Foto: Ukjent, Gyldendals arkiv, Nasjonalbiblioteket.

Nils Lie var forfatter, litterær forlagskonsulent og oversetter. Han var i sitt yrkesliv tett knyttet til Gyldendal Norsk Forlag, der han arbeidet i nesten fem tiår, fra 1920-årene til slutten av 1960-årene. Hans oversetterverk spenner over både skjønnlitteratur og sakprosa. Han oversatte fra engelsk, tysk og de skandinaviske språk. Mange av bøkene var av kjente forfattere, fra Ernest Hemingway og John Steinbeck til Rudyard Kipling og Johann Wolfgang von Goethe. For sitt oversetterarbeid fikk han Bastianprisen (1954) og Norsk Kulturråds oversetterpris (1970).

Nils Aars Nicolaysen Lies foreldre var Vilhelm Gabriel Heiberg Lie (1877–1935), finansborgermester i Bergen og senere riksmeglingsmann, og Anne Benedicte Aars Nicolaysen (1880–1965). På Lie-siden av familien fantes flere kunstnere, blant andre forfatterne Jonas Lie, Mons Lie og Bernt Bessesen Lie, og billedhuggeren Emil Lie. Fra gymnasets latinlinje forflyttet Lie seg til filologiske studier i hovedstaden, og bodde og studerte i perioder sammen med Nordahl Grieg. Lie giftet seg i 1926 med Ingeborg Nicoline Stang Lund og fikk en sønn. I 1935 giftet han seg på nytt, med Rikke «Vesla» Scott-Hansen, og fikk to barn til.

Bergen, ungdomstid og vennskapet med Nordahl Grieg
Høsten 1917 ledet Lie det første møtet i gymnassamfunnet Hugin på Bergen Katedralskole. Nordahl Grieg, som gikk en klasse under, ble valgt til møtereferent.[1] De to var barndomsvenner og skulle komme til å følge hverandre tett de neste tjueseks årene, inntil Grieg styrtet i et fly over Tyskland: Grieg ble en berømt forfatter, en utadvendt politisk rabulist og en elsket nasjonalskald. Lie ble forfatter, litteraturkonsulent og en høyt aktet oversetter, men levde adskillig mer tilbaketrukket og privat. Likevel ble han en sentral kulturperson på flere felt. Nordahl Griegs eldre bror Harald, etter hvert Gyldendal Norsk Forlags første sjef, ble en krumtapp i begges liv.

Ifølge den jevngamle klassevenninnen Kathrine Zimmer Aurell, så Nordahl Grieg på Lie som sin «sanne åndsbroder og ideale slåsskjempe i striden for Hugins ve og vel, og fremfor alt deres eget».[2] Skolemiljøet var inspirerende og litterært aktivt. De skrev, både poesi og prosa, de debatterte og de oversatte. Det siste først og fremst i et lite, privat litteraturforbund: «Hva vi oversatte? Ja, ikke husker jeg, men mest prosa var det nok. Engelsk var det naturligvis. En onkel i London hadde nettopp sendt meg Oxford-utgavene av Shakespeare, Keats, Shelley og Byron, de gikk på omgang, og de tre siste hørte jo til forrige århundres unge døde, det ga i verdenskrigens siste og fredens første år en viss slektsfornemmelse», forteller Aurell.[3]

Lie tok artium i Bergen i 1919 og ble cand.mag. i Kristiania i 1925 med engelsk og tysk som fag. Vennskapet med Grieg fortsatte, og de både studerte sammen og delte bolig i lengre perioder. I 1922 la de to filologi-studentene ut på en dannelsesreise, som blant annet besto av en 55 dager lang fottur fra Hamburg til Roma. I reisebrevene de publiserte i Tidens Tegn / Oslo Aftenavis ga møtet med de fremmede språkene en anledning til ironisk selverkjennelse. Ved Brennerpasset skriver de: «Vi staar paa terskelen til det ukjendte land, ’vino’, ’maccaroni’ og en smule kjendskap til fingersproget fra middelskolens fuskeferme dage, er alle de lingvistiske hjælpemidler vi kan mobilisere.»[4]

