Illustrert biografisk leksikon (red. Nanna With, 1920).

Aagot Holst var en velkjent og produktiv oversetter i begynnelsen av det 20. århundre, men hennes navn er nesten glemt. Det kan være fordi hun stort sett holdt seg til en lite påaktet sjanger: tekster for barn og ungdom. Men hun har gitt gode leseopplevelser til tusener av unge lesere, og er vel verdt å trekke frem fra glemselen.

Aagot Cecilie Holst ble født i Larvik, som datter av kjøpmann Abraham Andersen og hustru Amalie, f. Ottesen. Faren var en av byens viktige menn, og førte en stor husholdning. Ifølge folketellingen for 1875 bodde hun i bydelen Langestrand sammen med moren og faren, mormoren, to yngre søstre, to handelsfullmektiger, to tjenestepiker og en tjenestedreng. Hun gikk på Larvik kommunale pikeskole i årene 1877 til 1881, da hun tok middelskoleeksamen. Etter eksamen hadde hun et lengre opphold i Tyskland og England, og hennes oversettelser fra tysk og engelsk viser at hun har gode språkkunnskaper. I folketellingen for 1885 står hun oppført som «Lærerinde ved Middelskolen» i Horten ladested. Det at hun først reiser til utlandet, og deretter flytter hjemmefra som 20-åring, før hun gifter seg, tyder også på at Abraham og Amalies eldstedatter er ærgjerrig og selvstendig.

I 1890 giftet hun seg med Trygve Holst, som var kommandørkaptein i marinen, direktør for Nordre Bergenhusiske Dampskibsselskab 1905–07 og fyrdirektør fra 1907. De fikk tre sønner; de to eldste, Olav Trygvessøn og Thorodd, ble født i henholdsvis 1892 og 1895. Ifølge folketellingen fra 1910 bor familien på Skøien i Kristiania, og det er nettopp født en attpåklatt, Erik, i februar 1910. Den eldste, Olav, studerer ved NTH i Trondheim, og Thorodd er gymnasiast. De har også hushjelp. Kort sagt, et vellykket familieliv i det øvre sjikt av samfunnet. Dette krevde sikkert sin kvinne, og gjorde nok sitt til at Aagot ikke fikk så mye tid til lange, sammenhengende økter ved skrivebordet. Det gjaldt å finne noe som kunne kombineres med rollen som vertinne, hustru og mor, og det greide hun.

En produktiv og anerkjent oversetter
Ser vi på Nasjonalbibliotekets liste over publikasjoner i hennes navn, var Holst svært produktiv, med over 100 oppføringer, særlig som oversetter. Riktignok ga hun ut noen få egne bøker, men det var først og fremst småvers, med illustrasjoner av ulike tegnere. Sammen med lillesøsteren Asta Andersen, som var en dyktig tegner, ga hun ut Søsters skitsebog II på Olaf Norlis forlag i Kristiania 1897. Aagots bidrag besto av korte vers og prosastykker, og hadde titler som «Hvem stjal syltetøyet?», «Mors beste hjelp» og «Den gang Wikman mistede parykken». Utgivelsen ble tatt alvorlig nok til at den ble anmeldt i Kringsjaa, et anerkjent tidsskrift som kom ut mellom 1893 og 1910.

I en nekrolog over Holst i Nationen 24. januar 1928 står det at hun var medarbeider i Kringsjaa, men bortsett fra anmeldelsen er ikke navnet hennes oppført i noen innholdsfortegnelse. Siden stoffet i dette tidsskriftet hovedsakelig består av oversettelser/gjengivelser av artikler fra engelske, tyske og franske tidsskrifter, er det nærliggende å tenke seg at hun har fungert som oversetter, og er blitt offer for den manglende krediteringen som er så vanlig når det gjelder oversettere. Denne hypotesen bestyrkes av at hun i en periode var fast oversetter av føljetongen i Nationen, og antakelig hadde hun også den samme rollen i Norsk illustreret Familiejournal.

