Foto: Cappelen Damm

Georg Johannesen var poet, essayist, romanforfatter, oversetter, politiker, billedkunstner og Norges første professor i retorikk. Selv om Johannesen er særlig anerkjent for sine egne dikt, er også enkelte av hans gjendiktninger å regne som sentrale verk i moderne norsk litteratur. Det gjelder ikke minst gjendiktningen av kinesiske Tu Fu (712–770), samt av Bertolt Brechts poesi.

Nest etter Tu Fu og Brecht er Po-Chu-I[1] (772–846) den poeten Johannesen har publisert flest gjendiktninger av. Dette til tross for at han overhodet ikke kunne kinesisk. Uten å publisere dem gjorde Johannesen også en rekke oversettelser av kinesiske Li Po (701–762), og hadde helt til det siste planer om en hel bok med dikt av Li Po.[2]

Hvordan oversetter man fra et språk man ikke kan? Johannesen ga aldri noe tydelig svar på hvordan han gjorde det. Han oppga at han baserte seg på oversettelser til språk han kjente (skandinaviske språk, tysk og engelsk), uten at han dermed kopierte dem. Snarere bærer mange av Johannesens oversettelser preg av radikalt fri gjendiktning, så fri at det må være rimelig å spørre om han tok tilstrekkelig hensyn til originalen. På slike spørsmål kunne Johannesen svare, slik han skriver i etterordet til sin Tu Fu-gjendiktning: «Med en dikter som levde for 1200 år siden, kan man gjøre hva man vil så sant man respekterer ham.»

Biografisk skisse
Georg Johannesen ble født midt i Bergen by. Faren var først kjemiingeniør, deretter sjåførlærer og til sist loddselger. Moren kom fra strilelandet, og var hele livet en dypt troende kristen. Foreldrene flyttet tidlig fra hverandre, og moren ble hovedforsørger for sine fire barn. Johannesen vokste opp under økonomisk vanskelige kår.

Johannesen tok examen artium ved Bergen katedralskole i 1949. Etter gymnaset nektet han å utføre verneplikten, og tilbrakte ti måneder i fengsel som disiplinærstraff. I 1954 flyttet Johannesen til Oslo, der han studerte historie, engelsk og norsk. I 1957 debuterte han med romanen Høst i mars. Tre år senere tok han magistergraden i litteraturhistorie på avhandlingen «Vårmotivet og Olaf Bull».

Fra 1960 til 1963 var Johannesen gymnasielærer, og i de neste seks årene frilans forfatter og skribent. Fra 1967 til 1971 satt han i bystyret i Oslo for Sosialistisk Folkeparti. I 1978 ble Johannesen universitetslektor ved Nordisk institutt ved Universitetet i Bergen, og to år senere førsteamanuensis samme sted, en stilling han hadde inntil han i 1988 ble statsstipendiat. I 1993 ble han midlertidig ansatt som førsteamanuensis II i retorikk med tilknytning til Senter for europeiske kulturstudier ved Universitetet i Bergen. I 1996 ble han samme sted utnevnt til professor II i retorikk.

Johannesen mottok i 1999 Halldis Moren Vesaas-prisen, og i 2000 Det Norske Akademi for Språk og Litteraturs Pris til minne om Thorleif Dahl.[3]

Fra Orientering til Nationaltheatret
Johannesen lot trykke en del diktoversettelser i Sosialistisk Folkepartis ukeavis Orientering på 1960-tallet. Blant disse var flere dikt av ungarske Attila József, som er gjenopptrykt i Johannesens artikkelsamling Om den norske tenkemåten (1975). I denne boka finnes også hans gjendiktning av Paul Celans «Dødsfuge» fra 1962, trykket som del av artikkelen «Tre dikt», samt artikkelen «Olav H. Hauge og Bertolt Brecht. Korte kommentarer til to oversettelser».