Reisepengene kom fra et ran de hadde begått, påsto de. Trolig hadde det heller sammenheng med honoraret for boka Bergenstoget plyndret inat! som de utga året etter. De hadde stått for hvert sitt kapittel, brukt pseudonymet Jonathan Jerv og levert manuset til Gyldendal. Griegs direktørbror hadde ment at avslutningen, der forbrytelsen lønnet seg, ikke var forsvarlig. Lie skrev om, og boka kom ut til påske i 1923, til stort salg og stor begeistring. Harald Griegs scoop av en annonse, på Aftenpostens førsteside, gjorde sitt til suksessen. Tittelen – med utropstegnet – så ut som en fersk nyhetsmelding, forlagsnavn og pris var tonet ned. Dette stuntet skal være opphavet til den særegne norske påskesesongen for lesning av krimromaner.

Starten på yrkeslivet
I studentårene jobbet Lie nattskift i Morgenbladet, men tidlig i 1920-årene fikk han småjobber i Gyldendal. Han skrev vaskesedler, leste korrektur og fikk prøve seg som oversetter. Den aller første oversettelsen kom riktignok bare i en såkalt miniatyrbok, og var en sekundæroversettelse, via dansk, av et utvalg fra persiske Omar Khayyáms Vin og kvinder (1923). Han skrev dessuten selv to guttebøker, Trekløveret (1924) og På sporet (1930), og en liten biografi for skoleungdom om sin slektning Jonas Lie (1933).

Sammen med Sigurd Hoel og Harald Grieg.

Sin første faste jobb fikk han som redaktør i det populære ukebladet Hjemmet fra 1926. Der bidro han til å øke andelen av norske originale litterære tekster, både prosa og lyrikk. Etter ti år i jobben, med oversettelse og skjønnlitterært konsulentarbeid som bigeskjeft, gikk han imidlertid lei. Fra 1934 ga Harald Grieg ham ikke fast stilling, men fast lønn, med et løfte om at han aldri skulle mangle arbeid. Fra da av arbeidet han i Gyldendal som litterær konsulent, som sparringpartner for Grieg og Sigurd Hoel om innsendte manus, og som oversetter. Dessuten var han redaktør for en rekke festskrift, antologier og diktutvalg, og fikk æren for å ha vært den senere så respekterte Arthur Omres fødselshjelper som forfatter. Han bidro også i Nordahl Griegs tidsskrift Veien frem (1936–37).

Lie arbeidet aldri fysisk i forlaget i Oslo, men bodde med familien sin først i Odalen, og siden i kapellangården Dusgård på Ringsaker, der både Barbra Ring og Ronald Fangen hadde bodd før ham.

Oversettelse av bøker for barn
Lies oversetterskap rommer over åtti titler. Det startet for alvor i 1930-årene, før han sluttet i Hjemmet. Kanskje er det ikke tilfeldig at flere av de første oversettelsene er av barne- og ungdomsbøker, et par av tyske Erich Kästners Emil-bøker (1931 og 1934) og den populære Bombi Bitt og jeg (1933) av svenske Fritiof Nilsson Piraten. I tonefall og motivvalg lå de ikke så langt fra hans egne guttebøker, og den lette, kvikke stilen hadde han allerede vist at han behersket.

Noen år senere, i 1941, satte Lie – for flere generasjoner barn – sitt preg på et svært berømt og litt annerledes verk, nemlig nobelprisvinner Rudyard Kiplings Elefantungen og andre eventyr. Her utgjør eventyrsjangeren og ikke minst partiene med de bundne versene en utfordring, og Lies løsninger kvalifiserer iblant mer til gjendiktning enn ren oversettelse. Kiplings underfundige dyrehistorier er fortalt på en suggererende måte. For å gjøre teksten både klanglig og innholdsmessig like morsom på norsk, velger Lie adskillige steder å gjendikte ganske fritt, heller enn å oversette ord for ord. Ifølge Lies datter elsket han selv å lese høyt for sine barn, ikke minst denne typen rytmiske barnetekster.[5]