At hun ikke er kreditert som oversetter i dette arbeidet, vil for øvrig ikke si at hun var en ukjent størrelse. I den nevnte nekrologen står at navnet er «kjent for et stort publikum gjennem hennes virksomhet som oversetter av engelsk og tysk underholdningslitteratur og som redaktør av det udmerkede julehefte ’Julehilsen’, som hvert barn i landet kjenner». Hun er også oppført i Nanna Withs Illustrert biografisk leksikon over kjendte norske mænd og kvinder fra 1920, som en av relativt få kvinner, og i godt selskap, med blant annet Nini Roll Anker og Harriet Backer.

Den eneste lange originalteksten Holst publiserte, var barneboken Magnus Barfot og Stein: en beretning om to smågutter (J.M. Stenersen, 1905) som kom i flere opplag. Det er lett å tenke at den er et resultat av godnattfortellinger for hennes egne to smågutter, som på den tiden var 10 og 13 år. Holsts fiksjonsverden er en tradisjonell, trygg verden, der alle har sin faste plass i samfunnet, fra tatere til skipsredere. Far er sterk – men av og til fraværende, slik at mor må ordne opp. Gutter er per definisjon uskikkelige, men de må være ærlige, innrømme sine feil og ta ansvar for sine handlinger. Man kan merke det pedagogiske siktemålet med tekstene, presentert gjennom morsomme episoder og triste tildragelser.

Barnebøker og eventyr
Det er imidlertid som oversetter Aagot Holst har gjort sin største innsats. Hun oversatte mest fra engelsk, men også fra tysk og svensk. Oversettelsene faller stort sett i kategorien underholdningslitteratur, og selv om hun har oversatt noen bøker for voksne, var hun først og fremst virksom på feltet barne- og ungdomslitteratur. Som flere av de samtidige oversetterne gjenfortalte hun eventyr fra fjerne kulturer på norsk, slik som Fortællingen om Sindbad Sjøfareren (Cammermeyer, 1903), gjenfortalt i en muntlig stil som passet for barn etter professor Alexander Seippels oversettelse fra arabisk til «landsmål», og Indiske eventyr (Narvesen, 1906). Også kunsteventyr av navngitte forfattere sto på hennes repertoar, og hun oversatte en rekke av brødrene Grimms eventyr direkte fra tysk.

Et typisk eksempel på Holsts fremgangsmåte i oversettelsen av denne typen eventyr, finner vi i «Askepot» fra Grimm-samlingen Seks eventyr (1911). Hvis vi tar en kikk på det første avsnittet, kan vi se at hun bevarer de viktigste elementene, men at hun både forkorter og forklarer, tar vekk «unødige», poetiske elementer, og lager en enklere syntaks. Kort sagt tilpasser hun teksten en norsk eventyrtradisjon og gjør den mer barnevennlig:

Her har oversetteren gjort noen små, men tydelige forandringer. Hun har utelatt at mannen var rik, som det står i den tyske utgaven, og hun har lagt til et forklarende element der piken går til graven og gråter over moren: «for hun længtet svært efter hende». Den siste setningen er sterkt forkortet, for i den tyske originalen står det en poetisk beskrivelse av at graven blir dekket av et hvitt klede om vinteren, som vårsolen trekker vekk, mens den norske versjonen greier seg med det mer lakoniske «Det gik et aars tid, og saa giftet manden sig igjen». Dette eventyret er i original ispedd små vers som Askepott og fuglene synger til hverandre, oftest i eventyrets vanlige antall gjentakelser, nemlig tre. Holst har bevart enkelte av disse versene, som i fuglenes advarsel til prinsen når det gjelder stesøstrenes forræderi:

Andre steder, som når Askepott ber fuglene og treet om hjelp, har oversetteren rasjonalisert bort flere av originalens versformularer, og nøyd seg med å bruke dem én gang, uvisst av hvilken grunn. Her har hun jo funnet en løsning på gjendiktningen av verset, så den eneste forklaringen må være plasshensyn eller frykt for at teksten skal virke langtekkelig for barna.

Holst oversatte enkelte guttebøker, som for eksempel Paa de store banker av Rudyard Kipling (1916), Sjørøverens skatt av Rupert Sargent Holland (1923), Patruljen som blev borte: fem norske speidergutters eventyr av den svenske forfatteren Julius Regis (psevdonym for Julius Petterson)(1925) og Speidergutter i Australia av John Finnemore (1925). Igjen er det lett å tenke seg at dette var lesestoff for hennes egne gutter. Yngstesønnen Erik var tenåring på tyvetallet, og altså midt i målgruppen for de bøkene hun oversatte da.

