Hans Aaraas var først og fremst litteraturforsker, men også oversetter av fransk 1900-tallslitteratur, representert ved tre romaner av Georges Bernanos, to prosalyriske verk av Charles Péguy og den siste teksten til André Gide. Selv om antallet oversettelser er lite, er Aaraas’ bidrag til vår oversatte litteratur betydelig.

Biografi
Hans Aaraas ble født i Skien 21. juli 1919 og døde i Bergen 20. oktober 1998. Hans far med samme navn hadde flyttet til Skien fra Aaraas gård i Gvarv, og ble disponent i tømmereksportfirmaet Blakstad, Holta & Co. Moren Harriet, med pikenavnet Tandberg, var fra Oslo, og utdannet som husstellærerinne og svømmeinstruktør. Aaraas, som hadde to søstre, brukte hennes pikenavn som mellomnavn. Han giftet seg med Kari, født Holter (1919–2004), og sammen fikk de fem barn. Kari Aaraas ble cand.mag. med italiensk, fransk og norsk i fagkretsen, og var i flere år lærer i italiensk ved Studentersamfunnets Friundervisning (Folkeuniversitetet) i Bergen.

Hans Tandberg Aaraas tok examen artium på latinlinjen ved Skien høyere allmennskole i 1938 og oppnådde magistergraden i litteraturhistorie ved Universitetet i Oslo i 1947, etter å ha avlagt fransk, norsk og engelsk bifagseksamen. Høsten 1943 ble han som en av mange norske studenter arrestert av okkupasjonsmakten og satt i tysk fangenskap til frigjøringen, først en kort tid i Norge, dernest i Tyskland (Buchenwald) og så i Alsace. Denne erfaringen preget ham for resten av livet.

Etter magistergraden arbeidet Hans Aaraas et år som lektor ved Vestheim skole i Oslo fra 1948. Deretter reiste han til Paris og var lektor i norsk ved Sorbonne i perioden 1949–1953. Med unntak av to års forskningspermisjon var han fra 1953 til 1961 igjen gymnaslektor i Oslo, denne gangen ved Aars og Voss’ skole. Han snakket alltid med glede om denne tiden, men Paris-oppholdet ble skjellsettende for ham. Ikke bare bestemte han seg for å arbeide vitenskapelig med forfatterskapet til Georges Bernanos (1888–1948); han konverterte også til katolisismen og pleide omgang med intellektuelle katolikker og franske litteraturforskere.

I 1960 disputerte Hans Aaraas for den filosofiske doktorgrad ved Universitetet i Oslo. Doktoravhandlingen var utgitt som bok på Gyldendal året før, under tittelen Georges Bernanos. Bind I: 1888–1935. I 1961 ble Aaraas utnevnt til professor i europeisk litteraturhistorie ved Universitetet i Bergen, med særlig plikt til å forelese i fransk litteratur. Han innehadde sitt professorat til han gikk av for aldersgrensen i 1989.

Aaraas’ virke som akademiker begrenset seg ikke til undervisning, veiledning og forskning. Han hadde også flere verv, blant annet som styrer av Romansk institutt ved Universitetet i Bergen, som dekan ved Det historisk-filosofiske fakultet ved samme universitet i årene 1968–1970, og som en av initiativtakerne til Det fransk-norske studiesenter (OFNEC) ved Universitetet i Caen, opprettet på begynnelsen av 1980-tallet. Han var medlem av senterets første styre. Aaraas var dessuten en av de drivende krefter bak innføringen av grunnfaget i allmenn litteraturkunnskap ved Universitetet i Bergen, fra 1974 omdøpt til allmenn litteraturvitenskap og utvidet til et fullt studium, først med magistergrad, deretter med hovedfag. Den første professoren i det nye faget ble Aaraas’ tidligere student og i noen år kollega i fransk litteratur, Atle Kittang.

