Foto: 1958, Klaus Forbregd, NTNU, Universitetsbiblioteket

André Bjerke var en mangfoldig begavelse. Hans lyrikk spenner fra mystisk-religiøse dikt til morovers og ordleker, mens kriminalromanene innledet en ny retning innen sjangeren. Ikke minst var han en usedvanlig produktiv oversetter og gjendikter som gjorde klassiske verk av Molière, Goethe og Shakespeare tilgjengelig på et ledig riksmål.

Jarl André Bjerke, som hans fulle navn lyder, ble født i Østre Aker i 1918. Faren var forfatter og oversetter Ejlert Bjerke (1887–1963). Moren, Karin Kristine f. Svensson (1889–1964), var pianistinne. Da André var åtte år, flyttet familien fra Grefsen til Majorstuen, nærmere bestemt til Schønings gate 25a. Der kom André til å bo frem til 1946 og senere fra 1969 til sin død i 1985. André Bjerke var gift tre ganger: med Mette Brun, med Henny Moan og til sist med Gerd Granholt fra 1972.

Bjerkes foreldre var språkmektige og behersket både engelsk, tysk, fransk og italiensk. Barndomshjemmet var preget av litteratur, kunst og musikk, og Bjerke debuterte allerede som seksåring i Tidens tegn, der han vant annen ekstrapremie for et juledikt. «Det var det stolteste øyeblikk i mitt liv», betrodde han Aftenposten 19. oktober 1940 i et intervju i forbindelse med hans virkelige litterære debut, diktsamlingen Syngende jord.

Bjerke studerte en kort tid matematikk og kjemi, deretter sosialøkonomi, før han etter debuten som lyriker og så kriminalforfatter i 1942 valgte å satse på en forfatterkarriere. Kort etter prøvde han seg som gjendikter av lyrikk. Skal vi tro et brev han 21. mai 1980 skrev til Skien kommune som støtte til barndomsvennen Martin Gurholts søknad om å bli kultursjef, var det nærmest på slump han begynte å gjendikte: «Vi har hatt kontakt med hverandre gjennom årene», skriver Bjerke om Gurholt, «f.eks. i Telemark under krigen, hvor [han] faktisk satte meg i gang med gjendiktning av fremmedsproglig lyrikk; det skjedde gjennom en sanglig fremførelse av Joyce Kilmers ’Trees’».[1]

Aktiviteten falt åpenbart i smak. Allerede i 1947 utga Bjerke Fremmede toner: et utvalg av verdenslyrikken i norsk gjendiktning. Det dreier seg om gjendiktninger fra fransk, engelsk og tysk. Boken kom i revidert og utvidet utgave i 1963 og på ny i 1978. I forordet til den siste utgaven, skriver han: «Blant alle de bøkene jeg i årenes løp har utgitt, tør jeg si at 'Fremmede toner' er mitt hjertebarn; det er en bok jeg aldri kan få gjort god nok.» I 1947 utkom også hans første prosaoversettelse, Alfred Leland Crabbs roman fra den amerikanske borgerkrigen, Gjester på Saint Cloud.

Omstridt gjendiktning
Et par år tidligere hadde Bjerkes virksomhet som gjendikter fått dramatiske konsekvenser. Ejlert Bjerke hadde ikke fått utgitt noe siden 1937 og livnærte seg derfor som oversetter. I 1941 tok han imot et tilbud fra Gunnar Stenersen om å oversette for hans forlag. Det var bare én hake: «Gunnar Stenersens forlag var eneste veletablerte norske forlag som fullt og helt tilpasset seg den tyske okkupasjonsmakten og Nasjonal Samling», skriver Nils Johan Ringdal og Terje Holtet Larsen i Kardinaler og kremmere: norske forleggere gjennom hundre år.[2] Ejlert Bjerke var en rakrygget antinazist, men selv den mest rakryggete må ha noe å leve av.[3] Riktignok utga forlaget en rekke forskjellige bøker, men spesialiserte seg på oversettelser fra tysk. Alle oversetterne var anonyme, ifølge Ejlert etter en departemental forordning.[4]

