Jappe (Jacob) Nilssen, 1870–1931

Munchs maleri av Nilssen

     Jappe Nilssen malt av Edvard Munch (1889)

Forfatteren, oversetteren og bohemen Jappe Nilssen var i sin tid særlig kjent som kunstkritiker i Dagbladet. I tillegg hadde han en beskjeden skjønnlitterær produksjon og leverte en håndfull oversettelser fra tysk, svensk og fransk.

«Det er godt at Munch har Jappe»
At Jappe Nilssen fremdeles huskes i norsk kulturhistorie, skyldes nesten utelukkende hans vennskap med Edvard Munch, noe som framgår av tittelen på den biografien som omsider har kommet om ham: Jappe Nilssen. Munchs venn og våpendrager (2016). Han var en mye brukt modell for den sju år eldre maleren og en av arrangørene bak Munchs gjennombruddsutstilling i Kristiania våren 1909.[1] Den største innsatsen var nok Nilssens ustoppelige forsvar for Munchs verk i Dagbladets spalter, uten smålige hensyn til det som i dag ville bli kalt blatant inhabilitet. Ikke bare var de to nære venner – Munch understøttet attpå til Nilssen økonomisk når det trengtes.[2] Nilssens innsats gikk selvsagt ikke upåaktet hen i samtida. Da striden om utsmykkingen av Universitetets aula var på sitt ampreste, kommenterte vittighetsbladet Humoristen:

Det er godt at Munch har Jappe
For han hører til de rappe
Med lys og lygte Jappe løber
For at skaffe Munch en kjøber.[3]

Nilssen ble født i Kristiania. Faren var «dampskibsrestaurateur», moren døde tidlig.  Som velformulert, til dels bitende ironisk kunstkritiker ble Jappe Nilssen omstridt, fryktet og respektert. Men han hadde også en beskjeden karriere som litterat. Han tok latinartium ved Aars og Voss som 17-åring, med latin, gresk, fransk og engelsk i fagkretsen – riktignok skulket han engelsken så godt han kunne til fordel for de klassiske språkene. Kunsthistorikeren Andreas Aubert var læreren hans i norsk, og stimulerte Nilssens interesse for kunst.  Etter examen artium studerte han juss et par år, men var betydelig mer opptatt av litteratur. Han oppholdt seg flere år i utlandet, særlig i sin yndlingsby Paris.[4] Han pleide omgang med Kristianias bohemkrets, inkludert den beryktede Hans Jæger. Jappe Nilssen giftet seg aldri, men var sterkt knyttet til sin søster Julie (gift med maleren Thorolf Holmboe) og hennes familie. Han bodde hos Holmboes til han var nærmere 40 år og flyttet da ikke lenger unna enn at han kunne komme på middag nærmest daglig.[5]

Nilssen debuterte som forfatter med romanen Nemesis (1896). Den ble oppfattet som en tidstypisk roman med sterkt selvbiografisk bakgrunn, nemlig forfatterens ulykkelige forelskelse i den ti år eldre maleren Oda Krohg. Siden fulgte nok en roman, en «fortælling» og to novellesamlinger, den siste i 1911. Dermed var det skjønnlitterære forfatterskapet over. I Dagbladet skrev han om kunst fra 1908 og livet ut.

Oversettelser fra tysk og svensk
Parallelt med forfatterskap og kunstkritikk var Nilssen virksom som oversetter. De to første oversettelsene utkom på John Fredriksons forlag i Kristiania. Fredrikson var en høyst fargerik svenske med bakgrunn blant annet som impresario og legpredikant. Han var kjent for å betale gode honorarer og ta vel imot unge forfattere. I noen hektiske år drev han stort – i 1898 ga han ut 19 bøker.[6] En av disse var Jappe Nilssens oversettelse av Den hellige av Conrad Ferdinand Meyer, en av de store i 1800-tallets tyskspråklige sveitsiske litteratur. Genrebetegnelsen er «novelle»; i dag ville vi nok ha kalt det en roman. Den norske utgaven er på 230 sider, riktignok inkludert en ti siders innledning av den legendariske litteraturkritikeren Carl Nærup. Meyer skrev gjerne historiske romaner. Der Heilige (1879) er beretningen om Thomas Becket og kong Henrik 2., fortalt gjennom en gammel tysk buemaker som har fulgt dramatikken på nært hold.

