åsgeir Valldal, Norsk Folkemuseum. Foto.

I 1964 med Lennart Aavatsmark i klær fra 1914, Bristol i Oslo. Foto: Åsgeir Valldal, Norsk Folkemuseum

Hopp var virksom og aktiv. Den 2. mai 1962 uttalte hun til Rogalands Avis: «– Teoretisk har jeg alltid fri, i praksis aldri [...] – Jeg er en av de få mennesker som ikke henger i snoren. Jeg gjør akkurat hva jeg har lyst til og er aldri avhengig av helgedager og masseferie.» Hopps oversettelser var derfor trolig mer enn et levebrød, de representerer snarere et utvalg hun ønsket å formidle til et lesende publikum. Mange av oversettelsene har dessuten mye til felles med den poetikk Hopp selv dyrket frem i sin egen litteratur. I brev til anmelder Kristian Elster – i etterkant av at han hadde anmeldt hennes diktsamling Innen fire vegger (1938) – skriver hun eksempelvis: «Jeg vil være pussig, jeg vil være ny, jeg vil lære almindelige mennesker å trekke littegran på smilebåndet av dagens fortredeligheter og tusen opgaver, å se de daglige tingene de tar i hver dag på nytt og se hvor merkelige de er. Hvis jeg får en kone på Grunerløkken til å stanse en morgen og se på brødkniven sin, eller spekulere på hvordan en spekepølse blir til, fordi jeg har skrevet om det i en avis dagen i forveien, – så er det mer for mig enn om litteraturelskere kan konstatere min følelsesmengde, eller skimte mitt blødende hjerte bak linjene. Jeg mener at blødende hjerter har vi allesammen og bokmarkedet er overfyllt av dem» (Hopp 1938, NB Brevs. 665).

De verkene Hopp oversatte har i stor grad det til felles at de underholder, og flere av verkene har også en verdifull underliggjørende effekt. I «Forord til de voksne» i sin oversettelse av Alice’s Adventures in Wonderland skriver hun: «Om oversettelsen er å si, at det er umulig å hamle opp med engelske ordspill i norsk omskrivning. Til dels har det vært nødvendig med omskrivning, særlig av versene. Selve ordet Wonderland oversettes dårlig med Eventyrland, og det er nok en og annen vits og enkelte ordspill som ikke har latt seg gjengi. Men det skulle alltid være litt igjen å glede seg over» (Hopp [1949] 1979). Det å more var følgelig en motivasjon for Hopp, både som oversetter og som forfatter.

Aasta Marie Bjorvand Bjørkøy

Referanser

Bruvik (1966, 25. november). «Musicalen ‘Hello, Dolly’ og barnekomedien ‘Uglene i mosen’ kjem på DNS».

Bruvik (1973, 9. februar). «Zinken Hopp med program om Versailles».

Carroll, Lewis. [1865] 2006. Alice in Wonderland. Illustrated by Ralph

Steadman. New York: Firefly Books.

Carroll, Lewis. [1946] 1979. Alice i eventyrland. Oversatt av Zinken Hopp. Oslo: Aschehoug.

Carroll, Lewis. 1990. Alice i eventyrland. Oversatt av Annie Riis. Oslo: J.W. Cappelens

Forlag / Bokklubbens Barn.

Fylkestidende for Sogn og Fjordane (1949, 28. oktober). «Barnebøker frå Eide».

Fylkestidende for Sogn og Fjordane (1951, 23. november). «Bøker frå Eide».

Fylkestidende for Sogn og Fjordane (1952, 3. oktober). «Barne- og ungdomsbøker frå Eide».

Fylkestidende for Sogn og Fjordane (1954, 30. november). «Barnebøker».

Fylkestidende for Sogn og Fjordane (1955, 23. april). «Ein roman som riv».

Halden Arbeiderblad (1951, 1. desember). «Nye bøker».

Hardanger (1949, 2. desember). «Mark Twains ungdomsbøker i ny utgåve».

Hopp, Zinken (1938, 18. november). Brev til Kristian Elster. NB Brevs. 665.

Hopp, Zinken [1949] 1979. «Forord til de voksne» i Alice i eventyrland.

Hopp, Zinken [1948] 2013. Trollkrittet. Bergen: Vigmostad & Bjørke.

Norsk Oversetterforening. «Mottakere av Bastianprisen for barne- og ungdomslitteratur». Oversetterforeningen.no. Bastianprisen

Rogalands Avis 30.10.1961, 02.05.1962

Bibliografi