Foto: Privat
Niels Magnus Bugge var kritiker og oversetter. Som oversetter var Bugge aktiv fra slutten av 1960-årene, men mest produktiv på 1980- og 90-tallet, da 27 av hans til sammen 35 titler kom ut. Han oversatte mest fra svensk og tysk, og herfra kom nok de litterært sett mest interessante oversettelsene. Fra engelsk kom et knippe bøker av ulik sjanger: noen klassiske romaner, noe fantasy-preget litteratur og noen sekundæroversettelser av faglitterær karakter. Bugge oversatte skjønnlitteratur, essayistikk, sakprosa, faglitteratur og populærlitteratur. Han skrev aldri noe om oversetterfaglige spørsmål, og det er ikke kjent at han på annen måte ytret seg om det å oversette. Bugge oppfattet seg først og fremst som en fri intellektuell, litteratur- og kulturkritiker, og oversettervirksomheten må forstås som en del av hans samlede produksjon som profesjonell og personlig engasjert skribent.
Niels Magnus Bugge kom fra et liberalt, borgerlig miljø i Tønsberg. Faren, Niels Ronald Bugge, drev et tradisjonsrikt hvalfangstrederi og moren Elsa, f. Bergengren, kom fra et velstående industrimiljø i den svenske byen Borås. Som eldst av fire barn, hvorav tre gutter, var han tidlig bestemt på ikke å gå inn i rederiet. I stedet studerte han historie og litteraturvitenskap ved Universitetet i Uppsala, og avla senere en eksamen i kristendomskunnskap ved Universitetet i Oslo. På den måten oppnådde han den svenske universitetsgraden fil.mag. Hans tilknytning til Sverige ble styrket gjennom ekteskapet med den svenske journalisten Patricia Pyk. Ekteparet bosatte seg i Oslo og fikk sønnen Niels Andreas. De ble imidlertid skilt, og Bugge giftet seg senere med journalisten Ragnhild Slåttelid, en kollega fra tiden i Morgenbladet, og kanskje den enkeltperson som må få mest ære for hans stigende engasjement på miljøområdet. De levde i et barnløst ekteskap på Hellvik, på østkysten av Nesodden, resten av hans liv.
Kulturkritiker
Det meste av sitt voksne liv viet Bugge til litteraturkritikk og litterær journalistikk i Morgenbladet fra begynnelsen av 1960-årene. Først var han fast ansatt i avisen, senere noe løsere tilknyttet som litteraturkritiker med den legendariske major Chr. Christensen som sjefredaktør og den profilerte Erik Egeland som kulturredaktør. Han skapte seg et ry som kritisk og inspirerende litteraturformidler med store kunnskaper om sentrale forfatterskap i verdenslitteraturen, og han bidro til en skape en norsk leserkrets for en rekke forfatterskap. De fleste var utenlandske, og noen ble presentert for norske lesere basert på originalutgaver. Ved siden av forfattere fra det tyskspråklige området, var han fortrolig med den svenske proletarlitteraturen til forfattere som Ivar LO-Johansson, Stig Dagerman, Lars Ahlin og andre. Også bøker fra samtidslitteraturen ble omtalt og senere oversatt. Russiske klassikere som Leo Tolstoj og Fjodor Dostojevskij var en del av den litterære ryggraden hans, og stor betydning hadde også filosofen Vladimir Solovjov. Også nyere amerikansk litteratur fra mellom- og etterkrigstiden, i særklasse forfatteren Saul Bellow, betydde mye for ham. Det samme gjorde polakken og Nobelpris-vinneren Czesław Miłosz’ essays og beretninger om det totalitære. Mange av hans litterære essays og litterære journalistikk kretset om disse forfatterskapene i aviser og tidsskrifter.
Oversettervirksomheten og de for- og etterord han skrev, var en aktivitet som også bragte ham i fruktbar nærkontakt med de litterære tekstene, og det er nærliggende å betrakte hans virke som oversetter som uttrykk for et overordnet ønske om å formidle kunnskaper om og kjærlighet til litteratur. I dette perspektivet kan oversettelsene forstås som del av et større vekselbruk, men kritikken og egen skribentvirksomhet var likevel alltid det primære for ham. Hans pragmatiske, men selvsagt på ingen måte nonsjalante forhold til oversettelsene sine, innebar at de under tiden også kunne være rent økonomisk motivert. Ikke minst gjaldt dette da hans profesjonelle tilknytning til Morgenbladet ble svakere utover i 1980-årene.
