Hjemme i Nittedal i 1964
Foto: Rigmor Dahl Delphin/Wikimedia commons

Alf Prøysen, døpt Alf Olafsen, ble født 23. juli 1914 på husmannsplassen Prøysen på Rudshøgda i Ringsaker kommune.[1] Prøysen er mest kjent som forfatter og trubadur, men han var også en produktiv oversetter av blant annet romaner, teaterstykker, barnebøker, viser og slagere. Den sterke forteller- og sangtradisjonen i husmannsmiljøet han vokste opp i dannet, sammen med sanger, skillingsviser og fortellinger fra omstreifere og tatere, kjernen i Prøysens virke både som musiker, forfatter og oversetter.

Alf var flink på skolen, men fikk etter den sjuårige grunnskolen bare en vinter på fortsettelseskurs i nabobygda (1929–1930) og ett år på Ringsaker Amtsskole (1931–32). Alt som ung var han en kløpper med pennen, og tjente penger på å skrive stiler for de andre elevene i klassen. Han tok 25 øre stilen, men da han skrudde opp prisen til 50 øre, var det flere medelever som syntes han var blitt for dyr.

Så begynte det voksne livet. Prøysen måtte inn i det yrket han hadde grudd seg for, men som ikke var til å komme utenom for en ungdom av hans stilling og stand, og tjente som fjøsrøkter og griskokk fra begynnelsen av 1930-tallet til andre verdenskrig var over i 1945. Fredsåret debuterte han med novellesamlinga Dørstokken heme.

Prøysens store gjennombrudd kom i 1948, med visesamlinga Drengstu'viser, en suksess av de sjeldne som solgte i rundt 140 000 eksemplarer. På samme tida ble han landskjent som radiosjarmør og plateartist, og viser som «Husmæinnspolka» og «Hæin Lars æ på Hamar» ble rene landeplager. Han dro på turneer over hele landet, og overalt gikk folk mann av huse for å oppleve ham. I 1950 ga han ut sin første og eneste roman, Trost i taklampa, som senere fikk suksess både som teater og film, og som solgte bedre enn noen roman hadde gjort til da i Norge, til tross for at den var skrevet på brei Hedmark-dialekt.

Oversetteren Prøysen
Det var på denne tida Prøysen begynte å gjendikte og oversette. I 1948 oversatte han romanen Berget åpner seg av den svenske forfatteren Hans Hegrin, og på slutten av 1950-tallet og utover på 1960-tallet oversatte han en rekke av Vilhelm Mobergs hørespill for Radioteatret. Det var skuespilleren Jack Fjeldstad som foreslo at Prøysen skulle oversette disse stykkene. Radioteatrets sjef Hans Heiberg syntes det var en god idé, og Fjeldstad, som kjente Prøysen godt, tok turen ut til Nittedal der Prøysen bodde. «Trur du jeg kan det da?» spurte Prøysen.[2] Men han tok på seg oppgaven, og under innstuderingen av stykker som Mitt er mitt, Søtapalen og surapalen og Markens-kveld satt Prøysen ved siden av instruktør Fjeldstad og ga råd om dialekta.

Da den svenske barnebokforfatteren Astrid Lindgren, som på 1950-tallet arbeidet som forlagsredaktør på det svenske forlaget Rabén & Sjögren, ble klar over Prøysens oversettelser, kom hun i et brev til Prøysens venn og kompanjong Ulf Peder Olrog med følgende bemerkning: «Den mannen skall inte översetta. Han skall skriva!» Dette var ikke ment som en nedvurdering av Prøysens oversettergjerning, men som en honnør til hans diktertalent.

Prøysen hadde det greit så lenge det var svensk han skulle oversette fra, men verre var det når han skulle oversette fra engelsk. For han kunne ikke et ord engelsk, og jobbet ut fra råoversettelser andre hadde gjort. Dette gjelder helt klart også de oversettelsene han gjorde fra språk som russisk, ukrainsk, finsk, tysk og fransk, som han heller ikke behersket. I flere tilfeller har nok råoversettelsene gått gjennom flere språk og flere oversettere før de nådde Prøysens skrivebord. Hvem som gjorde disse råoversettelsene og hvordan de så ut, har det vært umulig å finne ut av. Elin Prøysen skriver i boka Pappa Alf: «Med så lite skolegang som han, og de fleste av hans bakgrunn hadde, var det ikke vanlig å kunne engelsk», og hun bemerker også at dette ble et kompleks hos Prøysen og at han kunne bli stram i maska hvis han var i en forsamling der noen fortalte en vits med poeng på engelsk. «Han syntes det var uhøflig og arrogant, for det var som regel noen til stede som ikke kunne engelsk, og som ble pinlig berørt.» [3]

