Milada Blekastad, 1917–2003

I hagen i Dobřichovice, antakelig i 1980-årene Foto: ukjent

I hagen i Dobřichovice, antakelig i 1980-årene.
Foto: Ukjent.

Milada Blekastad var oversetter, forfatter, publisist og universitetslektor. Hun var født i Tsjekkoslovakia, men tilbrakte mesteparten av livet i Norge. Blekastad oversatte tsjekkiske forfattere som Karel Čapek, Václav Havel, Milan Kundera og Ludvík Vaculík til norsk, og norske forfattere som Inge Krokann, Tarjei Vesaas og Henrik Wergeland til tsjekkisk. Til sammen oversatte hun rundt 25 romaner, noveller og skuespill fra tsjekkisk til norsk, store deler av dette er hovedverk innenfor tsjekkisk 1900-tallslitteratur. Blekastad var også en anerkjent forsker på og oversetter av den tsjekkiske pedagogen, teologen og filosofen Johann Amos Comenius (1592–1670).[1]

Milada Blekastad ble født som Milada Topičová i Praha 1. juli 1917. Hun var barnebarn av en av Prahas viktigste forleggere, František Topič, og datter av forlegger Jaroslav Topič og oversetter Milada Topičová. František Topič var en viktig person i datidens kulturmiljø i Praha, der han drev det fremgangsrike forlaget F. Topič og galleriet Topičův salon (Topičs utstillingssalong). Forlaget F. Topič, som ble grunnlagt i 1886, utga først tsjekkisk litteratur av høy kvalitet, samt påkostede kunstbøker. Senere ble virksomheten utvidet til oversatt litteratur fra blant annet fransk, engelsk, russisk og skandinaviske språk. I perioden 1929–1948 utkom 102 titler oversatt fra dansk, svensk, finsk og norsk i bokserien Topičs Hvite bøker.

Med bestefaren František, moren Milada og slektningen Jaroslav Topič i 1930-årene. Foto: Topič familiearkiv.

Fra Tsjekkoslovakia til Norge

I tsjekkisk nasjonaldrakt i anledning Olsok. Lom, juli 1933. Foto: Blekastads familiearkiv.

Siden Miladas farfar ga ut nordisk litteratur og hennes mor også var veldig begeistret for skandinavisk kultur, ble Milada tidlig kjent med Norge. Takket være kontakter forlaget F. Topič hadde i Norge ble hun invitert til et norgesopphold av Gunnvor Krokann, forfatteren Inge Krokanns kone. I 1933, 15 år gammel, reiste hun til Gausdal for å hjelpe til med gårdsdrift og barn. Kort etter ankomsten møtte hun maleren Hallvard Blekastad (1883–1966), og ble forelsket både i ham og i nynorsk. I 1934 giftet hun seg med Hallvard og ble i Norge (Gammelgaard 2004). Milada Blekastad lærte seg fort norsk, nærmere bestemt nynorsk. Senere lærte hun seg også bokmål, og hun oversatte til begge målformer. Ifølge barna hennes snakket hun Gausdal-dialekt helt uten aksent (Blekastad 2007).

I 1936 døde Blekastads far, og farfaren solgte forlaget. Men moren bestemte seg for å overta forleggervirksomheten, og grunnla kort etter forlaget Topičova edice. Samtidig engasjerte hun en ny oversetter fra norsk: sin egen datter. Blekastads første oversettelse til tsjekkisk var Inge Krokanns roman I dovre-sno (1936). Tre år senere fulgte Dei svarte hestane (1939) av Tarjei Vesaas og i 1942 Inge Krokanns Gjennom fonna. I 1939 utkom Blekastads første oversettelse til norsk: Tsjekkiske eventyr, en samling folkeeventyr skrevet av forskjellige forfattere.

