Foto: Rigmor Dahl Delphin, Oslo Museum.

Harald Ulrik Sverdrup var blant de fremste modernistiske lyrikerne i sin generasjon, ved siden av kolleger som Paal Brekke, Gunvor Hofmo og Hans Børli. Han debuterte som lyriker 25 år gammel i 1948 og bestemte seg tidlig for å leve et dikterliv, uten fast jobb og uten noen yrkesutdannelse å falle tilbake på. I unge år tok han forskjellige strøjobber ved siden av at han skrev flittig og publiserte reisebrev, artikler og diktsamlinger. Oppgavene han noe senere påtok seg som oversetter, kan betraktes som en dikters bigeskjeft. De rundt femten titlene han oversatte, har likevel en påfallende relevans for emnene han var opptatt av som dikter og samfunnsborger.

Studier i skyggen av krigen
Sverdrup vokste opp i et solid borgerlig hjem sentralt i Oslo. Faren var lege på Kvinneklinikken ved Rikshospitalet og hadde egen gynekologisk praksis i tilknytning til leiligheten i Universitetsgaten 14. Den romslige leiligheten ble også benyttet som skolestue for Haralds gymnasklasse da Katedralskolen ble stengt av de tyske myndighetene. Harald og hans kull tok artium illegalt i 1942, en eksamen som ble godkjent av Undervisningsrådet i 1945. I mellomtiden hadde den illegale studenten flyktet til England via Sverige og gjennomgått en summarisk rekruttskole i London, før han ble med som bakkemannskap i RAF under fremrykningen gjennom Belgia og det sønderbombede Tyskland i krigens siste år.

Før flukten til Sverige og krigsinnsatsen på Vestfronten hadde han vært i gang med å lese litteraturhistorie, historie og psykologi på egen hånd (med noe veiledning) og delta i private kollokviegrupper, da Universitetet som kjent var stengt. Han tok kontakt per brev med en del norske forfattere som han ønsket å korrespondere med for å studere deres arbeid på nært hold. Den mye eldre og etablerte dikteren Tore Ørjasæter kom til å få særlig stor betydning for hans utvikling. Ørjasæters forfatterskap var gjenstand for en av de første artiklene Sverdrup leverte til diverse tidsskrift i årene etter krigen. Han var en flittig skribent og publisist ved siden av studiene og ble spådd en lovende fremtid i akademia.

Hjemme i Stokke i Vestfold.
Foto: Rigmor Dahl Delphin, Oslo Museum.

Dylan Thomas på norsk
Etter hjemkomsten i 1945 begynte Harald Sverdrup å studere engelsk, og i 1948 fikk han stipend til ett års studieopphold i Oxford. Hans første diktsamling ble utgitt på Gyldendal samme høst. I Oxford traff han den beryktede dikteren Dylan Thomas, som med sin alkoholiserte vitalitet gjorde sterkt inntrykk på den unge lyrikeren.[1] Mange år senere oversatte Sverdrup Thomas’ selvbiografiske oppvekstroman Portrett av kunstneren som hvalp (1967), og hans gjendiktninger av Thomas kom i antologien han redigerte for Den norske Bokklubben i 1972: Dylan Thomas. Dikt og andre tekster.

Det kraftfulle språket som kjennetegner Dylan Thomas’ diktning, rikt på alliterasjon og burleske ordbilder fra landlig liv og vill natur, var en sterk impuls i dannelsen av Sverdrups egen poetikk. Hans gjendiktninger presenterer mange vellykkede forsøk på å gjengi dette språket, men det hender også at han tar snarveier, som når han i det kjente diktet «Fern Hill» to ganger tyr til en klisjé som «Guds grønne enger» (for originalens «the fields of praise» og «with the high fields» – altså marker eller enger helt uten Guds navn, og uten eksplisitt grønnfarge). Det samme grepet tar han i «Og døden skal ikke herske», der han malplassert siterer Norman Mailers kjente romantittel «de nakne og de døde» for originalens uttrykk «dead men naked». Uforståelige feil forekommer, for eksempel når «stjerneklar natt over dalen» («the night above the dingle starry») gjengis med «stjernenatten sto på staur». I diktet «After the Funeral» blir uttrykket «spittled eyes» gjengitt med «klyseøyne». Det er en tolkning som kan diskuteres, ikke en semantisk feil. Generelt fungerer gjendiktningene godt både rytmisk og lydlig når de leses uavhengig av originalen. Sverdrup har for øvrig ikke oversatt andre lyrikere.

