Peter Magnus, 1915–2001

Foto av Peter Magnus ved Knut Skarlan

Foto: Knut Skarlan

Peter Magnus var oversetter, journalist og forfatter, født i Oslo. Faren, Johan Peter Magnus, var kaptein i hæren og døde noen måneder før Peter ble født. Moren, Drude Daae Magelssen, tjente til familiens underhold som oversetter. Magnus tok latinartium og også juridikum i 1937, men praktiserte aldri som jurist. I 1943 giftet han seg med Liv Owren Prag og de fikk fire barn. Hun var sekretærutdannet, men ble hjemmeværende da barna kom. Dermed måtte Magnus forsørge husstanden alene, noe som til dels forklarer hans store flid og omfattende oversetterproduksjon. Fra 1946 til 1985 oversatte han rundt 200 bøker innen så å si hver tenkelig sjanger, blant annet en rekke klassikere i Gyldendals gule serie og hele 14 verk av den britiske forfatteren Graham Greene. Ved siden av skrev han utallige artikler og kommentarer, samt tekster til revyscenen Chat Noir og til Gösta Hammarlunds populære tegninger i Dagbladet – ofte under pseudonymet Urban. Han virket også som anmelder, blant annet i NRK, VG, Aftenposten og ikke minst Dagbladet, der han var fast ansatt i to år rundt 1945.

En oversetter blir født
I slutten av 1930-årene «potetskrellet» Magnus seg (gratis og uten lønn) over Atlanterhavet med amerikabåten. I et intervju han ga til en avis der, sier han at han har planer om å slå seg ned i utlandet og oversette norsk litteratur til engelsk. Det ble det altså ikke noe av, men han oppholdt seg i USA i omtrent ett år, og engelskkunnskapene skulle bli en inngang til oversetteryrket. Moren oversatte blant annet av den svenske, populære Runa-serien, og Magnus hjalp ofte til med korrekturlesning. Så en dag kom det et litt mer utfordrende oppdrag på morens bord, den engelske romanen Den dag vil komme av Elizabeth Marion (1940). Siden Magnus var godt kvalifisert til å bistå henne, lot moren ham prøve seg på egen hånd: «Det var da jeg merket det – faktisk med en gang. Jeg hadde funnet et arbeide som jeg (for å si det på moderne norsk) ‘Took to like a duck to water’. Dette var moro! Dette kunne jeg! (…) Mors navn sto i boken da den kom ut, men det var jeg som hadde oversatt den», forteller Magnus.[1] I 1945, mens han ennå arbeidet i Dagbladet, fikk han tilbud om å oversette en roman av Aldous Huxley. Året etter kom Tiden tar engang slutt på Aschehoug. «Da merket jeg det igjen. Dette var det riktige for meg, det var dette jeg skulle gjøre».[2] En anmelder skrev at oversettelsen var utmerket – og så strømmet oppdragene på.

 Gyldendal som oppdragsgiver
Det store flertall av Magnus’ oversettelser var fra engelsk, og en overvekt ble utført på oppdrag fra Gyldendal, som skulle bli hans viktigste oppdragsgiver. Ifølge datteren leste Magnus uhyre mye, og det er mulig at han kunne anbefale bøker til forlaget. Men det er mer sannsynlig at Gyldendals egne konsulenter fant frem til titlene og tilbød oversetteroppdrag til Magnus og andre oversettere. Han påtok seg flere vesentlige forfattere i forlagets Den gule serie og oversatte blant annet romaner av amerikanske storheter som F. Scott Fitzgerald, Ernest Hemingway, John Steinbeck og Evelyn Waugh til norsk, samt noveller av Mark Twain og William Faulkner. Av britiske forfattere oversatte han flere bøker av Joseph Conrad og Roald Dahl, i tillegg til Virginia Woolfs De dro til fyret (1948) og E.M. Forsters En reise til India (1959). Han ga også norsk språkdrakt til flere kjente stykker av sentrale moderne dramatikere, som En handelsreisendes død (1950) av Arthur Miller, En sporvogn til begjær (1950) og Katt på varmt blikktak (1955) av Tennessee Williams, og Hvem er redd for Virginia Woolf (1964) av Edward Albee.