Gide: Tesevs
André Gide (1869–1951) avsluttet sitt store forfatterskap i 1946 med Thésée på forlaget Gallimard, og året etter fikk han fikk Nobelprisen i litteratur. Aaraas’ oversettelse, Tesevs, utkom i 1948 som andre tittel i serien «Cappelens upopulære skrifter», og ble nyutgitt i 1963. Det er en jeg-fortelling der tittelpersonen fører ordet, men teksten er nokså kompleks, ikke minst stilistisk, med blanding av dagligtale, filosofiske dialoger og prosadikt.

Tesevs er tronarving i Aten og kommer til Kreta for å drepe det fryktinngytende uhyret Minotaurus, halvt okse og halvt menneske, som hvert niende år fortærer syv gutter og syv jenter fra Aten som krigsbytte. Kong Minos har stengt uhyret inne i en labyrint. Etter å ha drept Minotaurus finner Tesevs imidlertid ut igjen av labyrinten ved hjelp av kongens datter Ariadne og hennes berømmelige tråd. Ariadne flykter sammen med ham, men han sviker henne, for senere å gifte seg med hennes yngre søster Fedra.

I denne mytologiske rammen tar Gide opp flere temaer som også er sentrale i hans øvrige forfatterskap, særlig motsetningen mellom individets selvrealisering og kollektivets etiske normer, og mellom sanselig nytelse og moralsk plikt. Det er ingen tvil om at Gide har lagt mye av seg selv i Tesevs, og at han ofte taler direkte gjennom ham. Det gjelder for eksempel i bokens siste avsnitt:

C’est consentant que j’approche la mort solitaire. J’ai goûté des biens de la terre. Il m’est doux de penser qu’après moi, grâce à moi, les hommes se reconnaîtront plus heureux, meilleurs et plus libres. Pour le bien de l’humanité future, j’ai fait mon œuvre. J’ai vécu.

Her i Aaraas’ versjon:

Jeg er forsonet med den ensomme død som venter meg. Jeg har nytt livets frukter. Etter meg, takket være meg, vil menneskene føle seg lykkeligere, bedre og friere. Det er for fremtidens menneskehet jeg har skapt mitt verk. Jeg har levet mitt liv.[1]

Aaraas’ oversettelse er ikke en bokstavelig gjengivelse. Han har blant annet latt være å oversette «Il m’est doux de» («Det gjør meg godt å»). Men både her og ellers har han på en utmerket måte fått frem Gides tone og uttrykksmåte, samtidig som han har overført teksten til et ledig og moderne norsk. Det var helst riksmål som var normen for litterære oversettelser i 1948, mens Aaraas’ språkform snarere må karakteriseres som moderat bokmål. Det kler Gides original godt. Aaraas skriver for eksempel «språk» (ikke «sprog»), og han bruker hunkjønnsformen «øya» (ikke felleskjønnsformen «øyen»).

Bernanos: Monsieur Ouine
På 1950-tallet oversatte Aaraas en bok av Georges Simenon, men det gjorde han med så kort frist at han aldri har ønsket å ha sitt navn knyttet til oversettelsen. Når dette er kjent utenfor hans nærmeste bekjentskapskrets, skyldes det at informasjonen fremkom i et intervju med Jan H. Landro i Bergens Tidende 9. juni 1982.

Intervjuet ble gitt i anledning tildelingen av Bastianprisen til Aaraas for oversettelsen av Georges Bernanos’ roman Monsieur Ouine fra 1955, utgitt på Gyldendal i 1981.[2] Monsieur Ouine ble påbegynt i 1931 og først publisert på forlaget Atlantica i Rio de Janeiro i 1943, i en nokså lemfeldig utgave med massevis av feil. Men Aaraas opplyser at noen år etter Bernanos’ død i 1948 «fant Albert Béguin, nestoren innenfor Bernanos-forskningen, frem til originalmanuskriptet, foretok de nødvendige rettelser og tilpasninger og stod for den første ‘korrekte’ utgaven av Monsieur Ouine i 1955 – nesten 25 år etter at Bernanos hadde begynt på den».[3]

