Marie Colban, 1814–1884

Foto av Marie Colban.

Foto: Ukjent / NTB Scanpix.

Marie Colban var oversetter, forfatter og skribent. Hun lærte fransk av ektemannen Nathanael Angell Colban (1793–1850), og sammen oversatte de dramatikk, romaner og fortellinger under hans navn. Hans tidlige død gjorde at hun måtte livnære seg og sønnen, og hun fortsatte sin litterære virksomhet på egen hånd. Etter noen år i Kristiania flyttet hun til Paris hvor hun kom inn i aristokratiske og litterære kretser, og hennes reisebrev og skildringer av sosietetsmiljøet her ble publisert i Morgenbladet. Colbans oversettelser av blant andre George Sand, Eugène Sue og Alfred de Vigny ble trykket som føljetonger i tidsskrift. Hun oversatte også omfattende vitenskapelige verk fra norsk til fransk. Den største skjønnlitterære oppgaven Colban tok på seg var Victor Hugos Les Misérables (1862/63), som kom ut på norsk samme år som originalen.

Colban ble født som Adolphine Marie Schmidt 18. januar 1814 i Christiania, og var den yngste av tre søsken. I 1828 ble hun sendt til Herrnhutermenighetens skole i Christiansfeld i Sønderjylland, en flerårig kostskole beregnet på piker av god familie. Camilla Wergeland (senere Collett) hadde kommet dit året før, og de ble venninner. Kontakten mellom dem holdt livet ut, men ble i perioder brutt. Deres livsløp har flere paralleller, men som personer var de fundamentalt forskjellige. At Collett var den betydeligste av dem som forfatter, er åpenbart. Som oversetter og formidler gjør imidlertid Colban en vel så viktig innsats. Den har lenge vært oversett, blant annet fordi det meste av den skjedde anonymt.

Colbans skjønnlitterære forfatterskap har også stått i veien for en rettferdig vurdering av hennes virke som helhet. I likhet med de fleste av tidens kvinnelige forfattere tilpasset hun seg de rådende forhold, samtidig som hun ga en nokså forsiktig kritikk av dem. Romanene og novellene hennes fikk gjennomgå i norske avisspalter, blant annet av venninnen Collett, som kritiserte kvinnesynet i dem. Bøkene Colban oversatte hadde imidlertid ofte en skarpere tendens, og selv gjorde hun seg bemerket på et svært mannsdominert felt.

Et lærerikt ekteskap
I 1836 giftet Adolphine Marie seg med den tjue år eldre Nathanael Angell Colban, som etter et lengre opphold i Frankrike var blitt adjunkt ved Christiania Kathedralskole. De fikk sønnen Erik Andreas i 1848. Ektemannens kontinentale dannelse blir syrlig trukket fram i Oslo katedralskoles historie: «Colban måtte nærmest regnes til Welhavens og intelligenspartiets flokk» og var «elegant og fornem, slik at man uvilkårlig holdt seg på tre skritts avstand. Han kom fra Paris og talte fransk som en innfødt, hadde en innsmigrende stemme, sans for musikk og var begeistret for poesi».[1] I den unge Adolphine må han ha sett et velegnet koneemne, og hun tok ham åpenbart på den rette måten.[2] Sikkert er det at hun med dette ekteskapet kom inn i et aktivt kunnskapsmiljø der hun viste stor evne til å tilpasse seg. Det hun lærte her, la grunnlaget for hennes selvstendige liv som enke og eneforsørger.