I 1964 oversatte Johannesen teaterstykket Stedfortrederen av den tyske dramatikeren Rolf Hochhuth, om pave Pius XIIs passive aksept av jødeutryddelsene under verdenskrigen. Boka ble utgitt som del av VERDENS UNGE, Cappelens «grønne serie». Ifølge Johannesen var han på dette tidspunktet den tredje eller fjerde på listen over hvem man spurte hvis man ville ha oversatt krevende dramatekster fra tysk til bokmål – etter André Bjerke, Inger Hagerup og Jens Bjørneboe.[4]

En passasje fra Hochhuth-oversettelsen, ifølge Johannesen «gjort pornografisk, og bedre enn originalen»,[5] finnes også gjengitt i hans egen utgivelse Om den norske skrivemåten (1981). Her heter det blant annet:

Tre folkeslags ånder gynger nå fritt
rundt som en hvit protoplasme
da Madeleine på sitt yndige ritt
endelig fikk sin orgasme.

Det er noe umiskjennelig johannesensk med det verset, ikke minst i kombinasjonen av det høye (fremmedordet «protoplasme» og det høviske uttrykket «sitt yndige ritt») og det lave (som i punchlinen «orgasme»). Til sammenlikning er originalen betraktelig mer nøktern:

Befeuert vom Genius dreier Nationen,
im Crescendo wirbelnder Lust,
riß mich’s empor in kalte Visionen,
Madeleine sank auf meine Brust …

I Om den norske skrivemåten finner vi også gjendiktninger av to dikt av Po-Chu-I og ett av Li Ho (ca. 790–816) – det siste dukker opp igjen i endret versjon som det siste diktet i Ars vivendi (1999).

I 1964 gjendiktet Johannesen også Unntagelsen og regelen av Bertolt Brecht, for oppføring i fjernsynsteateret samme år. Dette stykket ble utgitt i bokform i 1974, som del av Brecht-utgivelsen Lærestykker, redigert av Peter Haars. Stykket ble oppført på Nationaltheatret i 1974–75. Johannesen skal også ha stått bak mange av oversettelsene som ble benyttet av det norske Brecht-ensemblet.[6]

I 1968 kom både Tu Fu og 100 dikt. Bertolt Brecht i norsk gjendiktning ved Georg Johannesen, samt Brechts Kalenderhistorier, der hver fortelling er brutt av et dikt, i alt åtte, som samtlige også finnes i 100 dikt. De hundre diktene finnes alle i Lyrikkbokklubbens utgivelse Brecht på norsk (1999).

I 1971 gjendiktet Johannesen Bakkantinnene av Evripides for oppsetning på Nationaltheatret, selv om han kunne svært lite gresk. Denne gjendiktningen har aldri blitt utgitt i bokform. For Nationaltheatret hadde Johannesen tre år tidligere skrevet dramaet Kassandra. Han oppgir at han i dette stykket låner og siterer fra, eller alluderer til «Bibelen, Luther, Shakespeare, Brorson, Blake, folkeviser og amerikansk visesang [...] Homer, Tyrtaios, Thukydid, Aristofanes, Aiskhylos og Evripides», i tillegg til «hovedkilden [...] Aristofanes’ Froskene».[7]

Tre eksempler
Flere steder innrømmer Johannesen at gjendiktningene hans er basert på sekundære kilder. Eksempelvis gjengis den førsokratiske filosofen Heraklit i Moralske tekster (1994) «fritt etter Egil A. Wyllers oversettelser». I samme bok finnes den greske filosofen Epikurs «Firefingerregel» med undertittelen «variant».

La oss se nærmere på tre eksempler på Johannesens idiosynkratiske gjendiktningspraksis.

(1) I Tu Fu holder Johannesen seg til en gjennomgående nøktern stil, som i dette korte diktet:

GRENSEN
Vi tar fra dem de hardeste buene og de lengste spydene
Vi dreper hestene først for vi dreper helst offiserer
Vi slåss til vi når grensen som skal holdes
Vi setter grense for hvor mange som skal drepes
Vi utsletter ikke fienden: vi bare seirer

I etterordet til Tu Fu-gjendiktningen skriver Johannesen at Arthur Waley og Ezra Pound er «noen av de fineste vestlige oversetterne av kinesisk lyrikk». I Cathay fra 1915 hadde Pound, uten å beherske språket, gjendiktet klassiske kinesiske dikt på en tilsvarende måte som Johannesen her – parataktisk og uten jålete ornamentikk. Med sine gjendiktninger «skapte» Pound ifølge T. S. Eliot kinesisk poesi «slik vi kjenner den i dag». Pound ble et ikon for modernistiske oversettere, deriblant Johannesen. Spørsmålet blir om ikke Johannesen i for stor grad etteraper Pound, og dermed abonnerer på en spesifikt vestlig form for kinesisk lyrikk, fjernt fra originalen. Sinologen Christina Hellmann ga riktignok en positiv vurdering av Johannesens Tu Fu i tidsskriftet Basars temanummer om oversettelse fra 1980, og motsvarende en negativ vurdering av Arne Dørumsgaards gjendiktninger fra kinesisk. Johannesen satt selv i redaksjonen for tidsskriftet.