Aaraas ble altså prisbelønnet for den første av sine tre Bernanos-oversettelser. Motivasjonen for å gjøre den franske dikteren tilgjengelig for norske lesere, var at han oppfattet Bernanos’ verk som en åndelig kraft i vår tid. Monsieur Ouine er «en marerittlignende visjon av en verden som tømmes for håp», skriver Aaraas i sitt forord. Den pensjonerte språklæreren Ouine, som har slått seg ned i en landsby i Nord-Frankrike, er ifølge Aaraas «den mest sataniske av alle Bernanos’ skikkelser».[4]

I det nevnte intervjuet med Jan H. Landro sier Aaraas at «[o]versettelsesarbeid har en viktig kulturell funksjon», fordi «[d]e fleste fornyelser i et lands åndsliv har skjedd gjennom befruktning fra fremmede tankeretninger». Selv om han på denne måten setter sin oversettergjerning inn i en stor og betydningsfull sammenheng, er han svært ydmyk på egne vegne og sier at Bastianprisen kom helt overraskende på ham. Bastian-komiteen, i 1982 bestående av Anne-Lisa Amadou, Aase Gjerdrum og Ivar Magnus Ravnum, begrunnet sin pristildeling på følgende måte:

Monsieur Ouine av G. Bernanos er en vanskelig tilgjengelig tekst, både fordi den lar så meget usagt og fordi det sagte danner et usedvanlig tett mønster, med brå kast og plutselige overganger i handlingsveven. Det er en roman som krever stor årvåkenhet hos leser og oversetter. Budskapet i dette katolske verket ytrer seg ikke gjennom metafysiske overlegninger, men gjennom konkrete, helt realistiske skildringer. Oversetterarbeidet får dermed i særlig grad preg av fortolkning: Oversetteren må vite å tyde forfatterens tegn.

Hans Aaraas’ norske språkdrakt fyller alle de krav man må kunne stille til en oversetter av Bernanos. […] Aaraas’ språklige sikkerhet skaper nærhet både i de detaljskarpe miljøskildringene, i dialogenes naturtro muntlighet og i gjengivelsen av det tåketunge nordfranske landskapet, som nettopp får den funksjon det har i originalen: Det transponeres over i drømmens og fantasiens verden.

For å si det kort: Oversetteren synes på en mesterlig måte å beherske alle romanens stil- og språksjikt.[5]

Bernanos: Miserere
Den neste Bernanos-boken Aaraas oversatte var Nouvelle histoire de Mouchette (1937). Oversettelsen utkom på Gyldendal i 1984. I stedet for å oversette den franske tittelen direkte («Ny historie om Mouchette», eller eventuelt «Den nye historien om Mouchette»), valgte Aaraas den latinske tittelen Miserere. Med dette radikale valget tapte han nok en del lesere. Grunnen til at han ikke ville bruke Bernanos’ egen tittel, var adjektivet «ny». Svært få nordmenn kjente jo den første historien om ungpiken Mouchette. Den er fortalt i prologen til Bernanos’ debutroman fra 1926, Sous le soleil de Satan («Under Satans sol»), en prolog som nettopp har tittelen «Histoire de Mouchette». «Miserere» er en henvendelse til Gud og betyr «Forbarm deg», eller «Vær nådig». Det er den latinske oversettelsen av begynnelsen på Davids 51. salme: «Forbarm deg over meg», eller som det heter i en norsk oversettelse fra 1958: «Vær mig nådig, Gud, efter din miskunnhet».[6] Aaraas ville at hans tittel skulle forstås som «Forbarm deg over henne», nærmere bestemt «Forbarm deg over Mouchette».

