Asbjørn Aarnes var en norsk litteraturforsker, kulturformidler og oversetter. Tyngdepunktet av hans mange oversettelser befinner seg i skjæringspunktet mellom litteratur og filosofi, representert ved forfattere som René Descartes, Franz Kafka og Emmanuel Levinas.

Liv og virke
Asbjørn Sigurd Aarnes ble født 20. desember 1923 og vokste opp i Vågbø på Nordmøre. Etter examen artium ved Volda gymnas i 1944 studerte han filologi ved Universitetet i Oslo (UiO) fra høsten 1945, ble mag.art. i 1950, dr.philos. i 1957, og så professor i europeisk, særlig fransk, litteraturhistorie ved UiO i perioden 1964–93. Han var preses i Det Norske Akademi for Sprog og Litteratur fra 1967 til 1982. Som redaktør, utgiver, oversetter, pedagog, mentor, initiativtaker til symposier og seminarer samt deltaker i offentlig debatt, regnes han som en av etterkrigstidens store akademiske inspiratorer. Av de mange priser og utmerkelser Aarnes fikk må nevnes at han i 1990 var den første til å motta Anders Jahres kulturpris, «for sin enestående brobyggertjeneste mellom norsk og fransk åndsliv, mellom diktning og vitenskapelig refleksjon, og mellom ulike fagområder – især forskning og filosofi».[1]

Det ville knapt være noen overdrivelse å si at hele Aarnes’ intellektuelle virke var viet oversettelse i vid forstand, forstått som formidling og brobygging. Også i den mer presise betydningen av ordet satte han markante spor. Ikke bare gjennom sitt eget virke som oversetter, men også gjennom det han skrev om oversettelse og gjennom innsatsen som utgiver, lærer og inspirator for senere generasjoner med oversettere. Sammen med Egil A. Wyller redigerte han serien Idé og tanke i 42 bind mellom 1960 og 1985, som inkluderte sentrale oversettelser fra den filosofiske tradisjon. Som hovedredaktør for Thorleif Dahls Kulturbibliotek fra 1978 til 2001 var Aarnes ansvarlig for utgivelsen av omtrent 50 oversettelser av klassiske titler fra europeisk litteratur og filosofi.

Egne oversettelser
Aarnes’ egne publiserte oversettelser omfatter separate verker av René Descartes og Emmanuel Levinas, utvalgte tekster av Franz Kafka og Michel de Montaigne, i tillegg til kortere tekster av tenkere som Zygmunt Bauman, Henri Bergson, André Glucksmann, Hans Jonas, Jules Lequier, Pierre Maine de Biran, Gabriel Marcel, Blaise Pascal, Paul Ricœur og Jean-Paul Sartre, og av forfattere som Charles Baudelaire, François-René de Chateaubriand, Paul Claudel, Gérard de Nerval, Jacques Prévert og Arthur Rimbaud.[2] Disse utgivelsene inneholder i liten grad programmatiske uttalelser fra Aarnes om oversettelse generelt eller det oversatte verket spesielt. Men en tidlig anmeldelse av Carl Hambros oversettelse av et utvalg filosofiske essays av Paul Valéry inneholder nærmest en oversettelsespoetikk for den type prosa i skjæringspunktet mellom filosofi og litteratur som Aarnes selv oversatte:

Å oversette Valéry er et vågestykke. Det kreves ikke bare kunnskaper i fransk, men en sjelden åndelig ledighet og finesse. – Man må kunne tenke og følge tanken til dens utspring – kunne resymere og anskueliggjøre den i et bilde, og atter la dette bilde oppløse seg i nye tankerekker. Man må kunne engasjere seg i dette spill og vise dets alvor, samtidig som den ironiske baktanke må få ligge på lur i et underfundig ord eller uttrykk.[3]

Det er fristende å se denne beskrivelsen som et program eller i det minste en aspirasjon for Aarnes’ eget oversetterarbeid. Alle hans mest omfattende oversettelser kan trygt kalles «vågestykker» i den forstand som beskrives her: De krever «ledighet og finesse», en kombinasjon av alvor og letthet i utførelsen. I fortsettelsen utdyper Aarnes oppgavens art og viktighet:

Hos andre forfattere er det nok å gjengi meningen, – det er i hvert fall en rød tråd og et holdepunkt for oversettelsen. Hos Valéry er denne mening sekundær. Han har ikke alltid noe definitivt, avsluttet å meddele oss, noe som er «innenfor» hans stil. Det er selve uttrykket, som ikke må forveksles med den formelle skriveferdighet, det er tankestrukturene som her er det vesentlige. Når Valéry er på sitt høyeste tenker han ikke på ting, tingene er gått inn i hans tanke, slik at vi i uforstyrret ro kan nyte de indre bevegelser som kalles til live under selve tankeakten.[4]

Form og innhold lar seg her vanskelig skille, om det da ikke er formen som er innholdet, uttrykket og det billedlige som er selve meningen i og med at «tingene er gått inn i [forfatterens] tanke». Hvis denne formodningen har noe for seg, dreier det seg om en særegen type prosa som ikke er langt unna det Aarnes i sitt virke som litteraturforsker omtaler som «det uutsigelige» eller «det ugjensigelige», og som derfor også i en viss forstand er uoversettelig.[5] For Aarnes synes noe av fascinasjonen hos forfattere som Kafka og Levinas å ha ligget nettopp i skjæringspunktet mellom et nesten ugjensigelig uttrykk og en mening som unndrar seg begrepsbestemmelse – i fornemmelsen av et dypere budskap som det er forskerens oppgave å fordype seg i og oversetteres oppgave å bringe over til målspråket uten at dybden og det gåtefulle går tapt. I denne forstand blir oversettelsesarbeidet en viktig del av forskningen selv. Forskning, formidling og oversettelse er tre sider av samme sak.

Som allerede nevnt inneholder Aarnes’ utgitte oversettelser i liten grad refleksjon over oversettelsesoppgavens utfordring eller kommentarer til hans eget oversettelsesarbeid. Unntaket i så måte finner vi i forbindelse med hans oversettelse av Levinas’ L’Humanisme de l’autre homme (1972), som kom ut på norsk som Den Annens humanisme i 1993. At han nettopp ved denne anledning reflekterer over oversettelsen er nok et uttrykk ikke bare for oppgavens vanskelighetsgrad, men også for hvor viktig den var for oversetteren. Dessuten ga utgivelsens suksess Aarnes anledning til å vende tilbake til oversettelsen i flere omganger: en grundig revidert andre utgave kom ut allerede i 1996, og en videre revidert tredje utgave fulgte i 2004. I forordet til den siste utgaven kommenterer Aarnes: «Å oversette Levinas synes å være en oppgave man aldri blir ferdig med og som krever stadig revisjon. Det er nesten som med oversettelse av Bibelen som heller ikke blir ferdig.»[6] Men det er i forordet til andreutgaven fra 1996 at leseren finner en refleksjon over oppgavens art hvor nærheten til formuleringene fra 1952 sitert ovenfor, er tydeligst:

Under den første tilnærmelse til Levinas’ tekster sjokkeres man gjerne av hans sprogbruk, som på samme tid er strengt analytisk og konkret demonstrativ. Det er åpenbart at tekstene fungerer poetisk, i den forstand at «formuleringen overlever forståelsen» som det heter hos Paul Valéry. Det betyr at selve det sproglige uttrykk – bruken av tankestreker, deling av ord med bindestreker, store forbokstaver, alliterasjoner, syntaktiske brudd – deltar direkte i betydningsdannelsen.

Å forstå vil som regel si å gå fremover, fra setning til setning, mot konklusjonen på en argumentasjonskjede. Hos Levinas kommer leserens forståelse ofte ved et tilbakeblikk, ved at slutten av en setning får begynnelsen til å blusse opp og betydningen til å bre seg i hele setningens lengde, i selve ordlyden. For oversetteren blir det et avveiningsspørsmål hvor han skal gå på akkord: med fransken eller norsken.[7]

