Foto: Ukjent, fra «Studentene fra 1913».                                      (Leif Villars-Dahl, 1965)

Thomas Christensen var både skjønnlitterær forfatter, forlagskonsulent og oversetter. Han skal ha oversatt i alt 14 bind russisk litteratur.[1] Det var kanskje ikke så mye, men det var til dels tunge og bindsterke bøker, som for eksempel to av Fjodor Dostojevskijs hovedverker: De besatte og Brødrene Karamasov, og Eugen Tarles store og populære biografi om Napoleon.

Bakgrunn
Thomas Fasting Christensen var født 28. april 1894 i Kristiania som sønn av den kjente forfatteren og litteraturkritikeren Hjalmar Christensen og hans første kone Kristine (Kitty) Klingenberg Westrem.[2] Foreldrene ble skilt i 1903, og Thomas vokste først opp hos moren. Hun giftet seg på nytt i 1907 med en russer, grev Nikolai Kiseljov, overbibliotekar ved Statsbiblioteket i Moskva, og flyttet til Russland.[3] Etter dette bodde Thomas sammen med faren på Solbakken på Ullevål i Aker.[4] Han tok artium på engelsklinjen på Hallings skole i Oslo i 1913.

Under et opphold i Russland ble Christensen kjent med familien Polievktov i Moskva. Aleksander Polievktov var geheimeråd, dr.med. og sykehusdirektør, og tilhørte altså den priviligerte overklassen. Den 12. januar 1917 giftet Christensen seg i Moskva med husets datter, Maria Aleksandrovna. Paret fikk to barn: datteren Maria, født rett før Oktober-revolusjonen i 1917 i Petrograd (dagens St. Petersburg), og sønnen Hjalmar Thomas, født i Norge etter at familien hadde flyktet fra Russland i 1918 – bort fra bolsjevikene og en koleraepidemi. Men ekteparet flyttet tidlig fra hverandre, og allerede i 1922 bodde Maria alene med barna på Kong Oscarsgt. Hotel&Pension i Bergen.[5] Samme år fikk hun en sønn til: Alexej Peter Krag, og hun valgte da å reise tilbake til sin familie i Moskva med alle tre barna. Her bidro hun til familiens økonomi ved å oversette norsk litteratur til russisk, blant annet flere av Knut Hamsuns romaner.[6] Trettiårene i Sovjetunionen skulle bli en vanskelig tid for familien. Sønnen Hjalmar var bare 13 år gammel da han ble sendt hjem til Norge i 1932 og ble boende hos slektninger her. Maria og de to andre barna vendte tilbake til Norge først i 1940, rett før krigsutbruddet.

Thomas Christensen giftet seg på nytt i København i 1932 med Alma Svae, f. Ødegaard. Paret bosatte seg på Skjærhalden i Hvaler, hvor Christensen levde som frilanser resten av livet og livnærte seg som forlagskonsulent og oversetter for Aschehoug forlag.

Med en slik familiebakgrunn var det ikke rart at Christensen hadde stor interesse for Russland. Som nybakt student begynte han å studere filologi og russisk litteratur, men uten å ta noen eksamen. I 1917 fikk han jobb som journalist i Tidens Tegn og ble avisens korrespondent i Petrograd etter revolusjonen. Samtidig var han privatsekretær for den norske minister Nikolai Prebensen ved legasjonen i Petrograd. Senere fortsatte han i utenrikstjenesten, var presseattasjé i Petrograd, sekretær i Utenriksdepartementet, og ble i 1920 visekonsul i Bilbao. Deretter gikk han ut av etaten. En tid var han forretningsmann i Moskva, senere Morgenbladet-korrespondent i Italia, men stort sett var han frilanser resten av sitt liv. Thomas Christensen døde i 1973, 79 år gammel.

Forfatterskap
I 1924 debuterte Thomas Christensen som forfatter med skuespillet Forlat oss. I Vestlandske Tidende ble det total slakt:

En ung søn av Hjalmar Christensen debuterer her med et skuespil […] Hans skuespil er umodent og uspillelig og saare udramatisk. Og den opmerksomhet som forlaget i sin forhaandsreklame lover stykket inden litterære kredse, vil den unge dramatiker nok forgjæves komme til at vente paa. Han burde heller ha ventet paa at debutere.[7]

Adresseavisen/Trondhjems Folkeblad var enda krassere:

Den eneste digteriske egenskap forfatteren har i arv efter sin far, synes at være den begrensede opbygning av detaljer, den kjølige evne til at reflektere, til at fremstille tingene nøgternt og logisk. Men der findes ikke liv, ikke varme i de mennesker han lar tre frem. De er farveløse, uten karakteristik og avtvinger derfor ingensomhelst interesse. Det samme kan sies om skuespillet og handlingen som helhet.[8]

Først 18 år senere, i 1942, våget Christensen seg ut med et nytt skjønnlitterært verk. Da kom romanen Oppbrudd, og denne gang fikk han gode anmeldelser: «Thomas Christensen har gitt en dyptpløyende og forståelsesfull sjeleskildring i sin lille bok Oppbrudd. Den skal leses langsomt og med ettertanke.»[9] Og Barbra Ring skrev i Nationen: «Det er en fin og eiendommelig kunstnerbiografi.»[10] Christensen skrev også et hørespill, Lyset skinner i mørket, som ble oppført i Radioteateret i påsken 1954. Det var et moderne pasjonsspill, bygget over middelalderske motiver: dødsdansen, antikrist og dommedag. Stykket vakte atskillig oppsikt og ble gjenoppført på langfredag i 1967. Ved siden av å skrive egne bøker skrev Christensen artikler om utenlandsk litteratur og teater i Morgenbladet og i Ronald Fangens litterære tidsskrift Vår verden.

Krimsuksess
Sin største suksess som forfatter fikk Christensen under psevdonymet Sven Adelon. I 1930 utga han sin første kriminalroman under dette navnet: Flukten fra Kreml på Aschehoug forlag. Boken skildrer mystiske hendelser i russisk overklassemiljø i Moskva og Paris. Her er det agenter og dobbeltagenter, og sovjetrusserne er naturligvis de store skurkene. Boken ble oversatt til syv språk og kom i ny utgave i Norge i 1950. «En av de morsomste norske kriminalromaner jeg har lest», skrev anmelderen i Aftenposten.[11] De fleste ante ikke hvem som skjulte seg under dette psevdonymet og trodde en ny forfatter hadde dukket opp: «Den nye mann i år er Sven Adelon. Hans fantastisk spennende debutroman Flukten fra Kreml holder mål med de beste norske og de ypperste utenlandske romaner i den lettere sjanger.»[12] Litteraturanmelderne roste forfatteren opp i skyene – dette var en ualminnelig spennende røverhistorie. Anmelderen Evy i Tidens Krav var også positiv: Hun sammenlignet Adelon med tidens fremste norske krimforfattere Øvre Richter Frich og Stein Riverton. Men det var en ting hun ikke likte: forfatterens kritiske holdning til bolsjevikene: «Boken hadde vært helt førsteklasses om Adelon hadde bannlyst all politisk propaganda.»[13]

Under det samme psevdonymet skrev Christensen en rekke kriminalfortellinger for A-magasinet og skandinaviske og tyske ukeblad. Han var også kort innom denne sjangeren som oversetter. Så sent som i 1959 oversatte han en roman i Gyldendals serie «Månedens thriller» fra engelsk. I likhet med Christensen utga den britiske forfatteren kriminalromaner under psevdonym. Han het Cecil Day-Lewis og var sågar hoffdikter de siste årene han levde. Han skrev en rekke krimbøker under navnet Nicholas Blake, og den Christensen oversatte, A Penknife in my Heart (1958), fikk på norsk tittelen Rødt lys for Charles Hammer (1959).

Oversetterskap
Med sine gode språkkunnskaper gjorde Christensen sin største innsats på det litterære område med oversettelser av russisk skjønnlitteratur. Det startet i 1933. Det året gikk Nobelprisen i litteratur til russeren Ivan Bunin (1870–1953), som levde som emigrant i Paris og var forholdsvis ukjent i Europa. Bunin var den første russiske forfatter som fikk prisen, og ikke noe av ham var til da oversatt til norsk. Nå fikk Christensen oppdraget med å oversette tre av Bunins mest kjente fortellinger: Mitjas kjærlighet og Herren fra San Francisco i ett bind (1933) og Landsbyen (1934), som forfatteren selv kalte et «prosadikt». Herren fra San Francisco kom også med i Sigurd Hoels novelleutvalg All verdens fortellere i 1950, kun med noe fornyet rettskrivning.