Pikebøker
Selv om Holst oversatte en del bøker myntet på gutter, var det først og fremst de kvinnelige leserne som fikk nyte godt av hennes oversettervirksomhet. I likhet med flere av sine senere kolleger, som Ruth Nissen-Drejer og Mimi Sverdrup Lunden, har hun oversatt Johanna Spyris Heidi, og L.M. Montgomerys Anne-bøker, begge på begynnelsen av 1920-tallet. Hun oversatte flere populære serier, som bøkene om «The Little Colonel» av amerikanske Annie Fellows Johnston (1863–1931). Disse bøkene, egentlig en lang utviklingsroman, som følger den hissige og viljesterke Lloyd Sherman fra hun er en bortskjemt femåring til hun finner kjærligheten og danner egen familie, oppnådde stor suksess både i USA og her hjemme, der en rekke av dem ble oversatt på Damm forlag som «Rosie-bøkene» mellom 1911 og 1915. I 1935 kom en amerikansk film basert på serien, med tittelen The Little Colonel. Barnestjernen Shirley Temple hadde hovedrollen, og liksom bøkene gikk filmen sin seiersgang verden rundt.

Hvis vi ser på Aagot Holsts oversetterstrategi i disse bøkene, vil vi finne at hun stort sett er trofast mot originalteksten, men at hun i likhet med de fleste andre oversetterne av liknende litteratur på denne tiden har et leservendt blikk og en pedagogisk holdning, slik hun også har i sine egne bøker. Hun utelater enkelte detaljer, og da særlig slike som norske lesere vil ha vanskelig for å forbinde med noe. For det første har hovedpersonen fått nytt navn. I originalen heter hun enten bare The Little Colonel, eller hun blir betegnet med sitt døpenavn Lloyd Sherman. Det er vanskelig å vite om det er oversetteren eller forlaget som har funnet ut at det ikke er så greit for norske lesere å forholde seg til Lloyd som et pikenavn. Og «Den lille obersten» er vel heller ikke en typisk tittel på en pikebok, selv om amerikanerne tydeligvis har synes det.

La oss se på begynnelsen på Rosies sommergjester (1912). De første linjene av originalen, The Little Colonel’s House Party (1900) er en lyrisk beskrivelse av en vårmorgen, og lyder:

Down the long avenue that led from the house to the great entrance gate came the Little Colonel on her pony. It was a sweet, white way that morning, filled with the breath of the locusts; white overhead where the   giant trees locked branches to make an arch of bloom nearly a quarter of a mile in length, and white underneath where the fallen blossoms lay like scattered snowflakes along the path.

Det finnes mange eksempler på at oversettere kutter ut lyriske naturbeskrivelser i slike tilfeller, men det skjer heldigvis ikke her:

«Den lille oberst» red nedover den lange allé, som førte fra huset og til den store indkjørselsport. Det var en vakker hvit vei den morgen og fylt av duften fra akaciablomstene, – hvit oventil, hvor kjæmpetrærne dannet en lang, blomstrende buegang, og hvit nedentil, hvor de falne blomster laa over veien som et snetæppe.
(Rosies sommergjester, s. 1)

Så kommer bestefaren inn i bildet:

… the imposing figure, which was clad always in white duck or linen in the summer, and wrapped in a picturesque military cape in winter, (…)   To be the grandfather of such an attractive little bunch of mischief as Lloyd Sherman was when she first came to the Valley was a distinction of  which any man might well be proud; and Colonel Lloyd was proud of it.

I den norske oversettelsen er bestefarens vanlige påkledning om vinteren av en eller annen grunn utelatt – som unødvendig? Og et nytt fornavn på «den lille obersten» er satt inn, til bruk både i tittelen og i alle de andre oversatte bøkene i serien:

… den statelige skikkelse, der altid gik i en hvit lerretsdragt om sommeren, (…) At være morfar til en slik søt liten skøierunge som Rosie Lloyd Sherman var, da hun først kom til dalen, noget hver mand kunde være stolt av, og oberst Lloyd var det da tilgagns ogsaa.
(Rosies sommergjester, s. 1–2)

Den lille svarte ponnien Rosie/Lloyd rir på, har også fått nytt navn: «’Tarbaby’ she called him, partly because he was so black, and partly because that was the name of her favourite Uncle Remus Story.»