Igjen ser vi konturene av en oversettelsespoetikk, men en poetikk som understreker oppgavens radikale utfordring. For hvordan oversette slik at «formuleringen overlever forståelsen» også på målspråket? Hvordan bevare originalens betydning «i selve ordlyden»? En konsekvens av denne refleksjonen er at oversettelsen selv blir vanskelig tilgjengelig. Som Aarnes spør lakonisk i forordet til andreutgaven: «For det må vel være meningen at en dunkel tekst på originalsproget ikke mister sin dunkelhet i det sprog den oversettes til?»[8] En anskueliggjøring av hvordan Aarnes takler denne utfordringen ville kreve en sammenligning av en lengre passasje i original og oversettelse, og dessuten dypdykk i dunkelhet, ordlyd og begrepsinnhold, som er en egen studie verd.

I stedet skal vi her vende oss mot et helt kort eksempel – en konkret utfordring og dens elegante løsning – fra et annen komplisert oversettelsesarbeid som Aarnes utførte på begynnelsen av 1990-tallet. Det som står på spill i «Pascals samtale med de Saci om Epiktet og Montaigne» er hvilken plass lesningen av verdslige filosofer kan ha innenfor et kristent fromhetsliv. Den franske filosofen Blaise Pascal (1623–1662) taler selv fra et kristent perspektiv, men argumenterer mot sin skriftefar de Sacis avvisning av hele den verdslige filosofiske tradisjon. Helt på tampen av samtalen oppsummerer Pascal sin posisjon på følgende måte midtveis i en 70-ords setning:

... non qu’elles [ces lectures: de Montaigne et d’Épictète] puissent donner la vertu, mais seulement troubler dans les vices; ...

Hos Aarnes blir dette elementet til en egen setning, men hovedutfordringen her er de siste fire ordene, «troubler dans les vices». Det er nok å kunne engelsk for å ha en vag formening om hva dette betyr. Det direkte oversatte «to trouble in the vices» er imidlertid så oppstyltet at engelske oversettelser gjerne sier «disturb vice», selv om det heller ikke fungerer godt, spesielt siden stedspreposisjonen «dans» («i») har blitt borte underveis. Her er Aarnes’ smidige løsning:

De [lesningen av Epiktet og Montaignes tekster] kan nok ikke skape noen dyd, men bare lage ufred i lastenes verden.[9]

Denne oversettelsen oppleves som rikere og mer levende både fordi det nærliggende «forstyrre» er erstattet med det mye mer idiomatiske «lage ufred» og fordi Aarnes har klart å fastholde stedsangivelsen. For det er jo ikke lastene selv som blir forstyrret, men livet i lastene. Tilføyelsen av substantivet «verden» kan muligens ved første lesning virke som en høy pris å betale for dette, men bringer derfor i realiteten ikke inn assosiasjoner som ikke allerede er der i originalen.

Mottakelse
Aarnes’ oversettelser ble generelt godt mottatt, men det var sjelden anmeldere viet selve oversettelsen mer oppmerksomhet enn gjennom et uttrykk for allmenn ærbødighet og aktelse. Dette kan nok ha sin rot i naturlige språklige begrensninger fra anmelderens side, men også i respekt for den professorale verdighet og autoritet som står som en garantist for hele utgivelsen (hvor Aarnes ofte også skrev en omfattende lærd introduksjon). Følgende utsagn fra en anmeldelse i Bok og bibliotek av Aarnes’ oversettelse av Descartes’ Meditasjoner fra latin er typisk i så måte: «Aarnes har sørget for en gjennomarbeidet oversettelse hvor stilen har fått en karakter som kler en historisk tekst av Descartes.»[10] Bernt Vestres anmeldelse i Morgenbladet er derimot et unntak:

Mine stikkprøver i hans oversettelse (til sammenligning har jeg brukt den franske oversettelsen fra latin, godkjent av Descartes) tyder på at han har rett i sin bemerkning i forordet om at den latinske tekst «er upyntet, den stiller liksom tanken bar [...] hvert ledd står meislet i hver setning. Det er tankens gang gjennom sproget, ikke sproget man merker.» For nettopp slike egenskaper er karakteristisk for den norske tekst.[11]

