Isak Rogde, 1947–2010

 

Foto: Privat

Isak Rogde fikk Bastianprisen to ganger og vakte oppsikt da han oversatte store deler av Alice Walkers Fargen bortenfor til senjadialekt. Han var en allsidig og produktiv oversetter av rundt 200 bøker fra blant annet russisk, tysk og engelsk. Han var en lidenskapelig yrkesutøver som kunne strekke seg langt for å sikre den rette tonen i sine oversettelser, som da han oppsøkte heroinmiljøet i Oslo og Edinburgh i arbeidet med kultromanen Trainspotting.

Bakgrunn
Isak Ludvik Rogde ble født i Gryllefjord på Senja som eldste sønn av husmoren Aud Herlaug Grande Rogde og handelsmannen Rasmus Rogde, og med skuespilleren Ingolf Rogde som grandonkel. Isak fikk etter hvert fire søsken, og da han skulle begynne på skolen, flyttet hele familien til Harstad. Isak fattet tidlig interesse for språk og litteratur, og flyttet etter gymnaset til Oslo for å studere, som den første i sin familie. I 1972 ble han cand.mag. med blant annet fagene engelsk og russisk ved Universitetet i Oslo. På russiskstudiet møtte han oversetter Ragnfrid Stokke, som han var gift med i årene 1971–76. Stokke og Rogde fikk ett barn sammen, Ulf Rogde (f. 1972). Rogde jobbet også som lærer, ved Haugenstua og Tokerud skole i Oslo.

Sammen med Ingvild Broch og Bjørn Valderhaug oversatte Ragnfrid Stokke Aleksandr Solzjenitsyns August 1914 (1972). Oversettelsen var krevende, og Stokke trakk Rogde inn i arbeidet med de kapitlene hun hadde ansvar for. Rogdes står ikke oppgitt som medoversetter, men dette var hans uoffisielle oversetterdebut. Noen år senere oversatte han to bøker til sammen med Stokke, Vasilij Aksionovs På jakt etter en genre og Fridrikh Neznanskijs Kidnappet i Moskva (begge 1983). Arbeidet falt i smak hos den litteratur- og språkinteresserte Rogde, og etter dette begynte han å ta på seg selvstendige oversetteroppdrag. Fra og med 1982 var produksjonen så stor at han kunne slutte i lærerjobben og oversette på heltid.

Interessen for Russland går som en rød tråd gjennom Rogdes voksenliv. Fra og med studietiden av reiste han hyppig til Moskva og tok aktivt del i musikk- og litteraturmiljøet der. Evnen til å knytte kontakter og vennskapsbånd var typisk for Rogde, og ble en viktig ressurs i hans virke som oversetter. I 2006–2008 var Rogde sendelektor ved Statsuniversitetet i Moskva. De siste tolv årene av sitt liv var han samboer med oversetter Hege Mehren.

Rogde mottok i 1991 Norsk kulturråds oversetterpris. Samme år mottok han Kirke- og kulturdepartementets oversetterpris for Mens regnbuen blekner av Peter Pohl. I 1989 mottok han Bastianprisen i barne- og ungdomslitteratur for Peter Pohls Min venn Janne, og i 2010 i voksenlitteratur, for Uwe Tellkamps Tårnet. Han er en av få oversettere som har fått prisen to ganger, og den første som har fått den posthumt.

Annen virksomhet
Rogdes hovedgeskjeft var oversettelse, men han skrev også selv – viser og dikt for private sammenkomster, artikler og bøker for et større publikum.

Han var redaktør for boka Gapskratten: Muntre historier fra Nord-Norge (1982) på Gyldendal forlag, og skrev om russisk humor i artikkelen Er Russland ein vits? (2006).[1] Han skrev i perioder for Harstad Tidende, Ny tid og Dag og tid.

I 1992 ga han sammen med medforfatter Bente Riise og fotograf Karina Jensen ut Mor Russlands døtre, en bok basert på intervjuer med russiske kvinner i alle aldre og fra alle samfunnslag, gjort under to lengre rundreiser i Russland. I 1995 var han medforfatter av den sovjetiske etterretningsoffiseren Viktor Grusjkos memoarbok, Mitt liv i KGB, og i 2002 utga han sakprosaboka Russland i serien Gyldendals temabibliotek. Under sitt opphold som sendelektor i Moskva gjorde Rogde en rekke intervjuer med personer fra ulike samfunnslag. Planen var å trappe ned oversettervirksomheten og skrive en bok med tittelen Mine russere – da og nå, men Rogde gikk bort før han rakk å gjøre litteratur av notatene.

