Foto: NTB scanpix

Arne Gallis var lingvist, biblioteksmann, universitetslærer, lokalhistoriker og oversetter fra slaviske språk og tysk. Gallis ble født i Andebu 29. november 1908 som sønn av herredskasserer Kristian Gallis og Astrid Bjørndal. Etter examen artium fra Tønsberg høyere almenskole i 1927 begynte han å studere filologi, ble i 1936 mag.art. i slaviske språk (med latin og tysk som støttefag) etter studier hos Olaf Broch, og i 1947 dr.philos. på en avhandling om sammenlignende slavisk syntaks. Alt i studietiden (1930) ble han ansatt ved Universitetsbiblioteket i Oslo (UB), som ble hans arbeidsplass i mange år, først som aspirant, deretter universitetsbibliotekar (1946) og endelig førstebibliotekar (1951) og sjef for katalogavdelingen. Som biblioteksansatt fortsatte Gallis sine språkstudier med stipendier i utlandet (Leningrad 1934, Praha 1937–38, Beograd som presseattasjé 1957); dessuten var han aktiv som bibliografisk forfatter, blant annet skrev han fjerde bind av Nynorsk bokliste (1942) og Jugoslavia – Norge. En bibliografi (1953, sammen med Slobodan Komadinic). I 1931 meldte han seg inn i den venstreradikale gruppen Mot Dag og ble stående i organisasjonen til den ble oppløst i 1936. I løpet av denne tiden bidro han med sin ekspertise på slaviske språk og østeuropeiske forhold, blant annet til Arbeidernes leksikon.

I 1957 ble Gallis dosent og i 1967 professor i slaviske språk ved Universitetet i Oslo. Han underviste særlig i serbokroatisk og russisk språk. I 1975 søkte han avskjed og ble pensjonist; mye av tiden videre ble brukt til arbeidet med Andebu bygdebok i tre bind.

Oversettergjerningen
Gallis begynte for alvor å oversette skjønnlitteratur nokså sent i sin karriere. Impulsen kom fra Gordon Hølmebakk i Gyldendal, som ante at Boris Pasternaks roman Doktor Zhivago kunne få Nobelprisen i 1957 og engasjerte Gallis til å oversette den med knapp frist. I sin erindringsbok Fra Vestfold til Balkan forteller Gallis hvordan han satt ti timer daglig med arbeidet for å bli ferdig i rett tid, og det ble han – samtidig som Pasternak fikk sin pris. Boken er gjenutgitt flere ganger og er den mest kjente av Gallis’ oversettelser.

I årene som følger, kommer det flere oversettelser fra russisk: Pasternak, Mikhail Sjolokhov (den neste russiske Nobelpris-vinner) og fremfor alt Lev Tolstoj, hvor Gallis oversetter to av de fire bind som danner Fonna forlags (tilnærmet) fullstendige nynorsk-utgave av kjempeverket Krig og fred (ellers er oversettelsene på én unntagelse nær til bokmål). Ikke lenge etter kommer så den første oversettelsen fra det språkområde som etter hvert avtegner seg som Gallis’ hovedfelt – serbokroatisk, Den forbannede gården av Ivo Andrić, Nobelprisvinner for 1961.

I 1962 ble Gallis bestyrer av Slavisk-baltisk institutt ved Universitetet i Oslo, en stilling han innehadde i ti år og benyttet til å utvide fagtilbudet. Bestyrervervet la beslag på mye av tiden, og først noen år etter at Gallis var blitt pensjonist, kom han i gang med oversettelsene igjen. Mens han i sin tidlige periode hadde hatt kontrakt med flere forlag, holdt han seg i siste periode – fra 1985 – til Solum.

Som oversetter preges Gallis av stor troskap mot originalen. Setningsbygningen beholdes stort sett i den utstrekning det er forenlig med norsk språkbruk med lite oppdeling av lengre perioder, og sjelden finner man utelatelse av stoff. På den annen side ser man stundom en tillempning av teksten for norske lesere. Nedenstående eksempler gir eksempler på disse trekkene:

Begynnelsen av Dr. Zhivago lyder i Gallis’ oversettelse: «De gikk og gikk. Følget sang en gravsalme. Da sangen var slutt, var det som om bena, hestene og vindpustene fortsatte å synge det samme, monotont og kjedelig.» Her har originalen én sammenhengende periode, som Gallis altså har delt opp, åpenbart av estetiske hensyn, for perioden er ikke vanskelig å gjengi samlet også på norsk. Videre har originalen en mer bestemt angivelse av «gravsalmen» – Evig ihukommelse, som nok gir en tilleggsopplysning av en viss betydning for forståelsen av hele romanen, men som tatt ut av sin russiske sammenheng mister mye av sin mening og dermed uten særlig tap kan erstattes av det mindre spesifikke, men mer umiddelbart begripelige «gravsalme».

I første avsnitt av Fjodor Dostojevskijs Onkels drøm står det hos Gallis: «Hun kjenner blant annet til slike utrolige og skandaløse ting vedrørende flerfoldige av byens borgere at hvis hun ved leilighet ville bringe dem til torvs og bevise dem, slik som bare hun evner å bevise, ville det i Mordasov virke like kraftig som det berømmelige jordskjelvet i Lisboa.» Her følger Gallis Dostojevskijs egen setningsbygning temmelig nøye, men siste ledd i perioden er av hensyn til tidens norske lesere noe utvidet, for i originalen står det ordrett oversatt bare: «… så vil det i Mordasov bli lissabonsk jordskjelv». I dag har nok de fleste glemt både selve jordskjelvet i 1755 og byens tradisjonelle navn på norsk – Lissabon, og det har Gallis tatt hensyn til.

Gallis mottok flere erkjentlighetsbeviser fra Jugoslavia, blant annet innvalg i Det serbiske vitenskapsakademi. Her hjemme hedret Andebu kommune ham med sin kulturpris for arbeidet med bygdeboken.

Gallis ble i 1938 gift med Gudrun (Guri) Reinaas (1911–2006). De fikk to barn, en datter og en sønn; gutten omkom i en trafikkulykke i 1952.

Arne Gallis døde 31. januar 1997 i Oslo.

Erik Egeberg