At mannens spesialområde var fransk, var særlig heldig i en tid da fransk stadig var det mest prestisjefylte språket i dannede kretser, selv om tysk var etablert og engelsk på god vei inn. «I Begyndelsen af Aarhundredet holdt formuende Forældre ofte ’Francaiser’ for sine Pigebørn. Fransk var i det Hele nødvendigt at lære for en Pige af den dannede Klasse», skriver pedagogen Ragna Nielsen.[3] Den samtidige biografen Conradine Dunker hadde for eksempel stor glede av å kunne språket i møte med franskfødte kong Karl Johan: «Han sendte hende en gang et Gulduhr med Kjede, og tog vel imod hende og hendes Andragender, naar hun med sit gode fransk kom for at gaa i Forbøn for eller interessere ham for nogen.»[4] Og i Nathanael hadde den unge Adolphine nå fått sin egen fransklærer rett i fanget – noe Collett spøkefullt bemerker i et brev til sin hemmelige forlovede Peter Jonas: «De er jo ingen Colban, der vurderer Adolphine efter hendes logiske Afhandlinger og grammatikalske Fransk.»[5]

De første, anonyme oversettelsene
I Colban-familien var det dessuten oversettertradisjoner. Nathanaels far Erik Andreas hadde oversatt blant annet Salomos ordspråk, Salmenes bok og Jobs bok fra hebraisk i 1820–22. Etter årene i Paris ble fransken Nathanaels yrke som lærer og lærebokforfatter. Ved siden av oversatte han franske skuespill for Christiania Theater. Flere av disse dramaoversettelsene ble gjort i samarbeid med Marie, deriblant Djævelens Memoirer av Étienne Arago og Paul Vermont (1842), samt Adolphe de Leuven og Léon Lévy Brunswicks Feltgiftermaalet (1843) etter Alexandre Dumas. Ekteparet Colbans oversettelser utkom imidlertid i hans navn, etter tidens skikk.

I 1844 kom den norske oversettelsen av romanen Mathilde: en ung Kones Memoirer, skrevet av en av tidens mest leste franske forfattere, Eugène Sue (1804–1857). Også denne var «Oversat fra Originalsproget af N.A. Colban», selv om det var Marie som sto for arbeidet. På Colbans tid kunne det være belastende for kvinner å stå frem under eget navn i den litterære offentligheten. «Kvinden har kun sjelden Ret til at give sin Færd eller Tale nogetsomhelst offentlig Præg, følgelig heller ikke til at give egne Aandsprodukter i Trykken», skriver den anonyme forfatterinnen av Tanker i ensomme Tider.[6] I 1858 rykket Camilla Collett inn en annonse i Morgenbladet der hun fraba seg å bli navngitt som forfatterinne av Amtmandens Døttre: «Jeg har ikke givet Foranledning eller Tilladelse til at mit Navn blev nævnt i Forfatterlexiconet.»[7] I et stort detektivarbeid utført av Statens bibliotekshøyskole, har man funnet 528 kvinner som debuterte litterært før 1931.[8] At antallet forbløffer mange, sier litt om hvor vanlig det var å publisere anonymt.

Også etter ektemannens død i 1850 holdt Colban på anonymiteten i mange år. Lenge brukte hun «Mathildes Oversætter» som pseudonym, og tilkjennega dermed delvis at Sue-oversettelsen var hennes verk. Det var først med romanen Lærerinden i 1869 at hun sto frem under fullt navn. Hennes tallrike tekster i aviser og tidsskrifter var gjerne anonyme eller merket M.C. eller C. Det gjør dem ofte vanskelige å oppspore, og de er aldri blitt samlet i sin helhet. «Mitt merke setter jeg ikke under noe, det må du ikke be meg om. Jeg gjør det ikke engang i København, bare under den månedlige korrespondanse står merket C», skrev hun til sønnen i 1861.

En diskré kvinnesakskvinne
Ekteparet Colbans valg av oversettelser antyder en tendens, som blir enda klarere etter mannens død. Det er ikke bare populære, men også progressive tekster som utgis. Både Eugène Sue, George Sand og Victor Hugo hadde sosialistiske tendenser, og selvstendige kvinner spiller viktige roller i deres tekster. Hovedpersonen i Sues Mathilde lever i et utilfredsstillende ekteskap. Hun er rik, men mannen disponerer og sløser bort pengene hennes, noe han har full rett til etter tidens lovverk. «Med bitre tårer oppgav jeg for bestandig den tro at kjærlighet kunne være mitt livs eneste og viktigste beskjeftigelse», sier Mathilde. Hun vil starte en pikeskole, noe mannen forbyr. Hans død løser problemene hennes.