Polarekspedisjoner og slavehistorie
Sverdrups oversettergjerning konsentrerte seg innenfor en femtenårsperiode midtveis i livet, fra et hørespill av Douglas Stewart om Kaptein Scotts siste ferd, oppført i NRK og utgitt som bok i 1962, til antologien Dikt fra Grønland, redigert og oversatt fra dansk for Den norske Bokklubben i 1978. Polarstrøk (og urbefolkninger) var blant Sverdrups interessefelter. Han hadde minst én berømt polfarer i slekten, Otto Sverdrup (1854–1930), i tillegg til en kjent havforsker (en navnebror, farens fetter Harald Ulrik Sverdrup, 1888–1957) som også deltok på flere polare ekspedisjoner.

Sverdrup oversatte dessuten den danske forfatteren Thorkild Hansens dokumentarroman Jens Munk (1966, senere utgitt under tittelen Døden i Hudson Bay) med dramatisk handling fra det kalde nord. Få år senere kom Hansen tilbake med sin grundige dokumentasjon av den dansk-norske slavetransporten fra Vest-Afrika til Amerika i den såkalte Slavetrilogien, utgitt på norsk mellom 1968 og 1970, de to første bindene i Sverdrups oversettelse.[2]

En av de første tekstene av betydning Sverdrup oversatte, var forfatteren James Baldwins essay Ilden neste gang, utgitt i serien Cappelens upopulære skrifter i 1964. Boken handler om den undertrykte vreden i den svarte befolkningen i USA og inneholder dermed en radikal kritikk av det amerikanske samfunnet. Hvis vi går ut fra at Sverdrup valgte sine oppgaver med omhu ut fra hva han var interessert i å arbeide med, er det en klar sammenheng mellom Baldwins rapport fra USA og Hansens dokumentasjon av slavetrafikken som Danmark-Norge profitterte på for 300 år siden.

Blixens afrikanske farm
Harald Sverdrup var generelt interessert i Afrika og reiste flere ganger til forskjellige land på det store kontinentet, primært for å studere dyre- og fuglelivet. Kanskje det var derfor han ble bedt om å nyoversette Karen Blixens klassiske erindringsbok Den afrikanske farm, som ble utgitt av Bokklubben i 1970. Den danske forfatteren skrev opprinnelig boken på engelsk, som hun behersket til fulle, før hun oversatte den til morsmålet. En tidligere norsk utgivelse var oversatt fra den danske versjonen av Alf Harbitz i 1948.

Bokklubb-utgaven oppgir på kolofonsiden begge originalenes titler: «Out of Africa og Den afrikanske farm. Copyright Random House 1937». Det kan forlede leseren til å tro at Sverdrups oversettelse er basert på den engelske utgaven, eller at Blixens danske versjon er identisk med den engelske. Karen Blixen tok seg den frihet å skrive boken om igjen på dansk. På detaljnivå kan man påvise flere avvik, og slik kan man slå fast at det er den danske utgaven både Harbitz og Sverdrup har oversatt fra.

Noen eksempler fra bokens innledende kapittel kan belyse saken. Forfatteren beskriver luften og lyset i det afrikanske høylandet: «The sky was rarely more than pale blue or violet, with a profusion of mighty, weightless, ever-changing clouds …». På dansk skriver hun:

«Himlen var aldrig stærkt blå, men oftest ganske bleg, og så lys, at det var svært at få øjnene op imod den [min uthevelse], med en rigdom af vældige, vægtløse, omskiftende skyer, der tårnede sig op i horisonten og sejlede hen over den. Men den havde en skjult blå kraftkilde i sig, …».

Harbitz oversetter trofast:

«… og så lys at det var vanskelig å holde øynene åpne mot den, med en rikdom av veldige, vektløse, skiftende skyer som tårnet seg opp …».

