Eli Krog, født Meyer, oversatte en rekke romaner fra svensk, tysk og engelsk til norsk, blant annet av Carson McCullers, Hans Fallada, Arcibald J. Cronin og Doris Lessing. Hun var også med å stifte Norsk Oversetterforening og var foreningens formann i 12 år.

Barndom og oppvekst
Foreldrene var Ludvig Meyer og Emma Metz. Faren var en ledende Kristiania-advokat og etter hvert politiker som slo seg opp på eiendomsspekulasjoner. En tid eide han blant annet flere eiendommer i Bygdø Allé og på Drammensveien, men ble rammet av boligkrakket i slutten av 1890-årene og så nesten hele formuen forsvinne i løpet av få år. Faren var i en del år en av Kristianias kjente advokater og formann i Arbeiderpartiet 1897–1900, og Eli vokste opp i et rikmannshjem. Som andre «kondisjonerte» barn gikk Eli på privatskole. Foreldrene ble skilt i 1896, og etter krakket i 1902 flyttet hun med faren og stemoren til en beskjeden villa på Ljan, der hun begynte på en liten privatskole. I memoarboken «Lek med Minner» fra 1966 forteller hun:

«Da vi var barn, ansatte min far en tysk Fräulein som selskapsdame hos oss. Hun skulle lære oss tysk, gode manérer og allehånde livsnyttige ting» (Krog 1966: 27).

Årene 1903–1906 oppholdt faren og stemoren seg i England mens faren studerte engelsk rettsvesen, og Eli ble sendt til Bergen til farens gamle onkel, som var prest. Her tok hun middelskoleeksamen. Da faren kom hjem fra London, flyttet Eli tilbake til Oslo og begynte i gymnaset.

«Jeg valgte reallinjen fordi jeg innbilte meg at jeg hadde anlegg for matematikk. Og det valget har jeg aldri angret på. De språklige kunnskaper jeg trengte som oversetter, fikk jeg karret til meg som voksen» (Krog 1966: 36).

På Frogner hadde hun den høyt ansette pedagogen Johan Hertzberg som norsklærer, men skriver i erindringene at hun ikke likte ham:

«Det kom antagelig av at han ikke likte meg og derfor heller ikke oppdaget at jeg faktisk var en av hans beste elever, ivrig opptatt av litteratur. Jeg husker at da jeg var oppe til artium i norsk muntlig og fikk Mtf., sa Hertzberg: ‘Nå ble De vel ordentlig forbauset, frøken Meyer?’ Jeg ble ikke det» (Krog 1966: 36).

Ekteskap med Helge Krog
Sommerferien etter eksamen artium i 1909 traff Eli Helge Krog på Hindsæter høyfjellshotell. De ble øyeblikkelig forelsket. Hun var 18, han 20. Samme høst ble Eli sendt til en prestegård i Nordland, der hun skulle lese med tre småpiker mot å lære matlaging – mens Eli ville studere jus eller statsøkonomi syntes stemoren hun skulle utdannes i huslige sysler.

«I stuen sto et bokskap med bøker bak en glassrute, men ikke mange bøker jeg hadde lyst på, så jeg skrev til min far og klaget min nød. Han sendte meg mange bind Goethe på tysk, sikkert godt ment og kanskje nøye overveiet» (Krog 1966: 39).

Våren 1910 ble presten forflyttet til Stavanger, og da varte det ikke lenge før guvernanten takket for seg og dro over fjellet til Valdres, hvor Helge bodde på et pensjonat og leste til statsøkonomisk eksamen. De reiste sammen til Kristiania sensommeren 1910, og hun flyttet hjem til moren. Eli ble tatt godt imot i Helges familie og var nesten daglig på hans hybel.

De giftet seg 18. september 1912. Bryllupsreisen gikk til Paris, men først tok de båten til København, der de traff Olaf Bull. Det ble vennskap fra første stund. Sønnen Rolf ble født i desember 1913. Det var magre tider. En gang de hadde bestilt og mottok koks, måtte gutten skuffe koksen opp i sekken sin igjen, da de ikke kunne betale de kr 1,75 kontant som det ble forlangt.

Oversetteren
Helge arbeidet som altmuligmann i Verdens Gang: teater- og litteraturanmelder, allround journalist, nattevakt og annonsesamler. Høsten 1915 traff Eli Krog avtale med Verdens Gang om å levere en avsluttet, oversatt novelle hver dag. De ble trykt under tittelen «Dagens Krønike».