Den franske forfatterinnen Aurore Dudevant (1804–1876), kjent under pseudonymet George Sand, utga en lang rekke romaner der kvinners rett og evne til et selvstendig liv er den røde tråden. I 1845 oversatte ekteparet Colban i fellesskap Horace (1841), en utviklingsroman fra et studentmiljø i Paris. Senere oversetter Marie flere romaner av Sand i Tidsskrift for Skjønliteratur, blant annet Et Ægteskab i 1854 og Mauprat i 1857. Jon Holm fra det bibliografiske prosjektet BREFS mener antallet Sand-oversettelser var usedvanlig for tiden: «Det er grunn til å tro at denne, etter norske forhold, omfattende oversettelse av George Sand er resultatet av oversetteren Marie Colbans personlige innsats.»[9]

På 1800-tallet var forlag og utgivere avhengige av innspill fra språkkyndige som hadde innsikt i utenlandsk litteratur. Her er Colban et fremragende eksempel. Hun oversatte ut fra egne interesser, og kunne dermed indirekte formidle synspunkter hennes eget forfatterskap ikke kunne uttrykke, enten av kommersielle eller kunstneriske årsaker. Hun skriver i et brev til sønnen at «Har jeg noen sorg på min sjel, så er det at jeg er nødt til å skrive uten å ha et bestemt kall til det. […] Men jeg har litt håndlag, og jeg søker å gjøre min sjel alltid blankere, så kan hva der utgår derav ikke i lengden forarge mine landsmenn.»[10]

I Tidsskrift for Skjønliteratur oversatte Colban også Katherine av Jules Sandeau, Paul og Virginie av Bernardine de Saint-Pierre, og en rekke andre fortellinger. I hennes fire sider lange forord til morallæren Menneskets Pligter (1854) av italienske Silvio Pellico, som hun oversatte via fransk, får vi høre oversetterens egen stemme. Colban mener originalteksten aktivt burde tilpasses norske lesere: «I den norske Oversættelse har man udeladt hva der specielt har Hensyn paa Katholicisme, og hvad der i Formen var altfor paafaldende forældet har man søgt at fjerne. Og dog vil man strax see, at denne Bog ikke er skrevet i vor Tid. Men den er ikke desto mindre skrevet for vor Tid. Formerne vexle, men ikke de evige Regler for Ret og Uret.» Dette moralske engasjementet gjennomsyret også hennes eget forfatterskap – noe som har bidratt til dets dalende renommé i senere tider.

Sivilstand og skrivevirksomhet
Mange av 1800-tallets skrivende kvinner var ugifte eller enker. Ifølge litteraturhistorikeren Francis Bull var det Colletts ektemann Peter Jonas, som selv døde året etter, som tok seg av Marie etter Nathanaels død: «[Han] vakte hendes energi og skaffet hende arbeide; hun kom i gang med at oversette, baade til og fra fransk. Sorgen og ensomheten virket annerledes paa hende end paa Camilla Collett, som blev enke aaret efter; fru Colbans livslyst og viljestyrke førte ikke til bitterhet og trods, og hun spekulerte litet over sit kjøns kaar, men desto mer over sine egne.»[11]

Colban var riktignok allerede godt i gang med å oversette på dette tidspunktet, men både for henne og Collett ble det enketilværelsen som aktiverte deres litterære virksomhet. De hadde begge vært gift med embetsmenn, men pensjonene var små. Colbans viktigste mål var å få sønnen Erik gjennom en solid utdannelse. I likhet med Collett ville hun være uavhengig, noe som var et krevende prosjekt for datidens kvinner. Det greide hun gjennom iherdig innsats.

