Foto: Privat

Jón Sveinbjørn Jónsson var forfatter og oversetter. Han debuterte som forfatter i 1973 med diktsamlingen Manus, som ble utgitt på undergrunnsforlaget Dikt og Datt, og oversatte senere prosa og lyrikk fra amerikansk-engelsk, svensk og islandsk, og tegneserier fra fransk. Jónsson var født i Oslo med norsk mor og islandsk far, og de første barndomsårene tilbrakte han på Island. I 1960 flyttet familien til Norge, nærmere bestemt Porsgrunn, og siden til Oslo hvor Jónsson tidlig kom med i det progressive, motkulturelle miljøet som hadde hovedbase på Club 7 i Munkedamsveien. Stedet var kjent for sin formidling av jazz, teater, visesang og poesi.

I dette kreative miljøet oppsto også forlaget Dikt og Datt hvor unge poeter som Inger Elisabeth Hansen og Lars Saabye Christensen var aktivt med, og hvor Jónsson altså debuterte. Forlagets utgivelser ble solgt på Club 7 og på vise- og lyrikkfestivaler, blant annet på St. Hanshaugen, hvor arrangøren i fullt alvor og uten ironi hadde hengt opp et stort banner med teksten VERDENSFRED over scenen.

The rolling Gymnasium
Jón Sveinbjørn Jónsson trivdes i dette miljøet. Han sluttet på det ordinære gymnaset og gikk, som mange av hans likesinnede, over til Forsøksgym hvor han utgjorde den islandske enklaven sammen med Torstein Hilt, som hadde islandsk mor, og Tone Myklebost, som hadde bodd på Island noen år i barndommen.

Men heller ikke Forsøksgym ble avsluttet med eksamen. Sammen med Hilt og noen andre la han ut på biltur til Europa for å lære om livet og søke kunnskap andre steder enn ved den trøtte skolebenken. Reisen foregikk i en folkevognbuss med The rolling Gymnasium malt på begge sider. De kom seg over til England, og da de parkerte i en liten by for å høste lokal lærdom, kom en eldre mann, muligens en lektor, bort til dem og viste stor interesse for bussen. Han spurte til og med om å få ta en titt inn i bakrommet, og det fikk han selvfølgelig lov til. Etter å ha kastet et blikk inn i alt rotet, spurte han, høflig som engelskmenn er: «And where is the wall bar?» (Ribbeveggen. Gymnasium betyr gymsal på engelsk.)

Jeg skal ikke påstå at dette var Jónssons første møte med oversetterens utfordringer, men en god lærepenge var det i alle fall.

I 1977 reiste Jónsson tilbake til Island og bodde der et års tid for å lære seg islandsk og søke etter egne røtter på sagaøya. Snart fant han ut at røtter og rotløshet var et godt fundament for hans virke som kunstner, og han avsluttet 1970-tallet med å utgi diktsamlingene Høstbok (1976) og Historier (1979).

Beatpoesi
Tilbake i Oslo på 1980-tallet dukker Jón Sveinbjørn Jónsson opp med stort, krøllet hår og moteriktige briller i Tronsmo bokhandel, hvor han får ansvaret for den nystartede tegneserieavdelingen. Forlaget Tronsmo Comix ble etablert, og tanken var å oversette og utgi franske tegneserier for voksne. Det ble utgitt tre album i 1984 og 1985, to oversatt av Asbjørn Øverås og ett av Kari Kemény, men konkurransen med danske utgivelser var hard, og Tronsmo Comix måtte legge inn årene. Jónsson ble seinere ansatt som redaktør i Cappelen forlag, hvor han fortsatte å utgi seriøse tegneserier.

Jón Sveinbjørn Jónssons betydning for denne sjangerens framvekst i Norge er udiskutabel. Hvis man spør dagens tegneserieskapere om hvordan de oppdaget sjangeren, er svaret nesten alltid: I kjelleren på Tronsmo bokhandel. En av dagens fremste tegneserieskapere, Lars Fiske, håndtekstet for eksempel mange av Cappelens utgivelser som sin første tegneseriejobb.

Men det var ikke bare tegneserier som opptok Jónsson på 1980-tallet. Det var poet han var, og han hadde lenge søkt inspirasjon hos de amerikanske beat-poetene. I et intervju i Klassekampen høsten 1985 forklarer han sin interesse for disse poetene slik: «Jeg skriver improvisatorisk og føler meg mest beslekta med amerikanske 50-talls-poeter. Jeg tror ikke vi åndelig sett er nådd vesentlig lengre i dag.»[1] Samtidig kan han fortelle at han har lest Dante Alighieris lærebok i diktskriving, La Vita Nuova, som formidler to hovedkriterier som også har relevans i dag: En: Alt er mulig. To: Du skal generalisere ditt liv.