Grunnleggende var han opptatt av å formidle kunnskap om forfattere og forfatterskap. Bugges sterkeste litterære impulser kom fra brede idépregete forfatterskap fra det tysk/østerrikske området fra slutten av 1800-tallet og frem til tidlig etterkrigstid. Forfallslitteratur, med skildringer av vekst og fall innenfor sosiale og politiske miljøer, formidlet innsikt i åndstyper, idéstrømninger og kulturtradisjoner. Som intellektuell var han orientert mot idémessige, metafysiske problemstillinger, sosialfilosofi, økofilosofi og en udogmatisk antroposofi.
En nærliggende karakteristikk kunne være verdikonservativ, skjønt dette treffer likevel ikke helt. Bugges uavhengige og kritiske intellekt og temperament gjorde ham til en opprører mot mye av sin samtids tankegods. Den formen for konservatisme som for eksempel ble forfektet i et parti som Høyre, sto ham fjernt, mens han hadde stor sans for miljøforkjemper Erik Dammanns ideer, Hjalmar Hegges økofilosofi og Aasmund Brynildsens forfatterskap, på samme måte som sykdom, død og dødspleie hos Tolstoj kunne engasjere ham sterkt.
Tysk litteratur
Etter å ha gjort en sekundæroversettelse av Jorge Luis Borges og Delia Ingenieros’ bok om den norrøne litteraturen i 1969, oversatte han Hermann Brochs verk De skyldløse sammen med Sverre Dahl i 1975. Nå var det riktignok Kjell Askildsen som må sies å ha introdusert Brochs forfatterskap i Norge gjennom sine oversettelser av den store trilogien Søvngjengerne (1968–69), men Brochs kulturfilosofiske samfunnsanalyser og skildring av tidens verdi- og personlighetsoppløsning i årene før og etter første verdenskrig, appellerte til Bugge på flere plan, og Broch ble senere gjenstand for essays og kritikk i presse og tidsskrifter.
Robert Musil kom til å innta en liknende rolle for Bugge, men der Broch var sosialpsykolog, var Musil for Bugge en ikke-dogmatisk mystiker og en av det 19. århundres store romanfornyere. Det var imidlertid Ole Michael Selberg som gjennom den første oversettelsen av Mannen uten egenskaper (1990–93) gjorde norske lesere kjent med dette store og banebrytende forfatterskapet. Da Bugges oversettelse av Musils fortellinger Tre kvinner – med et fyldig forord fra oversetterens hånd – kom ut på Solum i 1995, fikk norske lesere en noe enklere tilgang til Musils forfatterskap og problemstillinger. Bugge hadde sans for Musils besværlige reise gjennom sin samtids mangfold av konkurrerende ideologier og tankeretninger og hans aldri hvilende, men ofte feilslåtte forsøk på å etablere en religiøs basis i sitt liv.
Med Ernst Jüngers bok Glassbiene, utgitt i Gyldendals Lanterne-serie i 1979, oversatte Bugge en fortelling skrevet av enda en essayistisk idédikter fra samme tidsrom. Han hadde i tillegg vært svært politisk kontroversiell i samtiden som følge av sin krigsforherligende filosofi. Denne oversettelsen var utstyrt med et meget fyldig etterord, men Jünger fremsto likevel mest som en utdatert eksentriker.
Elias Canettis to sentrale bøker Forblindelsen (1993) og Masse og makt (1995) er sterkt preget av freudianisme og forestillinger om det autoritære. Når vi legger til Joseph Roths Job (1977) – en roman som går tungt inn i jødiske problemstillinger, utfyller den bildet av Bugges betydelige bidrag som oversetter av sentraleuropeiske, tyskspråklige idéromaner. Østerrikeren Alfred Kubin – mest kjent som billedkunstner – var noe eldre enn Canetti og Roth, og oversettelsen av teksten Den andre siden fra 1980 behandlet estetiske og kunstfaglige spørsmål som også opptok Bugge som kritiker og essayist.
