I 1928. Foto: Peder O Aune, NTNU Universitetsbiblioteket

Russiskfødte Elsa Uhlen var oversetter, journalist, foredragsholder og litterær konsulent. Gjennom sitt liv og virke gjorde hun en stor innsats for å formidle russisk litteratur i Norge, og oversatte blant annet de to Dostojevskij-klassikerne Forbrytelse og straff og Brødrene Karamasov til norsk på midten av forrige århundre. For sin oversettelse av Tolstojs fortellinger mottok hun Bastianprisen i 1956.

Fra Moskva til Trondheim
Elsa Henriette Dora Epstein ble født i Moskva 28. mars 1901. Moren (ukjent navn) hadde tysk bakgrunn, født Falkenstein fra Thüringen, og faren var fabrikkeier Joachim Epstein, som avstammet fra en kjent østjødisk familie (navnet har sin opprinnelse i byen Eppstein i Hessen). Etter at faren var død og første verdenskrig hadde brutt ut, bestemte moren seg for å flykte fra Russland med sine tre døtre. På råd fra den norske konsul i Moskva valgte de Norge og kom til Trondheim over Storlien i 1915.[1]

Elsa hadde eksamen fra Det reformerte gymnasium i Moskva. I Norge må hun ha lært norsk raskt, for hun begynte på Katedralskolen i Trondheim og tok middelskoleeksamen allerede i 1917 med Mg i hovedkarakter. Etter endt skolegang måtte hun raskt ut på arbeidsmarkedet og fikk jobb som stenograf og kontordame innen manufaktur. Senere hadde hun studieopphold i Frankrike og England for å lære mer språk. I Trondheim traff hun landbruksingeniør Theodor Uhlen (1890–1970) fra Målselv, og de giftet seg i 1923.

Moren til Elsa og de to søstrene flyttet etter hvert ut av Norge (til Berlin og Paris), mens hun selv slo rot i Trondheim og fant seg vel til rette der. Hun ble en aktiv deltager i foreningslivet i byen, med styreverv i Hjemmenes Vel, Husmorforbundet og Sanitetsforeningen. Hun var også initiativtaker til og formann i Bokvennene, en litterær klubb for kvinner. I det hele tatt virker det som Uhlen ble godt integrert i det norske samfunnet. Før hun flyttet til Oslo i 1952, hvor hun kom til å bo resten av livet, uttalte hun i et avskjedsintervju i avisen Nidaros: «Egentlig regner jeg meg som trønder.»[2]

Tolk og språklærer
Uhlen fikk etter hvert god bruk for språkkunnskapene sine, i første rekke til tolkeoppdrag. Emnene hun tolket om skal ifølge henne selv ha variert fra «fra spekesild til mord».[3] Rett etter frigjøringen i 1945 arbeidet hun som tolk for Røde Kors i arbeidet med repatriering av russiske krigsfanger. Etter krigen var det en økende interesse for Russland og russisk i Norge. Flere steder ble det satt i gang russiskkurs for nordmenn, og fra 1946 arbeidet Uhlen også som russisklærer i Trondheim.

Formidler av russisk kultur
Uhlens største interesse var russisk litteratur og kultur, og hun skrev artikler og bokanmeldelser om emnet til lokalpressen, både Nidaros og Adresseavisen, samt i Morgenbladet. I mange år reiste hun også rundt og holdt foredrag, i foreninger, på Folkeuniversitetet og i NRK, ofte knyttet til opplesning av en litterær tekst og med innslag av russisk musikk. I 1932 opptrådte hun i Trondheim sammen med en annen russisk innvandrer, Victoria Bachke, grunnleggeren av musikkmuseet på Ringve. Adresseavisens journalist roser forestillingen og skriver: «… så kom en bondepikedrakt til syne på talerstolen. ‘Bondepiken’ avslørte seg som Elsa Uhlen, der holdt et fortrinlig foredrag på et uklanderlig norsk om Nyere russisk litteratur.»[4] Nesten tjue år senere, i mars 1950, omtaler samme avis Uhlens foredrag om Dostojevskij på Trondheim Folkeakademi som «ualminnelig interessant og fengslende».[5]

Temaene Uhlen snakket om, var blant annet: «En russisk fabeldikter» (Krylov), «Tolstoj og kunsten», «Profeten Leo Tolstoj», «Dostojevskij på skafottet», «Litt om Dostojevskij og hans idéverden», «De store russiske diktere som dramatikere», «Anton Tsjekhov», «Dmitrij Meresjkovskij - en russisk kulturfilosof». Hun skrev også artikler om annen utenlandsk litteratur, blant annet den italienske romanen Himmel og jord av Carlo Coccioli, som kom på norsk i 1952.