En av historiene i boka handler om hvorfor hvalen har trangt svelg. Deler av Kiplings bølgende tekst er på vers. Originalen skildrer sjølivets farer slik:

When the cabin port-holes are dark and green
  Because of the seas outside;
When the ship goes wop (with a wiggle between)
And the steward falls into the soup-tureen,
  And the trunks begin to slide;
When Nursery lies on the floor in a heap,
And Mummy tells you to let her sleep,
And you aren’t waked or washed or dressed,
Why, then you will know (if you haven’t guessed)
You’re ‘Fifty North and Forty West’

Det er interessant å merke seg hvordan oversetteren, med noen rokkeringer, svinger med og skaper noe av den samme overraskende og småfrekke munterheten på norsk:

Når vinden uler og havet går hvitt
og det stønner tungt i maskinen;
når skipet slingrer og hogger stritt,
så kofferten havner i hodet ditt
og trisa i suppeterrinen;
når mor ligger grønn og blek i sin køy,
og dadda på dørken som livløst tøy;
når du ikke blir vasket og ikke kjemt,
når tannpuss og slikt er fullstendig glemt,
da er du (det skal jeg gjerne vedde)
på Førti Vest Lengde og Femti Nord Bredde

Og når sjømannen til slutt setter et gitter ned i halsen på hvalen, foregår det slik på engelsk og på norsk:

By the means of a grating
I have stopped your ating

Nå har jeg satt et solid stakitt
for din ubendige appetitt

Oversettelse av voksenbøker
Hovedtyngden av Lies oversettelser var likevel romaner og annen prosa for voksne, de fleste fra engelsk. Mellomkrigstiden var en rik roman-periode. Lenge var det Gyldendals moderne romanserie – populært kalt Den gule serie, etter fargen på omslagene – som dominerte det seriøse feltet for oversatt litteratur. Fra 1929 og de neste tretti årene kom det i alt 101 titler, i to omganger (de første femti i 1929–39 og de siste femtien i 1939–59). Nesten halvparten var oversatt fra engelsk. Lie oversatte bare én av bøkene i serien, den sørafrikanske apartheid-motstanderen Alan Patons For sent – (1953). Til gjengjeld ble han for denne oversettelsen belønnet med den relativt nyopprettede og prestisjefylte Bastianprisen i 1954. Det finnes ikke noe referat fra tildelingen, men juryen, som besto av Magli Elster, Odd Bang-Hansen og Arve Moen, avga en enstemmig innstilling, og Gyldendal ga et stipend på 1000 kroner til vinneren.

Sammen med Sigurd Hoel

I dag kan man gjøre seg noen refleksjoner omkring oversetterens status i denne perioden: Den gule serie introduserte nye, interessevekkende forfattere, ofte for første gang på norsk, og oversetteroppgavene var ettertraktet. Redaktør for serien, Sigurd Hoel, skrev forord til hver bok. Både etter bok nummer 50 og etter bok nummer 101 ble forordene samlet og utgitt som separate bøker. De 101 oversetternes navn er ikke nevnt i noen av dem.

Lie oversatte de følgende årene en rekke andre bøker skrevet av forfattere som var representert i serien, og også flere bøker skrevet av nobelprisvinnere. Fra svensk oversatte han tre titler av Eyvind Johnson, den svenske nobelprisvinneren i 1974, og fire av Pär Lagerkvist, som fikk prisen i 1951. Ernest Hemingway, som med Og solen går sin gang ble oversatt i Den gule series første år, fikk Nobelprisen i 1954. Lie oversatte etter hvert fire av titlene hans, men ingen av de rent skjønnlitterære. Blant dem var den dels selvbiografiske Paris-boka En varig fest, som oftest blir lest som en roman.