I 1943 hadde Stenersen spurt om Ejlert kunne gjendikte den finske nasjonaldikteren Johan Ludvig Runebergs Fänrik Ståls sägner fra 1848–1860, som henter sitt tema fra krigen mellom Finland og Russland i 1808–1809. Ejlert ba sønnen om bistand, og sammen gjendiktet de versene. Det er sannsynlig at Stenersen ønsket å få verket oversatt på grunn av dets posisjon i Finland; den finske fedrelandssangen er hentet herfra. I et etterord antyder oversetterne (antagelig Ejlert) hvordan diktene kan forstås:

Krigshendelsene i 1808–1809 danner bakgrunnen for de bilder som opprulles i «Fenrik Stål». Dikterens hovedinteresse samler seg dog aldri om disse hendelsene i og for seg. Derimot har han hatt sin egentlige glede av å skildre menneskene, især i deres moralske storhet (...)[5]

«Moralsk storhet» i en krigssituasjon finner vi først og fremst hos ofrene, og formuleringen er kanskje et hint om hvordan verket burde leses i et okkupert Norge anno 1944. Men da Ejlert Bjerke fikk forespørselen, var finsk patriotisme indirekte en støtte til Nazi-Tyskland: Finlands andre krig mot Sovjetunionen pågikk fra 1941 til 1944. Finland og Tyskland var forenet mot en felles fiende. Til tross for dette og for at Fenrik Stål: en samling sanger kom på et forlag med et – mildest talt – godt forhold til både okkupasjonsmakten og NS, ville nazistene først stanse utgivelsen, men nøyde seg med å forby all omtale. Verkets skildring av et lite folks kamp mot en overmakt var altfor lett å applisere på datidens forhold i Norge:

Jeg så et folk som kunde alt
unntagen æren miste,
en hær av menn som frøs og falt,
men kjempet til det siste.
Fra blad til blad mitt øye fór,
jeg kunde kysse disse ord.

Å, hvilket mot i stridens brann
hos denne lille skare!
Si, hvordan maktet du, mitt land,
bestandig å bevare
en kjærlighet, så rik og rød
hos dem du gav ditt barkebrød?[6]

Utenomrettslig kunstneroppgjør
Fenrik Stål: en samling sanger var kommet ut høsten 1944, uten angivelse av oversetter og uten å bli anmeldt. Så snart frigjøringen var et faktum, meldte behovet seg for å straffe dem som hadde støttet okkupasjonsmakten. Ved siden av landssvikoppgjøret, som foregikk innen rettslige rammer, vedtok kunstnerorganisasjonene å gjennomføre et utenomrettslig oppgjør blant sine medlemmer. Hans Fredrik Dahl og Dag Solhjell skriver i Men viktigst er æren:

Dette oppgjøret kunne til en viss grad støtte seg til en egen anordning om utrenskning av offentlige tjenestemenn, selv om denne ikke direkte tok sikte på oppgjør i sivilsamfunnet. Kunstnere var jo i en viss forstand offentlig ansatte, i nasjonens tjeneste som de var. Disse oppgjørene ble ivaretatt av de såkalte æresretter, som kunne være de regulerende organer med styre og årsmøte, eller organer oppnevnt særskilt for formålet. Deres avgjørelser ble kalt æresdommer.[7]

Hvem hadde gjendiktet Fenrik Stål? Snart gikk det rykter om at André Bjerke sto bak. I et brev til Dagbladet-redaktør Einar Skavlan, som Bjerke kjente personlig, vedgikk han at ryktet var sant, men forsvarte seg med å henvise til verkets høye litterære verdi og dets uomtvistelige tendens som et frihetsdikt:

Jeg har alltid vært meget glad i dette gamle, klassiske dikterverket. Dets høye lyriske verdi er hevet over enhver tvil, og den ånd det er gjennomsyret av – den flammende skildring av et lite, frihetselskende folks kamp mot voldsherredømmet – er så fjernt fra nazismen og «den nye tid» som vel mulig. Eksempelvis er jo diktet «Landshøvdingen» en av de mest monumentale forkynnelser av rettssamfunnet og individets ukrenkelighet kontra barbari og diktaturmetoder. (Så vidt jeg husker, var det da også gjenstand for en halvveis «illegal» opplesning i Aulaen i 1940 – i anledning tyskernes represalietaktikk.)