Den store Gatsby
I 1951 sto Magnus for en nyoversettelse av F. Scott Fitzgeralds moderne klassiker The Great Gatsby fra amerikansk for Gyldendals gule serie. Boken kom første gang ut på norsk i 1927, da med tittelen Den gule bil og i Turid Thomsens oversettelse, også den gangen utgitt av Gyldendal. Språket i denne første utgaven har et gammelmodig preg: «… vanskelig at forstaa at en ung mand av min generasjon kunde tillate sig noget slikt» (s. 6). Altså mer dansk enn norsk, og en ny oversettelse var uten tvil påkrevd. I et intervju i Aftenposten i 1985 kommenterer Magnus selv nødvendigheten av å fornye og tilpasse oversettelser med tiden: «Tiden løper også fra sproget … oversettelser kan bli foreldet, særlig når de er knyttet til en spesiell tidsånd og sjargong.»[3]

I Magnus’ oversettelse er romanens ånd og stemning godt bevart både i replikker og fortellende tekst. Oppholdet i USA har utvilsomt gitt ham en god språklig ballast: Han feiltolker ikke, misforstår ikke. Ved nærgransking kan man imidlertid merke at Magnus ikke helt stoler på originalens knappe, noen ganger underforståtte ordbruk. Åtte ord i originalen blir til 25 på norsk: fra «Reserving judgements is a matter of infinite hope.» til «Men det å vente før en feller en endelig dom, er også et uttrykk for at en aldri slutter å håpe.» Fitzgeralds økonomiske stil er ikke alltid bevart i norsk versjon, som er gjennomgående mer ordrik.

Det finnes også andre eksempler hvor Magnus velger å fravike stilen i forelegget. Et brev i originalen er skrevet slik at avsenderens dype forvirring gjenspeiles i manglende tegnsetning og et noe rablende preg. I oversettelsen følges regler om tegnsetting, og hele fremstillingen er tonet ned til normal tale: fra «This has been one of the most terrible shocks of my life to me I hardly can believe that it is true at all. Such a mad act as that man did should make us all think …» til «Dette har vært et av de verste sjokk jeg noen gang har vært utsatt for, og jeg kan nesten ikke tro det er sant. En slik vanvittig handling burde mane enhver av oss til ettertanke …».

Like fullt sitter leseren igjen med inntrykket av en høyst lesverdig og god tekst. Dessuten er oversettelsen i tråd med gjengs oversetterpraksis på den tiden: Det var ikke uvanlig at oversetteren vektla den norske leserens forståelse fremfor slavisk å følge originalen.

Bredt spekter
Magnus var spesielt interessert i Graham Greenes forfatterskap, og hans oversettelser ble utgitt på Gyldendal gjennom mange år, fra Den stillferdige Amerikaneren i 1956 og helt frem til hørespillversjonen av Den tredje mann i 1978. Til sammen 13 titler, inklusive to skuespill. I 1970-årene ble Greene-rettighetene overtatt av J.W. Cappelen som utga de påfølgende verkene. Den første, Graham Greene forteller: Atten noveller (1976), var fortsatt i Magnus’ oversettelse.

De fleste av Magnus’ oversettelser var av skjønnlitterær art, men han tok også for seg enkelte sentrale sakprosatitler, for eksempel Michael Meyers biografi om Henrik Ibsen (1971). Produksjonen viser også et stort sprik mellom de mest krevende og anerkjente verkene, og bøker han må ha påtatt seg fordi de var enklere og dermed ga bedre timebetaling. Eller kanskje fordi de var morsomme å arbeide med? På listen finnes tallrike krim- og spenningsbøker, blant annet fire titler av amerikanske Erle Stanley Gardner, mannen bak detektivserien om Perry Mason.

Foto. Med katten Kåre. Foto: privat.

Med katten Kåre. Foto: privat.

