Foto: Ukjent

Trygve Sparre var kjemiingeniør og oversetter. Etter å ha jobbet hovedsakelig innen næringsmiddel-industrien i sin yrkeskarriere, begynte Sparre å oversette da han gikk av med pensjon. I perioden 1971–1984 utga Sparre oversettelser av en rekke klassiske verker fra latin til norsk, slik som Lukrets’
Om tingenes natur og Thomas Mores Utopia.

Innholdsrik yrkeskarriere
Sparre ble født i Fredrikstad 8. april 1899. Etter å ha tatt magistergraden ved Norges Tekniske Høyskole i Trondheim i 1921 reiste Sparre til Argentina, hvor han tok seg arbeid i næringsmiddelindustrien. Her jobbet han i hovedsak med stoffet kasein og dets kjemiske egenskaper i industriell fremstilling av lim. Han fortsatte dette arbeidet i London i årene 1935–1940 som direktør for limfabrikken Casco Glue, før han returnerte til Argentina ved utbruddet av andre verdenskrig. Sparre ble i 1949 administrerende direktør for Sildolje- og Sildemelindustriens Forskningsinstitutt, den gang et nytt nasjonalt institutt med sete i Bergen. I 1960 vendte han imidlertid tilbake til Sør-Amerika da et FN-organ utpekte ham til å lede et havforskningsinstitutt i Peru. Her ble Sparre frem til 1964, og mottok for sin innsats ved instituttet utmerkelsen El sol del Perú (Solordenen) av peruvianske myndigheter.

Sparre var i sin yrkeskarriere aktiv innen forskning på feltet sitt, og publiserte blant annet studier om limvann, en væske som skilles ut under produksjonen av fiskemel og fiskeolje. Han holdt også et foredrag i NRK Radio med tittelen «Forskning og sildemel» i april 1951. Karrieren ga ham altså solid erfaring med publisering og formidling. Fra denne perioden kjenner vi ikke til noen arbeider innen språk eller litteratur fra Sparre. Han hadde imidlertid helt siden studiedagene interesse for fremmedspråk og spesielt god kjennskap til den romanske språkfamilien (spansk brukte han daglig i store deler av sitt arbeidsliv), og han lærte seg også latin ved selvstudium.

Petronius og Trimalchios middag
Det kan synes som det er en viss avstand fra fiskemel og sildens limvann til den klassiske litteraturen, men Sparres første oversettelse tok i alle fall for seg et av litteraturhistoriens mest berømte måltider, nemlig Trimalchios middag (Cena Trimalchionis), utgitt i 1971. Teksten vi kjenner under dette navnet utgjør den lengste av de bevarte delene fra den satiriske romanen Satyricon, som man tradisjonelt antar ble skrevet av Petronius, smaksdommeren ved Neros hoff, en gang rundt midten av det første århundret e.Kr. Satyricon kjennetegnes ved sine naturalistiske skildringer av miljøer som ellers bare sjelden finner en plass i den antikke litteraturen. Den sentrale skikkelsen i teksten er antihelten og studenten Encolpius, som i Trimalchios middag får servert blant annet selsomme matretter og dilettantisk poesi i middagsselskapet til oppkomlingen Trimalchio.

Sparres oversettelse av Trimalchios middag ble gitt ut i Thorleif Dahls Kulturbibliotek (TDK) i samarbeid med seriens redaktør, professor i klassisk filologi Leiv Amundsen, som på kolofonsiden krediteres for å ha gjennomgått teksten. Samarbeidet mellom de to skulle fortsette i de kommende utgivelsene, med Sparre som oversetter og Amundsen som sakkyndig støtte. De var for øvrig i inngiftet slekt, og hadde på den måten kjennskap til hverandre forut for samarbeidet om Trimalchios middag.[1]

Selve oversettelsen er et utvalg av det overleverte tekstmaterialet fra Petronius’ Satyricon. Den er avgrenset til den eneste bevarte seksjonen som lar seg lese som en selvstendig fortelling i boklengde, Trimalchios middag. Sparre nevner i innledningen at leseren kunne funnet det vanskelig å bevare interessen gjennom hele den overleverte tekstmassen siden den ikke er sammenhengende, og dette er ventelig også begrunnelsen for at Trimalchios middag ble publisert for seg selv. (Thorleif Dahls Kulturbibliotek har ellers i regelen holdt seg til tekster uten bruddstykker, men ga ut den ufullstendig overleverte Om staten av Cicero i 1990 med markeringer av hvor det mangler tekst.) Da Kjell Arild Pollestad siden oversatte Satyricon i 2014, inkluderte han imidlertid – på noen få unntak nær – også de øvrige fragmentene fra verket. Mellom Sparres oversettelse i 1971 og Pollestads i 2014 kan en kanskje lese en allmenn oppvurdering av det fragmentariske og ufullstendige, selv om også Pollestad har gjort grep for å sikre en helhetlig leseopplevelse (slik som å føye inn kommentarer til handlingen mellom fragmentene).