På kolofonsiden i den norske oversettelsen fra 1964, gjør Lie noe så sjelden som å begrunne sitt valg av tittel på norsk:

«Originalens titel, ‘A moveable feast’, er hentet fra et brev som Hemingway skrev til en venn i 1950: ‘Er man så heldig å ha bodd i Paris som ung mann, da er det noe man har og beholder for resten av livet, uansett hvor man ferdes, for Paris er a moveable feast.’ Her er betydningen nærmest: En fest man tar med seg. På norsk har jeg kalt boken ‘En varig fest’.

Egentlig er a moveable feast en høytid eller helligdag som ikke er knyttet til en bestemt dato, men feires til forskjellig tid fra år til år.»

Åpningsscenen i denne boka, en skildring av en regnværsdag på Place St-Michel, kan stå som et eksempel på Lies tekst-tro, men ledige og energiske oversetterstil. Hvis man da ikke rett og slett skulle si at en oppvekst i Bergen må ha vært et pluss for en oversetter akkurat her. Hemingways litt barduse åpningssetning «Then there was the bad weather» pareres kontant med «Så satte styggværet inn». Noen linjer lenger ned på siden fortsetter skildringen slik, oppsummerende, ute og inne:

The leaves lay sodden in the rain and the wind drove the rain against the big green autobus at the terminal and the Café des Amateurs was crowded and the windows misted over from the heat and the smoke inside.

I Lies versjon, der én buss riktignok er blitt til flere, er det minst like fuktig:

Løvet lå vasstrukkent i regnet, og blesten føyste regnet mot de store grønne bussene ved Terminalen, og Café des Amateurs var smekkfull og rutene dugget av varmen og røken der inne.

Krigen og Steinbeck
John Steinbeck, nobelprisvinner i 1962, var den forfatteren Lie kom til å oversette flest titler av, hele ni. Blant dem var noen av de mest berømte romanene hans, som Øst for Eden og Vår misnøyes vinter. Mellom forfatteren og den jevngamle norske oversetteren vokste det dessuten fram et personlig vennskap, som antakelig bunnet i deres krigsskjebner. Gyldendal ble tidlig i krigsårene overtatt av tyskvennlige krefter. Harald Grieg havnet på Grini, og mange i forlaget forlot stillingene sine, også Nils Lie. Han kom seg til Sverige sommeren 1942 og dro med familien derfra til London senere samme år. Der arbeidet han en tid i den norske militære infotjenesten, blant annet med tidsskriftet Fram, som ga soldater og sjøfolk norsk lesestoff.

Sammen med John Steinbeck. Foto: Ukjent, Gyldendal Norsk Forlags 25 års-jubileumsbok.

Da Lie var i Sverige, oppdaget han at John Steinbeck hadde utgitt en ny roman, The Moon is Down. Ryktene ville ha det til at handlingen var inspirert av den norske motstandsbevegelsen. Lie fikk tak i et eksemplar og skjønte at boka verken skildret norske forhold eller norske karakterer: «Norges navn ble overhodet ikke nevnt. Fremstillingen var stilisert til det allmenngyldige (…), snarere komponert som skuespill enn som roman. (…) Men denne strenge forenklingen ga boken slagkraft.» Ifølge Lie var Steinbecks grunnidé at «et fredelig lite folk av frie individer kan overrumples og hærtas, men da sveises det også sammen i solidaritet og herdes langsomt til motstand. Og like ubønnhørlig undergraves okkupasjonsmaktens moral.» [6]

Lie skaffet rettighetene til teksten og oversatte boka svært raskt. Samme år ble den trykket i Sverige, i en spesiell utgave, med et lite format og på tynt papir og anonymt innbundet. Så ble den smuglet illegalt inn i Norge. Her ble den spredd i tusenvis av eksemplarer, hvorav noen ble beslaglagt. De fleste ble lest i filler. I dag finnes det noen eksemplarer på Nasjonalbiblioteket. I 1945 ble boka lansert i normalutgave, men fra da av ble inntrykket av at romanen sprang ut av den norske krigsmotstanden videreført, både i norske og utenlandske utgaver.[7]

