Ruth Nissen-Drejer, 1896–1977

Foto: 1920 Foto: Peder O. Aune, NTNU UB

Foto: Peder O. Aune, NTNU UB - 1920

Ruth Nissen-Drejer var både oversetter og forfatter. Hun var svært språkmektig og oversatte fra engelsk, fransk, tysk, svensk, dansk og nederlandsk. Mange av hennes oversettelser ble publisert i det kristne kretsløpet, på forlag som Ansgar, Kristen ungdom og De unge, men hun oversatte også for andre forlag, som Gyldendal og Aschehoug.

Nissen-Drejer ble født i Trondheim som datter av oberstløytnant Hans Nissen-Drejer og Wilhelmine Erika Nissen-Drejer, f. Havness. Hans Nissen-Drejer var en av samfunnets støtter. Han hadde en rekke viktige verv, blant annet var han medlem av formannskapet i Trondhjem, formann i direksjonen i Adresseavisen, og visepresident i Norges Røde Kors fra 1928. Han var tydeligvis også en mann som mente at kvinner burde få utdannelse, så hans datter ble både bereist og språkmektig.

Som en av relativt få kvinner tok Ruth Nissen-Drejer eksamen artium på den «sproglig-historiske linje» i 1915, etter å ha hatt et studieopphold i Oxford i 1914. Hun studerte ved Sorbonne i Paris i 1920–21 og tok translatøreksamen i fransk i 1921. I de to bøkene om studentene fra 1915 som ble gitt ut ved 25- og 50-årsjubileet, presenterer hun seg selv som «edsvoren translatør og forfatterinne». Hun ble ansatt som assistent ved NTH-biblioteket i 1916 og arbeidet der en kort stund, men fortsatte å reise, og skrev reisebeskrivelser fra Sveits og Italia i 1924. Senere dro hun til Paris og Nice (Nizza) i 1926. En av ungpikebøkene hun skrev, Reisen til Nizza (1930), er nok inspirert av denne reisen, og det kommer relativt tydelig frem i denne teksten at borte er bra, men hjemme best.

Ruth Nissen-Drejer fortsatte å undervise i fransk hjemme i Norge. Hun var med på å stifte Trondhjems private sproglæreres forening i 1927, der hun også var formann. I Adresseavisen fra september 1927 finner vi en annonse for foreningen, der Ruth Nissen-Drejer er en av tre fransklærere/-oversettere som tilbyr sine tjenester.

1921 Foto: Peder O. Aune NTNU UB

Foto: Peder O. Aune NTNU UB - 1921

Fra Småfrøkner til Veveren fra Raveloe
Ruth Nissen-Drejer oversatte mange bøker, både for barn, ungdom og voksne, hun står oppført med i alt et hundretalls titler i Nasjonalbibliotekets oversikt. Hun sto blant annet for en av de mange norske utgavene av Louisa May Alcotts Småfrøkner (1961), og for en utgave av Johanna Spyris Heidi (1964). Begge disse bøkene er sterkt forkortede gjenfortellinger, og Heidi er basert på en illustrert fransk utgave fra 1963. Men dette er unntak, de andre oversettelsene hennes er fullstendige tekster. Hun oversatte også en av de ytterst få franske ungpikebøkene som er blitt utgitt i Norge, Renée Macquets Frøken Bitten: fortalt av henne selv (1924). Ungpikebokperioden hennes, både som forfatter og oversetter, falt stort sett sammen med hennes egen ungdom, og i denne perioden oversatte hun også flere bøker i Aschehougs serie med ungpikebøker, blant annet en bok av den uhyre populære amerikanske forfatteren Grace S. Richmond, Huset i parken (1929).

Foto: 1921 Foto: Peder O. Aune NTNU UB

Foto: Peder O. Aune NTNU UB - 1921

De fleste av voksenbøkene hun oversatte, kan betegnes som underholdningslitteratur. For eksempel oversatte hun i 1939 to krimromaner fra fransk for Bladkompaniet: Nålen med dødningehodet og Det mystiske øie av psevdonymet Max-André Dazergues, en uhyre produktiv og populær fransk forfatter. Hun har også oversatt mange av romanene til svenske Leonard Strömberg, med titler som Grevinnens hemmelighet (1958) og Den rette arvingen (1958), tekster fulle av dramatikk og forviklinger. Men hun ga seg også i kast med den seriøse litteraturen, med krevende tekster som George Eliots Silas Marner og Thomas Hardys Jude the Obscure. Når vi ser på oversettelsene hennes, er det tydelig at hun har stor språk- og kulturkompetanse, og at hun har evnen til å formulere seg. Tar vi eksempler fra Jude the Obscure, ser vi at hun stiller seg nokså fritt til syntaksen, men at hun sørger for å få med stort sett alle elementene i setningene:

«The schoolmaster was leaving the village, and everybody seemed sorry. The miller at Crescombe lent him the small white tilted cart and horse to carry his goods to the city of his destination, about twenty miles off, such a vehicle proving of quite sufficient size for the departing teacher’s effects.» (Jude the Obscure, s. 13)

«Læreren skulle forlate landsbyen, og det var alminnelig sorg, lot det til. Mølleren i Crescombe lånte ham hest og vogn, så han kunne få kjørt sakene sine de tredve kilometerne til den nye byen han skulle til. Vognen var ikke stor; men den klarte seg for læreren, det var ikke så mye han hadde.» (Jude, s. 7)

Vi ser også at hun i denne oversettelsen har valgt å forsøke å gjengi dialekt/sosiolekt i dialoger, dels med typografiske virkemidler som kursiv:

«As for music, there’s beautiful music everywhere in Christminster. You med be religious, or you med not, but you can’t help striking in your homely note with the rest. And there’s a street in the place – the main street – that ha’n’t another like it in the world.» (Jude the Obscure, s. 30)

«Og så mye pen mussikk som dom har i Christminster da! Enten en nå er relgiøs eller en ikke er’e. Så er’e nå koschelig med den mussikken da. Og så er’e e’ gate i byen der – hovedgata – makan fins ikke noen ste’er.» (Jude, s. 32)

Ruth Nissen-Drejer er stort sett det vi kan kalle en «trofast» oversetter, og tar ikke snarveier i teksten. Ser vi på titlene Jude the Obscure og Silas Marner, The Weaver from Raveloe er disse riktignok endret til Jude og Veveren fra Raveloe, men det er vanskelig å tilskrive oversetteren dette valget, siden det ofte er forlaget som bestemmer tittelen på en oversettelse. Men i Silas Marner finnes det også en epigraf, en diktstrofe av Wordsworth, som er kuttet ut i den norske oversettelsen, og det er det litt vanskeligere å forklare, for den peker direkte mot innholdet i teksten, mot at Silas får nytt livsmot etter alle sine fortredeligheter når han får et barn å ta seg av:

«A child, more than all other gifts
That earth can offer to declining man
Brings hope with it, and forwardlooking thoughts.»

(Wordsworth, Michael, a pastoral poem.)

Den øvrige oversettelsen av Silas Marner viser imidlertid Nissen-Drejers vanlige strategi, en fyllestgjørende, det vil si «trofast», gjengivelse i en smidig form.

I denne teksten har hun imidlertid ikke gjort forsøk på å gjengi den sleivete muntlige talen, noe som gjør at resultatet virker litt for «dannet»:

«I accomodated him by taking the horse, though it was against my will, for I’d got an itch for a mare o’ Jortin’s – as rare a bit o’ blood as ever you threw your leg across.» (Silas Marner, s. 33)

«Jeg gikk med på det, til tross for at jeg meget heller hadde ville ha en av hoppene til Jortin – et av de fineste blodsdyrene en kan ønske seg.» (Veveren fra Raveloe, s. 48)

Pedagogiske baktanker
Ruth Nissen-Drejer oversatte som nevnt Frøken Bitten, en av de få franske ungpikebøkene som er kommet på norsk. Hun kjente den franske kulturen godt, men visste at de fleste nordmenn ikke gjorde det, i hvert fall ikke i 1920-årene, da oversettelsen kom ut. Det er tydelig når man leser Frøken Bitten at Nissen-Drejer har hatt pedagogiske baktanker. Til tross for dette, har hun ikke gått fullt og helt inn for det vi kaller domestisering, hjemliggjøring. Hun har oversatt Mounes navn til Bitten, men hun har utelatt det hun regner med at de norske leserne ikke kjenner til.

Et eksempel på dette er oversettelsen av «lycée Malbranche»: «Léon suit les cours du lycée Malbranche» (Moune, s. 19) blir til «Leo går på Latinskolen» (Frøken Bitten, s. 11). At nordmenn ikke visste hva «lycée Malbranche» var, virker plausibelt, men man ville nok i dag ha beholdt det franske navnet på skolen.

Et større inngrep er de følgende utelatelsene når Moune/Bitten får bokgaver:

«Je défait le paquet. Il contient un grand livre, relié en rouge, les Fables de la Fontaine, illustrées par Gustave Doré» (Moune, s. 73) blir til «Jeg åpner pakken. Den inneholder en stor illustrert bok i rødt skinnbind» (Frøken Bitten, s. 45).

«... l’oeuvre complète de Victor Hugo, et … Corneille, Racine et Molière» (Moune, s. 160) blir til «Victor Hugos samlede verker, og … andre bøker av kjente forfattere» (Frøken Bitten, s. 100).