Vi følger 14 år gamle Mouchette gjennom et tragisk døgn, fra hun stikker av fra skolen til hun tar sitt eget liv, etter både å ha blitt voldtatt og vært vitne til sin tæringssyke mors grusomme død. Fattigdom, elendighet, fravær av kjærlighet, overgrep og utilfredsstilt lengsel er dominerende i Miserere. Fordi det hovedsakelig dreier seg om en realistisk fortelling, er språket for det meste konkret og virkelighetsnært, men likevel fullt av utfordringer for en oversetter. I sin anmeldelse i Dagbladet 7. mai 1984 skrev Anne-Lisa Amadou: «Som oversetter av denne fabelaktig tette og drivende teksten har Hans Aaraas hatt en krevende oppgave. Så er resultatet da også imponerende: Den norske versjonen er også blitt et mesterverk.»

Bernanos: En landsbyprests dagbok
Den tredje Bernanos-boken Aaraas oversatte, var hans mest berømte verk, Journal d’un curé de campagne (1936).[7] En landsbyprests dagbok utkom på Gyldendal i 1988 og fem år senere i Den norske Bokklubbens «Århundrets bibliotek». Det eksisterte allerede en norsk versjon av romanen ved Lucy Hammerstrøm, som hadde gitt den tittelen Underet i de tomme hender (1951).[8] Aaraas har åpenbart funnet mange svakheter ved denne første oversettelsen, uten at han noe sted har gått i detalj. I intervjuet med Landro i Bergens Tidende nøyer han seg med å si at han svært gjerne «ville [...] lage en ny oversettelse av En landsbyprests dagbok, en roman jeg har arbeidet spesielt mye med, og som bare foreligger i en 30 år gammel oversettelse».

Romanens dagbokskrivende hovedperson er sogneprest i en liten kommune i Nord-Frankrike. Det er hans første kall. Han er ung og uerfaren og i utgangspunktet dårlig rustet til å virke blant stort sett ikke-troende og anti-kirkelige fattige mennesker. I tillegg til den fortvilelsen han ofte blir grepet av, lider han av kreft og er vedvarende plaget av store magesmerter. Men han bevarer sin tro, og hans siste ord på dødsleiet er: «Alt er nåde.»[9] I 1951 ble romanen kåret til en av de tolv beste franske romaner mellom 1900 og 1950, og beæret med Le Grand prix des Meilleurs romans du demi-siècle.

Mye av det Bastian-komiteen sa i 1982 om Aaraas’ oversettelse av Monsieur Ouine, er gyldig også for hans versjon av En landsbyprests dagbok. Aaraas beveger seg med letthet mellom flere ulike stilnivåer. Det er også i denne romanen integrert mye teologisk diskusjon, men som regel i et konkret og livsnært språk, som i dette avsnittet:

Hors l’Église, un peuple sera toujours un peuple de bâtards, un peuple d’enfants trouvés. Évidemment, il leur reste encore l’espoir de se faire reconnaître par Satan. [...] Pauvres types ! Ils auront usé jusqu’au péché. Ne s’amuse pas qui veut. [...] un vieux bonhomme bâillera devant un jouet de cinq cents francs. Pourquoi ? Parce qu’il a perdu l’esprit d’enfance. Hé bien, l’Église a été chargée par le bon Dieu de maintenir dans le monde cet esprit d’enfance, cette ingénuité, cette fraîcheur.

Dette har Aaraas med hell oversatt på følgende vis:

Utenfor Kirken vil et folk alltid forbli et folk av bastarder, et folk av hittebarn. Naturligvis kan de fremdeles håpe at Satan vil erkjenne farskapet. [...] Arme mennesker! De sliter til og med ut synden. Det er ikke så lett å være glad. [...] en fyr litt oppe i årene gjesper foran et leketøy til femhundre francs. Hvorfor? Fordi han har mistet barnesinnet. Kirken, skjønner du, den er blitt pålagt av Vårherre å holde ved like i verden dette barnesinnet, denne uskylden og friskheten.[10]

Dette er bare ett eksempel på Bernanos’ frie teologisk-litterære uttrykksmåte og på Aaraas’ smidige oversettelse til norsk.