Språket i Satyricon setter den klassisk skolerte latinisten på uvante prøver. Den skildrer samfunnssjikt som sjelden snakker i de klassiske verkene, og med et vokabular og en sjargong tilhørende disse. Her møter vi latinen til frigitte slaver, prostituerte og skippere. Hva er for eksempel det norske ordet for en sterteia? Sparres valg av «snorkekjerring» virker treffsikkert i sammenhengen.[2] Petronius boltrer seg dessuten med ordspill hvor oversetteren uunngåelig møter på problemer. Trimalchio serverer for eksempel en blødme idet han befaler slaven Carpus å skjære kjøttet som settes frem til gjestene; når han tiltaler Carpus blir vokativsformen (tiltalen «Carpe») homonym med imperativformen (befalingen «carpe», skjær!). Ordspillet er uoversettelig om man beholder slavens navn i originalen, men Sparre kommer med en oppfinnsom løsning på problemet idet han lar slaven være parter, altså en person fra regionen Partia; Trimalchios befaling om å skjære kjøttet, «partér», blir dermed et homonym til innbyggernavnet «parter».[3] Trimalchio roper derfor ikke ut «Carpe, carpe!», men «parter, partér!» i Sparres oversettelse. Sparre gir for øvrig en forklaring til denne og andre spøker i seksjonen «Opplysninger», som følger til slutt i boken.

Lukrets og Om tingenes natur
I 1978 kom Sparre ut med en ny oversettelse fra den antikke litteraturen, igjen i TDK og i samarbeid med Leiv Amundsen, som krediteres «for uvurderlig hjelp og oppmuntring helt fra arbeidet ble påbegynt for flere år siden.»[4] Denne gangen handler det om Sparres mest ambisiøse oversetterprosjekt, lærediktet Om tingenes natur (De rerum natura), skrevet av Lukrets en gang i det første århundret f.Kr. Antikken hadde en tradisjon for å formidle lærestoff på vers, og Om tingenes natur er et læredikt om filosofien til den greske filosofen Epikur, som forsvarte både materialisme og hedonisme. Utfordringen til Lukrets var å formidle et så tilsynelatende tørt emne som materialistisk filosofi i form av poesi (Epikur selv skal for øvrig ha avskydd poesi). Dette måtte han i tillegg gjøre på et språk som ennå hadde et begrenset vokabular for filosofi. Romerne hadde ingen tradisjon for å filosofere på sitt eget språk, og bare i helt nyere tid hadde Cicero startet arbeidet med å gi latinske ord til begreper fra den greske filosofitradisjonen.

En interessant side ved denne oversettelsen er valget om å ikke gjendikte med vers over det hele, men heller veksle mellom prosa og vers. Sparre kommer i innledningen til boka med noen refleksjoner rundt dette, hvor han begrunner at han fant det hensiktsmessig å skille mellom de poetiske og de resonnerende delene av teksten; der hvor Lukrets er poetisk, gjengir han med vers i bunden form, der hvor Lukrets resonnerer, gjengir han med prosa. Som Sparre forklarer, er dette et valg som blant annet er gjort for å lette formidlingen av meningen. Det følgende eksempelet på hvordan oversettelsen veksler mellom prosa og poesi er hentet fra bok 1, der Lukrets omtaler den grunnløse frykten for gudenes luner, som Epikurs naturfilosofi skulle fordrive:

Legg merke til én ting: Jeg har vist at intet kan skapes av intet, og at intet av det som er skapt, kan gå helt til grunne. Tviler du på at atomer er til fordi du ikke kan se dem, så skal du nu høre om stoff som du må innrømme er til, selv om du ikke kan se det.

Vinden øker til storm, den feier hen over havet,
velter mektige skip og splitter skyer og skodde.
Så kan den snu mot land med ubendig, orkanaktig styrke;
trær rykkes opp med rot, de bøyes, knekkes og knuses, –
strøs over fjell og hei. Slik fortsetter stormen å rase,
fyller luften med hvin og hyl og med truende torden.
Derfor må også vinden bestå av faste partikler,
små, ikke synlige selv, men med kraft til å piske og jage
jord og himmel og hav i en vill og forrykende hvirvel.[5]

Begrunnelsen for valget er egnet til å reise spørsmål. Er det ikke også poetisk innhold i en del av de resonnerende passasjene, og argumentativ kraft i de mer poetiske vendingene? Dette er uansett et interessant valg av Sparre. På andre språk er diktet oversatt enten utelukkende som prosa eller på vers (enten ubunden form eller i et bestemt versemål).