Rogde var lidenskapelig opptatt av jazz fra tenårene av. Som student var han med på å grunnlegge og drive Sogn Jazzklubb i ti år.[2] Senere var han spaltist i Jazznytt og hadde en fast jazzspalte i Friheten. I tillegg til å være guide på turistreiser til Sovjetunionen fra 1970- til 1990-tallet, bisto han sovjetiske jazzmusikere på reise til Norge, og norske jazzmusikere i Sovjetunionen. Han var også programleder for musikkprogrammet Rock’n’glasnost på NRK og konferansier på den russisk-norske jazzfestivalen i Moskva.

Rogde var svært god i muntlig russisk og spilte russer i filmen Orions belte (1985), og en amerikansk CIA-agent som spilte russer i den norsk-svenske serien Marerittet (1989).

Oversettelsene
Isak Rogde oversatte rundt 200 bøker fra russisk, tysk, engelsk, svensk og dansk til bokmål og nynorsk. Han oversatte barnebøker, hobbybøker, bøker om historie, samfunnsforhold og psykologi, romaner og skuespill. De mange og varierte utgivelsene år etter år vitner om en oversetter med stor kapasitet og bredde, og gjenspeiles av en tilsvarende språklig fleksibilitet.

BokomslagDen første oversettelsen Rogde gjorde seg bemerket med, var Fargen bortenfor av Alice Walker i 1984. Der valgte han å bruke sin egen senjadialekt for å gjengi den brede sørstatsdialekten som store deler av romanen er ført i. I forordet argumenterer oversetteren med at senjadialekt, i likhet med sørstatsdialekt, signaliserer stor geografisk, sosial og kulturell avstand til nasjonens dominerende sentra, og at begge atskiller seg klart fra det offisielle språket i grammatikk og ordvalg. Her er et eksempel fra begynnelsen av boka, et brev den fjorten år gamle hovedpersonen Celie skriver til Gud for å fortelle at hun blir seksuelt misbrukt av sin far:

He start to choke me, saying You better shut up and git used to it. But I don’t never git used to it. And now I feels sick every time I be the one to cook. My mama she fuss at me and look at me. She happy, cause he good to her now.

I Rogdes oversettelse (s. 9) lyder utdraget slik:

Da bynte han å strøype meg og sa Du ska holde kjeft og venne deg te det. Men eg bi aldri vant te det. Og no er eg kvalm kvar gong det er eg som ska lage maten. Men ho mamma ho stulle med meg og ser på meg. Ho e glad, før no e han snill med ho.

Originalen avviker fra standardspråket blant annet grammatisk («I don´t never», «I feels»), ortografisk («git»), og syntaktisk («She happy, cause he good»), mens oversetteren bruker dialektale varianter som «strøype», «bi», «ska» og «e». Andre steder gjengir oversetteren  intenderte feilstavinger av jeg-fortelleren, for eksempel med «bundre» (beundre) og «bynte» (begynte). Den omfattende bruken av senjadialekt i oversettelsen vakte oppsikt, og oversetterkollega Merete Alfsen beskrev Fargen bortenfor som «en milepæl i norsk oversetterhistorie».[3] Rogde oversatte også Walkers Gledens hemmelighet (1995) og I lyset fra min fars smil (1999).

