Kristen Gundelach, 1891­–1971

Foto: Wikipedia Commons

Foto: Wikimedia Commons

Kristen Gundelach ble født i Kristiansund 20. september 1891. Faren Eugen Gundelach var lærer, moren Laura Larsen Holo husmor. Hun var av bondeætt, og Gundelach var arving til gården Holo i Bærum. Han giftet seg i 1916 med Ingrid Elsie Hanssen Hage (1893–1964). Gundelach tok eksamen artium ved Aars og Voss skole i Kristiania i 1909. Deretter studerte han språk og litteratur ved Det Kongelige Frederiks Universitet.[1] Som ung forfatter hadde han to stipendreiser til utlandet: Paris og Firenze i 1921, Bayern i 1923. Disse reisene til krigsherjede land, med gryende fascisme og nazisme, skulle få mye å si for hans senere ideologiske holdning (Rottem 2009).

Gundelach debuterte i 1916 med diktsamlingen Liv og lek. Der framsto han som en særs tradisjonsbevisst dikter. Han var fremmed for den modernistiske diktning som på den tiden var i emning i Italia, Frankrike og Tyskland. Hans til tider ekstatiske naturopplevelse og skjønnhetsdyrking ble myntet ut i vers, der de metriske forhold som rim og rytme, ble strengt respektert. Han hadde altså ingen affinitet til den poetiske musikken i «de frie vers». Det var ikke så spesielt. De toneangivende lyrikerne på den tiden, Herman Wildenvey og Olaf Bull, hadde heller ikke frigjort seg fra de hevdvundne poetiske normene. Sigbjørn Obstfelder gjorde derimot det, han hadde øre for den nye poetiske musikken, men han døde i 1900. Gundelachs foretrukne diktform, både som dikter og gjendikter, var sonetten, som forekommer allerede i fransk middelalderdiktning. Den består av 14 linjer fordelt på to innledende  firelinjede strofer, (kvartetter) og to avsluttende trelinjede strofer, (tersetter). Sonetten har dessuten strenge krav til rim og rytme. Denne formstrengheten appellerte til Gundelach.

Oversettelse fra latin og fransk
To år senere, i 1918, utga han sin første samling gjendiktninger, Franske vers. Her var det de franske dikterne som var i vinden på den tiden, Alphonse de Lamartine, Victor Hugo og Leconte de Lisle, han gjendiktet. Han hadde ennå ikke funnet fram til middelalderdikterne.

Luth og skalmeie, 1920.Foto.

Luth og skalmeie, 1920

Men det hadde han med Luth og skalmeie: fransk poesi fra middelalderen (1920). Det trengs mer enn vanlige franskkunnskaper for å forstå middelalderens fransk, som ligger langt nærmere latinen enn den gjør vår tids fransk. Men Gundelach studerte på en tid da latinen sto sterkt og fransk var et viktig fremmedspråk. Denne kombinasjonen hadde man forståelse for allerede i vår egen middelalderlitteratur: Skal du opp og fram i verdi, så lær «latin og fransk, for dei måla går vidast», formaner faren sin sønn i Kongsspegelen, et storverk i vår egen middelalderlitteratur (1200-tallet). Og faren legger til: «men gløym likevel ikkje ditt eige tungemål». Og latinen var høyst levende i det franske middelaldersamfunnet. Barna lærte latin på skolen. Latin var dagligspråket. Selv fuglene sang latin på den tiden, ifølge en av de tidligste trubadurene, Guillaume IX d’Aquitaine (1071–1127): «Det våres, løvet spretter og fuglene synger på latin», skriver han i en vårsang, en Canzo.      

Gundelach hadde de nødtørftige språkkunnskaper når han fant fram til diktere som var gjemt, og nærmest glemt, i litteraturhistorien. Diktere som Le Chatelain de Coucy (ca. 1200), Gace Brulé (1158–1212), Charles d’Orléans (1394–1456), blir gjendiktet til norsk for første gang i Luth og skalmeie. Disse diktene tilhørte den provençalske poesien som nettopp lå i skjæringspunktet mellom vulgærlatin og tidligfransk ­– en poesi som senere, rundt 1950, skulle finne gjenklang hos den svenske trubaduren Evert Taube: «Viskade jag i ditt öra/ strofer ur skön provençalsk poesi?» synger han. Vi skal heller ikke glemme at trubadurdiktene gjerne ble sunget, ledsaget av lutt, skalmeie eller lyre. Trubadurene var på en måte middelalderens visesangere. Og våre visesangere blir jo ofte kalt trubadurer.