Munchs maleri av Nilssen

Maleri av E. Munch

Det er uklart hva slags kompetanse Jappe Nilssen egentlig hadde i tysk – den består trolig av selvstudier, lesing og reiser. Oversettelsen er langt fra feilfri og har et visst hastverkspreg. Alt på første side, som skildrer hvordan buemakeren, hans hest og hans hund tar seg fram gjennom et voldsomt snøvær, gjengir han «mit beschneitem Rücken» (det dreier seg om hunden) som «med klippet rygg» i stedet for «med snø på ryggen». Her og der forkorter han en smule, noe man kan mistenke at skyldes uvanlige ord som han ikke tar seg tid til å slå opp. Buemakeren dreper en jødisk pengeutlåner på side 36, men da han kommer tilbake etter mange år, oversetter Nilssen «Dort fand ich den Juden Manasse verschollen […]» med «Der fant jeg jøden Manasse død […]» (s. 225), som om han ikke husker mordet – «verschollen» bør nok her gjengis med «glemt». Periodeinndelingen følger han temmelig slavisk, selv der de tyske periodene oppleves lovlig lange og kompliserte for en norsk leser. Men Nilssens oversettelse fungerer trass i dette – den har en litt gammelmodig tone som fint kler det historiske stoffet samtidig som den tar vare på spenningen og dramatikken. Boka kom i ny norsk oversettelse ved Hans Børre Ørbæk i 1946, under tittelen Helgenen.

Forlegger Fredrikson må ha vært fornøyd med Nilssens arbeid, for året etter fikk han i oppdrag å oversette en bok av en annen tyskspråklig sveitser med sans for historie: Landfogden i Greifensee og Ursula, to fortellinger av Gottfried Keller. Med disse to av de fem fortellingene i Kellers Züricher Novellen (1877) ble enda en betydelig, nyere sveitsisk forfatter introdusert for et norsk publikum.

Samme år presenterer Fredrikson en annen vesentlig forfatter, denne gangen fra sitt hjemland Sverige, i Jappe Nilssens oversettelse: Per Hallströms Briljantsmycket och andra berättelser, som på norsk blir Brillantsmykket og andre fortællinger. Merkelig nok virker det som om dette er den første og eneste oversettelsen av denne forfatteren til norsk.[7] Briljantsmycket var Hallströms femte bok; originalen kom i 1896 og var en publikumssuksess i Sverige.[8] Hallström var virksom som prosaist, lyriker, dramatiker, essayist og gjendikter, og er oversatt til minst 14 språk. Allerede i 1908 ble han medlem av Svenska Akademien, og han var Nobelpriskomiteens formann i perioden 1922–1946. Han levde til 1960 – men altså uten å vekke nevneverdig interesse blant norske forleggere.

Noen av Hallströms noveller foregår i landlige omgivelser. At Nilssen sliter litt med å finne en konsistent språktone her, skyldes nok den norske språksituasjonen mer enn hans egen høyst urbane bakgrunn. Med praktisk talt ren dansk rettskrivning blir de særnorske ordene nokså avstikkende. Trolig er det derfor han lar kuene gå inn i «stalden» (s. 15), som på dansk og svensk, selv om ordet «fjøs» var i bruk i norsk skriftspråk.[9] Noen sider seinere omtaler han imidlertid en «klok kone» som «gamla» (s. 23), en form som unektelig virker svært fremmed i sammenhengen. Nå var Nilssen også prinsipielt konservativ i språkspørsmål. I 1918 undertegnet han et opprop fra Knut Hamsun, «Sproget i fare»: «Sprogopløsningen vil svække os som folk og gjøre oss underlegne i national arbeidsevne.»[10]

Mye nærmere Jappe Nilssens egen stil ligger tittelnovellen, en lyrisk-elegisk skildring av en ung kvinnes siste levetid og hennes manns heroiske forsøk på å oppmuntre henne. Her flyter teksten fint og ubesværet – oversetteren skal neppe ha skylden for at Hallström aldri slo igjennom i Norge.

Oversettelser fra fransk
Etter disse tre arbeidene i løpet av et par år dreier Nilssens oversettervirksomhet seg utelukkende om fransk litteratur. Fransk (men ikke tysk) var blant fagene han hadde på Aars og Voss, og med stor interesse for fransk litteratur og lange Paris-opphold bak seg var han nok godt kvalifisert for slike oppgaver.

I 1904 kommer Meta Holdenis (originaltittelen fra 1873 er den samme) av Victor Cherbuliez i Nilssens oversettelse. Den sveitsiskfødte Cherbuliez var etterkommer av en fransk hugenott-familie som hadde flyktet til Sveits, men ble fransk statsborger i 1880 og medlem av Det franske akademi året etter. Han skrev «tallrike og meget underholdende romaner»,[11] men er i dag nokså glemt. Forlaget var Cammermeyer, som på 1880-tallet hadde vært Norges ledende forlag.[12]

Deretter gikk det 14 år før Jappe Nilssens siste periode som oversetter. I 1918 oversatte han andre bind i en serie med Guy de Maupassants noveller på Cammermeyer forlag. Tittelen var Joseph, amour (originalen Le Horla kom i 1887). Den elegante ironikeren og skarpslepne historiefortelleren Maupassant hadde vært oversatt til dansk og norsk siden 1880-tallet, så dette var nok mest et forsøk fra forleggerens side på å utnytte en populær forfatter som allerede var etablert i det lesende publikums bevissthet. Allerede året etter kom Nilssens oversettelse av en roman i samme serie: Bel-Ami (1885), på norsk Smukke ven. Den norske utgaven er på over 300 trykksider, så det er ingen tvil om at den ikke alltid like energiske Nilssen (han karakteriserte seg selv som «født lat»[13]) arbeidet forholdvis hardt med Maupassant i disse årene.