Den vesle, illegale boka med tittelen Natt uten måne skulle komme til å knytte Steinbeck og Lie sammen, og danne grunnlaget for et langt vennskap og flere møter.[8] I 1942 traff oversetter og forfatter hverandre i London. Steinbeck var krigskorrespondent på vei til Afrika, og i likhet med Nordahl Grieg delte han kår med soldatene ved fronten. Romanen førte også til at forfatteren like etter krigen kom til Oslo for å motta Kong Haakon 7s Frihetskors, personlig overrakt av kongen. Senere, tidlig på sekstitallet, var Steinbeck så uheldig å miste medaljen. Da klarte Slottet, med Lie og hoffsjefen som mellommenn, å framskaffe en ny, til forfatterens store begeistring. [9]

Av Lies oversettelser var det for øvrig ikke bare Natt uten måne av Steinbeck som ble behandlet som politisk betenkelig i okkupasjonstiden. Både den lett opprørske gutteboka Emil og detektivene fra 1931 og Theodor Dreisers En amerikansk tragedie fra 1938 ble beslaglagt tidlig under krigen.[10]

Norske titler
Å gi en oversatt bok norsk tittel kan være et vanskelig punkt i forholdet mellom oversetter og forlag. Oversetteren kan ønske å holde tittelen tett opp mot originalens, mens forlaget har et blikk på hvordan tittelen kan komme til å stå seg i Norge. I noen av Lies oversettelser kan man ane dette: Steinbecks novellesamling The Long Valley kom på norsk som Den røde folen (1948), mens Sweet Thursday ble til Alle tiders torsdag (1955). Cannery Row (1945) – den av Steinbecks romaner som Lie selv kalte sin yndlingsbok – kom på norsk som Late menn og muntre piker (1946). Lie kommenterte tittelen slik: «På norsk har den fått den gyselige titel ‘Late menn og muntre piker’, som jeg fralegger meg ansvaret for, enda jeg har oversatt boken. Jeg var i utlandet da forlaget gav den det navn.»[11]

I 1979, på et annet forlag, men med den samme oversetteren, fikk den norske boka tittelen Cannery Row, etter sardinfabrikkgata i kaliforniske Monterey der handlingen foregår. I Lies saftige, nærmest onomatopoetiske første setninger beskrives gata som «et dikt, en lukt, en gnissende ulyd, en lysvirkning, en tone, en stemning, en hjemvé, en drøm». De som bor der er «horer, halliker, spillere og drukkenbolter», og de som har sin daglige gang der er «dagoer og kinesere og polakker, menn og kvinner i bukser og regnslag og oljeforklær». Selve gata «buldrer og stønner og piper og skrangler mens sølvflommene av fisk velter inn fra båtene». Stilen, stemningen og miljøet som stiger opp, bare fra disse få linjene, gjør at en lett kan identifisere seg med oversetterens syn på Gyldendals valg av tittel.

Fra faktabøker til Goethe-klassiker
I tillegg til engelsk var Lies oversettelser fra tysk og fra skandinaviske språk. Han oversatte over et bredt sjangerspekter: skjønnlitteratur, essays og faktabøker, barnebøker, reise- og eventyrbøker, lyrikk, barnevers og fabler. Oversettelsene spenner også vidt innholdsmessig, fra bøker om Dante, Henrik den 8. og Churchill, til Desmond Morris’ populære bøker om aper og mennesker. Lie oversatte også spenningsbøker (som Arthur Conan Doyles fortellinger), og aktuell sakprosa (som memoarene til den svenske nyhetsredaktøren Herbert Tingsten). Flere av utgivelsene vakte debatt, riktignok ikke på grunn av oversettelsene, men fordi de ble sentrale i det samtidige nyhetsbildet, som for eksempel flere av Desmond Morris´ banebrytende verk innenfor sosiobiologien. Olof Lagerkrantz´ Fra Helvetet til Paradiset er blitt en varig grunnbok i Dante-fortolkningen, belønnet med Nordisk Råds pris i 1965.

