«Jeg går med poser, altså er jeg!», sa Martin Nag, en av de mest uforglemmelige originalene man kunne treffe på Blindern, der han trillet sin sykkel og bar sine poser i femti år uten å få fast stilling. Slik fortsatte han sine selvbiografiske opptegnelser fra 1994: «Alle sier at jeg går med poser, men ingen spør hvorfor jeg gjør det […] Er posene mitt bibliotek, min redaksjon, mitt universitetskontor? […] Over hodet på hyklere, fariseere, mobbere og annet godtfolk bærer jeg mine poser som jeg vil.»[1]

Som slavist (magistergrad i 1953), kommunist (NKP), journalist (Friheten), dikter (lyrikkdebut i 1972) og litteraturviter (formann i Norsk Litteraturkritikerlag) var han en markant, men tidvis også marginalisert stemme i den norske offentligheten. Han kunne skrive om sine «ti gode lesere» og nevnte dem gjerne ved navn. Bredest ut nådde han kanskje som formidler og gjendikter og oversetter av sentrale stemmer i det 20. århundrets slaviske litteratur.

Nag var lidenskapelig opptatt av sine forfattere «bak jernteppet». Oversettergjerningen gikk hånd i hånd med et sterkt kulturpolitisk engasjement, der formidleren Nag gjerne aktivt argumenterte for at hans egne forfattere burde få Nobelprisen i litteratur. Et annet særtrekk ved hans oversettergjerning var at han pleiet personlig kontakt med forfatterne, og oppsøkte dem og deres slektninger i hjemlandet – til tross for alle hindringer under den kalde krigen.

Som en naturlig følge av de tette båndene til forfatterne han oversatte, ble også hans egen diktning – Nags lyrikksamlinger på norsk – sterkt farget av modernistiske tendenser i samtidens Øst-Europa, kanskje særlig merkes inspirasjonen fra russerne Vladimir Majakovskij og Jevgenij Jevtusjenko: «Hvis ikke en dikter har ‘satt merker’ i deg, skal du ikke gjendikte ham», skrev Nag.[2]

Fra Jesus til Lenin
Martin Nag var oppvokst i en svært religiøs kjøpmannsfamilie i Stavanger. Bokhyllen i barndomshjemmet var kun utstyrt med Bibelen, noen bøker av helvetespredikanten Ole Hallesby og ett litterært verk: Bjørnsons samlede. Nag skrev hele livet respektfullt om religion, som i diktet «Hva er leninisme?». Diktet svarer på spørsmålet det stiller i tittelen ved å ramse opp honnørord som lekpredikant «Hans Nielsen Hauge» og «Norges kristne».[3] I sin siste skapende periode ble han stadig mer interessert i lokalhistorie og skrev utførlig om kvekerne fra Rogaland, delvis basert på erfaringer fra egen slekt.

Nags latinlærer på gymnaset fikk avgjørende betydning da han uten større overveielser kom med følgende råd: «Dra til Oslo og studér russisk!» Russiskstudiet i hovedstaden telte fem studenter. Nags sympati for Sovjet og kommunismen ble styrket da han tjenestegjorde i Tysklandsbrigaden og ble opprørt over «russerfrykten» etter krigen.

En av Nags lærere ved Universitetet i Oslo var den internasjonalt anerkjente språkforskeren Christian Schweigaard Stang (1900–77) som gav ham en første innføring i revolusjonsdikteren Vladimir Majakovskijs språk, men også i polsk – ofte med Nag som eneste tilhører. Nag skrev sin magisteravhandling i 1953 om opprøreren Majakovskij selv om den konservative litteraturprofessoren og russiskoversetteren i Oslo, Erik Krag (1905–81), var skeptisk til temaet.