Utenrikskorrespondent i parisersosieteten
Etter noen år i Kristiania bodde Colban fra 1856 stort sett i Paris, hvor hun arbeidet intenst. «Jeg må arbeide uavbrutt for å sette meg inn i franske tilstander», sier hun.[12] Omgangkretsen forutsatte et høyt nivå. En av tidens mest kjente diktere, Alfred de Vigny (1797–1863), ble hennes språklærer. Etter et teaterbesøk med ham, skriver hun til sønnen: «Du kan tro det var besynderlig for mig at komme inn i en av de beste loger i første rad med den stolte gamle herre, en av landets celebriteter, og med alles øyne vendt mot oss, naturligvis mot ham og den smukke madame Suzanne, og så stirre på den plass aller øverst, der jeg satt for to år siden fremmed og forlatt, uten svakeste anelse om, ja uten ønske om å oppleve hva jeg nu opplever. Er ikke dette som en drøm? Kan du tenke deg muligheten av at han underviser meg i fransk? Og dog er det så – han lar meg lese opp for seg og retter uhyre meget.»[13] Den selvbiografiske romanen Jeg lever (1877) forteller mer om hvordan Colban kom inn i dette miljøet.

I Paris skrev hun reisebrev, artikler og såkalte korrespondanser til Morgenbladet mellom 1859 og 1969 – historikeren Brita Brenna kaller Colban «Norges første kvinnelige utenrikskorrespondent».[14] «Jeg kan ernære meg i Frankrike, men ikke i Norge», sa hun.[15] I avisen rapporterer hun om sosiale, politiske og litterære hendelser i en saklig, men personlig stil. Under verdensutstillingen i Paris i 1867, der også Norge deltar, forteller hun i en rekke brev detaljert og kyndig fra den store begivenheten, og får bare et anfall av hjemlengsel ved synet av et norsk stabbur.

Miljøet i den franske hovedstaden og på de mange reisene hun gjorde med aristokratiske bekjente, ga henne stoff også til en mengde artikler i ulike publikasjoner, særlig i Paul Botten-Hansens Illustreret Nyhedsblad i tiårsperioden 1854–64, under vignetten «Fra alle Lande». Her bidro hun med både kåserier og oversettelser, og hun var en tid påtenkt som medredaktør med Jonas Lie og Henrik Ibsen før bladet gikk inn. Sønnen spør om hennes grevinnebekjente er hyggelige? Nei, men i hennes salong møtes «hele Paris» – en rik stoffkilde. Og viktigere enn aristokratiske bekjentskaper ble samværet med fremstående franske litterater. Colbans hovedinnsats ligger i formidlingen av dem gjennom artikler og oversettelser, blant annet av nevnte de Vigny.

Norsk harselas
Stemmer hjemme i Norge harselerte samtidig over Colbans sosiale omgang. I februar 1859 skriver forfatteren Elise Aars til sin mor på prestegården i Lom: «Du morrer dig vel ved fru Colbans Pariser-Correspondancer? Hun skal nu presenteres for Keiseren og deretter reise med en polsk Fyrstefamilie til Italien. Camilla Collett skal være ganske syg af Jalousi og grubler baade Nat og Dag paa hvordan hun skal komme afsted.» [16]

Det hadde Camilla for øvrig ingen grunn til å gruble på. Marie inviterte, men hun avslo. I Collett-biografien Den lange strid (1954) skriver Ellisiv Steen om de to venninnenes vidt ulike verdensanskuelse: «Etter hvert som fru Colban utfoldet seg i litteraturen med sine livsskildringer fra den mondene verden i Frankrike og Italia, irriterte hun Camilla Collett mer og mer. Den eksalterte idealisme som rådet i fru Colbans bøker, mente hun kompromitterte de idealer hun selv sloss for. […] Fru Colban hadde ikke natur til å forstå Camillas bitterhet; hun prøvde gang på gang å hjelpe Camilla ut av den ensomheten hun levde i og skaffet hende invitasjoner til grevinner og markiser for at hun også kunne få boltre seg i de høyfornemme kretser hvor hun selv trivdes som fisken i vannet.»[17]

Aars forteller også moren om en smedevise av Lorentz Dietrichson om Maries sosiale suksess i Paris, solgt i tusen eksemplarer på et maskeball for studenter i 1859. Der lyder det blant annet:

Kaffe vi drikker med Notabiliteerne,
Alfred de Vigny os byder sin Arm,
Vandre med ham i Theaterfoyeerne,
Alle beundre mig, oh quelle alarme![18]

Den unge Elise Aars syntes dette var ganske morsomt. Det syntes ikke Camilla Collett. Hun skrev anonymt, men harmdirrende i Morgenbladet at teksten var en feig og usivilisert latterliggjøring av en lett identifiserbar kvinne.[19] Dietrichson var imidlertid ingen angrende synder, og svarte med en parodi på Colletts innlegg under tittelen «Bagernes Erklæring». Uansett trivdes Colban i Paris: «Frisk er jeg som en fisk og vin drikker jeg hver dag som vann».[20]

Fra vitenskap til Victor Hugo
I den franske hovedstaden fortsatte hun ufortrødent sin virksomhet. Hennes første større oversettelse hadde vært fra norsk til fransk, og var en av tidens store reisebeskrivelser: Souvenirs d’un voyage en Siberie par Chr. Hansteen, traduits du Norvegien par Mme. Colban et revus par Sedillot et de la Roquette (1857). Astronomen Christopher Hansteens reise til Sibir i 1828–30 var en vitenskapelig bragd som vakte internasjonal oppsikt. Beretningen var blitt oversatt til tysk i 1854, men utkom verken på engelsk eller russisk – da «enkelte i Originalen omtalte Ting kunde tænkes at vække Mishag hos den russiske Regjering».[21] Colbans oversettelse var altså helt sentral for formidlingen av ekspedisjonen til et større publikum.

Det forfatter og kvinnesaksforkjemper Mathilde Schjøtt omtaler som Colbans kraftprøve som oversetter, ble et verk om en av tidens mest fryktede og tabubelagte sykdommer – syfilis. Den norske legen Carl Wilhelm Boeck (1808–1875) hadde tidligere forsket på spedalskhet og hans femhundre siders avhandling var blitt oversatt til fransk av datteren Kristiane Boeck i 1847: Traite de la spedalskhed, ou elephantiasis des grecs. Hans like omfattende hovedverk Recherches sur la Syphilis (1862) ble oversatt av ham og Colban i fellesskap. «Det var en modig handling af en kvinde, og Boeck var begeistret over hvor dygtig, utrættelig og modig hun viste sig. ’Hun er at arbeide med som en mand’, sagde han».[22] Av Sonja Lids bok om sin oldemor, Kristianes reise (2007), kan det virke som om det var en påkjenning for Kristiane å arbeide med dette stoffet – det kan ha vært grunnen til at Colban, som hadde en usedvanlig arbeidskapasitet, fikk jobben.

Kort etter ga Colban seg i kast med Victor Hugos svære Les Misérables. Den franske originalen utkom i 1862/63, og samme år forelå den på norsk i fem deler: Elendighedens Ofre, Trykt og forlagt af H.J. Jensen.[23] Ifølge Paul Botten-Hansens La Norvège Literaire (1868) var oversettelsen gjort av Colban og flere medarbeidere.[24] Forleggeren reklamerer med at arbeidet er utført av «af en af vore mest øvede og dygtigste Oversættere»,[25] men hun var som vanlig anonym. Uansett var dette et gedigent arbeid der mange språklige valører skulle med. Colban vet hva hun snakker om når hun i Illustreret Nyhedsblad fra 1862 kommenterer en samtidig engelsk oversettelse: «Oversetteren, mr. Wraxall, der i kort tid har oversatt det kolossale verk, er blitt kraftig angrepet av kritikken, som vil vite at mesterens vidunderlige diksjon kun matt er gjengitt. […] Saken er at fransk argot (kjeltringsprog) er umulig å gjengi. Man kan være en god oversetter – og ikke være en god oversetter av det umulige.»

