Malt i 1927 av August Eiebakke (1867-1938)

Martha Grundts oversettervirksomhet var konsentrert om den klassiske russiske litteraturen, først og fremst Lev Tolstoj og Fjodor Dostojevskij. Hennes første oversettelse var et utvalg av Tolstojs fortellinger: Ivan Dumrian og andre fortellinger for barn og ungdom (1922). Utover i 1920- og -30-årene hadde hun sin mest virksomme periode og oversatte en ny bok omtrent hvert år, av Dostojevskij, Tolstoj og Leonid Andrejev. Hennes viktigste store oversettelser var Tolstojs Anna Karenin (1938, ny utg. 1956) og Dostojevskijs Idioten (1947).

Første møte med M. Grundt
I 1950-årene var jeg ofte på antikvariat og kjøpte billige barnebøker. Mitt første møte med russisk litteratur ble nettopp Ivan Dumrian, med illustrasjoner av russiske kunstnere. Det var særlig fortellingen Fangen i Kaukasus som gjorde et sterkt inntrykk. Den gang la jeg neppe merke til at det under tittelen sto: Fra russisk ved M. Grundt. Hvem kunne denne M. Grundt være? Hvorfor sto det ikke noe fornavn på oversetteren? Skulle man kanskje ikke vite at det var en kvinne som hadde utført dette arbeidet? Først i oversettelsene som utkom etter krigen, sto oversetteren med fullt navn: Martha Grundt.

Martha Marie Grundt ble født 20. juli 1877 i Eidsberg i Østfold. Hennes foreldre var foged og gårdbruker, cand.jur. Hilmar Christian Fredmar Grundt (1835–1882) og hustru Laura Augusta Kirstine, f. Christensen (1843–1930). Hilmar og Laura Grundt bodde på storgården Store Huseby i Eidsberg, som hadde vært i Grundt-familiens eie siden 1825.[1] Hilmar og Laura giftet seg i Eidsberg i 1866 og fikk fem barn som vokste opp: Jens Andreas (f.1867), Wilhelm Martin (f.1870), Emil (f.1871), Christian (f.1872) og Martha Marie (f.1877).

Etter farens tidlige død flyttet moren med de fem barna til Kristiania. Eldstemann, Jens, var nå stud.philos., de andre tre guttene ‘Skolediscipler’, og Martha – ingenting. I 1900 var guttene for lengst flyttet hjemmefra og hadde ansvarsfulle stillinger som embetsmenn. Martha var ugift og bodde fortsatt sammen med sin mor. Hun levde på «Pension av Enkekassen», mens Marthas oppgave var «Husgjerning» – selv om de hadde en tjenestepike.[2]

Martha og moren bodde sammen til moren døde i 1930. Etter dette var hun mye ute og reiste og bodde lengre tid utenlands – hun står ikke oppført i adressebøkene for Oslo 1930–46.

Hvorfor russisk?
Martha Grundt forble ugift, og var således avhengig av å ha et eget yrke for å tjene til livets opphold. Hvorfor hun valgte å studere russisk, vites ikke. I motsetning til de fleste av våre eldre russiskoversettere, som Elsa Uhlen, Nicolai Henriksen, Nicolai Geelmuyden og Natalia Dobrowen, hadde hun ingen familiær tilknytning til Russland.

I 1896 hadde Olaf Broch[3] fått stilling som dosent i slaviske språk ved Universitetet i Oslo, og dermed kom det første tilbud om russiskundervisning ved universitetet. Martha Grundt var 20 år da hun begynte å følge Brochs forelesninger i russisk. I et intervju i ukebladet Urd i 1947 uttaler hun seg med begeistring om sin dyktige lærer: «og skal jeg tro henne,» skriver journalisten, «så er hun uten all ‘skyld’ i sin fantastiske fremgang selv, alt kan hun takke professor Broch for, alt, alt … For en slik lærer! Et geni til å undervise» (Wishman 1947).

Så vidt vites tok Grundt ingen eksamen i russisk, men hun lærte iallfall så mye at hun i 1921 kunne søke om ansettelse som lærer i russisk ved Kristiania Handelsgymnasium. Handelsgymnaset hadde i 1915 startet med russisk som valgfag med timetall 2+2. Hun skriver i sin ansøkning:

Jeg kan i den anledning anføre at jeg har studeret russisk i ca. 15 aar ved universitetet i Kristiania og at jeg har opholdt mig en tid i Rusland for at lære sproget. Jeg har ogsaa sat mig ind i russisk handelskorrespondance. I en rekke av aar har jeg undervist i  russisk og har hat forskjellige partier for ingeniører og handelsmænd (Grundt 1921).