Arbeidsløs arbeidsnarkoman
Krag gav likevel den unge løsarbeideren Nag et velment råd på veien videre: «De kan kalle Dem ‘professor’ når De er i utlandet.» Nag fikk da også en uoffisiell posisjon som «den norske professoren» på utallige slavistkonferanser bak jernteppet de neste førti årene. Til tross for magisteravhandlingen og ytterligere en lisensiatavhandling i 1962 om Hamsun i russisk åndsliv gav Krag ham klar beskjed på slutten av 1960-tallet om at det ikke var noe poeng å søke stillingen som litteraturprofessor i russisk, da denne var tiltenkt talentfulle Geir Kjetsaa. Kjetsaa skulle vise seg å være et godt valg for norsk slavistikk, men hvorfor var det ikke plass til Nag?

Kanskje spredte han sine talenter for bredt. Allerede i 1955 begynte han å orientere seg også mot de småslaviske språkene og debuterte som oversetter med bruddstykker av «Polens Peer Gynt», Pan Tadeusz (1834) av Adam Mickiewicz, utgitt av den polske ambassaden. Nag ville helst til Moskva, men i en tid da forholdet mellom Norge og Sovjet var iskaldt, måtte han i 1956 ta til takke med et stipend til Beograd. Slik ble han selvlært i serbo-kroatisk og oversatte flere samtidsforfattere. Senere gjentok historien seg da han ble selvlært i tsjekkisk, og oversatte flere tsjekkiske forfattere. I 1968 befant han seg for øvrig i den tsjekkiske hovedstaden uten at han direkte fordømte den sovjetiske invasjonen under Praha-våren.

Nag fikk etter hvert mange kontakter i enda et østeuropeisk land, nemlig Bulgaria, og ble dermed selvlært også i dette språket. Selvtilliten var kanskje for høy da han gikk i gang med å oversette diktet «Min bønn» (1873) av den bulgarske Wergeland, Christo Botev. Her gjorde Nag seg skyldig i noen legendariske oversettelsestabber, som når forfatteren ber til en Gud som han ikke vedkjenner seg, «og som de ortodokse fe[hoder] tenner lys for». I samlingen Bulgarias ansikt (1972) ble dette i Nags oversettelse til «… og som alle rettroende ofrer hellige kyr til». Nags entusiasme for bulgarske lyrikere var likevel viktig og prisverdig i en tid da de småslaviske kulturene var under press fra Sovjet og ble ignorert i Vesten.

I 1957, etter at Stalins etterfølger Nikita Khrusjtsjov året før hadde påbegynt et oppgjør med stalinismen, kom Nag seg endelig til Moskva, der han stiftet personlige vennskap med sentrale anti-stalinistiske tøvær-diktere som Bella Akhmadulina, Jevgenij Jevtusjenko og Andrej Voznesenskij – tre lysende navn i det 20. århundrets russiske litteratur. Jevtusjenko var bare 24 år, men for lengst oppdaget av Nag som allerede hadde publisert oversettelser av den nye russiske stemmen i kommunistavisen Friheten. Nag var begeistret for Jevtusjenkos udogmatiske stil, og ønsket å bidra til en felles kamp mot språklig og ideologisk stivhet i borgerskapets litterære salonger. I langt større grad enn norske poeter før 68-generasjonen så Nag og hans sovjetiske dikterkolleger litteraturen som en del av en politisk kamp. Dermed ble kulturpolitikken en viktig arena for Nag, der mange harde slag skulle kjempes. Med sin sterke pro-sovjetiske profil var han dømt til å spille en outsiderrolle i den norske samfunnsdebatten.

Kampen om Nobelprisen
Selv om Nag alltid var lojal mot Norges Kommunistiske Parti og Friheten, forble han samtidig en uortodoks fritenker med sin helt særegne stil. Han kritiserte tildelingen av Nobelprisen i litteratur til dissidenten Aleksandr Solzjenitsyn i 1970, en pris han mente var «anti-sovjetisk», men samtidig kunne han snakke om den samme regimekritikeren med respekt: «Du, min meningsfelle, som jeg er uenig med».[4] Likeledes kritiserte han Nobelprisen til dissidentpoeten Josef Brodskij i 1987 (istedenfor Nags personlige favoritt Andrej Voznesenskij). Like fullt var Nag den første i Vesten (og verden for øvrig) som oversatte dissidenten Andrej Sinjavskijs berømte essay om «Pasternaks poesi», utgitt på Cappelen forlag i 1966 på et tidspunkt da Sinjavskij var fengslet for anti-sovjetisk virksomhet, noe som viser at Moskva-kommunisten Nag var lydhør for alternative stemmer.