I 1985 kom Herren fra San Francisco i ny oversettelse ved Geir Kjetsaa. Sammenligner man de to oversettelsene, vil man se at de på mange måter er svært like (noen ganger identiske!), selv om ordvalget til en viss grad naturligvis er fornyet: «hustru» er blitt «kone», «sandwiches» er blitt «smørbrød», «farende sangere» er blitt «omstreifende sangere» og så videre. Men Kjetsaa følger originalen nærmere og forenkler ikke teksten, slik Christensen av og til kan gjøre. I følgende eksempel er det snakk om hvordan hovedpersonen, den rike amerikaneren på luksuscruise over Atlanteren, tilbringer dagen om bord:

Christensen (1933, s. 145):

Klokken syv varslet hornsignaler om middag bestående av ni retter. --- Herren fra San Francisco gned sig i hendene, full av livskraft og energi og skyndte sig ned i sin luksuskahytt for å klæ sig om.

Kjetsaa (1985, s. 19):

Klokken syv varslet hornsignalene at tiden var inne for det som var hovedformålet med hele dette livet, selve kronen på verket … Og straks skyndte herren fra San Fransisco [sic] seg ned i sin luksuskahytt for å kle seg om.

Her har Christensen forsøkt å tydeliggjøre hva som var kronen på verket for den amerikanske turisten: den ni retters middagen! I tillegg har han føyd til noe om hvordan den sultne amerikaneren ter seg på veien ned til kahytten for å kle seg om. Han tar seg altså ganske store friheter som oversetter. Men det finnes også eksempler på at Christensen ligger nærmere originalen:

Christensen (s. 140):

Der fantes ikke tvil i hans sjel om at han hadde berettiget krav på hvile, fornøielser, en lang komfortabel reise og meget annet.

Kjetsaa (s. 17):

Han var fast overbevist om at han hadde et berettiget krav på hvile, fornøyelser og en fin reise.

Kjetsaa har erstattet adjektivene «lang» og «komfortabel» med et nokså intetsigende «fin» og kuttet ut den siste tilføyelsen.

En mangesidig oversettervirksomhet
Christensens neste oversettelse var en roman fra NEP-perioden (1921–28) i Sovjetunionen: Falske edelstener, skrevet av A.I. Voinova, et psevdonym for Aleksandra Ivanovna Dandurova. Boken utkom i Sovjet i 1930, men ble beslaglagt etter noen måneder, fordi den ble oppfattet som antisovjetisk. Da var den allerede oppdaget i Vesten og ble utgitt på flere språk. I Norge ble den utgitt i 1938 på Aschehoug i to bind i serien «Moderne romaner». Boken fikk god mottagelse, særlig i den borgerlige presse. Barbra Ring skrev i sin anmeldelse:

Som helhet, som karakteristikk av livet i Sovjet, av mennesker og tilstander, er den uhyre interessant i sine ublu avsløringer, som likevel er holdt så innen sannsynlighetens grenser at boken vel vil bli pekt på som sort løgn eller provokasjon av de rett-troende beundrere i alle land, av dét som skjer i Sovjet i dag.[14]

Den neste boken Christensen oversatte, var også av en forfatter som hadde problemer i hjemlandet. Den sovjetiske historikeren Eugen Tarle (1875–1955) ble arrestert og forvist til Alma-Ata i Kasakhstan fra 1930 til 1934. Her begynte han å skrive på sin store og populært anlagte biografi om Napoleon. Den utkom på russisk i 1936 og ble raskt oversatt til flere språk. Den norske versjonen kom i 1940 på Aschehoug. Den ble godt mottatt av publikum og trykt i flere opplag.

I 1940-årene kunne klassisk litteratur fremdeles presenteres som føljetong i avisene. I Sandefjords Blad gikk Aleksander Pusjkins roman Kapteinsdatteren som føljetong fra 6. desember 1941 og fremover, for første gang oversatt direkte fra russisk av Thomas Christensen. Tidligere hadde det eksistert en oversettelse av Nils Kjær, som neppe kunne russisk.

Toppinnsats for klassisk russisk litteratur
I årene etter krigen satset Aschehoug forlag stort på russisk klassisk litteratur. Først kom den store Dostojevskij-serien i 1946–48 med alle de viktigste verkene i 12 bind. Her var naturligvis flere oversettere involvert, og Christensen fikk tildelt De besatte I-II og Brødrene Karamasov. Den siste delte han med Elsa Uhlen, som oversatte bind III. Christensen bidro også som redaktør i serien. Omtrent samtidig, i 1948–49, kom en ny serie på det samme forlaget: «Romaner og fortellinger fra det gamle Russland». Her fikk Christensen hele fire klassiske romaner å oversette: Ivan Turgenjevs Røk, Nikolaj Gogols Kappen, Fjodor Dostojevskijs Spilleren og Fjodor Sologubs Den lille djevel. Som vi skjønner, må dette ha vært ekstra travle år for Christensen, og det var antagelig grunnen til at Uhlen måtte overta siste del av Brødrene Karamasov.