I Blekastads korrespondanse, som oppbevares på Nasjonalbiblioteket i Oslo, kommer det fram at Blekastad stort sett selv valgte hvilke bøker hun skulle oversette. Hun beholdt hele tiden kontakten med Tsjekkoslovakia, hun var godt orientert og kom fra et rikt kulturelt miljø, og var dermed i stand til å vurdere hvilke bøker som var av høy nok kvalitet. Men hun oversatte også på oppdrag fra forlag, for eksempel bøkene til mellomkrigsforfatteren Karel Čapek, som det norske forlaget Fonna ønsket å få oversatt. Blekastad var ikke særlig begeistret for Čapek, og i et brev klager hun over at hun må oversette ham. Men samtidig innrømmer hun at han i det minste kunne skrive.

Familien Blekastad i 1953 Foto: Blekastads familiearkiv

Familien Blekastad i 1953. Foto: Blekastads familiearkiv.

Eventyr, Comenius og dissidentlitteratur
Milada Blekastads oversettelser kan deles i tre kategorier. Den første er barnebøker og eventyr. Etter Tsjekkiske folkeeventyr utkom blant annet Billefolket av Jan Karafiát (1946) både på nynorsk og bokmål, Tsjekkiske og slovakiske eventyr (1955) og et utvalg av eventyr skrevet av Karel Čapek (1959). På denne tiden hadde Blekastad små barn, som hun av forskjellige grunner ikke snakket tsjekkisk til, men som hun sannsynligvis ville formidle den tsjekkiske kulturen og litteraturen til.[2] Dette kan være grunnen til at hun i denne perioden oversatte mye barnelitteratur.

Den andre kategorien er oversettelser av Johann Amos Comenius’ verker. I 1955 kom Blekastads oversettelse av Verdsens labyrint og hjartans paradis. Forordet til boka sikret henne stipend fra Norsk forskningsråd, noe som førte til at hun kunne begynne med forskning på og systematiske studier av Comenius (Urbánek 1997). I 1966 publiserte hun sin oversettelse av Comenius’ berømte lærebok Informatorium for skulen hennar mor, og i 1969 kom hennes store Comenius-biografi, den nesten 900 sider lange Comenius: Versuch eines Umrisses von Leben, Werk und Schicksal des Jan Amos Komenský (1969). Hun ville først skrive den på nynorsk, men hennes veiledere frarådet henne sterkt å gjøre det. De argumenterte med at det var lurt å ha dette viktige verket på et språk som ville gjøre det tilgjengelig for et bredere publikum og for alle Comenius-forskere. Hennes opponenter var den tsjekkiske filosofen Jan Patočka og den norske slavisten og litteraturhistoriker Erik Krag. Blekastads biografi, som skaffet henne doktorgrad ved Universitetet i Oslo, er den mest siterte av alle verdens Comenius-biografier.

Den tredje kategorien er oversettelser av dissidentlitteratur som ble skrevet og utgitt i hemmelighet under det kommunistiske styret, såkalt samizdat-litteratur. Denne litteraturen utgjør størsteparten av Blekastads oversettelser, og hun oversatte stort sett verk av forfattere hun kjente personlig. Blekastad var i kontakt med store tsjekkiske forfattere både i Tsjekkoslovakia og i eksil, og var blant annet nær venn av forfatteren Ludvík Vaculík, som utga verker av forbudte forfattere på sitt hjemmeforlag Edice Petlice (‘Bak lås og slå’). Å oversette disse forfatternes bøker var for henne en måte å støtte deres sak. Dette kommer fram av Blekastads korrespondanse med tsjekkiske forfattere, som oppbevares ved Det tsjekkiske vitenskapsakademiet i Praha.

Å oversette samizdat-litteratur var imidlertid en farlig virksomhet. Blekastad reiste regelmessig til Tsjekkoslovakia i forbindelse med sin Comenius-forskning, og kunne derfor treffe dissidenter. Men hun måtte være forsiktig så hun ikke skapte problemer for dem, og så hun ikke havnet i problemer selv – de fleste ble overvåket og avlyttet av statspolitiet.

