Erik Krag, 1902–1987

Foto: Oslo Museum. Krag antakelig under hans doktordisputas i 1933.

Antakelig fra Erik Krags doktorgradsdisputas i 1933. Foto: Ukjent/Oslo Museum.

Erik Krag var litteraturhistoriker, universitetslærer, skjønnlitterær forfatter og oversetter. Han ble født den 13. januar 1902 i København som sønn av forfatterne Thomas Peter Krag og Ida Bengta Emilie (Iben) Nielsen. Han ble alt som gutt interessert i russisk litteratur, særlig Fjodor Dostojevskij, inspirert av tegneren og maleren Sverrer Knudsens levende beretninger om dikteren og hans romaner. I skoletiden studerte han språket på egenhånd, og snart besøkte han også Olaf Brochs forelesninger på universitetet. I 1920 tok han examen artium som privatist, og i 1926 magistergraden i slavisk filologi med filosofi og tysk litteraturhistorie som støttefag. Avhandlingen hadde som emne «Døde sjeler. En studie over dikteren Gogols psykologi i forbindelse med samtidige russiske kulturforhold», og må betraktes som en «tvilling» til hans viktigste oversettelse: Døde sjeler av Nikolaj Gogol. I 1920-årene var han i Leningrad, og i 1930-årene hadde han studieopphold i Warszawa og Praha. I årene 1928–1934 var han universitetsstipendiat, og i 1938 fikk han et dosentur i europeisk litteraturhistorie, særlig russisk, i forbindelse med Olaf Brochs avgang. Broch hadde hatt ansvar for slavisk filologi i sin helhet, men nå ble området delt i språk (Chr. S. Stang) og litteratur, i tråd med utviklingen ellers på universitetet. I 1946 ble så Krag professor, en stilling han innehadde til han gikk av i 1969 og ble etterfulgt av Geir Kjetsaa.  

Foruten en rekke artikler skrev Krag tre bøker, som alle er milepæler i norsk Russlands-forskning. Den første av disse er doktoravhandlingen fra 1932 (ny utg. 1990), Kampen mot Vesten i russisk åndsliv, den neste en fremstilling av Tolstojs forfatterskap til og med Krig og fred (1937) – også denne forbundet med et oversetterprosjekt ­– Krig og fred av Lev Tolstoj. Etter andre verdenskrig kom så verket som fant den videste utbredelse – Dostojevskij, en fremstilling av russerens diktning fra begynnelse til slutt (1962, også oversatt til engelsk).

Erik Krag var en særpreget universitetslærer. Man kunne merke at han ikke bare var diktersønn (og nevø av en annen dikter – Vilhelm Krag), men også dikter selv. Han kunne leve seg inn i de verker han foreleste over, blant annet Dostojevskijs Idioten, hvor Rogozjin vil stikke kniven i fyrst Mysjkin – og Krag feier vannglasset av bordet med et armslag som ikke gir Rogozjins noe etter. Den som fikk oppleve russisk diktning med Krag, glemmer det ikke.

Milada Blekastad, den tjekkiske filosofen Jan Patocka og Erik Krag på Universitetet i Oslo i oktober 1969, i forbindelse med Blekastads doktorgradsdisputas.
Foto: NTB scanpix

Faktisk skrev Krag skjønnlitteratur før han kom i gang med litteraturhistorien. Alt som tyveåring utga han romanen Ottar Wreike, hvor den unge manns fascinasjon for Dostojevskij kommer så klart til syne at boken for spøk kalles «Raskolnikov i Maridalsveien», hvilket ikke må skygge for at det er et velskrevet og alvorlig verk. Det gikk en stund før den unge mann valgte å bli litteraturhistoriker, «da dette forekom meg å ligge meget, meget høyt», sier han selv i sitt bidrag til festskriftet for Francis Bull (Krag 1957). Litteraturforskeren seiret altså, men dikteren fulgte med; i 1972 ble hans skuespill «Den barnløse» oppført i Gottwaldov (Zlín) i Tsjekkia. Kunstner var han i alt han gjorde, og i årene 1965–1968 satt han som preses i Det Norske Akademi for Sprog og Litteratur.

Som oversetter følger Krag originalens setningsbygning temmelig nøye, men ikke slavisk. I arbeidet med Krig og fred ble han instruert av forlaget til å «skjære bort longørene», og også ellers kan man her iaktta en viss tendens til fortettet fremstilling. Begynnelsen av bind 2, 4. del kan illustrere forholdet. Her skriver Krag:

«Bibelen lærer oss at det første menneske levde i lykkelig lediggang like til syndefallet. Også det falne menneske elsker lediggang, men Herrens forbannelse – at vi skal ete vårt brød i vårt ansikts sved – tvinger oss til å arbeide, og arbeider vi ikke, gir vår samvittighet oss ikke fred.» (Tolstoj 1968: 189)

En tilnærmet ordrett gjengivelse av samme avsnitt lyder:

«Den bibelske overlevering sier at fravær av arbeid – ørkesløshet – var det første menneskes salige vilkår inntil dets fall. Lysten til ørkesløshet forble den samme også hos det falne menneske, men forbannelsen knuger fortsatt mennesket, og det ikke bare fordi vi må vinne vårt brød i ansiktets sved, men [også] fordi vi på grunn av våre moralske egenskaper ikke greier å være [både] ørkesløse og lykkelige.» Krag har forøvrig fortalt meg at han i senere utgaver fikk «smuglet» inn deler av det han først hadde måttet ta bort, men den fortettede, fullt dekkende og idiomatisk vellykkede fremstilling er bevart.

Erik Krag ble i 1968 tildelt den tsjekkoslovakiske Comenius-medalje, slått til minne om 300-årsdagen for filosofens fødsel. Hans merittliste som oversetter er ikke lang, men den inneholder bare verker av varig verdi.

Krag ble i 1927 gift med Sofija (Sonja) Krjukova (1904–2001). De fikk to barn, datteren Helena K., skuespiller og oversetter, og en sønn, som døde som liten.

Erik Egeberg

Referanser:

Bommen, Carl Ludvig (1970). Studentene fra 1920. Oslo: Bokkomitéen for studentene fra 1920.

Ekrheim, Helga S. og Olav Ekrheim (red.) (1933). «Norges filologer og realister». Stavanger: Dreyer.

Ekrheim, Helga S., Olav Ekrheim og Håkon Norås (red.) (1950). «Norges filologer og realister». Stavanger: Dreyer.

Hvem er hvem? 1938, 1948, 1955, 1959, 1964, 1973, 1984. Oslo: Aschehoug.

Kjetsaa, Geir (1987). «Erik Krag in memoriam». Nekrolog. Scando-Slavica 33 (1), s. 179–180.

Kjetsaa, Geir (1988). «Minnetale over professor dr.philos. Erik Krag». I DNVA årbok 1988, s. 283–287.

Kjetsaa, Geir. «Erik Krag». I Norsk biografisk leksikon 2, bind 5, s. 349–350.

Krag, Erik (1957): «Tilbakeblikk og refleksjoner». I Norsk litteraturvitenskap i det 20. århundre. Festskrift til Francis Bull på 70-årsdagen, s. 291–296. Oslo: Gyldendal.

Krag, Erik (1975): «Maleren Sverrer Knudsen (1875–1923). Noen erindringer». I Bobla 1 (4), s. 10.

Tolstoj, Lev (1968). Krig og fred. Bind 2. Overs. Erik Krag. Oslo: Gyldendal .

Bibliografi