Uncle Remus-historier er afroamerikanske dyrefortellinger som ble samlet i bokform i 1880-årene, og som var kjente og kjære på den tiden The Little Colonel-bøkene ble skrevet. Senere er det mange som har betraktet dem som rasistiske, men det var høyst sannsynlig ikke av den grunn navnet ble endret i den norske oversettelsen. Det kom nok snarere av at det ikke ga de norske leserne noen assosiasjoner. Holst har i stedet valgt et velkjent norsk navn på hesten, og latt det bli med det: «’Veslesvarten’ het den.» (s. 2)

Ungpikebøker
Aagot Holst oversatte en rekke tekster av den amerikanske forfatteren Grace S. Richmond (1866–1959), som kom ut i Ascehougs kjente serie med ungpikebøker på 20-tallet. Forlaget karakteriserer Richmonds bøker på følgende måte:

Grace S. Richmonds bøker har oppnaadd megen popularitet herhjemme.  Det er ren, høi luft i dem, det er sympatiske, friske mennesker som skildres. De fortæller om gleden ved det sunde arbeidsomme liv, om de virkelige hjem, hvor hver enkelt person viser hensynsfuldhet mot de andre. [Bøkene] kan trygt legges i haanden paa ungdommen (…)
(Om Anne Lintons Vandreaar, baksidetekst på De  unges hjem)

Dette er bøker som stemmer godt med Holsts eget verdisyn, og ved en sammenlikning av originaler og oversettelser ser det ut til at Richmonds tekstunivers er godt ivaretatt av den norske oversetteren. Setningene er vel turnerte, og det er ingen store avvik å notere. I De unges hjem er de beskrivende kapitteloverskriftene sløyfet, og bare kapittelnumrene er bevart, og den kvinnelige hovedpersonens navn er forandret fra Juliet til Julie, men det er vanskelig å vite om det er forlaget eller oversetteren som har valgt å gjøre det og hvorfor. Ett trekk kan man imidlertid finne, og det er en viss hang til normalisering av språket. I en scene i denne teksten beskrives en konflikt mellom faren og hans lille sønn. De har lekt brannmann, og sønnen har vært brannsjef. Da leken er ferdig, nekter sønnen å rydde inn lekene:

Her er det tydelig at Tony er så liten at han ikke kan snakke rent ennå, et trekk som er blitt borte i den norske oversettelsen:

Scenen ender med at farens vilje vinner over sønnens, men den norske oversettelsen får den lille sønnen til å virke mer moden og obsternasig enn det han er i originalen, der han fremstår som en typisk treåring fullstendig i fantasiens vold.

Frem fra glemselen
Denne normaliseringen av talespråk er forholdsvis vanlig for datidens oversettere, og stemmer godt overens med den stemmen Aagot Holst velger i sine oversettelser – korrekt og velformulert. Hvis idealet er hjemliggjøring, at det ikke skal merkes at teksten er oversatt, er alle de bøkene hun har oversatt i samsvar med dette, når man ser bort fra normaliseringen av gjengitt talespråk. Dette siste trekket kan for øvrig bidra til å usynliggjøre oversettelsen, i den forstand at valget av en dialekt, sosiolekt eller aldersmarkering i gjengivelse av replikker kan markere disse delene av teksten på en måte som gjør at oversettelsen blir mindre umerkelig. Tekstene flyter i alle fall lett, og er stort sett godt ivaretatt av en språkkyndig, erfaren og produktiv oversetter. Aagot Holst var som nevnt kjent i sin samtid, men ettertiden har tydeligvis glemt henne. Det er på tide å trekke henne frem fra glemselen, og gi henne den plassen hun fortjener i det norske oversetterkollegiet.

Bente Christensen

(Artikkelen ble publisert 10. oktober 2018)