Fra 1981 til 1994 utga Jónsson, et par ganger i samarbeid med andre, seks gjendiktninger av kjente amerikanske beatpoeter, samt den prisbelønte samlingen Som om (1986) av den færøyske poeten Roi Patursson. Samme år gjendiktet han Federico García Lorcas Møte med Tamarit. Jónsson hadde ikke studert spansk, men han hadde tilegnet seg en del kunnskap om språket – og, sikkert med støtte i engelske og nordiske gjendiktninger, er Møte i Tamarit blitt en konsis og vital norskspråklig diktsamling.

Oversettelse av dikt kalles gjerne gjendikting, for omskrivning er ofte nødvendig for å få fram diktets rytme og klang. Noen ganger er for eksempel et ende- eller bokstavrim viktigere enn innholdet i verselinja. En gjendikters fremste oppgave er skrive et godt dikt. En krevende oppgave, og man blir imponert over Jónssons mange utgivelser fra denne tida, som blant annet omfatter Amiri Barakas Dikt for viderekommende (1981), Jack Kerouacs Joual (1984) og Allan Ginsbergs I hjertet av malstrømmen (1992). Den sistnevnte ble utgitt i samarbeid med Olav Angell – en nestor når det gjelder gjendikting av nyere amerikansk poesi, med Allen Ginsbergs Hyl (1968) som høydepunkt. I 1994 utkom antologien Beat, der de kjente norske poetene Paal-Helge Haugen, Kate Næss, Jan Erik Vold, Olav Angell og Per Haukeli bidro med gjendiktninger og Jón Sveinbjørn Jónsson var hovedredaktør.

Jónssons gjendiktning av amerikanske beatpoeter var en kraftprestasjon og et entusiastisk formidlingsprosjekt av utenlandsk poesi. Mange forskjellige, og særpregede, stemmer ble gjendiktet på kort tid. Jónsson holder seg tett opp til originalen, som vi kan se i disse strofene fra «Hymn for Lanie Poo» av Amiri Baraka:

The god I pray to
got black boobies
got steatopygia

makes faces in the moon
make me a greenpurple &
maroon winding sheet.
I wooble out to
the edge of the water

give my horny yell
& 24 elephants
stomp out of the subway
with consecrated hardons.
(watch out for that evil sun
turn you black)

Jón Sveinbjørn Jónssons versjon går slik:

Guden jeg ber til
har svarte patter
og steatopygi

og skjærer ansikt i månen
og lager liklaken i grønt,
brunt & purpur,
jeg tumler
ut i vannkanten

og skriker kåt
& 24 elefanter
dundrer opp fra T-banen
med vigslede ståpikker.
(Pass opp, den onde sola
gjør deg svart)

Fra «Hymne til Lanie Poo»

Her ligger både ordvalg og rytme tett opptil originalen. Jónsson har til og med beholdt begrepet «steatopygi». På norsk betyr dette «feit rumpe», som kunne vært valgt her. Rytmen følger stort sett originalen, men mangler noe av den muntlige formen som preger Barakas dikt.

Siste stopp undergangen
I denne hektiske perioden oversatte Jón Sveinbjørn Jónsson også romanen Siste stopp Brooklyn av Hubert Selby Jr. sammen med Olav Angell. Den utkom i 1985. I vår tid er det uvanlig at en roman blir oversatt av to personer – hvordan vil to oversettere påvirke romanens stil? I dette tilfellet består romanen av seks delvis adskilte kapitler. De fire første, som Angell har oversatt, skildrer en hardkokt ungdomsgjeng som holder til på stamkneipa Grekern når de ikke begår vold, overfall eller ran. En smakebit: «Tralala var 15 første gang hun blei knulla. Null lidenskap. Rein avkobling. Hun pleide å henge på Grekern sammen med de andre unge fra strøket. Ikkeno å ta seg tel. Satt og prata. Hørte på jukeboksen. Drakk kaffe. Bomma røyk. Alt bare kjipt. Hun sa ja. Blei med i parken. 3 eller 4 par fant seg noen trær og en grasflekk. Egentlig sa hun ikke ja. Hun sa ikkeno.»

Forfatteren skildrer dette miljøet i et hardt og brutalt språk. Replikkene er innbakt i teksten, sammen med støyen fra gata og jukeboksen, og kranglinga og utbruddene blir formidlet nærmest intravenøst til leserne. Olav Angell overfører sjargongen og det gatesmarte språket til et gnistrende norsk som virker friskt også i dag.

I det femte kapitlet, der Jónsson overtar som oversetter, skjer det et sceneskifte. Her møter vi Harry, som i motsetning til gjengen i de foregående kapitlene har fast arbeid, og til og med er leder for fagforeningen på fabrikken. Det faller i hans lodd å lede en streik, og i løpet av denne streiken blir han også mer klar over sin egen seksuelle legning. Han kommer ut av skapet med hjelp av klientellet på Grekern. En smakebit på Harrys forhold til kona en morgenstund han skal på jobb, i Jónssons språkdrakt: «Mary ba Harry dratehælvete da han ba henne ordne frokost neste dag. Han ba henne lage frokost enda en gang ellers komn te å slåa faens så flat.»