«Jeg fikk 10 kroner stykket, men da skulle jeg både skaffe novellene og oversette dem. En god og sikker inntekt! Sjelden er vel Bernkonvensjonen blitt ettertrykkeligere krenket enn den ble i de seks årene jeg drev med ‘Dagens Krønike’. Jeg, eller vi, tok ingen smålige hensyn. Jeg forsynte meg uhemmet av de beste og berømteste forfatteres novelleskatt: Mark Twain, Jack London, Zola, Maupassant, Tsjekov, Conan Doyle, Sinkiewicz, Pusjkin ... Da mine språkkunnskaper var begrenset, ble mye av stoffet oversatt fra tysk eller engelsk eller svensk. Jeg må til min unnskyldning si at det ikke et sekund streifet meg at jeg ikke uten videre kunne forsyne meg, og kanskje var de to ansvarlige redaktører like uvitende som jeg» (Krog 1966: 61f).

Våren 1917 flyttet Eli og Helge sammen med Nils og Maggen Kjær ned til Jomfruland og ble der til utpå høsten. Datteren Cecilie ble født i september. Det eneste hun skriver i memoarboken om oversettelsesarbeidet, er fra denne sommeren:

«Jeg skulle ha barn den sommeren og syntes det var en tiltalende tanke å sitte på en fredelig øy ved havet og avvente barnets ankomst. Det var en av de gammeldagse, varme, solfylte somrene, og jeg satt ute under morelltrærne og strevet med en av mine første – og antagelig slette – romanoversettelser. Der oversatte jeg, som så mange andre, patent leather shoes med patentlærssko. Helten satt på skrivebordet og vippet med sin elegante fot, iført patentlærssko. Helge Erichsen – Helge Erichsen & Co.s forlag – hadde startet en serie gode romaner i billigutgaver, de kostet 25 øre pr. stykk, og oversettelsene ble betalt med 100 kroner pr. bok. Vi var flittige leverandører, jeg oversatte, Helge satte navn på.» (Krog 1966: 76).

Eli Krog skriver ikke noe i memoarene om hva hun oversatte på denne tiden, men Norsk Bokfortegnelse for 1917/18 har oppført Robert Louis Stevensons: Dr. Jekyll og Edward Hyde på Helge Erichsen & Co.s forlag med Helge Krog som oversetter, og i 1920, Arthur Conan Doyles En studie i rødt (samme forlag).

Utover i 1930-årene var det kriser og problemer i ekteskapet. Eli avslutter memoarboken med Olaf Bulls død i 1933, og skriver: «Her setter jeg punktum. Fra midten av tredveårene ble verdensbegivenhetene så overveldende og livet så annerledes enn før, at det ville være utillatelig å fortsette i den lette form som for meg er den eneste naturlige» (Krog 1966: 170). Eli og Helge ble separert i 1938. Under krigen bodde de likevel sammen i Sverige. Flere av vennene deres kom etter hvert over til Sverige. «Det var som om hele Theatercafeen var flyttet over», skriver Oddvar Aas i «Norske penneknekter i eksil».

Eli Krog ble krumtappen i det norske oversettermiljøet i Stockholm under krigen. I 1942 rettet hun gjennom ambassaden en henvendelse til den norske regjeringen i London om støtte til arbeidet med å forberede litteraturtilgangen så snart krigen var forbi, og dette resulterte i opprettelsen av Norwegian Publishers Ltd. Kirke- og undervisningsdepartementet i London bevilget 70 000 kroner til virksomheten. Eli Krog hadde i flere år hatt mye å gjøre for Aschehoug som oversetter, og hun begynte å skrive hjem om hvilke bøker som kunne egne seg nå, f.eks. svenske forfattere som Hjalmar Bergman, Bo Bergman, Moa Martinson, Eyvind Johnson, Ivar Lo-Johansson (Vold 2011: 269). Hun inngikk flere kontrakter på vegne av Aschehoug og oversatte også en roman selv. Hun sørget for å få oversatt, trykt og ferdigpakket 8–10 bøker fra USA og England, som var til salgs i norske bokhandler straks etter frigjøringen. Det samlede opplaget på 65 000 røk ut i løpet av mai (Formo 1998: 121f).