Oversettelser fra svensk
Det er en klar sammenheng mellom Bugges litterære interesser, og de titlene han oversatte og formidlet fra tysk. Derimot kan kanskje noen av oversettelsene fra svensk fremstå i et litt ironisk lys. At han skulle bli den svenske kulturradikale kritiker og redaktør Olof Lagercrantz’ norske oversetter, kan virke overraskende. I Bugges Uppsala-periode sto nemlig Lagercrantz, som var mangeårig redaktør i Dagens Nyheter, på diametralt motsatt side i kulturlivet, og han representerte en kulturradikalisme som Bugge opponerte sterkt mot.
Likevel er det påfallende hvordan forfatter og oversetter finner hverandre på tross av ideologi i Lagercrantz’ store Strindberg-biografi (1980) og i den selvbiografiske teksten Min første krets (1983). Begge hadde de en grunnleggende felles innsikt i den svenske borgerligheten, og Bugge formidlet i sine norske oversettelser på en eminent måte mentalitet og psykologi i så vel Strindbergs verden som i Lagercrantz oppvekstmiljø uten å ty til svesismer. At akkurat Bugge fikk i oppdrag å oversette Strindberg-biografien i 1980, må vi antakelig tilskrive Gyldendals Gordon Hølmebakk og hans sikre teft for Bugges ekstraordinære forutsetninger innenfor den svenske kulturtradisjonen. Disse hadde han først fått inn med morsmelken, og dernest utdypet gjennom sine studier i Uppsala og selvfølgelig gjennom sitt ekteskap med Patricia.
Lagercrantz var en sentral sakprosaforfatter, og Bugge oversatte også hans essay om å lese Proust i 1993. Interessen for Strindberg – særlig i Sverige – fikk dessuten næring gjennom P.O. Enqvists bok om ham fra 1985, også den oversatt til norsk av Bugge. Andre romaner av Enqvist ble også oversatt i 1990-årene, og Bugges bidrag til norske leseres kjennskap til Strindberg ble avsluttet med den lange novellen Kranselag (Taklagsöl) som dokumenterer Strindbergs sterke inntrykk fra de litterært nyskapende 1890-årene. I morfinrus foregriper jeg-personen stream of consciousness-teknikken med sine indre monologer, og i sterkt konsentrert form rekapitulerer fortellingen sentrale trekk ved forfatterens liv. Den ble utgitt i Gyldendals Kolon-serie i 1979 og overføringen av den krevende teksten fra 1906 til norsk, viser oss Bugge som en svært følsom og språklig kompetent oversetter. Et eksempel på håndverket kunne hentes fra åpningen av Kranselag:
När konservatorn vaknade ur morfinslummern på tredje dygnet sedan olyckan, låg han i sin sängkammare förbunden efter operationen. Det första han urskildje var et rödt kors på en vit mantel, og strax lupo hans tankar kring korsfarare, frimurare, schweitzer-alper, absintbuteljer, fabriksmärken, engelska krigsflaggan, flottans signaler; men hans medfödda ordningssinne plågades av oredan i dessa föreställningar, och under en pinande tystnad fikk han slutligen fram: «Men schweitzarnes vapen är vitt kors på röd botten; det har alltså vänt sig baklänges …» Och av ansträngningen föll han åter i sin slummer, altjämt talande ut varje uppkommen föreställning i den febersjuke hjärnan.
Hos Bugge:
Da konservatoren våknet av morfinslummeren på det tredje døgnet efter ulykken, lå han bandasjert i sitt soveværelse efter operasjonen. Det første han la merke til var et rødt kors på en hvit kittel, og straks gikk tankene hans til korsfarere, frimurere, sveitseralper, absintflasker, fabrikkmerker, det engelske krigsflagget, flåtens signaler; men med sin medfødte ordenssans ble han plaget av det uryddige i disse forestillingene, og etter en stunds pinefull stillhet, fikk han til slutt frem: «Men sveitsernes våpen er et hvitt kors på rød bunn; det har altså snudd seg baklengs …» Og på grunn av anstrengelsen slumret han på ny inn mens han fortsatte med å uttale hver enkelt forestilling som dukket opp i den febersyke hjernen.
Litterær debattant
Hans brede kulturhistoriske orientering og kjærligheten til den litterære fortellingen ga Bugge en stor leserkrets av genuint litteraturinteresserte. Men Bugges essays og kritikk inneholdt også refleksjon over og kritikk av idémessige og ideologiske aspekter, ikke minst ved tidens litteraturteori, og for dagens lesere av hans artikler fins det her et innblikk i en periode preget av ideologiske og verdimessige fronter i den litterære debatten nokså ulike dem man finner i dag.