Sverdrup gjør det samme, men han deler opp den lange setningen med punktum:

«… som oftest var den nokså blek og så lys at det var vanskelig å stirre rett mot den. Et utall av veldige, vektløse, skiftende skyer tårnet seg opp i horisonten og seilte over himmelen. Men den hadde en skjult blå kraftkilde i seg, …».

Med sin oppdeling i relativt korte, greie helsetninger risikerer oversetteren å bryte forbindelsen mellom periodens begynnelse og slutt, og det blir uklart hva konjunksjonen «men» henviser til. Alternativet er å beholde Blixens melodiske, danske stil, men da med fare for å møte kritikk for ikke å ha oversatt til norsk syntaks. Dette kan være et gjennomgående dilemma i oversettelse fra dansk.

I neste avsnitt handler det om vinden som blåser stødig fra nord-nordøst:«It is the same wind that, down at the coasts of Africa and Arabia, they name the Monsoon, the East Wind, which was the King Solomon’s favourite horse». Denne litt kryptiske digresjonen blir ikke mer forståelig på dansk: «monsunen, østenvinden, som var kong Salomons livhest». «Livhest» er et dansk ord som ikke brukes på norsk. Det kunne oversettes med «yndlingshest», som i den engelske teksten, men både Harbitz og Sverdrup velger å la det danske ordet stå uforklart: kong Salomos livhest. Det er ikke en god løsning, men dette må kunne gjelde som bevis for at de begge oversetter fra dansk versjon.

Hverken Sverdrup eller Harbitz ser ut til å ha noen gjennomført strategi for fornorsking av dansk syntaks. Et avsnitt som hos Sverdrup begynner substantivisk abstrakt: «Den geografiske beliggenheten og høyden over havet gjorde sitt …» har Harbitz gjort om til delsetning: «At landskapet lå så tett ved ekvator og så høyt over havet …» Et annet sted er rollene byttet om. Der Harbitz har en nokså ordrett gjengivelse: «den absolutte likegyldighet hos nomadiske folkeslag for bostedets nærmeste omgivelser», slår Sverdrup til med formuleringen: «at de nomadiske folkeslag ikke bryr seg døyten om hvordan det ser ut rundt bostedet». Om Sverdrups versjon i dette tilfellet er en adekvat oversettelse til norsk, eller om det tvert imot representerer et stilbrudd – og om enhver oversettelse fra dansk til norsk nødvendigvis medfører et stilbrudd, er uavklarte spørsmål.

Hjemme på tunet.
Foto: Elfi Sverdrup.

Først og fremst lyriker
En av de siste bøkene Harald Sverdrup oversatte, var en i sin tid mye omtalt fotobok om ville dyr i en moderne verden, skrevet av den svenske forfatteren Björn Berglund: Noahs ark har strandet i gresset (1974). Boken er et varsko om et mulig økologisk sammenbrudd som truer verdens artsmangfold og menneskenes livsgrunnlag. «Utviklingen går i feil retning», slås det fast i første setning. Oversetteren delte denne oppfatningen. Hans egne dikt fra denne tiden avspeiler en tilsvarende pessimisme på sivilisasjonens vegne; trolig var det for det viktige budskapets skyld at han påtok seg jobben med å oversette denne boken.

Sverdrup tilhørte den første generasjonen av kunstnere som mottok Statens treårige arbeidsstipend fra 1965. Fra da av trengte han ingen biinntekter. Pussig nok var det først da at han begynte å oversette prosa, riktignok aldri så mye at han ville kalle seg oversetter. Det var lyriker han var.

Tom Lotherington

Noter
[1]Møtet er beskrevet som en vellykket sammenkomst i Sverdrups Negeren og solsikken, og mer nøkternt av vennen og øyenvitnet Arne Aasgaard i et ikke publisert seminarinnlegg i regi av Tønsberg Bibliotek i mai 1997. Ifølge Aasgaard ble Thomas så full at det ikke var morsomt.

[2]Slavenes kyst (1968) og Slavenes skip (1969). Det tredje bindet, Slavenes øyer (1970), er oversatt av Georg Stang.