Da Magnus fylte 60, ble han intervjuet i Aftenposten. Her sier han blant annet at «man må være uvillig til å akseptere annet enn det helt dekkende ord eller uttrykk i oversettelsen til morsmålet».[4] Til samme avis ti år senere, peker han igjen på nødvendigheten av presisjon: «Oversetteren høster så visst ingen ros for å ha funnet den riktige betegnelsen, men hvis han bommer, er det nesten alltid noen som oppdager feilen og gir ham streng og ettertrykkelig beskjed om hvor ille det er med slikt slurv.» I intervjuet uttaler seg han også om det å oversette «høyst middelmådige» bøker: «Prøver å få setningene pent til, gleder meg over å skape et klart og vakkert norsk av noe som ikke er så bra, men som jeg prøver å forbedre så godt jeg kan.»[5]

Flere språk
Magnus oversatte altså først og fremst amerikanske og engelske forfattere, deretter tyske, men også fra fransk, dansk og svensk, uten å ha noen formell utdannelse i noen av språkene. Midt på 1970-tallet hadde han et opphold i Tyskland, vesentlig for å søke hjelp til oversettelsen av Ulrich Plenzdorfs Den unge W. og hans nye lidelser (1974). Ifølge datteren var den vanskeligste oppgaven han påtok seg en annen tysk roman: Herman Hesses Steppeulven, som kom ut i 1971. Fra fransk oversatte Magnus den satiriske komedien Dans under stjernene av dramatikeren Jean Anouilh (1951). På spørsmål om han kunne språket, svarer datteren at han nok kunne rundt 15 franske gloser, og at han påsto å kunne turnere disse med en viss eleganse. Av skandinaviske oversettelser var blant annet flere samlinger med fortellinger av Karen Blixen. To av romanene Magnus oversatte var for øvrig sekundæroversettelser: Den forsvunne av tsjekkiske Egon Hostovsky (1953) og Den store salen av nederlandske Jacoba van Velde (1957). Hvilke kildespråk han brukte er ikke oppgitt, men begge bøkene fantes i engelsk versjon.

Et usedvanlig arbeidsjern
I starten av oversetterkarrieren forsøkte Magnus seg også som forfatter og skrev fire bøker under eget navn: Diktsamlingene Randbemerkninger (1948) og Natten og drømmen (1951), og novellesamlingene Tretten historier (1950) og Seierherren (1952). Kanskje han helst ville være forfatter, men som så mange andre fant han vel ut at det ikke ga levebrød å være heltids dikter. I et intervju i Aftenposten nedvurderer han eget forfatterskap så godt han kan, og sier om anmeldelsene: «Forferdelige … av min siste diktsamling solgte jeg 69 eksemplarer.»[6] Og så oppdaget han, og forlagene, at han bedre kunne bruke sin språksans og sine kunnskaper som oversetter.

Til Morgenbladet i 1953 forteller Magnus at han allerede har oversatt femti bøker, blant dem rundt «en halv meter av den gule serie, og tyve skuespill siden 1946». I samme intervju konstaterer han at en oversetter må ha «tålmodighet og aldri hvilende mistenksomhet», og at en egen «luktesans» for språk er nødvendig. Man må være dypt interessert i språk, i å reise og å lese. Intervjueren spør også: «Hvordan liker De så en oversetters liv?» Svaret: «Jeg skulle gjerne oversette til min død. Men jeg tror neppe jeg greier det – ikke fordi jeg vil slurve, men fordi jeg vil komme til å sløves.»[7]

Tegnung.Magnus portrettert i Morgenbladet 16. mai 1953. Illustrasjon ved intervjueren, RIKO (Erik Egeland).

Morgenbladet 16. mai 1953. Illustrasjon ved intervjueren, RIKO (Erik Egeland).

Innsatsen skulle det i alle fall ikke stå på: I løpet av et tilfeldig valgt år, 1959, oversatte han sju bøker av varierende lengde, til sammen rundt 1800 boksider ­– en omfattende årsproduksjon. Samtidig skrev han konsulentinnstillinger, artikler og anmeldelser. I perioder skal han ha oversatt opptil 3000 sider i året, uten alltid å få æren for det: «Jeg kan fremlegge julekataloger fra 50-årene som viser at opptil ti av årets nye bøker (og jeg brukte ikke stråmenn, jeg skrev hvert ord selv) var oversatt av meg. Mitt navn oppgis bare for noen få – den gang mente man stort sett det var helt overflødig å nevne en slik biperson som oversetteren – men det var nå meg da.»[8] Magnus forteller at det høye tempoet nødvendigvis hadde sine konsekvenser – «Selvfølgelig gikk det altfor ofte over stokk og stein» – men det måtte til for å brødfø familien.