For Rogde var oversettelse et lagarbeid, og han nølte ikke med å oppsøke folk med annen kompetanse enn ham selv når arbeidet krevde det. Sønnen Ulf fikk konsulent- og korrekturoppdrag fra han var 12 år gammel, og oversatte sin første bok i en alder av 17. Rogde ba også andre barn han kjente, om å lese og kommentere oversettelsene av barne- og ungdomsbøker. Det var tilfellet med flere av Peter Pohls ungdomsromaner. Han likte også godt å oversette i tospann, og i tillegg til de allerede nevnte samarbeidsprosjektene med Ragnfrid Stokke, oversatte han flere bøker sammen med sin samboer Hege Mehren (av Tom Wolfe, James Lee Burke, Dave Eggers og Irvine Welsh), Anne Berteig (av Nina Lugovskaja og Vladimir Kunin) og Gry Brenna (av Patricia Cornwell). Da han ble spurt om å oversette Irvine Welshs kultroman om heroinmiljøet i Edinburgh, Trainspotting (1993), som i den norske utgaven fikk både originaltittelen og Togtitting på omslaget, henvendte han seg til den skotske jazzmusikeren og faglitterære oversetteren Bill Mulholland og ba ham være medoversetter. Mulholland vokste opp i Edinburgh og hadde god kjennskap til de lokale idiomatiske skotsk-engelske uttrykksmåtene. Mest påfallende i romanspråket er bruken av Edinburgh-dialekt i replikkene og hovedpersonenes beretninger, som forfatteren har gjengitt med en konstruert ortografi tilpasset grammatikk og uttale i Edinburghs gatespråk. På engelsk åpner boka slik:

The sweat was lashing oafay Sick Boy; he wis trembling. Ah wis jist sitting thair, focusing oan the telly, tryin no tae notice the cunt. He wis bringing me doon. Ah tried tae keep ma attention oan the Jean-Claude Van Damme video.

I oversettelsen (s. 13) lyder det samme avsnittet:

Svetten rant av Sick Boy, og han skalv. Jeg bare satt der og glante på TVen og prøvde å overse den kødden. Jeg blei nesten kvalm a’n. Jeg prøvde å konsentrere meg om videoen med Jean-Claude Van Damme.

Til tross for enkelte muntlighetsmarkører ligger den norske oversettelsen mye nærmere normalspråket enn originalen. Også her blir oversettelsen kommentert i et etterord. Oversetterne forklarer dette med at  bokas generelle språklige univers ikke er Storbritannia, men Skottland, slik at Edinburgh-dialekten snarere enn å signalisere utkant, representerer hovedstaden og sentrum. Derfor tok oversetterne utgangspunkt i dialekten i deler av dopmiljøet i Oslo. Rogde og Mulholland har også valgt å forenkle forfatterens spesielle ortografi av hensyn til lesbarheten. I etterordet takker de navngitte personer for guiding i heroinmiljøet i Oslo og Edinburgh og råd om rett bruk av spesielle ord og uttrykk. Rogde oversatte også Dritt (1999), Lim (2001, med Hege Mehren) og Porno (2004) av samme forfatter.

Et stort antall av Rogdes oversettelser er kriminal- og spionlitteratur. I tillegg til nevnte James Lee Burke og Patricia Cornwell, oversatte han blant andre Frederick Forsyth, Sue Grafton, George Higgins, Sara Paretsky og John le Carré. Rogde var dessuten den første som oversatte russisk krim til norsk, først Fridrikh Neznanskij (sammen med Anne Berteig og Ragnfrid Stokke) og Julian Semjonov, og til slutt fem av suksessforfatteren Boris Akunins romaner om etterforskeren Fandorin: Vinterdronningen (2002), Tyrkisk gambit (2003), Leviathan (2004), Akilles’ død (2006) og Spesialoppdrag (2006).

BokomslagRogde oversatte også fire romaner av den kontroversielle russiske kultforfatteren Viktor Pelevin: Omon Ra (1997), Generasjon P (2003), Skrekkens hjelm (2006) og Tallene (2007). Pelevin regnes som vanskelig å oversette på grunn av de mange referansene til russisk historie, litteratur og samfunn, men Rogdes oversettelser fikk gode skussmål av kritikerne. I dette eksempelet fra Generasjon P ser vi hvordan oversetteren legger inn små, forklarende tillegg i teksten for å gjøre den mer tilgjengelig for norske lesere:

«Vetsjnyj vopros», zasmejalsa Morkovin.
«Tvar li ja drozjasjtjaja ili pravo imeju? »

En ordrett oversettelse kunne sett ut slik:

«Det evige spørsmålet», lo Morkovin.
«Er jeg et skjelvende kryp eller har jeg rett?»