I sin søknad hadde Grundt også vedlagt en attest fra kaptein Johan Sverdrup Larsen som viste at hun tidligere hadde arbeidet ved Postkontrollkontoret i et par år med kontroll av krigsfangepost. I attesten heter det blant annet: «… frøken Grundt forenede solide kundskaber i russisk med den takt, omtanke og samvittighetsfuldhet, der var nødvendig i denne stilling». Hun har oppgitt professor Broch og byråsjef John Egeland som sine referanser.

Sammen med Mimi Just, 1893 antakelig i Oslo
Foto: Carl Størmer, Norsk Folkemuseum

Men til tross for overbevisende kvalifikasjoner fikk ikke frøken Grundt stillingen i første omgang, det ble byråsjef Egeland som selv overtok russiskundervisningen etter infanterikaptein H.M. Arentz. Først i 1924 ble Grundt vikar for Egeland og var deretter timelærer i russisk et par år, før hun i 1927 ble oppsagt «på grunn av inndragning av en klasse og forandringer i leseplanen» (Kristiania Handelsgymnasium 1927). Det hadde vært liten søkning til russiskfaget, og spansk hadde nå fortrengt russisk som valgfag i fremmedspråk ved Handelsgymnaset.

Som det går frem av Grundts ansøkning hadde hun oppholdt seg i lengre tid i Russland. Det er notert med hånd i margen «opholdt seg i Russland i 4 mdr». Men hun var også flere ganger senere på reiser til Russland. Ifølge familien var hun blant annet med som tolk for Fridtjof Nansen under hungersnøden i Russland og Ukraina i 1920-årene,[4] men dette har jeg ikke funnet bekreftet i litteraturen om Nansen.

Grundt var også politisk engasjert, særlig i forsvarssaken, og var blant initiativtagerne da det i 1912 ble stiftet en komité til støtte for Norges forsvar: Norske Kvinders indsamling til forsvaret. I sine erindringer omtaler Nanna With henne slik: «Lille temperamentsfulle Martha Grundt som med stor interesse hadde fulgt krigskorrespondent Nørregaards artikler om ‘Faren fra Russland’, fant en dag at nå var faren straks over oss, nå måtte noe gjøres.»

Og With fortsetter: «Martha Grundt som kunne være en tennende gnist og en glødende flamme når hun talte med en eller to, våget sjelden å si noe i forsamlinger, men en gang hun var særlig utålmodig, kom det eksplosivt: ‘De damer som har minst, gir, … men hva gjør de rike?’ Til dette svarte kveldens vertinne, fru utenriksminister Irgens: ‘Se, se, lille frøken Grundt er den klokeste av oss alle, hun forstår å få sving på tingene.’» (With 1954: 139f).

Aagot Wishman, som skriver artikkelen om Martha Grundt i Urd, er imponert over alt hun har rukket å bedrive ved siden av sitt oversettelsesarbeid:

… frøken Grundt har rukket det fantastiske, har da fått tid til å dyrke sin annen hobby – å reise. Og vi drar av sted, hvirvler rundt i hele Europa. En tur til Russland da først og fremst, med Nils Collett Vogts søster Maya Avaloff,[5] men vi er også to vintrer i Spania – Sevilla var deilig, men huff, tyrefektningene! En dag ringer konsul Bjørge og spør om hun vil reise til Afrika i morgen. Og naturligvis vil hun det – Marokko, Casablanca, Rabat. Neste år drar hun dit over alene for å se den arabiske verdens store fastefest – Ramadan. Men vi er i Warschau også, som Pen-klubbens delegerte i 1930, drar i svære biler opp til Tatrafjellene. Men Frankrike er heller ikke forsømt – Paris fikk hele tre år (Wishman 1947).