Alf Prøysens navn er framhevet på tittelbladet til Gåsemorboka, norske gjendiktninger av en samling engelske barnerim. På originalspråket heter boka Mother Goose, og som Elin Prøysen kommenterer, står ikke gjendiktningene tilbake for originalen.[4] Hun trekker fram følgende eksempel:

Little Boy Blue, come blow your horn!
The sheep's in the meadow, the cow's in the corn.
Where's the boy that looks after the sheep?
He's under the haydock, fast asleep.
Will you wake him? No, not I;
For if I do, he'll be sure to cry.

Her er Prøysens norske versjon:

Kom vesle blå gutten
og blås i ditt horn.
Se sauen og kua
i kløver og korn.
Nå tråkker de ned
både åker og eng,
mens du sover søtt
i din høysåteseng.

Prøysen oversatte tekstene til musikalen Trollmannen fra Oz, som hadde premiere i januar 1965 på Folketeatret. Det var bearbeidet til svensk av John Harryson, og hadde senere fått sangtekster av den svenske artisten Kar de Mumma (pseudonym for Erik Harald Zetterström). Prøysen fikk det over til norsk. I den sammenheng laget han blant annet en vakker norsk versjon av slageren «Over the Rainbow» – «Over Regnbuen». Men da den tidligere griskokken i 1969 skulle på turné til Amerika, til Seattle for å opptre for norskamerikanere, var han fortvilt over sine manglende språkkunnskaper. Det løste han elegant. Da han holdt et show i Nordmannsforbundet i Seattle, åpnet han showet med å si: «I love you!» Så slo han over på norsk: «Det er alt jeg kan av engelsk, og jeg kan jo ikke gå rundt og si det til alle!»

Det ukrainske folkeeventyret «Skinnvotten», som ble utgitt i Prøysens oversettelse i 1951, har helt tydelig inspirert ham til å skrive Den grønne votten – ei av hans mest kjente barnebøker, gitt ut 1964 og illustrert av Borghild Rud.

Tidlig på 1950-tallet ble han spurt av Tiden forlag om å oversette bøker for barn. I Tidens jubileumskatalog fra 1958 står det: «Alf Prøysens store suksess med barnebøkene ‘Musevisa’ og ‘Lillebrors viser’ (begge 60 000) ga forlaget mot til å starte utgivelsen av Tidens gullbøker i 1952».[5] Men trass i at det er Prøysen som oversatte denne populære serien, blir ikke oversetterens navn gjengitt på tittelbladet.

I den lange rekken av bøker i serien Tidens Gullbøker, dukker mange titler opp som tilhører Walt Disney Productions: Hiawatha: den lille indianeren, Alice i Drømmeland, Donald Duck kjører tog, Mikke Mus på biltur, Peter Pan og Wendy, Askepott, etc. Det er morsomt – og litt av et paradoks – at Prøysen, som sto så dypt i skandinavisk forteller- og sangtradisjon som det var mulig, var blant de første til å importere det mest amerikanske av alt amerikansk til Steinrøyslandet.

Svenske viser
Men det var altså svensk som var innfallsporten til alt som kom utenifra. Ved Præstvægen hadde han hørt svensk sang og innslag av svensk i fortellinger som tatere, loffere og andre vandrende folk hadde med seg når de kom forbi. Helt fra tolvårsalderen hadde han samlet skillingsviser, og i ungdommen skrev han dem sirlig inn i ei kladdebok. I et mini-intervju fra 1948 i Ringsaker Blad svarer Prøysen følgende på spørsmålet «Å ville du gjøra om du fekk den tida du ville?»: «Fyst og framst ville jeg gjøra litt for å utvikle meg sjøl litt, og så ville je fara land og strand rundt og lete etter gamle viser.»

Senere oversatte han flere tekster av sin svenske dikterkollega Nils Ferlin. Hvis man studerer sangen «I Folkviseton» (på norsk «Mitt hjerte er ditt») både i original og i Prøysens gjendiktning, blir det tydelig hvor nær Ferlin og Prøysen var hverandre i livsoppfatning og poetisk tenkemåte, og hvor suverent Prøysen får Ferlins selvlysende diktning over til nabospråket. I Ferlins original går første vers slik:

Kärleken kommer och kärleken går,
ingen kan tyde dess lagar.
Men dej vill jag följa i vinter och vår
och alla min levnads dagar.
Mitt hjärta är ditt,
ditt hjärta är mitt
och aldrig jag lämnar det åter.
Min lycka er din,
din lycka är min
och gråten er min när du gråter.