En tilsvarende fordypning i språklige kvaliteter ved Aarnes’ oversettelse finnes i Inge Torheims anmeldelse i samme avis, av en separatutgave av Kafkas fortelling «I straffekolonien» i 1978.[12] Etter å ha slått fast at litterær oversettelse «primært [er] et spørsmål om å lykkes med sitt eget sprog, tilnærmelsesvis i samme nærhet til tekstens tema som den dikteren en gang maktet», gir Torheim følgende vurdering:

Asbjørn Aarnes’ arbeide [er] sannsynligvis den beste oversettelse av en Kafka-novelle som foreligger på norsk. Waldemar Brøggers oversettelse av et større utvalg av Kafkas fortellinger [...] forstyrres nu og da av en litt uheldig binding til den tyske original, en binding mer til små ordgrupper enn til «syntaksens bue», sekvensen. Faktisk uten å ta seg større friheter makter Aarnes på sin mer disponerte måte å gi oss noe av tekstens vanskelige vesen.[13]

På tross av at Aarnes også oversatte kanoniske forfattere og filosofer som Montaigne, Descartes og Kafka, er det god grunn til å tro at hans oversettelse av tekster av Emmanuel Levinas på 1990-tallet vil bli stående som hans viktigste bidrag som oversetter.[14] Inntil da var Levinas ikke bare uoversatt, men fortsatt en så å si ukjent filosof i norsk sammenheng. Utgivelsen av Den Annens humanisme i 1993 ble en intellektuell nyhet med en reell norsk virkningshistorie: noe så sjeldent som en svært vanskelig tilgjengelig filosofisk salgssuksess som kom i flere utgaver og nye opplag. Mer enn 20 år etter utgivelsen av den franske originalen traff den norske oversettelsen noe i tidsånden og ble en del av en bredere etisk vending ikke bare innen humaniora, men også innenfor blant annet kunstfeltet og helsesektoren.

Dermed er det ikke overraskende at selve oversettelsen ofte havner i bakgrunnen i mottakelsen av verket. Dette var tilfellet i dyptborende omtaler fra kritikere som sto oversetteren nær. De vektlegger Aarnes’ bredere formidling i en omfattende annotasjon og et fyldig etterord, samtidig som de holder en ærbødig avstand til selve oversettelsen. Et eksempel er Jan Inge Sørbøs anmeldelse i Stavanger Aftenblad: «Teksten til Levinas er krevjande, og full av referanser til den filosofiske debatten. Aarnes har levert ei omsetjing som verkar absolutt truverdig, og i tillegg har han kommentert teksten fortløpande, slik at kommentarene fyller like mykje plass som teksten.»[15] Det samme er tilfellet i Lars Roar Langslets omtale i Aftenposten: «[Aarnes’] beskjedent etterstilte presentasjon [er] den beste hjelp når leseren snubler seg innover i selve bok-teksten».[16]

Et unntak fra denne ærbødige tilnærmingen finner vi hos Jørgen Lorentzen i Klassekampen. I en omfattende presentasjon av Levinas generelt og denne utgivelsen spesielt roser riktignok Lorentzen Aarnes for den grundige introduksjonen av Levinas i Norge, men han avslutter med en bitende kritikk av oversetterens valg av norsk uttrykksform:

[Det er] meget beklagelig at essayene er oversatt til et foreldet og dødt norsk språk. At det er en institusjonell og elitær språkform, med bruk av former som «sprog», «efter», «nu» og «leber» (for å nevne noen), som er tatt i bruk, bryter med Levinas’ ønske om å skape et språk og en filosofi som er knyttet til menneskets levende liv. Hadde bare Aarnes i stedet valgt sin opprinnelige vestlandske frodighet i oversettelsen, ville boka vært leselig på en helt annen måte enn den barriere som nå er bygget opp mot kommunikasjonen.[17]