Gjendikteren
Men oversettervirksomheten var nok langt mer enn en hobby for Grundt. For henne ble det en hovedbeskjeftigelse og et levebrød fra 1920-årene og fremover. I artikkelen i Urd refererer Wishman til en anmeldelse av Fjodor Dostojevskijs Skriftemål, skrevet av den fryktede kritikeren Carl Nærup: «I gjendiktning ved Martha Grundt.» Dette mener Wishman gir uttrykk for den høyeste ros en oversetter kan få. Hun filosoferer lenge over hva gjendiktning er, forskjellen på gjendiktning og oversettelse, og hvor mange dårlige oversettelser det finnes. Konklusjonen er: «Gjendiktning må ganske enkelt være en kunst for seg selv, en kunst på siden av den profesjonelle forfatters.» Og Wishman gir flere eksempler på Grundts «gjendiktninger», både fra Dostojevskij og fra Leonid Andrejevs De syv hengte. Her et utdrag fra Dostojevskijs Hvite netter:[6]

Det er noget ubeskrivelig rørende over naturen ved Petersburg, når den ved vårens frembrudd plutselig viser sin makt, viser de krefter himmelen har gitt den, får løv, pynter sig, farves av blomster. Den minner mig uvilkårlig om en sped, skrantende ungpike, som man av og til ser på med beklagelse eller med en slags medlidende kjærlighet, og som man imellem slett ikke legger merke til, men som plutselig – nesten uforvarende – med ett kan bli vidunderlig smukk. Og slagen og betatt spør man   uvilkårlig sig selv: Hvilke krefter har fått disse sørgmodige tankefulle øyne til å lyse med en slik glød? Hvad har bragt blodet frem i disse bleke, magre kinn? Hvordan har lidenskapen kunnet prege disse sarte ansiktstrekk? Hvorfor bølger hennes bryst? Hvad har så plutselig formådd å fremkalle kraft, liv og skjønnhet på denne bleke, unge kvinnes ansikt, fått det til å stråle med et slikt smil, fått henne til å le med en slik tindrende latter? (Dostojevskij 1929: 90).

Dette sitatet viser at Grundt er fullt på høyde med nyere oversettelser av Dostojevskij, når det gjelder forståelse av teksten og riktig stilnivå. Men språket er delvis foreldet. Det går dels på rettskrivningen (noget, mig, sig, hvad), men først og fremst ordforrådet: smukk / slagen / har formådd å fremkalle kraft. I Geir Kjetsaas nye oversettelse fra 1980, som er gjenutgitt flere ganger, finner vi: vakker / helt betatt / har gitt kraft (Dostojevskij 1992: 19), for å nevne noen få eksempler.

Erik Egeberg, professor i russisk litteratur og selv oversetter, siterer en uttalelse av professor Erik Krag om Martha Grundt som oversetter: «Hun er en god oversetter, særlig flink er hun med naturskildringene. Hun fikk gode betingelser – make til kontrakter har ikke jeg sett. Både honorar og royalty. Hun må ha fordreiet hodet på forlagssjefen!» (Egeberg 2001: 26f).

Egeberg, som har sett nærmere på hennes oversettelse av Idioten (1947), peker imidlertid på at Grundt nok også var offer for den tendens som gjorde seg gjeldende på denne tiden: forenklinger, utelatelse av ord, oppdeling av lange perioder og stryking av gjentagelser. Dette gjelder nok i første rekke bøker oversatt etter krigen, og det synes ikke å være påfallende i Grundts tidligere oversettelser (Egeberg 2001).

Siste oversettelse
I 1948 avsluttet Grundt sin oversettergjerning med enda en Tolstoj-bok, den lange novellen Herre og dreng, en av Tolstojs senere fortellinger, som ennå ikke var blitt oversatt til norsk, sammen med de kortere novellene Polikej og Etter ballet. Rundt 1950 var hun etter sine mange reiser tilbake i Oslo og bodde i huset til sin svigerinne Mia Fasmer Grundt på Bestum til hun døde 28. oktober 1957. Hun er gravlagt i foreldrenes grav på Eidsberg kirkegård i Østfold.

Frem til Solum forlags Dostojevskij-serie ble utgitt i årene 1990–1994 var Aschehougs tolvbindsutgave av Dostojevskijs verker (1947–1948) den fyldigste og mest leste. Her hadde Martha Grundt tre oversettelser: Idioten I-II og Skriftemål / Lyse netter / En fatal historie.

Grundts oversettelser ble altså lest i flere tiår etter hennes død. Hennes oversettelse av Idioten ble nyutgitt i 1995, og så sent som i 2012 ble både denne og hennes oversettelse av Anna Karenina utgitt som e-bøker.

I dag er så å si alle bøkene Grundt oversatte, blitt nyoversatt, enkelte både to og tre ganger. Det vitner om at det dreier seg om verdifull litteratur som har fortjent å komme i ny språkdrakt. Ikke fordi Grundts oversettelser er dårlige, men fordi det norske språk har forandret seg.

Alf B. Glad