Oversetterkarrieren begynner
Allerede i 1930-årene hadde Uhlen begynt å tenke på å oversette russisk litteratur, og hun prøvde seg på å oversette noen noveller av moderne kvinnelige sovjetiske forfattere. Det er uvisst om disse er blitt publisert. I en artikkel i Adresseavisen får Uhlen ros for sitt norske språk: «Kan det være mulig at en utlending makter å beherske norsk sprog så fullstendig at det er umulig å høre skygge av feil, en antydning til fremmed aksent?» Og videre: «Vi har lest et par av fru Uhlens oversettelser og kan bruke så vidt store ord at vi sjelden har lest bedre norsk i oversettelser. […] Hun bør benyttes til å oversette.»[6]

Det var imidlertid først etter krigen at Uhlen begynte å oversette for alvor. Det ble den klassiske russiske litteraturen hun i første rekke skulle formidle til norske lesere. Det første hun ga seg i kast med, var Dostojevskijs mest kjente verk, Raskolnikov (også oversatt under den mer kjente tittelen Forbrytelse og straff), i to bind, som utkom i 1948–49. Romanen har vært oversatt mange ganger til norsk, de to eldste versjonene er sekundæroversettelser fra tysk.[7] Anne Berteig har analysert og sammenlignet tre av de norske oversettelsene (gjort av Carl Fosse, Ivar Digernes og Uhlen) i sin avhandling fra 1993.[8] Ifølge Berteig har de tre oversetterne valgt forskjellige metoder: «Elsa Uhlen har valgt en tredje vei med bevisste stilmessige endringer i forhold til originalens struktur. Dette var en helt vanlig oversettermetode i de første tiårene etter krigen.»[9] Berteig viser til korrespondanse med forlaget, hvor forlag og oversetter på forhånd var blitt enige om «en moderne norsk språkdrakt», uavhengig av stilen verket opprinnelig var skrevet i, og presiserer at «Uhlen har tydelig lagt vekt på naturlighet framfor nøyaktighet».

Enkelte anmeldere gir oversetteren ros nettopp for hennes klare og greie språk: «Hennes oversettelse er lettlest med korte setninger i godt norsk.»[10] En anmelder synes sågar å tro at Dostojevskij skriver slik: «Raskolnikov var Dostojevskijs første store litterære seier, og den er skrevet i hans typiske, litt nye stil.»[11] Også i flere andre anmeldelser av Dostojevskij-oversettelsen får Uhlen god omtale, hvis hun i det hele tatt blir nevnt.

Brødrene Karamasov
Rett etter Raskolknikov oversatte Uhlen tredje bind av et annet av Dostojevskijs hovedverker, Brødrene Karamasov (1949–51).[12] Begge disse to oversettelsene var deler av den store 12-binds Dostojevskij-utgaven som kom på Aschehoug i årene etter krigen.

Her følger en smaksprøve fra Brødrene Karamasov i Uhlens norske språkdrakt. Under et av Aljosjas besøk hos broren Mitja i fengselet, kommer Mitja med en bekjennelse:

«Aljosja, jeg har i disse to månedene fått følelsen av at jeg er blitt et annet menneske. Jeg har oppdaget et nytt menneske i mitt indre. Det har vært der hele tiden, men skjult. Men jeg ville aldri blitt klar over det, hvis ikke dette fryktelige slaget hadde rammet meg nå. Livet er uhyggelig. Hva har det å si at jeg nå i tyve år skal bryte malm i de sibiriske gruvene! Jeg er ikke redd for det lenger. Det er noe annet jeg er redd for: at det nye menneske i meg skal svikte og bli borte! Også der ute i gruvene under jorden kan man hos sin nærmeste sidemann, en straffange og morder som de andre, finne et menneskehjerte og kan slutte seg til det. Også der kan man leve, elske og lide.»[13]

Til tross for at Uhlen har valgt å dele opp periodene for å gjøre teksten enklere å lese (ti perioder mot fem i originalen), er oversettelsen en flytende og god gjengivelse av Mitjas tanker.