Kunne virkelig oversettelsen av denne diktsamlingen skade Norge? Bjerke mente at det var en absolutt umulighet, men: «det vil neppe skorte på moralske ørefiker. Med min beste vilje kan jeg likevel ikke klare å mobilisere noen skyldfølelse. Jeg har da ikke annet å gjøre enn å ta ørefikene som de kommer og håpe på at huden holder».[8]

Ørefiker ble det nok av. 25. august fikk Ejlert og André brev fra æresrettens formann, som også var formann i forfatterforeningen, Alex Brinchmann, om at de var ekskludert fra foreningen. Eksklusjonen kunne oppheves dersom de betalte 10 000 kroner til en humanitær organisasjon. De fikk også forbud mot å utgi noen bok i løpet av ett år «og under ingen omstendighet før ovennevnte beløp er betalt».[9] Brinchmann oppsøkte også redaksjonene i flere aviser og ukeblader og ga beskjed om at de ikke skulle trykke noe av far og sønn Bjerke.[10] De fikk med andre ord yrkesforbud.

Yrkesforbud for far og sønn
Formelt kunne André og Ejlert Bjerke klage avgjørelsen inn for Norges Kunstnerråd, men ikke før den endelige dommen ble avsagt. Den falt først julaften 1945. Den foreløpige dommen ble da stadfestet. Nå først kunne far og sønn anke, til tross for at de allerede i nærmere et halvt år hadde hatt yrkesforbud. Æresretten var på ingen måte noen rett i normal forstand. De tiltalte fikk ingen forsvarer; for Forfatterforeningens del var det de øvrige medlemmene som ved avstemning besluttet om deres kolleger skulle dømmes.

Først 23. september 1946 kom svar på anken fra Norges kunstnerråd. Ejlert ble utestengt fra Forfatterforeningen i tre år, men kravet om å betale boten ble frafalt. Om André Bjerke heter det:

Kunstnerrådet finner under henvisning til premissene for Ejlert Bjerke ikke å kunne frita André Bjerke for enhver bebreidelse i anledning av hans forbindelse med det nasistiske [sic] Stenersens forlag, men finner, i betraktning av de unnskyldende momenter som foreligger og til at André Bjerke har utvist en i øvrig utmerket holdning under okkupasjonen at det bør ha sitt forblivende med den forhåndsregel som er truffet i form av 1 års karantene, som allerede er utløpet.

Beslutningen om utbetaling av kr. 10.000,- til humanitært formål blir således å oppheve.[11]

Så var ikke André Bjerke stripete likevel. Til tross for at han til slutt fikk oppreisning, hadde den lange prosessen satt spor for livet. Han vendte stadig med bitterhet tilbake til den behandlingen han og faren hadde fått.[12] Og Ejlert var en knekt mann. Ingen av de mange bøkene han skrev frem til sin død, ble utgitt. Det hører med til historien at Ejlert og André Bjerke skal ha vært de eneste oversettere som ble stilt for æresretten.

Omfattende produksjon
Fra 1946 kunne André Bjerke endelig begynne å utgi bøker igjen, i første omgang diktsamlingen Regnbuen som hadde foreligget i sats før runddansen med æresretten.

Bjerke ble en markant skikkelse i norsk offentlighet og kulturliv. Han deltok med liv og lyst i flere av 1950- og 1960-tallets kulturdebatter; blant annet var han en aktiv forsvarer av riksmålet og redigerte Riksmålsforbundets tidsskrift Ordet i 16 år, fra 1950 til 1966. I tillegg til diktsamlinger, kriminalromaner og essaysamlinger skrev han vitenskapsteoretiske essays og en egen bok om Goethes fargelære. Han redigerte også 16 antologier – for å nevne noe. Men som vi vet, samlingen med dikt fra verdenslyrikken, Fremmede toner, sto hans hjerte nærmest. Og de «fremmede tonene» han formidlet på norsk, er samlet i 15 antologier med gjendiktet lyrikk, 22 bind med gjendiktet dramatikk i bunden form, fem bøker med dramatikk i prosa, tre prosaoversettelser, tre sakposaoversettelser, ti små barnebøker gjendiktet på vers og 20 små barnebøker i prosa.[13] I tillegg oversatte han flere av de bidragene han innlemmet i de prosa-antologiene han redigerte.

Den omfattende produksjonen av oversettelser hadde delvis sin årsak i at han hele sitt liv var frilanser. Mens gjendiktningene av lyrikk ble foretatt av eget valg, var gjendiktningene av dramatikk oppdragsarbeid. Han sa imidlertid aldri ja til noe han ikke selv hadde kunnet velge. Forutsetningen for å utføre et godt arbeid var at han likte det han gjorde.