Innledningen til Om tingenes natur inneholder også noen øvrige refleksjoner fra Sparre om selve oversettelsen. Disse refleksjonene i seg selv er unike for Sparres oversettervirksomhet, ettersom innledningene i de andre utgivelsene i all hovedsak er begrenset til å presentere forfatterne og bøkenes innhold. Sparre forklarer i Om tingenes natur at en oversettelse må forholde seg fritt til den latinske ordstillingen, og at den bør unngå for mange fremmedord for på den måten å sikre at versene får en «duft av poesi». Hva angår fremmedord kan det imidlertid legges til at originalen selv må ha fremstått for sine lesere i antikken med en særegen blanding av lyriske elementer og tekniske fremmedord. En kan da også se at Sparre flere ganger tar inn slike termer i oversettelsen, som for eksempel i følgende verselinje hvor Lukrets beskriver verdens tilblivelse: «Vann går til hav, og landet blir økt med faste partikler».[6]

Foto: Ukjent

Foruten disse forklaringene kommer Sparre underveis med kommentarer til flere passasjer i diktet – disse plasserer han mellom to verselinjer eller mellom en prosa- og en verseseksjon. Hensikten med dette har vært å binde teksten bedre sammen for leseren, forklarer han i innledningen. Kommentarene handler om diktets form (for eksempel «Så ender da bok II med en storslagen visjon i kraftige heksametre – som ikke synes fri for gjentagelser»[7]) eller om epikureernes teorier, for eksempel om atomenes retningsavvik.[8] På denne måten forkorter Sparre også en del passasjer, slik at oversettelsen i realiteten er et større utdrag, ikke hele teksten. Igjen er dette et originalt oversettervalg. I det hele tatt byr denne oversettelsen på mange interessante valg, i tillegg til refleksjoner rundt valgene, noe som også gjenspeiler utfordringene med å oversette Lukrets.

Øvrige oversettelser
På 1980-tallet oversatte Sparre ytterligere tre bøker fra latin til norsk. Det dreier seg her om Dårskapens lovtale av Erasmus fra Rotterdam (1981), Utopia av Thomas More (1982) og til sist Memoarer: Brev til en høyvelbåren herre av Ludvig Holberg (1984). (Nettopp Holberg skal ha vært blant Sparres favorittlektyre helt fra ung alder.[9]) De to første oversettelsene, av renessansehumanistene Erasmus og More, kom ut i TDK i samarbeid med Aschehoug. I 1978 hadde Asbjørn Aarnes tatt over for Amundsen som redaktør for kulturbiblioteket, og i forbindelse med utgivelsen av Erasmus uttalte Aarnes at serien fremover ville gi ut mer renessanselitteratur.[10] Inntil Sparres Erasmus-oversettelse hadde TDK kun gitt ut én bok forfattet senere enn middelalderen, nemlig Michel de Montaignes Essais (1979), oversatt av Aarnes selv. Sparres siste oversettelse, Holbergs Memoarer, utkom på Aschehoug. Det er oppgitt på kolofonsiden at denne oversettelsen er «velvilligst stillet til disposisjon» for forlaget av TDK, noe som kan tyde på at den opprinnelig var tenkt utgitt på kulturbiblioteket. Samarbeidet med Leiv Amundsen hadde fortsatt med Dårskapens lovtale, men han er ikke kreditert i de to siste bøkene, noe som kan tyde på at Erasmus var den siste oversettelsen der Amundsen var inne som sakkyndig leser.

Resepsjon
Vi vet lite om hvordan oversettelsene til Sparre ble mottatt. Selv om flere av bøkene ved publisering fikk omtaler i avisene, ble de som regel presentert uten noen inngående omtaler av Sparres oversetterarbeid. Det var tilgjengeligheten av disse klassiske tekstene på norsk som var hovedsaken, ikke oversettelsesarbeidet. I regelen ble oversettelsene likevel kortfattet fremhevet som gode. Det kan for eksempel nevnes at Øivind Andersen (den gang professor i klassiske fag ved Universitetet i Trondheim) i en presentasjon av Erasmus-oversettelsen omtalte Sparre som en «utmerket oversetter».[11]

Lars Fredrik Janby