Som vanlig står det lite om oversettelsen i anmeldelser av disse bøkene. Men i Kongsberg Dagblad ble Turgenjevs Røk anmeldt av sorenskriver Egil Elster, som avslutter med: «Boken er helt utmerket oversatt av Thomas Christensen.»[15] Professor i russisk litteratur og oversetter Erik Egeberg vurderte imidlertid noen av Christensens oversettelser i 2001 og sier om samme bok: «Man skal ikke ha lest mye av Thomas Christensen heller før man finner alle de trekk som er nevnt i det foregående; de par første sidene av Turgenevs Røk greier seg.»[16] Det gjelder her trekk som forenkling av teksten, unøyaktigheter, utelatelser av enkeltord og oppdeling av lange perioder. En sjekk av åpningsavsnittet i Røk viser at Egeberg har rett i sin vurdering. Her er det første avsnittet, sammenlignet med en nyere oversettelse av Erling Sande fra femti år senere:

Christensen (1948, s. 5):

Det var i Baden-Baden den 10. august 1862. Foran det kjente kurhus trengte folk seg sammen. Det var deilig vær. Den hyggelige byen med de lyse, vennlige husene, trærnes grønne kroner, de bølgende høider – alt virket frodig og festlig. Det lå likesom et smil over alt, og det samme ubevisste tillitsfulle og vakre smil kom også tilsyne på menneskenes ansikter, enten de nu var unge eller gamle, pene eller stygge. Selv de sminkete og pudrete pariser-kokotter gled likesom inn i denne lyse og sorgløse stemning. Deres brokete fjær og bånd, all den blanke stas av gull og sølv som de hadde på sine hatter og slør, hele dette glitrende farvespill fikk en uvilkårlig til å tenke på vårblomster og spraglete sommerfugler. Men det affekterte fransk som lød mot en fra alle kanter, hadde avgjort ingen likhet med fuglekvidder.

Sande (1998, s. 5):

Den 10. august klokken fire om ettermiddagen var det stor trengsel på plassen “Conversation” i Baden-Baden. Været var strålende; alt i omgivelsene – de grønne trærne, de hvitmalte husene i den koselige byen, fjellene som bølget ut mot horisonten – alt var stemt til fest, bredte seg som et velkomstbeger under den generøse solflommen i det sydtyske landskapet; alt smilte mot deg, likesom med gjenknepne øyne, tillitsfullt og imøtekommende, og det samme vage, men gode smil, gjenspeilet seg på menneskenes ansikter, unge som gamle, vakre som vansirede og stygge. Selv de mest utspjåkede og hvitsminkede franske kokotter forstyrret ikke det almene inntrykket, den lyse og tilfredse feststemningen og det løsslupne humør, de brokete bånd, de gylne og sølvglinsende stjernene på hattene og slørene ga den oppmerksomme tilskuer en minnelse om den levende glans og det lette farvespill i vårens blomsterflor og regnbuens farvespekter; det eneste var at det tørre og gutturale franske konversasjonssurr ikke på noen måte kunne erstatte fuglenes kvitring, eller overhodet sammenlignes med den.

Mens Christensens versjon har 680 tegn og åtte perioder eller setninger, bruker Sande 921 tegn og tre perioder. Sammenligner vi med den russiske originalen, ser vi at Sande har holdt seg til samme inndeling i perioder og samme tegnsetting, og han har unnlatt å sløyfe noe (bortsett fra årstallet 1862, som må ha falt bort ved en inkurie, og kokottenes «fjær»). Opplysninger som er hoppet over hos Christensen, er understreket i Sandes oversettelse.

Etter 1950 ser det ut til at Christensen ikke beskjeftiget seg med oversettelser fra russisk lenger. Kanskje arbeidet han mer som forlagskonsulent og oversetter av engelsk krim.

Til tross for enkelte kritiske vurderinger av Christensens oversettelser, har hans innsats som russisk-oversetter på 1930- og 1940-tallet utvilsomt hatt stor betydning for utbredelsen av kjennskap til russisk litteratur i Norge

 Alf B. Glad