Bjerke gjendiktet og oversatte fra engelsk, fransk, svensk og tysk. Språkkunnskapen ble grunnlagt på skolen, men han arbeidet aktivt for å vedlikeholde og videreutvikle den.

Han skilte for øvrig skarpt mellom oversettelse og gjendiktning. I essaysamlingen Å kunne eller ikke kunne (1970), skriver han:

Distinksjonen er viktig. Hovedverkene i den eldre verdenslitteratur lar seg i det hele tatt ikke oversette; de må gjendiktes – fordi teksten er i bundet form. Det er tilstrekkelig å nevne fire navn: Homer, Dante, Shakespeare, Molière. Stilpreget i deres verker vil gå fullstendig tapt hvis ikke de gjengis med originalens formmønster: Homer i heksameter, Dante i terziner, Shakespeare i jambisk blankvers, Molière i aleksandrin. Dermed vil en ordrett overføring av teksten som regel være utelukket; den må i en viss forstand diktes på ny. Selvsagt bør gjendikteren først stille seg spørsmålet: Hva er den filologisk korrekte gjengivelse av disse Dante-ordene? Men så kommer turen til det egentlige spørsmål: Hvordan ville Dante ha uttrykt dette – i samme metrum og med samme rimsekvens – hvis hans medium ikke hadde vært Toscanadialekt, men moderne norsk?[14]

Shakespeare-maraton
Av engelsk dramatikk er det i første rekke William Shakespeare Bjerke gjendiktet, hele elleve dramaer. Det første, En sommernattsdrøm, arbeidet han med i 1955. Samme år hadde stykket premiere på Den Nationale Scene i Bergen. Det kom i bokform i 1958. I 1972 hadde Bjerke gjendiktet åtte dramaer av Shakespeare; da ble han belønnet med Norsk Kulturråds oversetterpris på 15 000 kroner.

Professor i engelsk litteratur Kristian Smidt skriver i Shakespeare i norsk oversettelse: en situasjonsrapport (1994): «Da André Bjerke utgav En sommernattsdrøm i 1958, var det begynnelsen til en fornyelse av Shakespeare på norsk og til en personlig enkeltinnsats som bare Henrik Rytter har overgått blant Shakespearefortolkere her hjemme.»[15] Han gir imidlertid Bjerke smekk over fingrene fordi han er litt for glad i «å lage fiffige ordspill for egen regning».[16] Men Smidt skriver også:

André Bjerkes Kjøpmannen i Venedig (1968) er noe av det fineste vi har i norsk oversettelseslitteratur. Den har noen svake partier, og stort sett er de tre første aktene bedre enn de to siste. Bjerke fornekter ikke sin hang til å slutte verslinjene med preposisjoner og kvinnelig utgang, men hans vitsepåfunn og bruk av fremmedord er behersket og stort sett vellykket. Det er få direkte feiltolkninger, og i det hele tatt er innvendingene for småtteri å regne mot den fremherskende treffsikkerheten og stilkvaliteten i oversettelsen.[17]

Foto: Kjell Frøstrup, ca, 1954, Nasjonalbiblioteket

Bjerke var en flittig om enn ikke konsekvent dagbokskriver. Dagboken for begynnelsen av året 1955 skildrer hans arbeid med En sommernattsdrøm og gir et gløtt inn i gjendikterens verksted. Fristen for gjendiktningen var opprinnelig 15. januar, men 10. januar fikk han beskjed om at det skulle ha vært ferdig den dagen: «Og instruktøren kommer den 19.! Herregud … Atter en gang er jeg kake ved dagens slutt. Nå må jeg snart lære meg en rasjonell arbeidsmetode», heter det i dagboken.[18] Mette trår til og hjelper ham: Hun oversetter til prosa, Bjerke gjendikter til femfotete jamber. Den 13. januar får han vite at fristen er utsatt til 25.: «Skal jeg klare dette, må jeg arbeide på en ganske annen måte con amore; jeg må stole mer på min improvisatoriske evne, kjøre videre så fort remmer og tøy kan holde, og heller finpusse sluttgjennomgåelsen», formaner han seg selv. Nå er det alvor. Han begynner å notere noe som kan kalles rundetider i dagboken:

15. Sommernattsdrøm om natten – og om dagen. Oversettelsen virker nå riktig fin, men tempoet er ennå for smått. Blir ferdig med 1. akt og bryter sammen i eksplosiv søvn ved 8–9-tiden om kvelden. (Jeg har omdøpt «En sommernattsdrøm» til «Et vinterdagsmareritt»).