Skjønnlitteratur og kritikk
Colbans første skjønnlitterære verk, Lærerinden, en Skizze (1869), kom altså ut under navnet hun siden brukte, Marie Colban. «Denne Skizze er en liden Gave til vore Lærerinders Pensions-Kasse; den har allerede staaet i ’Intelligentssedlerne’ som slutning paa noen Artikler om Kvindernes Stilling ude og hjemme og var ikke bestemt for et større Publikum. For at føie lidt til Gaven, giver jeg mit Navn, der for første Gang i mit Fædreland fremtreder for Offentligheden. Saa gaa da hjem, min lille Bog, gaa mit Navn, min Frygt», skriver hun i forordet. I de følgende år utga hun to novellesamlinger og deretter fire romaner. Flere av verkene ble oversatt til tysk og nederlandsk. Hennes siste fortelling, Skuespillerinnen, ble trykt som føljetong i Morgenbladet i 1882–83.

Colbans skjønnlitterære ettermæle er preget av Camilla Colletts grundige og sterkt kritiske anmeldelse av samlingen Tre Noveller, særlig novellen «Fra det høie Nord» (1873). Hovedpersonen Helene er nettopp en slik Solveig-type som vakte Colletts raseri. Hun elsker sin mann trutt og trofast til tross for hans mange forgåelser mot henne, og at han endrer seg til slutt, har Collett ingen tro på. Både hun og Francis Bull leser boken «som direkte og indirekte polemik mot kvindesaken».[26] Det kan diskuteres, men er blitt stående som en negativ heftelse ved Colbans navn.

I 1882 skrev den innflytelsesrike kritikeren Georg Brandes en kritisk artikkel om Colban i Morgenbladet.[27] Hennes moralske kvinner var ikke noe for Brandes. For ham tilhørte Colban den forgangne tid – slik vurderingen av henne siden stort sett har vært. Mathilde Schjøtt svarte i Dagbladet med innlegget «Vor literære Kritik»,[28] og litt senere med et personlig brev til Brandes: «da jeg saa den Virkning Deres artikel gjorde, da jeg saa at fru Colbans hele literære stilling ved den var bleven forandret, at hun pludselig blev vurderet saa langt lavere end før, at hun strax tages som en velkommen skydeskive, og kritiken gaar bærserkergang mod hende […] – da forekom det mig for feigt og egenegenkjærligt at holde mig tilbage.»[29] Colban selv, som var en stor beundrer av Brandes, ble imidlertid ikke smigret av Schjøtts forsvar og mente det var «uærbødigt og ikke ’delikat’ at skrive om Dr. Brandes paa den maade».[30] Dette sier mye både om Brandes’ makt og om Colbans karakter. Hun hadde evnen til å beundre klokskap, også når det ikke gikk hennes vei.

Tross motstanden viste Colban ved sitt liv og sitt arbeide hva en kvinne kunne utrette på områder som på hennes tid var dominert av menn. Det har avtvunget respekt og beundring både fra hennes samtid og ettertid. Det siste året av sitt liv bodde hun i Roma hvor hun døde 4. mars 1884, og hun har sin grav ved siden av P. A. Munchs på den protestantiske kirkegården der. Hennes barnebarn Erik og oldebarn Erik Andreas fikk begge fremtredende stillinger i norsk utenrikstjeneste.

Hilde Sejersted

Referanser

Aubert, Elise og (red.) Sofie Aubert Lindbæk (1921). Fra Krinolinetiden: Elise Auberts ungdomsbreve og dagbøger. København.

Benterud, Ågot (1947). Camilla Collett. En skjebne og et livsverk. Oslo: Dreyer.

Bull, Francis (1937). Norges litteraturhistorie, bd. 4. Oslo: Aschehoug.

Collett, Camilla (1877 / minneutg. 1913). «I det høie Nord». I Fra de Stummes Lejr, bd. 2. Christiania: Malling, s. 421–432.

Grave Ross, Immanuel Christian (1903). «Lidt om Kvindernes Bidrag til den norske Literatur fra 1814–1896». I Samtiden nr. 14, s. 77–84.

Iversen, Irene (1993). «Laurens blege, men udødelige Glans». I Nordisk kvindelitteraturhistorie, bd. 2. København: Rosinante.