En av de få virkelig klassiske titlene Lie overførte til norsk, var Goethes Den unge Werthers lidelser (1774). Den var allerede oversatt to ganger tidligere – i 1820 og 1896 – og ble det også senere – i 1973 og 2010. De siste ikoniske linjene i boka er berømte for sin konsise stil. Lies nå 62 år gamle oversettelse av de aller siste linjene, sammenlignet med den nyeste til Sverre Dahl, kommer svært godt ut. I dag ville man kanskje i normal tale ha foretrukket en dobbel bestemmelse og en omsnudd ordstilling i den første setningen. Men en løsning som «Den gamle amtmannen og sønnene hans» ville ha fjernet litt av originalens kortpustede knapphet.

Originalen Die Leiden des jungen Werthers (1774):

Der Alte folgte der Leiche und die Söhne, Albert vermocht’s nicht. Man fürchtete für Lottens Leben. Handwerker trugen ihn. Kein Geistlicher hat ihn begleitet.

Lies Den unge Werthers lidelser (1956):

Den gamle amtmann og hans sønner fulgte båren; Albert orket det ikke. Man fryktet for Lottes liv. Håndverkere bar ham. Ingen prest fulgte ham.

Dahls Unge Werthers lidelser (2010):

Den gamle og sønnene fulgte båren. Albert maktet det ikke. Man fryktet for Lottes liv. Noen håndverkere bar ham. Ingen prest fulgte ham.

Lie var uten tvil en høyt aktet og svært produktiv oversetter i de fem tiårene han holdt på. I 1970 fikk han Norsk Kulturråds oversetterpris for sitt samlede virke. Den siste boka han oversatte var Per Olov Enquists Nordisk Råds-prisvinnende og banebrytende dokumentarroman, Legionærene (1969), en bok som varslet overgangen til den store viften av skjønnlitteratur der fiksjon og fakta glir over i hverandre.

Omdømme og ettermæle
Til forskjell fra de aller fleste av sine yrkesfeller arbeidet altså Lie for fast lønn, fra midten av trettitallet til sin død i 1978. Inni lønnen lå imidlertid også godtgjørelsen for hans mange andre forlagsoppgaver. Selvsagt var det gevinster å hente på å være både konsulent og oversetter, og å ha et stort internasjonalt nettverk, men Lie jaktet ikke selv etter bøker å oversette, med unntak av under den tilspissede situasjonen i Sverige og i London under krigen.

Selv om mange profesjonelle oversettere hadde – og har – annet arbeid ved siden av, er det antakelig få som har vært så tett infiltrert i forleggeriet og samtidig har opprettholdt en så stor produksjon som Lie. I Gyldendal hadde han, takket være sitt langvarige forhold til Grieg-familien, en særstilling, og var den eneste i forlaget direktøren var dus med. Men på 1960-tallet røk de uklar, da Lie sa nei til å oversette Michael Meyers bok om Henrik Ibsen, der Meyer var kritisk til det kjente diktet «Terje Vigen». Grieg løste ham motvillig fra oppgaven, men var sikker på at Lie ville angre seg. Det gjorde han ikke, med det resultat at han ikke fikk julegratiale det året, og at forholdet mellom dem kjølnet. Meyers bok kom noen år senere, med tre nye oversettere.[12]

Etter at han gikk av for aldersgrensen i Gyldendal, arbeidet Lie i noen år som litterær konsulent for Den Norske Bokklubben. I det eneste, lille intervjuet Lie gjorde, året før han døde, med Sigmund Hoftun i magasinet GAM, er det konsulentsiden av hans yrkeskarriere som vektlegges. Her kommer også beskjedenheten hans tydelig fram. Ingressen lyder: «Det er vanskelig å finne en litterær konsulent som betegnelsen grå eminense passer bedre på – og dårligere.» Hoftun karakteriserer Lie som en «eminent oversetter» og fortsetter: «Han er åpen og ‘outspoken’, et oppkomme av anekdoter og opplevelser. Men også ytterst kritisk, ikke minst mot seg selv.»[13]

Ronald Fangen og Solveig Brandt-Nielsen utenfor kapellangården Dusgård i Ringsaker hvor blant annet Nils Lie skulle bo etter dem.