16. Arbeider videre, dag og natt. Resultatet blir bra – men fortere, fortere! Fra og med i morgen må jeg oppta sidestatistikk – og slå rekorden hver dag. (…)

17. 17.–25. Praktisk talt uavbrutt arbeide med Sommernattsdrømmen, som blir avsluttet like før midnatt til 26. jan. – efter en fantastisk maraton-innspurt: med kjempeassisistanse av Mette arbeider jeg 32 timer i strekk uten søvn. Mette har hjulpet meg fenomenalt også de andre dagene, og resultatet blir at jeg klarte å gjøre meg ferdig til avtalt tid. Jeg tror denne oversettelsen er det beste gjendiktningsarbeide jeg hittil har prestert – bedre enn «Tartuffe». (…)

26. Sover godt ut efter maraton-prestasjonen, efter først å ha finpusset sluttscenen.

Skuespillet hadde Bjerke – med god hjelp fra Mette – gjendiktet på omkring én måned. Kraftprestasjonen satte sine spor. I dagboken for 27. januar har han notert: «Bytur. Riksmålsforbundet, Aschehoug osv. Stadig utslitt efter maratonløpet, og når jeg sover har jeg shakespearske ordmareritt: 'If you repent, repent to this extent, but do extent if you repent repent' og i den stil.»[19]

Bjerke satte sin ære i å gjengi Shakespeares tilsynelatende umulige ordspill på norsk. I essayet «Om gjendiktning av Shakespeare» gir Bjerke selv flere eksempler på sin metode. Et av dem er hentet fra En sommernattsdrøm der Shakespeare spiller på homonymene lie (ligge) og lie (lyve). Lysander og Hermia skal finne seg et sovested i skogen:

Lysander vil ligge ved sin elskedes side; men Hermia vegrer seg på vegne av sin jomfrudom. Han bedyrer sine gode hensikter og prøver å overbevise henne med et dobbelt ordspill:

Oh, take the sense, sweet of my innonence!
Then by your side no bed-room me deny,
For lying so, Hermia, I do not lie.

Atter en gang må gjendikteren legge vekk ordboken og isteden lytte til et renessansepar som nattvandrer i Nordmarka:

Du misforstår meg rent. Forstå meg rent!
Så del din seng med meg som med en bror,
og skjønt jeg ligger, står jeg på mitt ord.

I samme essay utdyper Bjerke sitt syn på gjendikterens oppgave:

I mange oversatte bøker støter vi på fotnoten: «Uoversettelig ordspill. O.a.» Og i filologisk forstand har O. utvilsomt rett i sin a. Men filologi alene kan ikke formidle diktning fra sprog til sprog. Den fotnoten uttrykker en trist resignasjon: oversetteren har kapitulert overfor en oppgave som burde ha kalt på hans evner som gjendikter. Nettopp overføringen av ordspill til et nytt sprog illustrerer på en utmerket måte hva gjendiktning vil si. (…) Når det gjelder Shakespeare, nytter det ikke å komme med den velbrukte fotnoten; praktisk talt hele En sommernattsdrøm måtte i så fall karakteriseres som 'uoversettelig ordspill'.[20]

Musikal mot læreboknormalen
I 1959 gjendiktet Bjerke musikalen My Fair Lady, Alan Jay Lerners bearbeidelse av George Bernhard Shaws Pygmalion. Stykket ble i Bjerkes hender til et innlegg i språkdebatten. Eliza Doolittle snakker vikamål; professor Higgins lærer henne det «dannede talespråket» som etter Bjerkes mening riksmålet representerer. Men ikke bare det; den viktigste kampen André Bjerke og Riksmålsforbundet førte, var mot den nye samnorske læreboknormalen. Den førte til at eldre norsk lyrikk ble rettet i barnas lesebøker, noe som i verste fall kunne gjøre store deler av norsk litteratur utilgjengelig for den oppvoksende slekt, ifølge Riksmålsforbundet. Bjerke hisset opp samnorskfolket ved å gjengi de to linjene «This is what the British population / Calls an element'ry education» med «Her i landet kalles denne talen / for den nye læreboknormalen».