Pantsatt porselen og nitide regnskap
Magnus, kone og barn flyttet flere ganger og bodde tidvis på forskjellige steder på Hadeland og i Drøbak før familien fikk egen bolig i Fredrikstad i 1971. Økonomien kunne innimellom være ganske skral, og det var ikke alltid pantsatt porselen og sølvtøy ble innløst. Datteren forteller at faren arbeidet med streng disiplin og om kvelden ofte leste høyt fra dagens produksjon for kona. Men ble det for livlig rundt ham og leveringsfristen ble vanskelig å innfri, hendte det at han tok med seg skrivemaskinen og flyttet på hotell.

I flere år førte Magnus regnskap, antakelig for å kunne fremlegge nøyaktig oversikt over inntekter, slik skattevesenet forlangte. I 1948 fikk han tilbud fra Gyldendals Harald Grieg om å oversette den krevende Malcolm Lowry: Under the Volcano, og klarte å forhandle seg opp fra kr 60 til kr 100 per ark, det vil si 16 manussider. Bokholderiet for dette året forteller videre at han mottok 2600 kr fra Gyldendal for dette oppdraget og 1200 kr for Tennessee Williams’ A Streetcar Named Desire. Regnskapet gir også innblikk i hvor mange oppdragsgivere som typisk bidro til Magnus-familiens underhold på denne tiden. På tre sider kan man lese: Dagbladet («artikler»), Aschehoug («Nevil Shute»), Spektrum, Ernst G. Mortensen («uttalelse»), Cappelen, Vinduet, Renskaug («konsulent» og «Innenfor muren»), Cappelen («Waugh: Elsket og savnet»), Norsk Ukeblad – dessuten «Tono avgift» 74 kr. Honorarene varierer: 230 kr for en artikkel i Dagbladet, 150 kr for konsulentoppdrag hos Renskaug, 1000 kr fra Nationaltheatret for oversettelse av Noël Coward, 75 kr fra Vinduet for en artikkel om kulørte hefter osv. Ti år senere, i 1958, tjente Magnus ifølge eget utsagn vel 24 000 kr (hvorav 80 prosent på oversettelser) – en årsinntekt som ligger langt over det norske snittet på denne tiden.[9]

Redaktørvirksomhet og Det Bestes Bøker
Utover på femtitallet hadde Magnus redigert flere antologier: De 100 beste dikt (1950), Norske kjærlighetsdikt (1957) og Lover den Herre. Et utvalg av nordisk religiøs diktning fra middelalderen til våre dager (1960). I 1961 ble han ansatt som redaktør av Det Bestes Bøker. I festskriftet til Norsk Oversetterforenings 40-årsjubileum, skriver han: «Jeg holdt det gående slik, med 2–3000 sider om året, helt til jeg, i 60-årene, ble innfanget av Det Beste (…) Tro om ikke det var på høy tid at jeg kom på fast gasje». Han oversatte flere av deres forkortede utgaver, enten under eget navn eller signert med pseudonymet G.A. Berg. I Morgenposten november 1961 leverer han et forsvar for slike forkortede bøker: «Til en viss grad synes jeg nok tiltaket forsvarer seg selv. Folk vil ha denne bokformen. (…) Her legger vi alle kortene på bordet, legger ikke skjul på at bøkene er sammentrengt.»[10] Samtidig ergret han seg over dårlige oversettelser av artikler i bladet.