Til tross for en rekke kulturpolitiske nederlag under den kalde krigen – inkludert harde kamper ikke bare mot den borgerlige høyresiden, men også mot Profil-kretsen og maoistene – kunne Nag fornøyd konstatere at han i Friheten hadde lansert både ukraineren Mikhail Sjolokhov og chilenske Pablo Neruda som kandidater til Nobelprisen i litteratur før de fikk den. En av Nags favoritter gjennom 1970-tallet var bulgarske Elisaveta Bagrjana som han oversatte til norsk ved flere anledninger: «I all ubeskjedenhet var dette et forsøk på å etablere [henne] som kandidat til nobelprisen i litteratur», kommenterte han.[5] De to pleiet privat kontakt til hun døde 98 år gammel i 1991.

Da den polske poeten Wisława Szymborska fikk Nobelprisen i 1996, kom det som en overraskelse på henne selv og Nag – som lenge hadde prøvd å bygge opp en annen polakks kandidatur, nemlig Tadeusz Różewicz. Med Szymborskas store popularitet i Norge i dag – på toppen av bestselgerlistene for lyrikk i 2019 – er det interessant å merke seg at Nag var den første som oversatte Szymborska til norsk, 30 år før hun fikk prisen.

Om sin egen virksomhet, oversettergjerningen, stilte Nag i sin selvbiografi spørsmålet om hans livsverk kanskje kunne være «det stoff en Bastian-pris er laget av? … En paradoksal tankerekke, som hos Dostojevskij».[6] I slike ærlige øyeblikk viste han en unorsk freidighet. Han kjente verdien av sitt intellekt og kall, som da han lot studentene vente en time før han endelig fant tid til å innta kateteret, eller som da han stanset trikken midt i Oslo sentrum fordi han fikk en lysende idé idet han krysset gaten, en idé som måtte skrives ned i notatboken mens trikken måtte vente. Tiden og samfunnets konvensjoner skulle ikke stoppe Nag! Samtidig var han vennligheten selv og bar aldri nag til noen, som Per Egil Hegge påpekte i et festskrift.

Nag var uansett aldri likegyldig, eller som han selv formulerte sitt credo: «Å gjendikte er – et kall… Et høytidelig ord? – gjerne det… Men i hvert fall jeg gjendikter ikke noe, hvis jeg ikke ‘føler meg kallet’ til det… Og da står du fullstendig fritt vis-à-vis ‘objektet’, – total frihet!»[7]

Den nagske syntaks
Den modernistiske lyrikken preget også Nags prosa, der han på norsk utviklet en impresjonistisk syntaks med innholdstunge substantiver, en kreativ tegnsetting og hyppig fravær av verb. Her skriver han om dialogen mellom norsk og russisk åndsliv – uten et eneste verb: «Å, denne usedvanlige ‘nærhet’ … Denne gjensidige følelse av slektskap, noe felles … En skapende dialog mellom to grannefolk – underveis til seg selv; via litteraturen».[8] Stilen er unik på norsk, men minner om Nags russiske litterære forbilder. I russisk utelates dessuten kopulaverbet «å være» i presens, noe som kan ha påvirket den «nagske syntaks», som språket hans spøkefullt ble kalt.