Både i samtid og ettertid snakket mange svært pent om ham, som menneske og som fagperson. Brikt Jensen, som sammen med Grieg og Lie utgjorde forlagets konsulent-trekløver etter 1960, har skildret Lies arbeidsværelse – «kontoret» på Dusgård – og hans arbeidsmoral: «Det var lavloftet, der var peis, bøker dekket alle veggene, et tungt skrivebord samlet det lyset vinduene kunne gi. Ved det satt Nils Lie maurflittig fra morgen til kveld, tungt lastet med kunnskap og litterær erfaring og filte sine treffende og underfundige setninger, beregnet på én leser – forleggeren.»[14] Det var for øvrig allment kjent at Lie aldri lærte å skrive på maskin. Likevel rakk han både systematisk å lese, vurdere og skrive om norske manuskripter gjennom flere tiår, og å oversette så mange bøker i løpet av de årene han var i virksomhet. Konsulentuttalelser, oversettelser og taler skrev han for hånd, med sin nøkterne, leselige skrift, og alltid på gule, linjerte halvark.[15]

Sigurd Evensmo gir ham i Gyldendal og gyldendøler (1974) dette skussmålet: «Som oversetter ble Lie en fremragende formidler av den nye, banebrytende verdensdiktningen. Allerede fra midten av 1920-årene var han i gang med oversettelser og kom som nybegynner vel i havn med ytterst krevende oppgaver som den mektige romanen Polypen av Frank Norris. Sitt mesterskap utfoldet han først og fremst ved overføringen av Ernest Hemingway og John Steinbeck til norsk. Den jugoslaviske Nobelprisvinneren Ivo Andrić sa en gang til meg i lun resignasjon at han hadde vennet seg til å være tilfreds, om hans verker beholdt 30 prosent av sin verdi i oversettelse. Hemingway og Steinbeck kunne jo aldri kontrollere det, men Nils Lie sikret dem begge en så høy prosent som et annet og fattigere språk overhodet kunne formidle.»[16]

Gyldendals «julebok» fra 1981 hadde tittelen Et varig vennskap, og gir via brevene fra Nordahl Grieg til Nils Lie et indirekte og varmt portrett av mennesket Lie. Her finnes ytterligere to karakteristikker av ham. Nevnte Jensen beskriver Lie kjærlig-ironisk som «storvilt for norske journalister. Den hvite elefanten. Som klok konsulent og fremragende oversetter i mellom firti og femti år hadde han veldige innsikter i norsk og fremmed litteratur. Han var nær og fortrolig venn av de navnkunnigste menn i norsk litteratur.»[17] I forordet skriver Gyldendals daværende direktør, Andreas Skartveit, om de to Bergens-kameratene, Nordahl og Nils, som begge hadde vært så viktige for forlaget: «Nils Lie var redaktøren, konsulenten, den tilbaketrukne, som spilte sin hovedrolle bak kulissene. For hovedroller hadde de begge, så ulike de var.» Lie var i høyeste grad til stede i sitt eget liv, mens han profesjonelt først og fremst befant seg i kulissene av andres arbeid. En perfekt plassering for en dyktig oversetter.

Janneken Øverland

Noter

[1] Aurell 1960, s. 12.

[2] Ibid.

[3] Ibid., s. 35

[4] Grieg 1958, s. 564.

[5] Samtale med Bente Lassen 13. februar 2018.

[6] Lie, upublisert foredragstekst «Om John Steinbeck» (17 sider), i privat eie.

[7] Flere opplysninger om trykking og distribusjonen av denne boka finnes i Coers 2008.

[8] Lie, ibid.

[9] Den gyldne nøkkel til Gyldendals Nobelbibliotek, 1970, s. 117–120.

[10] «Beslaglagt etter forordning av 17.2.1941 om vern av den norske bokheimen.» Se HER

[11] Lie, ibid.

[12] Jacobsen 2000, s. 512.

[13] GAM nr. 2/1977.

[14] Jensen 1981, s. 39.

[15] Hølmebakk 1988, s. 71.

[16] Evensmo 1974, s. 1.     

[17] Jensen 1981, s. 10.