I et intervju i Nidaros etter Dostojevskij-utgivelsene uttaler Uhlen seg om vanskelighetene ved å oversette:

«Hvert språk har sine eiendommeligheter, det gjelder å være fortrolig med dem. Det er ikke nok bare å finne adekvate uttrykk som helt ut dekker originalteksten. En kan ikke lage en såkalt ordrett oversettelse, da kan en komme galt avsted.» [14]

En spesiell utfordring ved oversettelser fra russisk er de mange diminutivene, det vil si forminskelsesformer.[15] Alle substantiv, inkludert egennavn, kan stå i diminutiv. Om disse formene sier Uhlen:

«De gir straks en bestemt farge og stemning til bildet. På norsk må en ved slike anledninger gjerne bruke flere ord, og det bryter straks rytmen. For å komme til en løsning har jeg ofte prøvd meg fram ved å oversette de vanskelige passasjene til fransk, engelsk eller tysk. Det er ikke akkurat så lettvint, men til gjengjeld interessant og ikke så lite lærerikt.»

Et annet problem Uhlen nevner, er russiske skjellsord:

«Som et kuriosum kan nevnes at skjellsordene voldte meg atskillig bry. På russisk har man et rikt, ja, jeg tør si rent enestående utvalg av disse, og en kjenner og virtuos her kan spille på alle strenger.»

Tolstojs fortellinger
I 1955 gikk Uhlen fra Dostojevskij til Tolstoj og utga Fortellinger og legender (ny utgave i 2001), med illustrasjoner av Hans Gerhard Sørensen. Her var Uhlen enda friere i sin holdning til det russiske forelegget, noe som opplyses om i undertittelen: «Utvalgt og gjenfortalt etter den russiske originaltekst.» I et intervju i Nidaros forklarer Uhlen hvorfor hun ba forlaget om lov til å bruke en slik teknikk: «Jeg gikk med på det under forutsetning av at jeg fikk full frihet til å gjenfortelle – direkte oversettelse ville være umulig. Det norske språk har ikke dekning for alle nyanser i det russiske, særlig når det gjelder metafysikk og filosofi. Jeg fikk carte blanche og det har vært et inspirerende arbeid.»[16] Professor Erik Krag anmeldte boken i avisen Frisprog og roste Uhlen for arbeidet: «Jeg tror Elsa Uhlen har gjort klokt i å gjenfortelle hele avsnitt med sine egne ord, og det er meget dyktig gjort. Hun har på den måten sikkert gjort det lettere for vår tids norske lesere å tilegne seg Tolstojs tanker.»[17]

1800-tallsroman og russiske noveller
På 1960-tallet fortsatte Uhlen å oversette klassisk russisk litteratur. I 1965, ti år etter Tolstoj, kom romanen Den forseglede engelen av Nikolaj Leskov (1831–1895), en forfatter det tidligere bare fantes to romaner av på norsk og som var lite kjent i Norge. Antakelig har Uhlen selv valgt ut verket. Også denne gang bruker hun «gjenfortalt» om sin oversettelse. Hun har også med et langt og informativt forord om forfatteren, hvor hun blant annet nevner de spesielle vanskelighetene med å oversette Leskov. Hans usedvanlig rikholdige språk er sammensatt av så mange ulike elementer: dialektismer og provinsialismer, ordtak og alderdommelige talemåter og uttrykk, sjeldne gloser og språklige rariteter.

Kanskje var Uhlens største innsats for russisk litteratur en antologi med russiske noveller som hun selv hadde valgt ut og selv oversatt over halvparten av, utgitt av Den norske Bokklubben: Russland forteller (1967). Antologien, som utkom i flere nye opplag, åpner med noveller av Pusjkin og Gogol og ender med Maksim Gorkij. Uhlen skrev også et lengre forord om russisk samfunns- og åndsliv og en kort innledning til hver forfatter. Oversetter og professor i russisk Geir Kjetsaa ga Uhlen rosende omtale i forbindelse med utgivelsen: «Når man ser at antologien er laget av Elsa Uhlen, vet man med én gang at foretagendet har vært i de beste hender. Fru Uhlen har gjennom en årrekke gledet oss ved mange ypperlige oversettelser fra russisk og viser også denne gang sin store evne til å leve seg inn i russisk litteratur.»[18]

Krylovs fabler
Da Uhlen døde 4. mai 1976, etterlot hun seg et ferdig manus med gjendiktninger av Russlands store fabeldikter Ivan Krylov (1768–1844), den russiske La Fontaine. To år senere utga Solum forlag dem i bokform, Fabler (1978), med forord av nevnte Kjetsaa. Det er et utvalg på ti fabler (valgt blant hele 205) skrevet mellom 1806 og 1830. Krylovs fabler er versifiserte dyrefortellinger, og Uhlen har gjendiktet dem med god sans for rim og rytme, som i dette utdraget fra Gjessene (1811). En flokk gjess som blir pisket til byen av en bonde, klager sin nød til en vandrer de møter på veien:

«Er det vel noen i verden som blir hundset slik som vi?
Den fyren jager oss som simple og alminnelige gjess!
Slikt er da ingen mening i!
Han burde heller vise oss sin aktelse og sympati …
Vi er da vitterlig direkte etterkommere av hine gjess
som en gang reddet Roma da det gjaldt!
For alle vet at byen hadde falt
om ikke vi i tide hadde vært på pletten …
Og siden har man for å bedre gåseætten
hvert år i Roma holdt en minnefest!»
«Om deres aner har jeg både hørt og lest»,
sa vandringsmannen - «men fortell,
hva har nu dere drevet det til selv?»
«Men våre aner reddet Roma, kjære …»
«Ja, ja, det får så være, men fortell hva stort,
hva godt og nyttig dere selv har gjort?»
«Vi? Ikke noe, vel …»
«Hva stas er det med dere da?
La aner være aner! Som bekjent
så fikk de jo den heder som de har fortjent!
Men dere, venner, slutt med skryt og prek!
For dere er allikevel kun brukbare til stek!»[19]

Priser og påskjønnelser
I 1956 fikk Uhlen Bastianprisen for sin oversettelse av Tolstojs Fortellinger og legender. I juryens vurdering står det blant annet:

«Hennes oversettelse oppfyller det høyeste krav man kan stille til en oversettelse. Den virker ikke som den er oversatt, den virker som den er skrevet på norsk. Hun har funnet frem til en enkel, naturlig og uttrykksfull språkdrakt, som passer til tonen og stemningen i Tolstojs fortellinger og legender. Elsa Uhlens språkføring virker tvers igjennom norsk. Juryen finner dette så meget mer beundringsverdig som Elsa Uhlen ikke er født i Norge.»[20]

Uhlen fikk senere flere påskjønnelser: Statens stipend for oversettere 1958–59, og Oslo bys kulturstipend i 1965 for sin oversettelsesvirksomhet.

Ved Uhlens død i 1976 ble hennes boksamling på 2000 bind forært til Sagavoll Folkehøyskole som en del av Theodor og Elsa Uhlens Bokfond. I den forbindelse skrev Nationen noen linjer som gir et godt uttrykk for Uhlens innsats for russisk kultur i Norge:

«Det Russland hun måtte forlate var alltid hennes åndelige fedreland, der hun hentet inspirasjon og styrke – samtidig som hun tidlig viste åpenhet for Vestens kultur og debatt.»[21]

Elsa Uhlen ligger begravet på Ullern kirkegård sammen med sin ektemann.

Alf B. Glad

Noter
[1] «Kvinner som er blitt norske. Og fått hjem her i byen. 
En av dem, fru Elsa Uhlen»,Adresseavisen 25. februar 1933.

[2] «Avskjedsintervju med fru Elsa Uhlen», Nidaros 25. februar 1952.

[3] Ibid.

[4] Adresseavisen 3. november 1932.

[5] Adresseavisen 24. mars 1950.

[6] Adresseavisen 25. februar 1933.

[7] Kristian Winter-Hjelm 1883, Holger Sinding 1889, 
Olav Hammer 1908–10 (nynorsk), 
Carl Fosse 1929, Ivar Digernes 1937 (flere senere utgaver), 
Elsa Uhlen 1948–49, Jan Brodal 1993 og Sturla Kvam 1995.

[8] Anne Berteig (1993). Norske oversettelser av Dostojevskijs «Forbrytelse og straff».
Presentasjon, analyse og vurdering. Slavisk-baltisk institutt. 
Oslo: Universitetet i Oslo.

[9] Berteig, s. 65 og 53.

[10] Vesterålen 22. juli 1949.

[11] Telemark Arbeiderblad 27. juli 1949.

[12] De to første bindene av Brødrene Karamasov var oversatt av Thomas Christensen.

[13] Brødrene Karamasov (1951), bd. 3, s. 115.

[14] «Dostojevskijs Raskolnikov i moderne norsk språkdrakt», 
Nidaros 24. september 1949.

[15] Se «diminutiv» hos Store norske leksikon: https://snl.no/diminutiv_-_grammatikk.

[16] Intervju i Nidaros 22. oktober 1955.

[17] Anmeldelse av Erik Krog i Frisprog 16. juni 1956.

[18] Frisprog 9. mars 1968.

[19] Fabler (1978), s. 34.

[20] Sitert etter omtalen i Morgenposten 1. juni 1956.

[21] Nationen 2. november 1976.