(2) I Draumkvede 1993, tre essays om norsk folkedikting, har Johannesen gjendiktet en passasje fra Hamlet. Hamlets far går igjen tre julenetter på rad, og vakten Marcellus hvisker:[8]

Nokken seiar at alltids nor sesongen kommar
Då Frelsaren Vår bler jebursdagsfeirit:
Ottefuglene syngar hele natten lang
Og då seiar vi: Ikkje itt gjenferd kan gå rundt!
De nettene jer helsebot, ingen ond planet slår!
Elveblest blåsar bort, heksar er uten trollmakt!
Så helligt og så nådigt er det på den tid ...

Språket er arkaisk bergensk. «Det er et sånt språk som er Shakespeares språk», kunngjorde Johannesen.[9] Under dette kan man ane en motstand mot den ellers mye hyllede André Bjerkes gjendiktninger av Shakespeare til lettfattelig klingende riksmål. Johannesen understreket videre at han mener at folkesangen «Draumkvedet» er samtidig med Shakespeare, ikke med Snorre eller Dante, som det tradisjonelt har blitt hevdet.

(3) I etterordet til Johannesens satiriske bok Romanen om Mongstad (1990) har Prosperos sang fra Shakespeares Stormen (1611) blitt en norsk travesti:[10]

Våre reveljer er nå slutt.
Disse våre romanfigurer var – som jeg sa dere på forhånd –
alle ånder, og er blitt molekylknust
til luft med høyt flytepunkt,
til tynn og edel gass av mange sjelers summing,
uten sang, uten duft, uten ord,
bare støy, stank og smell.

Og, som den baseløse fabrikk av denne visjon
skal tåkeskytoppete templer og geologiske palasser
alvorlige oljetårn, vårt Fastlands-Norge,
ja, det havrunde Norge selv, vår Grobus’ globus,
D(et) N(orske) A(rbeiderparti), D(en) N(orske) A(rv),
D(et) N(orske) A(lt) forsvinne
fordampe og fordufte i hule kulespeil
og som i et ombygd oljeraffineri
bli til kompakte tomrom.

Jamfør Shakespeares monolog:

Our revels are now ended. These our actors,
As I foretold you, were all thin spirits and
Are melted into air, into thin air
And, like the baseless fabric of this vision,
The cloud-capp’d towers, the gorgeous palaces,
The solemn temples, the great globe itself,
Yea, all which we inherit, shall dissolve
And, like this insubstantial pageant faded,
Leave not a rack behind.

Det er påfallende hvordan Johannesen her «oversetter» Shakespeares engelsk med noe det er fristende å kalle en dum eller tåpelig bokstavelighet: revels blir «reveljer», the baseless fabric blir «den baseløse fabrikk». Poenget er neppe å latterliggjøre den britiske renessansedramatikeren – snarere å latterliggjøre Olje-Norges bruk av litterære navn på oljefelter og plattformer i Nordsjøen.

Oversettelse i Johannesens egne verker
Det siste intervjuet gjort med Georg Johannesen før han døde dreide seg om nettopp oversettelse. Her kunngjorde han blant annet at «[a]lt jeg har skrevet er oversettelser».[11] Det er typisk for Johannesen som oversetter og forfatter at han ikke later til å operere med noen streng grense mellom hva som er «eget» og hva som er «lånt». I tråd med det som i den litterære tradisjonen kalles imitatio, det vil si etterlikningen av eksemplariske forbilder, er også Johannesens «egne» tekster ofte modellert over spesifikke tekstlige forelegg.