Lid, Sonja (2007). Kristianes reise. Et kvinneportrett. 1833–1873. Oslo: Emilia.

Nielsen, Ragna (1904). Norske kvinder i det 19de aarhundre I. Kristiania: Det norske Aktieforlag.

Oxfeldt, Elisabeth (2005). Nordic Orientalism: Paris and the Cosmopolitan Imagination 1800–1900. København: Museum Tusculanum Press.

Paulsen, John (1901). Nye Erindringer. København.

Schjøtt, Mathilde (1914). «Fem forfatterinder i hundreaaret». I Marie Høgh og Fredrikke Mørck, Norske kvinder: En oversigt over deres stilling og livsvilkaar i hundreaaret 1814–1914. Kristiania: Berg og Høgh.

Steen, Ellisiv (1954). Den lange strid: Camilla Collett og hennes senere forfatterskap. Oslo: Gyldendal.

Steinfeld, Torill (2012). Camilla Collett. Ungdom og ekteskap. Oslo: Gyldendal.

Aasen, Elisabeth (1978). «Vår bestemmelse er å giftes»: en samling tekster av kvinnelige forfattere fra 1800-tallet. Oslo: Tanum-Norli.

Aasen, Elisabeth (1986). Kvinners spor i skrift: supplement til norsk litteraturhistorie. Oslo: Det Norske Samlaget.

Noter [1]Høigård 1942, s. 289. [2]Vil man nærmere inn i forholdet mellom de to, kan det sårbare ekteskapet i Bjørnsons novelle «Støv» (1882) kanskje gi en pekepinn – Colban skal ha sagt at denne konens historie var hennes egen. «Skjønt han var det elskverdigste, vennligste menneske jeg har møtt, forsto vi hverandre aldri rett», skriver hun til sønnen i 1861. [3]Nielsen 1904, s. 14. [4]Nielsen 1904, etter Dunkers egen beretning i Gamle Dage: Erindringer og Tidsbilleder (1871), s. 237. [5]Gjengitt i Steinfeld 2012, s. 397. [6]Aubert 1921, s. 13. [7]Morgenbladet 10. april 1859. [8]Statens bibliotekhøyskole (1984). Dette skrev kvinner. Norske kvinnelige forfattere med debut før 1931. Oslo: SBH. [9]Se http://projekt.ht.lu.se/en/brefs/nasjonale-bibliografier/norge. [10]Brev til sønnen 4. desember 1861. [11]Bull 1937, s. 110. [12]Brev til sønnen 4. desember 1861. [13]Ibid. [14]Sitert i Oxfeldt 2005, s. 109, fotnote 13. [15] Schjøtt 1914, s. 9. [16]Aubert 1921, s. 99. [17]Steen 1954, s. 29. [18]Aubert 1921, s. 117–18. [19]23. april 1859. [20]Brev til sønnen 4. desember 1861. [21] Se https://www.muv.uio.no/uios-historie/epoker/1811-1870/sibirreise-amvibe.html. [22]Schjøtt 1914, s. 9. [23]Hugos roman har siden blitt oversatt flere ganger. Den neste kom i 1899/1900: Samfundets forskudte, med tegninger af Chr. Krog, Oversat af N.M. (Social-Demokraten). Oversetteren er ikke identifisert, noe som ofte betyr ofte at vedkommende er av hunkjønn. Det samme kan gjelde Samfundets ulykkelige (1929–30) oversatt av «B. Engebrigtsen» på Nasjonalforlaget. I 1974 kom De elendige i Inge Debes’ oversettelse, gjenopptrykt flere ganger, og i 2015 som lydbok i Bjørn Brauns oversettelse på Cappelen Damm. [24]Votten-Hansen 1868, s. 47. [25]Helsides annonse i Morgenbladet 7. august 1862. [26]Bull 1937, s. 111. [27]Morgenbladet, 5. oktober 1882. [28]Dagbladet, 25. november 1882. [29]Brev datert 14. januar 1883. [30]Sitert i Pil Dahlerups Det moderne gennembruds kvinder (1983).

Bibliografi