Kulturjournalisten
Som redaktør i Det Beste fortsatte Magnus å levere stoff til Dagbladet og også – da han flyttet til Fredrikstad – til lokalavisen Demokraten. Gjennom sitt liv skrev han tallrike kulturrelaterte artikler. I løpet av 1957 skrev han for eksempel om «Den nye opera i Køln» og «Velstands-utjevningen verd sin pris i formynderskap», begge i Aftenposten, og «Venstrevri på Vesterbrogade» i Demokraten. Flere av hans noveller sto på trykk i Allers. Han kommenterte også «Den litterære strid anno 1900» i Morgenbladet. Han skrev kronikker om blant annet Thomas Wolfe og William Heinesen, om boklanseringer, forlagsfremstøt, oversetterens kår i vid forstand. I en kronikk i Aftenposten i november 1975, under overskriften «Oversetteren – en åndsarbeider på skyggesiden», klager han over manglende respekt for yrket både ved dårlig betaling og generelt manglende oppmerksomhet, og dermed dårlig rekruttering til yrket. I Farmand skrev han et kåseri med tittelen «Matsnobb ber om ordet». I Dagbladet våget han seg frempå med en saklig klage over hvordan en fri skribent blir behandlet. Altså skriverier over at bredt spekter av trykte medier og med stor spennvidde i emnevalg.

I skyggen
Utgivelsen av Den store Gatsby ble nevnt i flere aviser, men oftest bare i sammenheng med forlagets høstliste, og i annonser under overskriften «Store navn hos Gyldendal»: F. Scott Fitzgerald, Graham Greene, Joseph Conrad, William Heinesen, William Faulkner, Ernest Hemingway mfl. Og ingen oversetter er nevnt. Johan Borgen vier boken en artikkel i Dagbladet, men synes utgivelsen er overflødig, og han nevner ikke Magnus med ett ord. Per Bang i Norges Handels- og Sjøfartstidende skriver: «… stilsikker, omhyggelig avslepet i språket», men sier ikke hvem som har skapt dette språket på norsk.[11] Per Thomsen i Stavanger Aftenblad framhever «… stilens eleganse, den rolige, sikre fortellerformen med de glimrende bilder. Oversetteren har her levert et fremragende arbeid, og likevel aner en at boka burde vært lest i Fitzgeralds eget språk».[12] Friheten understreker bokens klare beskrivelser av et klassesamfunn, men nevner intet om språk eller oversetter. Alt blir en bekreftelse på Magnus’ eget utsagn om at oversetteren virkelig er en «åndsarbeider på skyggesiden»!

Utmerkelser
Magnus mottok Bastianprisen i 1956 for sin oversettelse av den indiske forfatteren Kamala Markandayas første roman, Nektar i et såld. I begrunnelsen fremheves «hans formidable evne til å overføre fremmed sprog til sikker norsk sprogdrakt» og «hans bidrag til å forme nordmenns sprogvaner». I 1981 mottok Magnus Norsk Kulturråds oversetterpris, og han nøt også godt av stipend for Eldre fortjente kunstnere (årstall uvisst).

Tross oversetterens naturgitt tilbakeholdne vesen, kan man trygt hevde at Peter Magnus ruvet i sin tids åndsliv og ga betydelige bidrag til norsk kultur. Ikke bare gjorde han mange av tidens mest fremstående forfattere kjent for norske lesere, men ved å formidle fremmede stemmer på norsk beriket han også språket og litteraturen.

Aase Gjerdrum

Referanser
Fitzgerald, F. Scott (1925 / 2004). The Great Gatsby. New York: Scribner.

Fitzgerald, F. Scott / Turid Thomsen (overs.) (1927). Den gule bil. Oslo: Gyldendal.

Magnus, Peter (1988). «Moro var det lell! En veteran mimrer.» i Godt ord igjen: Festskrift ved Norsk Oversetterforenings 40-årsjubileum (red. Morten Krogstad), Oslo: Norsk Oversetterforening.

Andre kilder
Samtale og korrespondanse med Magnus’ datter Mona Kolberg 19. desember 2017.

En utklippsbok fra Johan Peter Magnus, sønn av Peter Magnus, med tallrike avisklipp med Magnus’ kronikker og øvrige pressebidrag.

Noter [1] Magnus 1988. [2] Ibid. [3] «Arbeidsglad oversetter 70», Aftenposten 13. april 1985. [4] Aftenposten 14. april 1975. [5] Aftenposten 13. april 1985. [6] Aftenposten 14. april 1975. [7] Morgenbladet mai 1953. [8] Magnus 1988. [9] Ibid. [10] Morgenposten november 1961. [11] Norges Handels og Sjøfartstidende 24. november 1951. [12] Stavanger Aftenblad 22. november 1951.

Bibliografi