Filosof og forfatter Tore Frost har gitt et eksempel på hvordan dette kunne foregå.[3] På slutten av 1970-tallet bestemte Blekastad seg for å oversette den politisk sensitive boka Kjetterske studier i historiens filosofi av den regimekritiske filosofen Jan Patočka, som var hennes nære venn og mangeårige kollega. Patočka ble forfulgt og strengt overvåket av statspolitiet fordi han var en av initiativtakerne til Charta 77, et borgerinitiativ som kjempet for demokrati og ytringsfrihet i Tsjekkoslovakia.[4] Han skrev sine essayer på skrivemaskin med gjennomslagspapir i seks eksemplarer og fikk dem smuglet ut av landet, til seks ulike personer i seks ulike land. Blant disse var Milada Blekastad. Hun gjemte tekstene hos norske venner, for hun kunne ikke vite om noen av de tsjekkiske emigrantene i Norge samarbeidet med det tsjekkiske statspolitiet, og mottok dessuten anonyme trusler om at leiligheten hennes skulle brennes ned eller om uventede besøk om natten. Tekstene ble oversatt direkte fra manuskriptet til nynorsk, og Frost omformulerte til bokmål. Blekastads oversettelse av Kjetterske essayer, som kom ut i 1979, var den første til et vestlig språk, og ga henne stor anerkjennelse.

Blekastad syntes både Patočka og Václav Havel var vanskelige å oversette, men hun mente det var verdt slitet fordi det var viktig at de ble presentert for et bredere publikum. Dessuten ville de, når bøkene kom ut på et annet språk, få et honorar de kunne leve av – i Tsjekkoslovakia ble dissidenter ofte fratatt jobben, eller de måtte ta dårlig betalte jobber, som for eksempel vaskehjelp eller garderobeansatt.

Bastianprisen
I 1968 oversatte Blekastad romanen Øksa av forfatteren, journalisten og dissidenten Ludvík Vaculík, en oversettelse hun året etter fikk Bastianprisen for. Ytre sett handler Øksa om hvordan et besøk fører til at minner fra barndom og ungdom fletter seg sammen med momenter fra samtiden. Romanen gjenspeiler situasjonen på 1950-tallet, etter det kommunistiske kuppet i 1948, og mye blir derfor ikke sagt direkte, man må lese mellom linjene og tolke små hint. For lesere som ikke er kjent med konteksten er dette vanskelig. I etterordet skriver Blekastad:

«Romanen med den biletlege tittelen Øksa kom ut i 1966, under sensuren. Ikkje alle ting kan nemnast med det rette namn, ikkje alle emne takast opp. Her er ikkje tale om fengsel, berre om ein psykiatrisk klinikk, og episoden med jenta som ikkje kunne koma inn på gymnaset for det borgarlege opphavet si skuld og difor let seg misbruke av dei som gjennomførte ‘allsidig vurdering’ av kandidatane, er teikna i bakgrunnen som eit bilete på all uretten som avisene ikkje tør skrive om» (Blekastad 1968).

Bastianjuryen skriver i sin begrunnelse at:

«[d]et var ingen lett oppgåve å setja om Ludvík Vaculík’s [sic] ‘Øksa’. Det trengst intim kjenskap [sic] til alle nyansar i tsjekkisk mål, frå slang til høglitterær stil. Målet i originalen skifter frå miljø til miljø og tener som eit middel også til å karakterisere personane i den dramatiske handlingsgangen, henta frå ei tragisk betont omveltingstid i samfunnsliv. Milada Blekastad har synt med denne omsetjinga at ho enno, etter så mange år i frivillig utlegd framleis har den mest intime samkjensle med sitt rotekte og samtidig kultiverte og nyanserike tsjekkiske morsmål. Og meir enn det: ho har med sin nære kjenskap [sic] til eit folkeleg og samtidig litterært veldyrka nynorsk litteraturmål greidd å gje att i norsk bunad den språklege og litterære rikdomen originalverket byd fram.»