Gundelach fanget opp denne poesien tredve år før Taube. Og hans diktning tok preg av den. Han kjente seg igjen i trubadurenes naturfølelse og livsfølelse. Han diktet i deres formspråk: i rondeauer og ballader, sangbare diktformer.

Gundelach var også den første til å gjendikte middelalderdikteren François Villon (ca. 1431– etter 1463) til norsk, denne nokså rølpete dikteren som levde på kanten av loven og omsatte sitt ville liv til poesi. Men Villon var også en botferdig sjel. Han kalte sine dikt ballader. Og han skulle skape verselinjer med evig-gylden glans. «Hvor er snøen som falt i fjor?» sier vi og tror det er et norsk bevinget ord. Men vi har det fra Villon. «Où sont les neiges d’antans?» «Hvor er snøene (sic) som falt i fjor?» Fra «Ballade om fortidens damer» (Aarnes og Boyson 1963).

Den mer høviske Pierre de Ronsard (1524–1585) var nok en dikter som sto Gundelach nærmere. Noen av Gundelachs kjærlighetssonetter er som skrevet med Ronsards blekk. Slik lyder en strofe fra Ronsards «Sonett til Marie», oversatt av Kristen Gundelach (Aarnes og Boyson 1963):

         Min elskte, du er doven, staa op, thi allerede
         Har lærken slaat sin trille mot himlen, klar og baa,
         Og under klungerhækken, hvor solen ei kan naa,
         Hører jeg nattergalen sin milde klage kvæde.                                   

Og slik lyder en strofe fra en av Gundelachs sonetter til sin elskede Ingrid:

         Jeg ser på dig, men tankene står stille,
         jeg ser og ser, men ingenting forstår,
         jeg ser ditt ansikt – nei jeg ser en vår,
         jeg ser omhimle mig to øyne milde.

(Fra «Vita Nuova II» i Legenden om livet)

Det er jo ikke snakk om etterligning. Men Gundelach ligner sitt forbilde i temperatur og inderlighet.

I senere samlinger utvider Gundelach sitt språklige repertoar til også å gjelde italiensk poesi, men da er det helst de store, ikke de gjemte, dikterne han gjendikter: Petrarca og Dante.

Krig og poesi

Faust, 1943. Foto.

Faust, 1943

Krigen kom og Gundelach valgte feil side. Noe som nok berodde på hans tidlige begeistring for Mussolini og fascismen. Gundelachs mer eller mindre erklærte «antimodernisme» var også i tråd med nazismens kultursyn. Han deltok aktivt i Nasjonal Samlings kulturarbeid og sonet en lengre landssvikerdom på Ilebu (tidligere Grini) etter krigen. Verdt å merke seg er hans gjendiktning av Goethes Faust I og II i disse årene. Faust I utkom i 1943, Faust II i 1957. De som har greie på det kan fortelle at hans Faust kan være skjemmet av språklige feil, og Gundelach går i forordet til samleutgaven ganske langt i selv å erkjenne dette (Gundelach 1957). Han er best i de lyriske partiene. Også samlingen Fra Dante til d’Annunzio. Italienske sonetter kom ut under krigen, i 1943.

Gundelach var et nedbrutt menneske etter krigen. Han ble ekskludert fra forfatterforeningen og ble, i likhet med mange andre landssvikere, brennemerket. Men han var stolt og holdt koken både som dikter og gjendikter. Og forlaget Dreyer holdt sin hånd over ham. Listen over gjendiktninger på sekstitallet er lang. Blant annet samlingen Prinsessen i det fjerne. Den franske lyre fra middelalder til renessanse (1960). Her er flere «nye» trubadurer med. Blant annet Bernard de Ventadour (12. årh.). Ventadour blir, kuriøst nok, besunget av Johan Sebastian Welhaven i diktet «Troubadouren» fra 1845: «En Hal af grønne Linde/ stod luunt ved Borgens Muur./ Til Harpen sang derinde/ Bernart af Ventadour». Videre utga han blant annet oversettelser av Dante Alighieri og Vergil. Helt spesiell er etter min mening gjendiktningen av Johannes av Korset, karmelittermunken fra 1500-tallet. Gundelach har transponert den spanske dikterens hypermusikalske dikt til levende riksmål. Som i denne bibelfantasien; «Ved Babylons floder» fra Den levende kjærlighets flamme:

Ved Babylons floder satt jeg
så sorgtung og lengselsfull,
jeg gråt mine modige tårer
og vætet den fremmede muld.