Forordet til Simons bok (1980), den tredje og siste av Johannesens såkalte Bibel-bøker eller Kongebøker, alle modellert over kongebøkene i Det gamle testamentet, er nærmest et programskrift for hans ideer om oversettelse spesielt og litterær tradering mer generelt. Innledningsvis skriver Johannesen at han nekter å gi leseren en forklaring av verket i forordet, fordi forklaringen ville være en slags oversettelse, og fordi en oversettelse «i virkeligheten [ville] være et rent fantasiprodukt eller diktverk fra min side».[12] Formuleringen indikerer at motsetningen mellom oversettelse og diktning slett ikke var åpenbar for Johannesen.

Videre viser Johannesen hvordan han i Simons bok bedriver «mer eller mindre utbroderte avskrifter og fortolkninger av østasiatiske visdomsbøker og egyptiske krigsbrev fra ca. 1980 f. Kristus».[13] Med henvisning til «bibelstedene» i verket oppgir han kilder som Konfutses I Ching og hans elevers Regelbok, de tre synoptiske evangeliene, den buddhistiske Trekurvboken (Pali kanon), og det hinduistiske lærediktet Bhagavad Gita. I tillegg kommer «en del håndbøker, aviser, medlemslister, telefonkatalogens kartongsider, Tandbergs Romleksikon [...], Rutebok for Jotunheimen [...], arkeologiske leksika, eventyr, sagn, innskriftlitteratur, ved siden av den undervurderte og rikt utbredte krigslitteraturen fra Egypt og Hellas fram til avslutningen av den tysk-russiske krig (1933–45)».[14] Videre har Marco Polo, personregisteret i Mormons bok, og lyrikere som Olaf Bull og peruanske César Vallejo «avgitt enkelte avsnitt». Johannesens «egne» verker var i realiteten hybrider av tradering, oversettelse og diktning.

Johannesens diktsamlinger inneholder flere eksempler på gjendiktninger der foreleggene er eksplisitte:

* «Rampegutten (Etter Blake)» og «De onde tidene. En samtale» i Dikt 1959 (1959). Sistnevnte dikt fikk i Dikt i samling tilføyd en parentes: «(Etter Brecht)».

* Den siste av syv seksjoner i Ars moriendi eller de syv dødsmåter (1965), «Læreuke», korresponderer i diktsamlingens korrespondansesystem med dødssynden misunnelse, og består utelukkende av gjendiktninger: av Konfutse, Sapfo, Palladas, William Blake, og Brecht ganger tre.

* «Kongebønn» i Nye dikt (1966) er basert på en korsang fra Alcestis av Evripides, og diktsamlingen ender med to dikt av Tu Fu, «Krigshjulene» og «Jadeblomstslottet» (som – med enkelte mindre typografiske endringer – også er tatt med i den senere Tu Fu-utgivelsen), samt et dikt med tittelen «Li Po».

* I Ars vivendi (1999) finnes et dikt som foregir å være inspirert av den amerikanske erkemodernisten Ezra Pound – men i Pounds samlede poetiske korpus finnes det ikke noe dikt som minner synderlig om dette. At Johannesen likevel oppgir at diktet er «etter Ezra Pound» er symptomatisk for de maksimale friheter han tok seg som oversetter.

* I billigutgaven av Johannesens Dikt i samling (2004) finnes det samlet en del løse dikt, publisert forskjellige steder, blant annet i Johannesens essaybøker, deriblant gjendiktninger, av Po Chu-I, Solon, Palladas, Orlando Gibbons, et Tu Fu-dikt som ikke finnes i Tu Fu-utgivelsen, samt et dikt med tittelen «Cesar Vallejo». I tillegg til disse finnes et interessant kasus av et dikt, opprinnelig trykket i essaysamlingen Nytt om Ibsen og andre essays (2003). Her gjendikter Johannesen en passasje fra Lukrets’ De rerum natura fra første århundre f.Kr:

INTET ALTSÅ Å DØ 

INTET ALTSÅ Å DØ: DET SKREMMER IKKE OSS
SOM VET AT KROPP OG SJEL ER AV SAMME STOFF
SIDEN VI IKKE LED FØR VI BLE FØDT
IKKE FALT UNDER FØRSTE VERDENSKRIG
ELLER HAR OPPLEVD FLYSTYRT OG JORDSKJELV OG PEST
ELLER BLE PINT I HJEL AV NAPALM ELLER GESTAPO
ALT DETTE ER FOR OSS HISTORIER OG SAGN OG EVENTYR
DERFOR ER INGEN SMERTE MER MULIG OG INGEN SORG
NÅR KROPP OG SJEL IGJEN ER BLITT TIL ATOMER
OM HAVET DRUKNER HIMMELEN: HVA ANGÅR DET OSS?
OM JORDEN FORSVINNER OG SOLEN ALDRI MER LYSER
KAN INGENTING SKADE OSS SOM ALT ER TILINTETGJORT

Sammenlikn med Trygve Sparres oversettelse av samme passasje i Om tingenes natur (1978):[15]

Intet betyr da døden for oss, den skremmer oss ikke,
nu når vi vet at ved den vil også vår sjel gå til grunne;
og som vi ikke led ondt i de fjerne fortidens dager,
dengang kartagernes hær fra hvert et hold gikk til angrep,
dengang all verdens krets gav gjenlyd av krigernes våpen,
jorden rystet og skalv under himmelens høyeste hvelving,
og det var uråd å spå hvilken part ville seire i striden,
sikre seg makt på land og på hav og bli jorderiks hersker –
så óg når vi ikke lenger er til, når kroppen og sjelen
skilles for godt – de to, som til sammen gjør at vi lever –
intet vil da kunne ramme oss, vi som ingensteds finnes,
intet ha makt til å røre vårt bryst, nei, ikke om jorden
helt ble oppslukt av hav, om havet forentes med himlen.

Foto: Wikimedia Commons

Innledningen kan tyde på at Johannesen har tatt utgangspunkt i, eller i hvert fall forholdt seg til, Sparres versjon. Men etter hvert erstatter Johannesen de historiske eksemplene Lukrets henter fra punerkrigene med første og andre verdenskrig og Vietnamkrigen. Denne voldsomme aktualiseringen er ikke minst karakteristisk for den sene Johannesen som gjendikter. En betydelig dikterisk frihet viser seg også i linjen «ALT DETTE ER FOR OSS HISTORIER OG SAGN OG EVENTYR», som ikke har noen parallell hos Sparre. En slik «postmoderne» påstand ville da heller ikke være å vente å finne hos en poet fra Lukrets’ tid. Johannesen tok seg neppe slike friheter for moro skyld. Snarere opplevde han det som nødvendig å (post)modernisere dikterne fra Vestens klassiske kanon på denne måten. Selv skrev Johannesen i 1993: «Ting som ikke kan skje i Oslo 3 kan ikke oversettes til språket i Oslo».[16] Denne parodisk-historistiske sentensen oppsummerer godt Johannesens syn på språk og kultur. På samme tid understreker den at Oslo sentrum i Johannesens perspektiv er en verdensfjern boble.

Det er fristende å konkludere med at Georg Johannesens gjendiktningspraksis utspiller seg på et ubestemmelig eller beint fram schizofrent sted mellom oversettelse og diktning.

Espen Grønlie

Noter

[1] Navnet blir gjengitt i ulike ortografiske varianter ulike steder i Johannesens verk.

[2] Johannesen i samtale med Espen Grønlie, sommeren 2005.

[3] Kilde for denne biografiske fremstillingen er Østerberg (1996) og Andersen, Fafner og Johannesen (1996). Se også Toril Brekkes artikkel om Johannesen i Norsk biografisk leksikon.

[4] Grønlie, «– Jeg oversetter for å lære meg norsk. Intervju med Georg Johannesen», Vagant 3/2015.

[5] Johannesen i samtale med Espen Grønlie, sommeren 2005.

[6] Mjøset (2001).

[7] Johannesen (1993a), s. 229.

[8] Johannesen (1993b). Draumkvede 1993, s. 18.

[9] I «– Jeg oversetter for å lære meg norsk. Intervju med Georg Johannesen».

[10]Johannesen (1989), Romanen om Mongstad, s. 345–346.

[11] I «– Jeg oversetter for å lære meg norsk. Intervju med Georg Johannesen».

[12] Johannesen (1980), Simons bok, s. 7.

[13] Ibid.

[14] Op.cit., s. 10.

[15] Lucrets / Sparre (overs.) (1978).

[16] Johannesen (1993), «Om Kassandra (1967)», s. 234.