Lorentzens utsagn om Levinas’ språk er høyst tvilsomt. Snarere er det nok slik Aarnes sier i forordet at originalen vil lyde «sær for et moderne fransk øre».[18] På den annen side tar ikke Lorentzens feiltakelse om forfatterens språk nødvendigvis brodden fra den generelle karakteristikken av oversetterens språk. Leser man den franske og den norske versjonen opp mot hverandre i dag, vil oversettelsen utvilsomt føles eldre enn originalen, men slett ikke som foreldet eller død. Det er grunn til å tro at Jan Jakob Tønseth har Lorentzens strenge dom i tankene når han i en senere omtale av utgivelsen i Dagbladet skriver at verket er oversatt «til et norsk som har noe å fortelle dem som mener at norsk er et ordfattig språk og at riksmålet er stivt. Oversettelsen griper nettopp de subtile bevegelsene, de fine nyansene i Levinas’ stil. Den er følsom for tanken som tenkes og ordet som sies».[19]

Polemikk om gjendiktning
Nå kan det likevel være at Lorentzens polemiske referanse til oversetterens «opprinnelige vestlandske frodighet» har sådd en spire hos Aarnes, som gjennom et langt liv som riksmålsmann hadde bevart en interesse for nynorsken fra gymnastiden i Volda. Fra 2005 skrev Aarnes en fast spalte på nynorsk under rubrikken «Så sant som det er sagt» i Dag og Tid, som ledet til to bokutgivelser: Råka av røyndom (2006) og Troll i ord (2009). Aarnes fortsatte å skrive for avisen frem til sin død 8. januar 2013, men de siste årene ble anekdote-formen erstattet av diktkommentarer i spalten «Diktet», hvor Aarnes (presentert som «estetikar [som] leitar etter det store og opphøgde diktet») alternerte med Jan Erik Vold («hverdagsmodernist»). Totalt ledet denne spalten til om lag 75 diktkommentarer fra Aarnes’ hånd, og med et par unntak handlet disse tekstene lenge utelukkende om norsk poesi. Men de fire siste tekstene Aarnes publiserte, var om oversatt poesi: om tre dikt av Gérard de Nerval og om ett – i hans siste tekst, publisert to uker før hans død – av Charles Baudelaire.

Det er i denne forbindelse verd å merke seg at Aarnes selv aldri later til å ha prøvd seg på gjendiktning av poesi i bunden form. Dette er bemerkelsesverdig siden dikt på bunden form fra den poetiske tradisjon alltid hadde hatt en sentral plass i hans egen litterære kanon. De få diktene han utga egne oversettelser av, er utelukkende i ubunden form. I Aarnes’ analyser av fremmedspråklig poesi finner vi imidlertid et betydelig korpus av hva man kunne kalle «uoffisielle» oversettelser, hvor dikt er oversatt til norsk ord for ord i prosa. Dette er fremfor alt tilfellet i doktoravhandlingen om Gérard de Nerval (1957), men også i mange senere verker, for eksempel i kommentarer om Friedrich Hölderlins poesi så sent som i Poesien hos Olav Nygard (2004). Professor i fransk litteratur og oversetter Karin Gundersen observerte i en minnetale over Aarnes at han i verket Det poetiske fenomen (1963) laget «en prosagjengivelse, ord for ord, av Nervals berømte dikt El Desdichado, bare for å bekrefte dets uoversettelighet, som han sier». Gundersen gjør så følgende slående tilføyelse: «Underlig nok er dette likevel den beste oversettelsen av dette diktet som jeg har lest.»[20] Oversettelsen er her «et hjelpemiddel til å trenge inn i originalen» – for å bruke en formulering Aarnes selv benyttet i en omtale av Kristen Gundelachs oversettelse av Goethes Faust.[21]

Aarnes’ eget syn på gjendiktning av poesi med fast rimmønster var imidlertid mer komplisert enn Gundersens diskusjon gir inntrykk av. På den ene side er det altså ingen tegn på at han selv prøvde seg på det. Ja, man kan spørre seg om oversettelse av poesi i det hele tatt er teoretisk mulig innenfor en estetikk der kategorier som «det uutsigelige» og «det ugjensigelige» har en så sentral plass som hos Aarnes, slik Aarnes selv synes å antyde i passasjen om Nerval som Gundersen referer til. Det er heller ingenting som tyder på at Aarnes’ teoretiske posisjon har endret seg senere i livet, siden han kommer med lignende utsagn både i 2001 og 2004.[22] På den annen side står Aarnes som utgiver for en lang rekke sentrale gjendiktninger fra den europeiske litterære kanon i Thorleif Dahls Kulturbibliotek og han var også en hyppig forsvarer av andres gjendiktninger i offentlig polemikk.