My Fair Lady hadde premiere i Folketeatrets sal i januar 1960 med Mona Hofland, Georg Løkkeberg og Henki Kolstad i de viktigste rollene. Det ble en av de største teatersuksesser i Norge. Da stykket ble tatt av plakaten før ferien 2. juli, hadde det vært spilt 182 ganger. Vel 200 000 hadde sett det.[21]

Veddemål om vers
Bjerkes gjendiktninger av fransk dramatikk er mer omfattende enn lyrikken, og besto blant annet i verk av 1600-tallets to store dramatikere. Av Molière gjendiktet han komediene Misantropen (1956), Den innbildt syke (1961), Tartuffe (1963) og Den gjerrige (1974), av Jean Racine tragedien Britannicus (1970). Misantropen ble utført for Radioteatret og innbragte ham Bastianprisen.

Ikke alle var like begeistret for Bjerkes gjendiktninger. Fire år etter utgivelsen av Britannicus, nærmere bestemt lørdag 23. mars 1974, brakte Morgenbladet et langt intervju med cand.mag. Kjell Olaf Jensen. Den senere prisbelønnede oversetter, litteraturkritiker og menneskerettighetsforkjemper hadde påkalt avisens interesse fordi han «ikke var representativ for ungdommen»: Han var opptatt av lyrikk og arbeidet med en magisteroppgave om Victor Hugos diktning. Et av spørsmålene avisen stilte var om han kunne nevne noen kjente lyrikere han ikke kunne noe med: «André Bjerke», svarte Jensen. «Han er skrekkelig! Fryktelig arrogant, smaker liksom på ordene, behersker ikke formen og har haltende rim. Hans oversettelse av Britannicus, f.eks., fikk mange til å vri seg.»

Bjerke tok hansken opp og foreslo i Morgenbladet den følgende mandagen at de skulle inngå et veddemål: For hvert haltende eller falskt rim Jensen fant, skulle han få hundre kroner av Bjerke. Som oppmann foreslo Bjerke Hallvard Lie, forfatter av Norsk verslære (1967). Jensen mottok utfordringen med glede, kunne han fortelle avisen et par dager senere. Han tilføyde: «Dokumentasjon og regning på kr. 19 800 vil bli oversendt André Bjerke.»

28. mars meldte Morgenbladet: Telefon fra André Bjerke på morgenkvisten, med ny utfordring til Kjell Olaf Jensen, som i gårsdagens avis ville oversende Bjerke en regning på kr. 19.800. Dvs. 198 haltende rim å betale med kr. 100 pr. stk.

Den beskutte lyriker mener at Jensen ikke slik kan duellere risikofritt, men foreslår ham å betale en mulkt med landets minste mynt-enhet, dvs. 5 øre for hvert bomskudd. 198 bomskudd skulle da beløpe seg til kr. 9,90.

André Bjerke meddeler at han har tiøringen klar og kan gi igjen på en tier.

Slik å måtte punge ut med landetes minste mynt som straff for tarvelighet i åndslivet, er en gammel engelsk skikk der en farthing er boten – en fjerdedels penny.

Samme dag kom også Dagbladet på banen og trykket et telefonintervju med Bjerke der han forteller om veddemålet og tilføyer: Nå må jo Jensen få mene hva han vil når det gjelder om et rimord er uheldig valgt eller ikke. Men om han synes jeg har brukt gloser han mener man ikke skal bruke i en Racine-gjendiktning er saken uvedkommende. Dette er en anklage mot det tekniske – og hvorvidt jeg har feilet på det området kan jo avgjøres.

Jensen trykket et åpent brev til Bjerke i Morgenbladet 29. mars. Det ble også sendt Bjerke privat, da med en liste over falske eller haltende rim. Jensen godtok at Halvard Lie skulle være dommer, men ville ha Asbjørn Aarnes med på laget. De haltende rimene som Jensen mente å påpeke var blant annet: «gjort det – borte, hjerte – vært det, Agrippina – ruin av, Agrippina – svin av, dum – Rom». Den viktigste passasjen i brevet er imidlertid denne: Jeg leste Deres uttalelser til Dagbladet av i dag; jeg godtar ikke Deres påstand om at sammenhengen ikke spiller noen rolle. Et rim som passer i en komedie, et barnerim eller en parodi, kan godt være direkte galt og uhyrlig i en tragedie – hvilket ansees fullstendig bevist av en ikke ukjent herre ved navn Johan Herman Wessel. Selvfølgelig har tragedien sin egen stil, hvilket nettopp de franske klassisister var mer klar over enn noen andre. Når De bryter stilen, ødelegger De tragedien og begår derfor en direkte feil. Når denne feil begås med rimet som hjelpemiddel, er rimet galt, falskt eller haltende – hva man kaller det, spiller mindre rolle. Det viser at De ikke behersker den form De foregir å skrive et verk i – eller gjendikte det i.