I 1921 utkom A l’ombre de la croix (orig. 1917) av de to produktive brødrene Jérôme og Jean Tharaud Korsets skygge i Nilssens norske språkdrakt. Det var en samling fortellinger fra jødisk liv i Øst-Europa, valgt ut av litteraturhistoriker og bibliograf Reidar Øksnevad, som første bind i en påtenkt serie med moderne fransk litteratur på Helge Erichsens forlag. Ettersom forfatterne ifølge Øksnevads forord viser «et kjendskab til ældgamle jødiske skikke» og «en intim forståelse av jødisk tænkemåde og væsen» (s. 4–5), må man anta at dette var en vanskelig oversetteroppgave. Øksnevad arbeidet og bodde i Paris fra 1912 til 1947 og var en fremragende kjenner av fransk litteratur.[14] Han må ha vært fornøyd med Nilssens arbeid, for i samme forord sier han seg glad for å kunne presentere boka «i hr. Jappe Nilssens udmærkede oversættelse».

Tre år seinere ga Gyldendals Kristiania-avdeling ut Nilssens oversettelse av Ariane: en russisk, ung pike av Claude Anet fra 1920. Forfatterens egentlige navn var Jean Schopfer, en kjent tennisspiller – i 1892 vant han den turneringen som nå er berømt som «French Open», riktignok den gang bare åpen for medlemmer av franske klubber.[15] Også som produktiv forfatter hadde Schopfer/Anet en betydelig suksess i samtida, særlig med nettopp Ariane, en underholdende kjærlighetsroman om spillet mellom tittelpersonen, en ung student, og den noe eldre, velstående Constantin – et ganske intrikat psykologisk spill der ingen av de to vil ofre stoltheten og vise sine ekte følelser. Romanen ble utgitt i ny oversettelse ved Gordon Hølmebakk av Gyldendal i 1958.

Både interesser og språkkunnskaper gjorde utvilsomt Jappe Nilssen til en bedre oversetter fra fransk enn fra tysk og svensk. Men med Ariane var hans karriere som oversetter slutt. Han ruver vel ikke i norsk oversettelseshistorie – dette arbeidet var for en bigeskjeft å regne, kanskje delvis tvunget fram av frilanserens dårlige økonomi (jf. pengebidragene fra Munch). Hans biograf Helle Christine Ravn nevner bare oversettelsene helt i forbifarten, kanskje ikke så utypisk for synet på oversettelser og oversettere i det hele tatt. Likevel hører de nå med til helhetsbildet – Jappe Nilssen var tross alt ikke bare «Munchs venn og våpendrager».

Atle Næss

Referanser

Aschehougs konversasjonsleksikon, ny utgave (1939). «Victor Cherbuliez». Tredje bind. Oslo: Aschehoug.

Gullberg, Helge. «Per A. L. Hallström». I Svenskt Biografiskt Lexikon, besøkt 29. august 2019. Tilgjengelig på: https://sok.riksarkivet.se/sbl/artikel/12454

Næss, Atle (2004). Munch. En biografi. Oslo: Gyldendal.

Ravn, Helle Christine (2016). Jappe Nilssen. Munchs venn og våpendrager. Oslo: Arvinius+Orfeus.

Torp, Olaf Chr. «Reidar Øksnevad». I Norsk biografisk leksikon. Tilgjengelig på: https://nbl.snl.no/Reidar_%C3%98ksnevad

Tveterås, Harald L. (1986). Bokens kulturhistorie, formet av forfattere, forleggere, bokhandlere og lesere 1850–1900. Tredje bind av Den norske bokhandels historie. Oslo: I kommisjon hos J.W. Cappelens forlag.

Noter

[1] Næss (2004), s. 370.

[2] Næss (2004), s. 467.

[3] Humoristen 6. mai 1911.

[4] Ravn (2016), s. 50 ff.

[5] Ravn (2016), s. 215.

[6] Tveterås (1986), s. 461.

[7] Oria og Nasjonalbibliotekets nettbibliotek er gjennomsøkt uten at flere er funnet.

[8] Alle opplysninger om Hallström fra Helge Gullbergs artikkel i Svenskt biografisk lexikon.

[9] Se oppslagsordet «fjøs» i NAOB.

[10] Aftenposten morgen 7. september 1918, s. 1.

[11] Sitatet og de øvrige opplysningene er fra artikkelen «Victor Cherbuliez» i Aschehougs konversasjonsleksikon.

[12] Tveterås (1986), s. 297 og 308.

[13] Ravn (2016), s. 41

[14] Jf. artikkelen «Reidar Øksnevad» av Olaf Chr. Torp i Norsk biografisk leksikon.

[15] Jf. https://en.wikipedia.org/wiki/List_of_French_Open_men%27s_singles_champions

Bibliografi