Datteren Cecilie studerte i Frankrike og kom seg til England i juni 1940 etter en dramatisk flukt. Sønnen Rolf (Jaampa) ble krigsseiler. Han var styrmann om bord på M/S «Prins Harald» da den ble torpedert i Middelhavet i november 1942. Styrmannen og kapteinen nektet å forlate båten før besetningsmedlemmene var kommet i sikkerhet, og omkom begge da skipet ble sprengt i lufta (Vold 2011: 288). Eli og Helge ble skilt i 1947, og i 1949 giftet Helge seg med Tordis Maurstad.

Helge Krog døde 30. juli 1962 – for egen hånd.

Det er vanskelig å få klarhet i Eli Krogs produksjon som oversetter. Da Oversetterforeningens formann Carl Hambro i november 1961 henvendte seg til Kirke- og Undervisningsdepartementet for å foreslå at hun skulle få støtte av de midler som var satt av til eldre fortjente kunstnere, skrev han at «fru Krog har oversatt over hundre bøker til norsk, og må regnes blant våre aller beste litterære oversettere» (NO arkiv, 9. november 1961). Ut fra dette er det underlig at Norsk Bokfortegnelse bare har litt over 30 titler der Eli Krog står navngitt. Nå skriver hun jo riktignok i memoarboken at «jeg oversatte, Helge satte navn på», men heller ikke for Helge Krog er det oppgitt noen lang liste over oversatte verk. Han står navngitt som oversetter av bestselgere som B. Traven: Skatten i Sierra Madre og Eric Linklater: Juan i Kina, samt flere romaner av Arthur Conan Doyle, foruten skuespill av Bernard Shaw og Eugene O’Neill.

Vi vet at registreringen av oversatte titler var mangelfull tidlig på 1900-tallet, barnelitteraturen var overhodet ikke med i bokfortegnelsen, i noen tilfeller var oversetter ikke oppgitt, eller det kunne stå på tittelbladet: «oversatt av C.S.» eller «på norsk ved A.R.» eller simpelthen anonymt: «Oversatt fra tysk». Noen oversatte kanskje også under psevdonym. Kan det være Eli Krog som skjuler seg bak «Jo Meyer», som står oppført som oversetter av en lang rekke «Wahls kronebøker» fra 1917 og 1918? Det blir ren gjetning, selvfølgelig, men kan hende har det vært nærliggende å velge pikenavnet hvis det først skulle brukes et psevdonym. Av de 30 titlene som er registrert, er det bøker fra fransk, svensk, tysk og engelsk. For oversettelsen av Doris Lessings debutroman Det synger i gresset ble hun tildelt Bastianprisen i 1952. Boken har kommet i mange nye opplag, og det er stadig Eli Krogs friske og fine oversettelse som brukes. Her fra åpningen:

«Det sto ikke noe større i avisen. Folk som så notisen med den sensasjonelle overskriften, kjente kanskje en snev av forbitrelse blandet med tilfredshet, som om noe hadde gått i oppfyllelse, som om noe de lenge hadde ventet på, endelig hadde inntruffet. Når innfødte stjeler, myrder eller voldtar, får de hvite gjerne den følelsen. Og dermed bladde de om og leste noe annet. Men folk i ‘distriktet’ som kjente Turners, enten av utseende eller av omtale, bladde ikke så fort om. En og annen klippet ut notisen, la den sammen med noen gamle brev eller stakk den inn i en bok, gjemte den, og kikket i blant på den gulnede papirlappen med et eget uttrykk i ansiktet. Men de diskuterte aldri mordet, det var det rareste ved hele historien.»

Formannen
Da Norsk Oversetterforening ble stiftet 1. november 1948, ble Eli Krog valgt inn som styremedlem i foreningens første styre. På det neste årsmøtet (desember 1949) ble hun valgt til formann, et verv hun innehadde i 12 år fram til oktober 1961, da hun frasa seg gjenvalg. Da Carl Hambro overtok formannsvervet, ble Eli Krog valgt til nestformann og fungerte i dette vervet i 8 år, først for Carl Hambro, deretter for Ivar Eskeland og Axel Amlie.