Av to noter fremgår det at Aaraas til og med har korrigert feil i de publiserte franske utgavene av romanen før 1988. Et sted dreier det seg om at Bernanos ved en glipp har forvekslet fjerde og syvende bud (om at man ikke skal stjele). Et annet sted har Aaraas funnet uttrykket «chute dans le soleil» («fall ned i solen») så besynderlig at han har gått til Bernanos’ originalmanuskript og konstatert at forfatteren selv har skrevet «chute dans la boue» («fall ned i sølen»). Slik har Aaraas til og med bidratt til å forbedre de nyere franske versjonene av romanen.

Charles Péguy
Da Hans Aaraas gikk av som professor i 1989, hadde han fått uhelbredelig kreft. Likevel fullførte han to nye oversettelser før han døde. Begge var krevende prosalyriske diktverk av Charles Péguy (1873–1914): Le Porche du Mystère de la Deuxième Vertu (1911)[11] og Le Mystère des saints innocents (1912).[12] I den første tittelen står det på fransk «den annen dyd», men Aaraas hadde utvilsomt rett i at det ville være for innforstått for norske lesere, så han har i sin versjon presisert hvilken dyd det er tale om: Forhallen til Håpets mysterium (1992). I sitt første brev til menigheten i Korint fremholder som kjent Paulus Troen, Håpet og Kjærligheten som de tre viktigste dyder, i den katolske tradisjon kalt teologale, og apostelen setter Kjærligheten over de to andre. Den uortodokse Péguy setter derimot Håpet høyest. Den franske tittelen på det andre Péguy-verket Aaraas oversatte, betyr ordrett «de uskyldige hellige», eventuelt «de uskyldige helgener». Det har Aaraas tydeliggjort på norsk, selv om det kanskje også ligger en innsnevring i hans valg: De uskyldige barns mysterium (1997).

Péguy var idealist og satte fedrelandet og dets tradisjonelle verdier, derunder den katolske tro, høyest av alt. Kapitalismen og all materialistisk fremskrittsideologi var vederstyggelig for ham. Som Bernanos var han en kristen dikter, men som Aaraas skriver i forordet til Forhallen til Håpets mysterium: «Kampen måtte føres i denne verden av kjøtt og blod, i den tunge jordiske virkelighet, ikke i henført luftig åndelighet. Bare slik kunne det legemlige åndeliggjøres og, ikke minst, det åndelige legemliggjøres. Gud trenger menneskene, og det er når de deler Hans forlatthet og angst at Han åpenbarer seg som håp.»[13]

Péguys inkarnasjonstenkning er også grunnleggende for hans forståelse av forholdet mellom troen og poesien. Han mente at den kristne teologi trenger litteraturen for å komme til sin rett, ja, for overhodet å bli forstått, samtidig som sann litteratur aldri kan reduseres til en avglans av teologien.

Det er nok mang en leser av Péguy som kan bli slått av det nesten banale både i form og innhold i hans «Mysterier». Men det Péguy ønsket, var å gjenfinne, og gjenskape, noe av Bibelens eget livsnære og i en viss forstand naive uttrykk, og på det viset rykke evangeliene løs fra mer eller mindre sterile teologiske og - ikke minst - moralske, eller moraliserende, kommentarer, utlegninger og belæringer.

I en tematisk sentral sekvens i Forhallen til Håpets mysterium lyder det hos Péguy:

Il faut avoir confiance en Dieu, mon enfant.
Il faut avoir espérance en Dieu.
Il faut faire confiance à Dieu.
Il faut faire crédit à Dieu.

Il faut avoir cette confiance en Dieu d’avoir espérance en lui.
Il faut faire cette confiance à Dieu d’avoir espérance en lui.
Il faut faire ce credit à Dieu d’avoir espérance en lui.