I selvbiografien skrev Nag – igjen uten bruk av finitte verb: «Å gjendikte Majakovskij? – en god skole i samsvar mellom ord og gjerning, – revolusjon i alle ting».[9] I sine slaviske forbilder fant han den modernismen han søkte, som hos vennen Voznesenskij som ifølge Nag gav ham «elektriske sjokk av skjønnhet».[10] Han omtalte samspillet mellom den moderne slaviske poesien og sin egen diktning på norsk som «en organisk intertekstualitet» i sjangeren «definisjons-dikt», som beskrives nærmere som «revolusjonær romantikk i ord! via overraskelses-, forundrings- og fremmedgjøringseffekter, poetiske ny-definisjoner som ‘knyttneveslag mot den offisielle smak’».[11]

I 1982 ble et utvalg av Nags egne tekster og poesi oversatt til russisk og utgitt i Moskva. Sentralt i antologien står Nags strofer «Begynn forandringen / av verden / med å forandre deg selv», som i russisk oversettelse ble gjengitt med nøkkelordet perestrojka («ombygning», altså «forandring») – tre år før Mikhail Gorbatsjov kom til makten og reformerte, og i praksis tok livet av, den ortodokse Moskva-kommunismen! Nag var naturlig nok stolt av sitt «bidrag» til en ny dialog, den såkalte glasnost («åpenhet»), mellom Øst og Vest, selv om verken han eller Gorbatsjov skjønte at dette var begynnelsen på slutten for det sovjetiske imperiet.

Stevnemøte med Margarita
Et av Nags hovedverk er oversettelsen av Mikhail Bulgakovs Mesteren og Margarita, en av de store klassikerne i det 20. århundret. Utgivelsen er en bragd på flere plan og viser igjen hvilken teft Nag hadde for slaviske samtidsforfattere. For russere flest, og ikke minst i Vesten, ble Bulgakov først allemannseie mot slutten av Gorbatsjovs perestrojka og glasnost, nesten 50 år etter sin død i 1940. Men da den tidligere forbudte Mesteren og Margarita ble utgitt posthumt i 1967 som en føljetong i tidsskriftet Moskva, fant Nag veien til Bulgakovs enke, Jelena «Margarita» Bulgakova, som han omtalte som «kanskje den mest stimulerende kvinne jeg noensinne har møtt» (Nag hadde solid sammenlikningsgrunnlag da han også pleiet kontakt med Majakovskijs berømte muse, Lilja Brik).[12] De diskuterte Nags tanker om at Hamsuns Victoria – i ånden fra Nags aldri hvilende komparative blikk – kunne ha vært en inspirasjon for kjærlighetshistorien i Mesteren og Margarita, noe Bulgakovs enke skal ha bekreftet.

Romanen ble så oversatt av Nag i rasende tempo, og de nesten 400 sidene ble utgitt på norsk av Gyldendal Norsk forlag samme år. I 1995 ble imidlertid Mesteren og Margarita nyoversatt av Erik Egeberg, basert på en mer fullstendig sovjetisk utgave fra 1973. Begge de norske oversettelsene er skrevet i et klassisk riksmål, men Nag har nok tidvis tatt seg noen friheter sammenliknet med originalteksten. Egeberg, tro mot originalen, skriver at «solen hadde gjort Moskva rødglødende», mens Nag skaper et nytt bilde hos leseren: «Solen hadde hugget Moskva i to».[13] Nag var, som man skjønner, ingen petimeter og skriver om en hockeylue der Egeberg (og Bulgakov) refererer til en jockeylue.

Men i andre tilfeller synes Nag å velge interessante løsninger i tråd med sitt ideal om «forunderliggjøring». Nag er ikke redd for å referere direkte til sovjetiske realia i oversettelsen: «Han smilte en smule over angsten hos inturisten». I Egebergs oversettelse blir referansen for det merkelige substantivet som er fylt av angst, krystallklar: «[Han] måtte trekke på smilebåndet av den utenlandske turistens frykt».[14] Dette eksempelet illustrerer to helt ulike oversettelsesstrategier: fremmedgjøring (foreignization) vs. hjemliggjøring (domestication), to sentrale begreper i oversettelsesteori som nylig er blitt anvendt og aktualisert i analysen av norske skjønnlitterære oversettelser fra nettopp russisk i doktoravhandlingen til Alla Kharina (UiO, 2019). Til forsvar for Nags valg skal det sies at «inturist» (med prefikset «in» som forkortelse for utenlandsk/fremmed) gir en rekke konnotasjoner til sovjetepoken både i form og innhold, noe som går tapt i Egebergs trygge variant.