Jensens grunnleggende anklagepunkt var med andre ord at Bjerke hadde gjendiktet en tragedie til en komedie.

Endelig strek for debatten ble satt 8. mai med innlegg fra de to «oppmennene» i Morgenbladet. Hallvard Lie felte følgende dom: «Med min beste vilje har jeg ikke kunnet finne et eneste klanderverdig rim – isolert betraktet fra rimteknisk og vershistorisk synspunkt.» Men intet rim står uten kontekst: «Om André Bjerke har rimet godt eller mindre godt i sin Britannicus-oversettelse kan efter min mening ikke avgjøres uten på grunnlag av en inngående, fordomsfri stilistisk analyse av oversettelsen som helhet.» Uuttalt fikk Jensen et poeng, selv om Bjerke teknisk sett hadde rett.

«Det forekommer meg at filologen i denne sak, det er André Bjerke, han kan sitt fag», skrev Asbjørn Aarnes: Hvis det å være dikter, er å ha estetisk sans, må dikteren i denne sak være Kjell Olaf Jensen. Bjerke svarer på Jensens kritikk at hans bruk av rim og rytme er teknisk korrekt, og at det finnes belegg for den i norsk metrisk praksis. Jeg finner ingen grunn til å tvile på hans innsikt og dokumentasjon, og hvis det er alt Bjerke har å si til sitt forsvar, er han i sin fulle rett. Beskyldningen om «haltende» rim og rytme blir derfor å betrakte som uberettiget.

Men Aarnes ga Jensen rett i at oversettelsen forflatet tragedien.

«Faust – en bedrift»
Av tysk dramatikk er det bare Goethes Faust Bjerke gjendiktet – skjønt, «bare»? En av Bjerkes forgjengere som Faust-gjendikter, Kristen Gundelach, sa ifølge radiokåsøren Mentz Schulerud at ikke engang et helt liv er langt nok til å gjendikte Faust: Man må starte i sin brusende ungdom, modnes med verket – og først med alderdommens vishet kan man kanskje mestre siste del.[22]

André Bjerke leste Faust i sin «brusende ungdom», men selve gjendiktningsarbeidet startet ikke før i 1949. I anledning 200-årsjubileet for Goethes fødsel skulle tidsskriftet Spektrum ha et nummer om ham. Redaktøren, Ernst Sørensen, spurte om Bjerke kunne gjendikte en av åpningsscenene: «Prolog i himmelen». Arbeidet ga mersmak. Bjerke bestemte seg for å gjendikte hele verket. Men det tok tid før han virkelig kom i gang.

I februar 1957 søkte han Det Norske Akademi for Sprog og Litteratur om seks tusen kroner «til en norsk gjendiktning av Goethes Faust I. Fikk han summen, skulle han ha dramaet ferdig i løpet av året. Samme måned søkte Bjerke støtte fra Kirke- og undervisningsdepartementet om et arbeidsstipend «for å få ro til å gjendikte Goethes Faust».[23] Akademiet bevilget ham de seks tusen, Kulturdepartementet ga ham et stipend på fire tusen kroner.[24]

Først i august 1960 fortsatte Bjerke arbeidet: «Det går tregt, men over kneiken kommer jeg», noterte han i dagboken. Etter nye seks år kom Faust I. En tragedie ut som bind 8 i Det Norske Akademis klassikerbibliotek og forsynt med et omfattende noteverk, som Bjerke også var mester for. «André Bjerkes 'Faust' – en bedrift» skrev Carl Fredrik Engelstad i Aftenposten 7. juni 1966:

André Bjerkes oversettelse, eller gjendiktning er det vel riktigere å si, er frukten av et mange års arbeide med stoffet, og overhodet en fordypelse i og fortrolighet med Goethe som antagelig er nokså enestående blant norske forfattere idag (…) Om en anmelders ord overhodet har noen vekt: Skaff boken! Denne gjendiktningen av Faust I burde leses av alle her hjemme for hvem begrepet den europeiske kultur ennu har et innhold.