Il faut faire espérance à Dieu.

Il faut espérer en Dieu, il faut avoir foi en Dieu, c’est / tout un, c’est tout le même.
Il faut avoir cette foi en Dieu que d’espérer en lui.
Il faut croire en lui, qui est d’espérer.

Dikterens språk er enkelt, gjentakende, insisterende og besvergende. Budskapet er også lettfattelig. Likevel er det en vanskelig oppgave å oversette slike frie verselinjer til norsk. Én ting er å finne norske uttrykk som tilsvarer Péguys, noe annet å tilstrebe en rytme som ikke ligger altfor langt fra den franske. Aaraas’ løsning ble følgende:

Vi må ha tillit til Gud, mitt barn.
Vi må ha håp til Gud.
Vi må gi Gud vår tillit.
Vi må satse på Gud.

Vi må gi Gud vårt håp.

Vi må ha en slik tillit til Gud at vi håper på ham.
Vi må gi Gud en slik tillit at vi setter vårt håp til ham.
Vi må satse vårt håp til Gud på Gud.

Vi må sette vårt håp til Gud.

Vi må ha håp til Gud, vi må ha tro på Gud, det er ett / og det samme.
Vi må ha slik tro på Gud at vi håper på ham.
Vi må tro på ham, og tro er håp.[14]

Heller ikke her er Aaraas’ gjendiktning helt bokstavtro. Han har for eksempel lagt til en linje som ikke står hos Péguy: «Vi må gi Gud vårt håp.» At «[v]i må satse vårt håp til Gud på Gud», er kanskje heller ikke en helt heldig løsning på norsk. Men rytmisk lyder det bra, og gjentakelsen av «Gud» er effektfull.

De uskyldige barns mysterium må kalles et dristig verk. Hovedpersonen er nonnen Gervaise, men det er Gud selv som taler gjennom henne. Igjen får Håpet en fremtredende plass: «Troen er en god hustru. / Kjærligheten er en god mor. / Men Håpet er en ganske liten pike.»[15] De uskyldige barns mysterium er en poetisk, fortettet fremstilling av menneskets historie fra Guds synsvinkel, og gir oss innblikk i Guds egne tanker og til og med følelser.

En annen norsk Péguy-spesialist og i mange år Hans Aaraas’ kollega ved Universitetet i Bergen, professor i fransk språk og litteratur Sven Storelv, roser i en fransk tidsskriftartikkel Aaraas’ gjendiktninger, som han mener «tilfredsstiller de strengeste krav».[16] Han legger vekt på at rytmen i Péguys frie vers stort sett er ivaretatt, og likeledes den tidvis overraskende linjedelingen, selv om Aaraas på dette punktet ikke er helt konsekvent. Storelv har derimot innsigelser mot Aaraas’ titteloversettelser, idet han mener at «Forhallen» er uten de religiøse konnotasjonene som ligger i «Porche», og at «barn» reduserer det franske «saints» i for stor grad. Ifølge Storelv burde Aaraas også ha lagt seg tettere opp til Péguys ofte merkverdige tegnsetting. Likevel mener han altså at de tilfredsstiller «[les] plus hautes exigences».

At dette virkelig er tilfelle, fikk tilhørerne til de grader bekreftet under Liv Dommersnes’ fantastiske resitasjon av Péguys prosalyrikk i Aaraas’ gjendiktning i Stenhuset på Granavolden 6. november 1998. Resitasjonen fant sted første kveld av et seminar til ære for og minne om Aaraas, som var død noen uker før: «Seminar om Charles Péguy (1873–1914) i anledning Hans Aaraas’ gjendiktning». Initiativtakeren til seminaret var Aaraas’ fremstående professor-kollega i Oslo, Asbjørn Aarnes, som hadde med seg kunsthistorikeren Paul Grøtvedt og fransk-professor Helge Nordahl i programkomiteen.

Per Buvik