Nag har gjennomgående sansen for sovjetiske/russiske realia, og noen ganger treffer han godt: Nags «Han bar sin pene hatt som en pirog i hånden» gir leseren et bedre bilde enn Egebergs «sin pene hatt holdt han i hånden som en annen kake».[15]

Original inntil det absurde
Arbeidskapasiteten i disse årene var imponerende: I 1967 oversatte Nag også et annet sentralt verk, Kosmos av polakken Witold Gombrowicz, en roman som kom i norsk nyoversettelse i 2019 ved Agnes Banach. Nag hamret hvileløst på skrivemaskinen, forteller tidsvitnene fra Slavisk-baltisk institutt på Blindern der Nag hospiterte. Det gikk tidvis altfor fort i svingene som da det polske ordet «pudełko» ble forvekslet med «pudelek». Førstnevnte betyr «boks», mens sistnevnte er en liten puddel.

I Banachs nyoversettelse heter det:

Fuks viste meg en boks han holdt i hånden.
– Hva er det?
– En frosk. Levende. Jeg fanget den i dag.

Nags opprinnelige oversettelse blir derimot om mulig enda mer absurd enn den allerede ganske spinnville originalteksten:

Fuks viste meg en liten puddel som han holdt i hendene.
– Hva er det[?]
– En frosk. Den lever. Jeg har fanget den i dag.

Denne og noen liknende oversettelsestabber var kjente i det norske slavistmiljøet og skapte noe munterhet allerede den gangen, men de skal nå endelig være rettet opp i Banachs tekst.

Samtidig må det sies at Nag var en utmerket stilist; prosa-oversettelsene hans leses sømløst, og den slaviske poesien er gjengitt med stor innlevelse. Hans gjendiktninger står seg fremdeles godt gjennom bevisste kunstneriske valg i hver eneste strofe. Ta for eksempel avslutningen av Majakovskijs debutverk, lang-poemet «En sky i bukser» fra 1915, gjengitt i Majakovskij av full strupe (1970). Majakovskij bygger opp til avslutningen med en enleddet russisk setning «Glukho.» (≈ Øde.) som Nag gjengir med en full setning på norsk: «Dagen er forbi.» Videre lyder det hos Nag:

Hele universet har lenet
sitt store øre inntil labben,
der stjernene er klør,
og sover, endelig.

Det siste verset har her fått en helt annen utforming enn i Nags egen tekst fra tre år tidligere, der han blant annet diskuterer Majakovskijs metaforbruk i dette verset (labb/pote). I prosateksten fra 1967, trykket i oversiktsverket Sovjetlitteraturen, oversetter han originalen nærmest ordrett: «Universet sover, idet det har lagt sitt store øre på poten med stjernenes klør.»[16] Nag mente tydeligvis – etter min mening med rette – at gjendiktningen i 1970 måtte løsrives fra originalens syntaks. Og han hadde selvtilliten og evnene til å gjøre nettopp dette.

Varige spor
Nag var formann i Norsk Litteraturkritikerlag i 1972–76, æresmedlem i det samme Kritikerlaget fra 1994 og også aktiv i PEN-klubben, Den norske Forfatterforening og Norsk Oversetterforening. Han ble statsstipendiat fra 1987 og fikk, 60 år gammel, endelig en fast inntekt. Han er flere ganger blitt hyllet i litterær form av selveste Jevtusjenko. Han hadde også god kontakt med det 20. århundrets fremste slavist, Roman Jakobson, som uttalte seg rosende om Nags analyse av Majakovskij.

Martin Nag var utvilsomt en større original enn en vanlig Blindern-professor. Hans livsverk telte nærmere 150 bokutgivelser, noen av disse ble riktignok stensilert opp på enkleste vis og solgt direkte fra sykkelvesken av forfatteren selv. Kanskje var han mer original enn genial, men han har uansett satt varige spor i formidlingen av slavisk litteratur i Norge.

Atle Grønn

Takk til Kjetil Rå Hauge og andre tidsvitner fra Slavisk-baltisk institutt som har bidratt til artikkelen med personlige historier.