Ubeskjeden kapasitet
Bjerke hvilte ikke på sine laurbær. Umiddelbart etter at han hadde innlevert manuskriptet skrev han til Akademiet 9. april 1966: «Jeg tillater meg herved å foreslå at jeg efter utgivelsen av Faust I også gjendikter verkets annen del til Akademiets klassikerbibliotek. Jeg vil kunne ta fatt på arbeidet i sommer, og ha det ferdig i løpet av et år.»[25] Siden denne delen var dobbelt så stor som første del, ville han ha det dobbelte i honorar: 12 000 kroner. Han hvilte kanskje ikke, men hvordan kunne han tro at han skulle gjøre ferdig en dobbelt så stor og langt vanskeligere gjendiktning på noen måneder, når han hadde brukt 17 år på første del?

Foto: André Savik, ca. 1980, Wikimedia Commons

I 1972 ble Bjerke tildelt et reisestipend fra Norsk forfatter- og oversetterfond. I rapporten han skrev til fondet i 1974, heter det at pengene ble brukt til å reise til Dornach og se Faust i sin helhet. Han regner med å få ferdig Faust II i løpet av 1975. Arbeidet gikk åpenbart så bra at han forberedte en ny kjempeoversettelse. Rapporten avsluttes med en bemerkning om at han reiste videre til Roma: «Også italienske gjendiktninger står nemlig på mitt program, såsom Dantes 'Divina Commedia'.»[26] Bjerke hadde ikke nettopp beskjedne tanker om sin arbeidskapasitet.

25. mars 1981 var han bare vel halvveis i gjendiktningen av andre bind. Den dagen ble han rammet av slag, som lenket ham til rullestolen. Han ga seg ikke, men fortsatte arbeidet. Faust II utkom 1. november 1983. Bjerke hadde brukt 34 år på hele verket, 17 år på hver del. Samme år ble han utnevnt til ridder av St. Olavs orden. Goethe døde få måneder etter at Faust II gikk i trykken i 1832. Bjerke fikk se den ferdige oversettelsen, som kom i nytt opplag allerede etter et par måneder.

André Bjerke fikk et nytt slag i begynnelsen av januar 1985. Han døde 10. januar samme år.

Peter Normann Waage

Noter 
[1] Brevet ligger i André Bjerkes arkiv på Nasjonalbiblioteket: Ms.fol. 4261 A.

[2] Ringdal og Holtet Larsen (1995), s. 119.

[3] Blant annet skrev Ejlert Bjerke en «Krigsdagbok» i krigens første år der hans holdning fremkommer glassklart. Heller ikke denne boken kom ut, men den ligger i hans arkiv på Nasjonalbiblioteket. Hele sakskomplekset er behandlet i Waage (2018), s. 32–33 og s. 182–197.

[4] Brev til Alex Brinchmann av 4/10 1945. Ms.fol. 4647. Ubehandlet, eske 1 (omslag: «Papirer angående æresretten»).

[5] Runeberg (1944), s. 283.

[6] Ibid, s. 15.

[7] Dahl og Solhjell (2013), s. 10–11.

[8]  Ms. fol. 4647.

[9] Jeg følger i alt vesentlig et nærmere 40-siders udatert manuskript forfattet av Ejlert Bjerke med tittelen «Rettsmentaliteten holder fellesferie» i gjennomgangen av æresretten og familien Bjerke. Ms. fol 4647.

[10] Se brev.

[11] Ibid.

[12] Samtale med Henny Moan 7. januar 2014 og med Inger Steen 29. oktober 2013.

[13] Parmann (red.) (1982), s. 223–229.

[14] Bjerke (1970), s. 80.

[15] Smidt (1994), s. 5.

[16] Ibid, s. 47.

[17] Ibid, s. 189.

[18] Ms. fol. 4261 C:10.

[19] Ms. fol. 4261 C:10

[20] Bjerke (1978), s. 8.

[21] Aftenposten, 2. juli 1960.

[22] NRK radio, 27. desember 1982.

[23] Ms. fol. 4261 A.

[24] Ms. fol. 4261 C:16.

[25] Ms. fol. 4261 A.

[26] Ms. fol. 4261 A.