Blekastad skriver ikke direkte i etterordet at både språket og innholdet i denne romanen må ha vært svært vanskelig å overføre til et annet språk, men nevner kort at «det rike målet og den høge poesien i originalen krev mykje tid og ro til arbeidet» (Blekastad 1968).

Blekastad har, som juryen påpeker, gjort en svært god jobb med oversettelsen av Øksa. Hun har klart å formidle atmosfæren i romanen, hun har beholdt fortellingens rytme og setningenes spesifikke struktur og kompliserte oppbygning. Men noe er likevel gått tapt – nemlig den kompliserte stilistikken. Blekastad kan ikke bebreides for dette – norsk tilbyr rett og slett ikke de samme stilistiske virkemidlene som tsjekkisk. Tsjekkisk har flere stilistiske nivåer: høyest status har skriftspråket, som brukes i skriftlig kommunikasjon, på TV og ved offisielle anledninger, lavest status har det man kan kalle folkelig språk. Mellom disse to ligger muntlig språk. Folk snakker vanligvis en blanding av muntlig og folkelig språk. I tillegg har tsjekkisk mange dialekter. Og nettopp bruk av dialektord og -uttrykk er typisk hos Vaculík. Han bruker dialekt for å peke på typiske karaktertrekk ved folk på landsbygda, for å markere forskjeller mellom ulike personer og deres holdninger og oppfatninger eller for å understreke et poeng og gjøre det morsomme enda morsommere. I norsk finnes det riktignok også mange dialekter, men det ville ikke gi samme effekt å for eksempel oversette dialekten som er typisk for Sør-Mähren til bergensk eller Praha-dialekt til Oslo-dialekt.

I originalen heter det for eksempel:

«Svatá Anna chladno zrána, a než dojde tento dopis, bude foukat po strništích vítr a já nevím, kdo k vám bude chodit na jablka a na trnky

I den norske oversettelsen blir det slik:

«St. Anna-dag gjev kald morgon, og før dette brevet kjem fram, vil det blåse over stubbmarkene og eg veit ikkje kven som vil plukke eple og svisker til dykk.» (s. 8)

På vanlig tsjekkisk heter ikke sviske trnky, men švestky. Bruken av dialektuttrykket, som er  typisk for Valašsko-området hvor handlingen delvis foregår og som er hjemstedet til hovedpersonen, gjør at leseren med en gang vet hvor personen som snakker kommer fra.

Vaculík bruker også en rekke gammelmodige ord og uttrykk, og dessuten slangord og ‘særord’ – ord han har laget ved å forvrenge vanlige ord, eller vanlige ord han bruker på en uvanlig måte.

I originalen heter det for eksempel:

«Nebyl mu ani rok, když jsem mu v kolébce pustil na obličej pecen chleba, protože se mi vyšklhnul, jak jsem ho načínal.»

I den norske oversettelsen blir det slik:

«Han var ikkje eitt år gammal enno då eg sleppte eit brød rett i synet på han, der han låg i vogga, det gleid ut av handa mi då eg skar skalken av.» (s. 6)

 Gleid ut er et vanlig uttrykk på norsk, som på tsjekkisk kunne oversettes til vyklouzl. I stedet bruker Vaculík særordet vyšklhnul. Det eneste de to ordene har felles, er prefikset vy-, som betyr ‘ut-’ på norsk. -šklhnul betyr ingenting i seg selv, men sammensetningen av lyder i kombinasjon med vy- antyder at det skal bety det samme som vyklouzl. Leseren må altså gjette seg til betydningen av ordet. Dette er typisk for Vaculík, noe som gjør at det selv for mange tsjekkere er vanskelig å forstå hva han mener.