Aarnes’ siste offentlige ordskifte så sent som i 2011, da han var i sitt 88. år, dreide seg faktisk om oversettelsens mulighet i skjæringspunktet mellom poesi og prosa. Aarnes rykket ut i Morgenbladet etter at Karin Gundersen hadde kritisert Kjell Nilsens gjendiktning av Charles Baudelaires Les Fleurs du mal fra 1857, på norsk Det ondes blomster (2011), på prinsipielt grunnlag.[23] Gundersens ankepunkt er slett ikke oversettelsens kvalitet, men «forestillingen om at det for enhver pris skal gjendiktes», et poeng som er gitt en hardtslående formulering allerede i anmeldelsens ingress: «Vil vi ha dikt på rim eller vil vi ha Baudelaire? En ny gjendiktning viser hvor vanskelig det er å få til begge deler.» Aarnes’ motinnlegg en uke senere åpner med følgende begrepsmessige klargjøring:

At poesien er ugjensigelig vil nettopp si at den er uoversettelig. Det betyr at et dikt ikke kan sies med andre ord enn diktets. / Gjendiktning er et forsøk på å lage noe som ligner det ugjensigelige. Når det gjelder gjendiktning av dikt i metrisk form, kan bare noe lignende presteres. Man kan neppe få til noe lignende uten metrisk form. Vil man oversette et dikt «korrekt» – uten metrisk form – må diktet overføres til prosa.

Nøkkelsetningen i Aarnes’ forsvar lyder som følger: «Jeg beundrer Kjell Nilsens forsøk på å overføre Baudelaires dikt til en ugjensigelig form.»[24] På sett og vis er det sin egen estetikk Aarnes her argumenterer mot, formulert av en skarpskodd kritiker som har gått en god skole (nemlig hos Aarnes selv).

Det er derfor en slags polemisk brodd også i Aarnes’ aller siste diktkommentarer i Dag og Tid: Ikke bare gjengir han dikt av Nerval og nettopp Baudelaire i moderne norske gjendiktninger på bunden form, med han gjør det med stor vekt på gjendikterens bragd. Det første av de fire diktene han kommenterer, er faktisk Nervals presumptivt uoversettelige «El Desdichado», gjengitt ikke i Aarnes’ egen norske prosaoversettelse, men i Jan Jakob Tønseths gjendiktning.[25] Den mest programmatiske uttalelsen om gjendiktningen finner vi om dikt nummer to, «Delfica»: «Jan Jakob Tønseth seier ikkje berre det han høyrer i diktet, han syng med diktaren, i tyding og tone.»[26]

Det er i denne sangen, i denne «syng[e] med diktaren», at det teoretisk umulige ser ut til å bli mulig. Noe lignende skjer i oversettelsen av Baudelaire. Gjendiktningen det siteres fra er her ikke ved Kjell Nilsen, men ved Arve Reinskou (1914–1966). «Hans attdiktingar av Baudelaire er makelause», understreker Aarnes.[27] Typisk nok fremstår denne aller siste diktkommentaren fra Aarnes’ hånd slett ikke som en slutt eller et tilbakeblikk, men snarere som en begynnelse, et nytt møte med Baudelaire: «Me skal byrja med sonettane hans.» Diktet «Semper eadem» gjengis med følgende lovsang av gjendikterens kunst:

Reinskou minner om den tyske lyrikaren Stefan George (1868–1933) som sette om Baudelaire so inderleg at det var vanskeleg å kjenna skilnaden mellom omsetjinga og originalen.

Uavhengig av teoretiske argumenter om poesiens uoversettelighet later det til å være et inderlighetens punkt hvor man som leser, ifølge Aarnes, ikke kan kjenne forskjellen mellom oversettelse og original. Det er altså lesererfaringen som godkjenner gjendiktningen, der hvor, som vi nettopp hørte om Tønseths oversettelse av Nerval, oversetteren «syng med diktaren, i tyding og tone».

Hall Bjørnstad