Fra starten av var hun med i forhandlingsutvalget som hadde som mål å framforhandle en oversetterkontrakt med forleggerne. Dette arbeidet preget alle styremøter, års- og medlemsmøter. Det ble også rettet en henstilling til forleggerne om å få oversetterens navn på tittelblad, i brosjyrer og annonser. Første møte med Forleggerforeningen ble holdt på foreningens kontor 24. oktober 1951. Krav om en normalkontrakt ble blankt avslått av Forleggerforeningens formann, Harald Grieg. Det skulle gå tretti år før oversetterne endelig fikk sin normalkontrakt med bestemmelser om normal- og minstehonorar.

Allerede på årsmøtet i desember 1949 diskuterte man opprettelsen av en oversetterpris. Styret fikk mandat til å utrede spørsmålet om en pris for årets beste oversettelse. Senere ble det vedtatt å få laget en avstøpning av Ørnulf Basts fole, først i gips, senere i bronse, og det ble vedtatt at medlemmene selv skulle sende inn bøker til konkurransen. Foreningen anmodet Forleggerforeningen om å opprette et «Bastian-stipendium», men fikk avslag –Forleggerforeningen anførte at det måtte være det enkelte forlags sak i hvert enkelt tilfelle å ta standpunkt til spørsmålet. Prisen ble første gang tildelt i 1951, til Helge Simonsen for Eric Linklaters Mitt dårligere jeg. Da Åke Fen fikk prisen for oversettelsen av J.D. Salingers Hver tar sin i 1953, ga forlaget, Cappelen, 1000 kroner til prisvinneren. Gyldendal fulgte opp med å gi samme beløp til Nils Lie året etter da han fikk Bastian for Alain Patons For sent.

Det ble hele tiden arbeidet for å skaffe penger, ikke bare til priser, men også til stipender. Mye av Eli Krogs tid gikk med til å skrive tiggerbrev og be om støtte fra forskjellige hold. Foreningen gjorde henvendelser til Norsk Ukepresse og til Oslo kommune om opprettelse av et oversetterstipend, men svaret var negativt. Kirkedepartementet opprettet et stipend for oversettelse på kr 2500, og styret anmodet departementet om stipendet kunne gjøres til et reisestipend. I 1958 bevilget Oslo kommune et stipend på kr 6000 i anledning foreningens tiårsjubileum. Stipendet ble tildelt Eli Krog «for hennes virke som oversetter og hennes fortjenstfulle arbeid for foreningen» (Norsk Oversetterforening 1958). Sammen med andre kunstnerorganisasjoner søkte foreningen i 1960 kirke- og undervisningsdepartementet om årlig støtte til driften.

Under Eli Krogs formannstid ble Oversetterforeningens internasjonale arbeid innledet, først ved at foreningen deltok ved en internasjonal konferanse under ledelse av UNESCO i Paris, da Det internasjonale oversetterforbund (FIT) ble stiftet. Støtte til reisekostnader fikk foreningen etter søknad fra Utenriksdepartementet, Kirkedepartementet og Dagbladet. Trygve Norum fra styret og Axel Amlie (bosatt i Paris) var NOs deltakere. På det nordiske plan ble det arbeidet for at svenskene skulle opprette en egen oversetterforening, for slik å styrke det nordiske samarbeidet. Etter initiativ fra Dansk oversetterforbund ble et skandinavisk oversetterforbund konstituert i København i november 1955.

I Eli Krogs formannstid ble det for første gang utarbeidet en medlemsfortegnelse med angivelse av hvilke språk den enkelte oversetter fra, det ble arbeidet med å få oversetternes navn i julekatalogen og ved øvrig annonsering, det ble arbeidet med å ivareta oversetternes rettigheter i åndsverkloven og for at oversetterne skulle tilgodeses ved bibliotekavgiften.

Utover hele femtitallet ble årsmøtene holdt hjemme hos Eli Krog, og det var sjelden mer enn en håndfull medlemmer til stede. Et høydepunkt i denne tiden var foreningens tiårsjubileum, som ble markert med et femti minutters program i Kringkastingen: «Byggmestere rundt Babels tårn», der flere oversettere deltok med kåserier og opplesning.

Eli Krog ble utnevnt til æresmedlem i Norsk Oversetterforening i 1961.

I 1962 ble hun tildelt Statens stipend for fortjente kunstnere for sitt arbeid som oversetter og for norsk litteratur i utlandet. Stipendet var et årlig beløp på kr 5000.

Hun satt i Oversetterforeningens styre, den siste tiden som styremedlem, frem til sin død i mars 1970.