Vaculíks bruk av dialektord og særord sammen med det normerte skriftspråket bidrar blant annet til å skape spenning, fremheve det humoristiske eller gjøre teksten mer levende. Konfrontasjonen mellom de ulike stilistiske nivåene er nøye gjennomtenkt og gir teksten dypere mening. Bruk av dialektord og særord kan gjøre teksten forfriskende, saftig eller grovkornet.

Formidleren
Milada Blekastad foreleste ved Universitetet i Oslo i 30 år, og hadde stor betydning for mange norske slavister, litteraturforskere og oversettere. Hun korresponderte med intellektuelle fra hele Europa – forskere, forfattere, venner og familie – hennes etterlatte papirer inneholder en stor mengde brev. Hun var også en aktiv samfunnsdebattant og hadde jevnlig artikler på trykk i norske aviser og tidsskrifter. I tillegg skrev hun 117 artikler for Store norske leksikon. Hun informerte allmenheten om situasjonen i Tsjekkoslovakia, særlig etter den sovjetiske okkupasjonen i 1968, og hennes beskrivelse av situasjonen kom blant annet med i nyttårstalen til statsminister Per Borten i 1969.

Milada Blekastad var medlem i Det Norske Videnskapsakademi og aktivt medlem i Norsk PEN. I tillegg til at hun fikk Bastianprisen i 1969, fikk hun blant annet Gjelsvikprisen fra Norsk Måldyrkingslag for oversettelsen av Comenius' Verdens labyrint og hjartans paradis (1955). I 1988 mottok hun en pris fra Edice Petlice for sin innsats for tsjekkisk litteratur, og i 1997 ble hun av president Václav Havel dekorert med den tsjekkiske fortjenestemedaljen av første klasse.

Kateřina Krištůfková

Referanser
Blekastad, Milada (1968). «Etterord». I Ludvík Vaculík, Øksa. Oslo: Samlaget.

Blekastad, Tor (2007): «Barndom i Åndsreppa i Gausdal». I Årbok for Gudbrandsdalen (75), s. 121–134.

Gammelgaard, Karen (2004): «Milada Blekastad in memoriam». Scando-Slavica 50, s. 187–188.

Urbánek, Vladimír (1997): «Milada Blekastadová – vyslankyně české vědy a kultury na evropském severu». Studia Comeniana et historica. Časopis Muzea J. A. Komenského v Uherském Brodě pro komeniologii, historii 16., 17., a 18. století a regionální dějepis moravsko-slovenského pomezí (nr. 57–58), s. 261–264.

Milada Blekastads korrespondanse, oppbevart ved Det tsjekkiske vitenskapsakademiet i Praha og Nasjonalbiblioteket i Oslo.


Noter

[1] For mer informasjon om Blekastads arbeid med Comenius’ skrifter, se https://nbl.snl.no/Milada_Blekastad.

[2] Upubliserte samtaler mellom Blekastads barn og Eva Spira og Lucie Kellnerová Kalvachová høsten 2013.

[3] Upublisert intervju med Tore Frost av Lucie Kellnerová Kalvachová og Eva Spira 31.01.14.

[4] Dokumentet Charta 77 oppfordret den tjekkoslovakiske regjeringen til å respektere menneskerettighetene. I løpet av januar 1977 ble det trykket i de utenlandske avisene Le Monde, Frankfurter Allgemeine Zeitung, The Times og New York Times. Dokumentet var skrevet og undertegnet av viktige tsjekkiske samfunnsaktører som dramatikeren Václav Havel, filosofen Jan Patočka og forfatterne Ludvík Vaculík og Pavel Kohout. Charta 77 utløste en voldsom motkampanje fra myndighetene: Underskriverne ble forfulgt. De ble forhørt og fengslet, ilagt yrkesforbud og deportert, og deres barn ble hindret i å studere. Likevel spilte Charta 77 en viktig rolle i Tsjekkoslovakia fram til 1989.

Bibliografi