Jónssons arbeiderspråk er breiere og mer traust enn Angells kvikke og muntlige stil, og fordi språket er med på å beskrive de to miljøene, står de to oversetternes løsninger godt til hverandre.

Litt mer om tegneserier
I det tidligere nevnte intervjuet med Klassekampen forteller Jónsson også om hvordan interessen for poesi henger sammen med hans interesse for en annen kunstform – fotografiet. «Det er jævla spennende med poesi! Fordi det er en fortetta form. Poesien fungerer som fotografi for meg, foto står meg nærmere enn noen annen kunst. Fotografiet er den mest demokratiske kunstarten. Alle med familiealbum har et forhold til det. Det er en magisk, ladd objektivitet ved fotografiet. Det er dessuten helt åpent for tolkning.»[2]

Jónssons lidenskaper var altså poesi og bilde. Derfra er det kort vei til tegneserieformatet.

I tillegg til sin innsats for å bringe utenlandske tegneserier til Norge, skrev han to tegneserier selv, Mareritt (1985), illustrert av Bjørn Ousland, og Tapt fremtid (1992) illustrert av hans daværende kone Annie Goetzinger (1951–2017), en av de viktigste personlighetene innenfor fransk tegneseriekultur. Jónsson oversatte dessuten flere tegneserier til norsk, blant annet Arnos Kids (1986), Hugo Pratts I steinbukkens tegn (1990) og Alan Moores From Hell (2008).

Et annet og viktig bidrag til tegneseriesjangeren er hans oversettelse av den amerikanske donaldisten og multikunstneren Geoffrey Blums artikler. Da Egmont forlag i årene 2005 til 2008 utgav den kjente Donald-tegneren Carl Barks’ samlede verker i 30 bind, bidro Blum med 300 artikler om Barks og hans Donald-univers. Artiklene er ikke lange, men totalt utgjør de 1500 sider. Jónsson oversatte artiklene i de første 29 bindene, mens artiklene i det siste bindet, som kom ut etter Jónssons død, ble oversatt av Henning Hagerup, som har vært Donald-oversetter i mange år.

Interessen for tekst og bilde førte også Jónsson til en annen sjanger, den illustrerte barneboka. Det begynte med to bøker om Pelle Parafins bøljeband (1981/1982), som opprinnelig var en TV-serie skrevet av Terje Nordby. Siden fulgte en rekke barnebøker, særlig fra 1990-tallet. Bøkene om den islandske gutten Rein, som også var illustrert av Annie Goetzinger, ble de siste han skrev.

Destinasjon Norden
Ved siden å skrive barnebøker fortsatte Jón Sveinbjørn Jónsson å oversette. De mest sentrale oversettelsene på 2000-tallet er to romaner av den islandske forfatteren Hallgrímur Helgason, som ble nominert til Nordisk råds litteraturpris for 101 Reykjavik (1996, norsk utgave 2003). Her fikk Jónsson både bruk for sine store kunnskaper om islandsk språk og kultur og sitt eget poetiske språk. Romanen om antihelten Hlynurs surrealistiske opplevelser i Reykjaviks natteliv er et fyrverkeri av ei bok, også i Jónssons norske språkdrakt.

Tre år seinere kom Helgasons Islands forfatter. Romanen handler om forfatteren Einar Grimsson som gammel, og kanskje mett av dage, våkner opp i en annen tilværelse. Ikke i himmelen, og ikke i helvete, men i sine egne bøker! Helgason boltrer seg i islandsk litteraturhistorie, alt blir skildret med humor og ironi og et tragisk alvor, alt godt ivaretatt av Jónsson. Islands forfatter er en verdig avslutning på Jón Sveinbjørn Jónssons virke som oversetter.

Men før han ble Hallgrímur Helgasons norske oversetter, kledde han et par bøker av den svenske komikeren og samfunnsdebattanten Jonas Gardell i norsk språkdrakt. Først En komikers oppvekst (2000) og to år seinere Slik går en dag fra våre liv for aldri mer å komme igjen. Med kjærlig humor avslører Gardell våre menneskelige svakheter og manglende selvforståelse, og gir oss et håp om at alt vil ordne seg likevel. En form for sekulær oppbyggelseslitteratur kan vi si. Jón Sveinbjørn Jónsson har gitt bøkene en elegant og hjemmevant språkform som ivaretar Jonas Gardells sjarm.

Jón Sveinbjørn Jónsson var en person med mange jern i ilden, blant annet var han en meget aktiv formidler av poesi. På 1980-tallet var han medlem av Stuntpoetene – en tverrpoetisk aksjonsgruppe som ville bringe diktet ut til folket med utradisjonelle midler. Han var også redaktør for en rekke antologier og utga i en periode sitt eget tidsskrift, Poesi. Hans to siste diktsamlinger, Omriss (1997) og Fartøy (2003) stadfester hans poetiske tilstedeværelse i livet.

Thor Sørheim

Artikkelen er støttet av Stiftelsen Ord og Form.

Noter

[1] Bjørneboe 1985

[2] Bjørneboe 1985