Ved minnet om dig, o Sion,
mitt søte elskede land,
rant tårenes rene kilde
mot flodens grumsede vann.

Mitt helgeskrud tok jeg av mig,
tok på mine søkneklær
og hengte min tause harpe
blant støvete piletrær.

Modernistisk etterspill
Gundelach skrev et konservativt riksmål hele livet. Han var i det hele tatt en dikter mot strømmen. Ikke desto mindre: i sine siste gjendiktninger nærmer han seg modernismen. Hans utvalg av spansk poesi avsluttes med tre dikt av den unge døde Federico García Lorca (myrdet i begynnelsen av den spanske borgerkrigen, av fascister).

Da Asbjørn Aarnes og Emil Boyson redigerte Fransk poesi fra Rolandssangen til våre dager (1963) var Gundelach den bredest representerte oversetteren, med gjendiktninger stort sett hentet fra tidligere samlinger. Da redaksjonen spurte om han ikke hadde mer på lager, hentet han fram Arthur Rimbauds dikt «Det beruste skip». Det lå langt fra i kortene at Gundelach skulle gjendikte nettopp det diktet, selve brudd-diktet i poesien, diktet som brøt med det gamle og innvarslet det nye. Innenfor et klassisk formspråk skaper Rimbaud en poetisk legering av kjent og ukjent, høystemte ord og prosaismer. Han unnså seg ikke for å bruke poetiske uord. Ord som «spy» og «snørr» og «syltetøy» fikk innpass i poesien i og med Rimbaud. Det er som om Gundelach kaster seg hemningsløst ut i det og blir med på det beruste skipets ville ferd, ikke bare på havet, men også i språket:     

jeg, fri for alt, med flagg av fiolette diser,
jeg som hugg hull på himlens rosensyke mur
og bringer syltetøy som pene skalder priser:
avsondringer av sol og snørret av azur.

«Vi trodde ikke våre egne øyne», kunne Asbjørn Aarnes fortelle, fjorten år senere, under et seminar om «Det beruste skip» på franskseksjonen, Universitet i Oslo i 1977.

«Det beruste skip» ble også innlemmet i Gundelachs siste samling oversatte dikt, Vingehest på langferd (1966), sammen med noen av Rimbauds samtidige, blant andre Stéphane Mallarmé og Paul Verlaine. Den diktsamlingen bød også på en annen stor overraskelse. Mange diktere og gjendiktere har forsøkt seg på Goethes «Wanderers Nachtlied», med større eller mindre hell. Gundelachs gjendiktning tar kaken. Og, forbausende nok! han griper til sin barndoms dialekt, kanskje for å ivareta naiviteten, spontaniteten i Goethes dikt:

Yvi alle tindom
            er ro,
i alle lindom
søvjest no
           suset i lau’,
små fuglane tagnar i kronom
          vent berre – vonom
         roast du au.

Jan Jacob Tønseth

Referanser

Gundelach, Kristen (1936). Legenden om livet. Oslo: Stenske forlag.

Gundelach, Kristen (1957). «Forord». I J.W. von Goethe, Faust. Første og annen del. Oslo: Dreyer.

Gundelach, Kristen (1966). Vingehest på langferd. Oslo: Dreyer.

Johannes av korset (1962). Den levende kjærlighets flamme. Oversatt av Kristen Gundelach, med etterord av Aasmund Brynildsen. Oslo: Dreyer.

Kongsspegelen. (1965) Omsett av Alf Hellevik. Oslo: Det norske samlaget.

Kronen, Torleiv (1981). De store årene 1880–1900. Fransk innflytelse på norsk åndsliv. Oslo: Dreyer.

Persson, Harry (1976). Fra latin til våre dagers fransk. Oslo: Universitetsforlaget.

Persson, Harry (u.å.): Et utvalg av TRUBADURTEKSTER OG GRAMMATIKK. Stensil. Oslo: Universitetsforlaget.

Rottem, Øystein (2009). «Kristen Gundelach». I Norsk biografisk leksikon. Nbl.no.

Taube, Evert (1977). 75 viser/dikt. Utvalg ved Johan Fr. Heyerdahl. Oslo: Den norske Bokkubben.

Welhaven, Johan Sebastian (1990). Samlede verker. Bind I. Oslo: Universitetsforlaget.

Aarnes, Asbjørn og Emil Boyson (1963). Fransk poesi fra Rolandssangen til våre dager. Oslo: Den norske Bokklubben.

Note
[1] Senere Universitetet i Oslo.

Bibliografi