Som eksempel kan nevnes en debatt han engasjerte seg sterkt i og som gikk rett inn i hans personlige, eksistensielle verdigrunnlag. Den tok utgangspunkt i den franske poststrukturalismen, utviklet av Roland Barthes, Jaques Derrida, Julia Kristeva og andre. Barthes’ proklamasjon fra 1967 om forfatterens død og leserens fødsel, stilte Bugge seg sterkt kritisk til. Bugge oppfattet parolen som en logisk nedskrivning av skjønnlitteraturens verdi til fordel for litteraturteorien, og filosofien. Derridas utsagn om at «alt finnes i teksten» og Barthes’ nedmontering av «Forfatter-Guden» som den endelige, autoriserte bærer av tekstens mening, oppfattet Bugge som en nihilistisk avsporing. Det samme gjaldt rimeligvis forestillingen om det «oppløste subjekt» og dekonstruksjonens nedbrytning av mening – med åpning for en nærmest uendelig, tekstlig flertydighet. Dette sto i sterk motsetning til Bugges interesse for selvrefleksjonen, forfatterinstansens overordnede ansvar, den kulturkritiske litteraturen og jeg-ets utvikling.
Bugges opptatthet av ideene i litteraturen kan røpe en «essayistisk» lesemåte som bidro til å gjøre ham fremmed for mye av den språklige fikseringen hos postmodernistene. Denne verdiforankringen kan forklare hans (ellers overraskende) sympati for mye av 1970-tallets uttalt politiske litteratur, ettersom denne jo nettopp var idémessig forankret, om enn i et annet ideologisk univers enn hans eget. For Bugge kunne her skillet mellom åndskamp og politisk kamp være mindre viktig. Det dreide seg i begge tilfeller om verdikamp, og det var det sentrale for ham. Satt litt på spissen, kan det se ut til at «innholdet» hadde en forrang fremfor språket i hans litteratursyn. Selvfølgelig hang disse størrelsene sammen for ham, men litteratur som hadde språket som sin egen gjenstand, opptok ham ikke i samme grad som bøker der verdier sto på spill. Dette kaster i noen grad også lys over hans syn på oversettelsen. Språket skulle flyte godt og yte miljø og personskildring full rettferdighet. Oversettelsen skulle være kongenial, og hans musikalitet og intuisjon bidro både til å finne de adekvate, litterære formuleringene i hans egne oversettelser, og de var av stor betydning når han var kritiker og leste andres tekster.
Antroposofi
Gjennom store deler av sitt liv, om enn litt sporadisk, arbeidet Niels Magnus Bugge som forlagskonsulent for flere forlag som Gyldendal, Dreyer og Pax i 1970-, 80- og 90-årene. Ettersom han utover i 1990-årene engasjerte seg sterkere i antroposofien, ble han også knyttet til Vidarforlaget og forlaget Antropos, og han fullførte André Bjerkes påbegynte oversettelse av Emil Bocks bok De tre årene (1991). Deretter fulgte Rudolf Steiners selvbiografi (1999), og også oversettelsen av Pehr Sällströms sakprosabok om Goethe og naturvitenskapen fra 1998, er det nærliggende å se i dette perspektivet. Allerede på midten av 1960-tallet virket Bugge som redaktør i det antroposofiske tidsskriftet Horisont, som var en etterkommer etter Alf Larsens tidsskift Janus og Dreyer forlags Spektrum. Hans artikler og essays både i Horisont og i tidsskriftet Libra gir mange eksempler på hans gjennomarbeidede prosa.
Bugges sterkt selvkritiske innstilling til egen essayistikk får ta ansvaret for at så lite av dette er utgitt i bokform. Til tross for at forleggere etterlyste utvalg av essays og artikler fra hans hånd, kom det aldri noe, og det ble ikke utgitt noe i bokform før etter hans død, da forlaget Antropos utga Åndstradisjon som opprør (2007) – en samling artikler om litteratur og kultur. Beklageligvis er denne utgivelsen uten noen form for tematisering av Bugge som oversetter.
Som det genuint intellektuelle mennesket han var, blir han også husket som en meget vennlig, lærd og inspirerende samtalepartner. Og blant dem som kjente ham og regelmessig leste hans journalistikk, bør også hans polemiske talent og temperament bli husket.