I Prøysens oversettelse låter det slik:

Kjærlighet kommer og kjærlighet går,
ingen veit vægen vi vandre,
men din vil je vara i dager og år,
je vil itte sjå på andre.
Mitt hjerte er ditt,
ditt hjerte er mitt,
og visa med seljelyd låter.
Min glede er din,
din glede er min,
og sorgen er min når du gråter.

Med Ulf Petter Olrog i 1953
Foto: Ukebladet Nå, Riksarkivet/Wikimedia commons

På slutten av 1940-tallet møtte Prøysen den svenske visedikteren og visesamleren Ulf Peder Olrog, som fra tidlig på 1950-tallet ble sjef for det nyopprettede Svenskt visarkiv. Om Olrog skriver Elin Prøysen: «Han så den vitenskapelige verdien i dette arbeidet, og pappa lærte mye om gamle viser av ham.»[6] Olrog og Prøysen ble snart nære venner og samarbeidspartnere, og de begynte å gjendikte hverandres viser. De levde begge etter mottoet: «Gjør hva du vil med mine viser!»[7] Olrog ble en av de viktigste personene i Prøysens liv, ikke minst fordi han sørget for oversettelser av Prøysens barnebøker om Teskjekjerringa til engelsk og andre språk.

I 1953 ga Prøysen ut Tingeltangel i natt, gjendiktninger av viser med tekst og melodi av Olrog. Prøysens gjendiktninger dannet basis for en forestilling på Det Norske Teatret i 1959 med samme navn. Senere gjendiktet Prøysen ytterligere seks viser av Olrog og spilte inn flere av dem på plate. Den mest kjente er «Så seile vi på Mjøsa». I forordet til visesamlinga av samme navn fra 1969 skriver Prøysen: «Til og med visa som boka har fått navn etter, er en vise som Ulf Peder Olrog skrev for mange år siden og kalte ‘Resan til Chyteræ’ etter et fransk maleri fra 1700-tallet. Akkurat der følte jeg meg så bortkømmin at jeg tok med meg visa tel Mjøsa og døpte den ‘Så seile vi på Mjøsa’.»[8]

Dette forteller mye om Prøysens måte å tenke på som oversetter. Han lekte seg alltid med oppgaven og stilte seg ofte ganske fritt til originalen – det viktigste var at oversettelsen skulle leve på egne premisser, på norsk. Det samme gjelder hans diktning forøvrig. Vi kommer ikke tettere inn på Alf Prøysens credo som dikter og oversetter enn i et råd han en gang ga sin yngre visekollega Alf Cranner: «Det er en artig ting, det du har der, Alf, det er en god idé, men du må handle i språket.»[9]

Brev fra Alf Prøysen til Norsk Oversetterforening, 1966. NOs arkiv.

Men verdsatte Prøysen sitt eget oversetterarbeid? Mye kan tyde på at han ikke skjønte hvor god han var. En gang midt på 1960-tallet ble han invitert til å bli medlem av Norsk Oversetterforening. Da sendte han et håndskrevet brev, tydeligvis skrevet i all hast, til foreningens sekretær Inger Fjeldstad, gift med Jack Fjeldstad: «Kjære Inger! Ja, jeg sender det like godt til deg jeg, du som veit hvor dom jeg er fra før. Jeg kan ikke oversette fra annet enn litt svensk og til og med da må jeg 'gjendikte', så jeg tror ikke jeg hører hjemme i noen oversetterforening akkurat! Hils Jack og ongene! Beste hilsen fra Alf Prøysen».

Ove Røsbak

Artikkelen er støttet av Stiftelsen Ord og Form.

Noter
[1] For mer biografisk informasjon, se https://snl.no/Alf_Prøysen eller Røsbak (2014)

[2] Madsen (1994), s. 242f

[3] Prøysen, E. (1989), s. 135f

[4] Prøysen, E. (1989), s. 133

[5] Tiden (1958), s. 39

[6] Prøysen, E. (1989), s. 106

[7] Prøysen, E. (1989), s. 108

[8] Prøysen, A. (1969), s. 5

[9] Cranner 1991