Både La Fontaine, Gustave Doré, Corneille, Racine og Molière er blitt borte i den norske utgaven. Så kan man spørre seg hvorfor Victor Hugo har fått stå igjen. Kanskje fordi han var bedre kjent i Norge i 1924, da oversettelsen kom ut. Hugos Notre-Dame de Paris ble oversatt til norsk i 1901, og Bjørnstjerne Bjørnson hadde oversatt La Légende des Siècles (Århundredernes legende) i 1911, mens Corneille i det hele tatt ikke var oversatt. Av de to andre dramatikerne var det oversatt noen få tragedier på 1800-tallet og en komedie av Molière, Den gjerrige, i 1921.

Gudstro og sosial samvittighet
Ruth Nissen-Drejer var, som sin far, opptatt av humanitære og sosiale spørsmål. Da det i 1924 blir dannet et eget Ungdommens Røde Kors i Trondhjem, ble «frøken Ruth Nissen-Drejer» valgt til formann, et verv hun hadde i tre år.

I tillegg til sine oversettelser, skrev Ruth Nissen-Drejer selv en rekke populære ungpikebøker i mellomkrigstiden, mellom 1926 og 1936. Disse bøkene likner på andre ungpikebøker skrevet i denne perioden, og tar for seg de samme temaene: møtet med voksenlivet, arbeidslivet og kjærligheten, unge pikers dannelse og utdannelse. Sammen med Inger Austveg utga hun i tiden 1954­–61 fem bøker med tydelig sosial profil, om den unge sykepleieren «søster Jorun», som reiser ut i verden for å lindre nød sammen med sin mann, som er prest. Ungpikebøkene hennes ble oversatt til svensk, dansk og nederlandsk.

Hennes samfunnsengasjement ga seg også utslag på ernæringsfeltet. Hun skrev flere små pamfletter i regi av Studieselskapet for kosthold og helse, om gulrøtter, kål og andre grønnsaker, for å fremme bruken av disse sunne vekstene. Hun kunne tydeligvis mye om dette, for vi finner nøyaktige beskrivelser og tabeller over næringsinnhold og vitaminer.

Ruth Nissen-Drejer hadde en kristen livsholdning, og var medlem av Maria-ordenen, en lukket orden for kvinner stiftet i Kristiania i 1916. Ordenen er tuftet på kristen etikk og tar sikte på selverkjennelse og personlighetsvekst, og for å bli medlem må man tro på Gud, nyte allmenn borgerlig aktelse, være fylt 25 år og bli anbefalt av to medlemmer. Fra 1955 til 1971 var Nissen-Drejer ordenens president, og hun står oppført på ordenens hjemmeside som et av bare to æresmedlemmer. Den kristne livsholdningen ble aksentuert utover i hennes liv, og viste seg stadig tydeligere i hennes litterære produksjon. I 50-årsjubileumsboken for 1915-studentene skriver hun: «I mange situasjoner i mitt liv har jeg fått merke en usynlig beskyttende hånd, en usynlig hjelpende hånd, en usynlig givende hånd – med andre ord: den guddommelige inngripen. Jeg kan bare bøye meg i ydmyk takknemlighet.»

Ruth Nissen-Drejer flyttet til Oslo i 1930. Hun var medlem av Norsk Oversetterforening fra desember 1949 og til sin død i 1977. Hun var også medlem av Ungdomslitteraturens forfatterlag (ULF), nå Norske barne- og ungdomsbokforfattere (NBU).

Bente Christensen

Referanser

Eliot, George (1950). Veveren fra Raveloe. Oversatt av Ruth Nissen-Drejer. Oslo: Ansgar Forlag.

Eliot, George (2008[1861]). Silas Marner, The Weaver from Raveloe. Oxford University Press.

Hardy, Thomas (1948) Jude. Oversatt av Ruth Nissen-Drejer. Oslo: Ernst G. Mortensen.

Hardy, Thomas (1966[1895]). Jude the Obscure. New York: St. Martin’s Press.

Maquet, Renée (1941[1923]). Moune racontée par elle-même. 7. Utgave. Paris: Editions Gautier-Languereau

Maquet, Renée (1924). Frøken Bitten – fortalt av henne selv. Oversatt av Ruth Nissen-Drejer. Oslo: Aschehoug.

Nissen-Drejer, Ruth (1930). Reisen til Nizza. Oslo: Gyldendal.

Nissen-Drejer, Ruth (1935). Trondhjems krets av Røde Kors 1905-1935: beretning. Trondheim: Hans G. Moe’s forlag / Bennet Reklame- & Annonsebyrå A/S.

Nissen-Drejer, Ruth (1951). Grønnkål, rosenkål, blomkål. Oslo: Studieselskapet for kosthold og helse.

Studentene fra 1915: biografiske opplysninger samlet til 25-årsjubileet 1940 (utgitt i 1942).

Studentene fra 1915: biografiske opplysninger samlet til 50-årsjubileet 1965 (1965).

Bibliografi