«Det evige spørsmålet» ­viser til en scene i Fjodor Dostojevskijs roman Forbrytelse og straff (1866), der hovedpersonen Raskolnikov forklarer sin kjæreste, Sonja, at han gjorde seg til dobbeltdrapsmann ut ifra en tanke om at menneskene kan deles inn i to kategorier: vanlige folk – og overmennesker som kan tillate seg å «gripe makten» og ta liv når det tjener et større mål. I Jan Brodals oversettelse fra 1993 lyder den konkrete replikken: «Ville jeg vise meg som et skjelvende kreatur, eller ville jeg være i stand til å ta min rett?» I oversettelsen av Pelevins roman har Rogde valgt å tydeliggjøre referansen til Dostojevskij ved å sette inn «Raskolnikov»:

«Det evige Raskolnikov-spørsmålet,» lo Morkovin.
«Er du et skjelvende kryp eller tar du deg til rette?»

Det er et lite inngrep i teksten, som gjør det lettere for en norsk leser å oppfatte klangbunnen i replikken.

Uwe Tellkamps Tårnet ble Rogdes nest siste oversettelse. I et brev til oppdragsgiver Forlaget Press beskriver han den 800 sider tykke romanen om DDRs siste dager som

[…] noe av det vanskeligste jeg har støtt på i mitt snart 30-årige arbeid som heltidsoversetter. Det er en avgjørende utfordring å beholde romanens ypperlige stilmessige kvaliteter, og samtidig gjøre den lesbar for et norsk publikum som ikke er kjent med nyanser og referanser i DDR-samfunnet.[4]

Arbeidet med Tårnet, som måtte oversettes på et halvt år for å kunne utgis til jubileet for Berlinmurens fall,[5] tæret kraftig på Rogdes krefter. Han fikk lønn for strevet i form av rosende anmeldelser fra blant andre Thomas Marco Blatt i Dagbladet:

lsak Rogde greier på mesterlig vis å overføre de ulike språklige og sjangermessige tekstnivåene, slik at de føles troverdige og riktige, noe som er litt av en jobb med en roman som er så kompleks som dette. Etter min mening er da også oversettelsen en pris verdig.[6]

I Morgenbladet skrev Johnny Halberg:

lsak Rogde er godt på høyde med Tellkamps rike og musikalske tysk. Å finne ekvivalenter til de særegne østtyske idiomene, navnene og de dialektale uttrykkene, må ha vært et helvete. En viktig oppgave har vært å holde den tellkampske stemmen gjennom alle de åtte hundre sidene, og samtidig la de forskjellige litterære stilleienes egenart komme til sin rett. Denne utgivelsen ligger det hardt arbeid bak. Tommelen opp til forlag og oversetter som til de grader har kommet i mål med et av årets få storverk.[7]

Rogde rakk å levere fra seg en oversettelse til, romanen Tiden er natt av russiske Ljudmila Petrusjevskaja, før han to dager senere døde av et massivt infarkt hjemme i sin egen stue, 3. januar 2010. Samme år ble han posthumt tildelt Bastianprisen for oversettelsen av Tårnet. I juryens begrunnelse framheves oversetterens «gehør for hvordan man skal gjengi dialoger og muntlige passasjer på en slik måte at leseren får en umiddelbar opplevelse av at her er det levende mennesker som snakker» og hans høyt utviklede empati med leseren, «evnen til å sette seg i leserens sted og føle hvordan leseren vil oppleve teksten».[8]

Av andre profilerte forfattere som Rogde ga en norsk stemme, kan nevnes Anthony Burgess (Den mekaniske appelsin) og Bret Easton Ellis (Under nullpunktet).

Hege Susanne Bergan

Referanser
Blatt, Thomas Marco (2009). «Drømmer om å kysse sin utkårede i armhulen». I Dagbladet, 14. desember 2009. Tilgjengelig på: https://www.dagbladet.no/kultur/drommer-om-a-kysse-sin-utkarede-i-armhulen/65186423

Børja, Maria (2001). «Ingen tilfeldige oversettelser». I Dagbladet, 8. august. Tilgjengelig på: https://www.dagbladet.no/kultur/ingen-tilfeldige-oversettelser/65737188

Halberg, Johnny (2009). «Sterkt om et sunket land». I Morgenbladet, 27. november. Tilgjengelig på: https://morgenbladet.no/boker/2009/sterkt_om_et_sunket_land

Rogde, Isak (2006). «Er Russland ein vits. Med anekdoty som nasjonalsport». I Syn og segn, nr. 3.

Qvale, Per (2010). Nekrolog. I Dag og Tid, 8. januar.

Andre kilder
Samtaler med Hege Mehren, Ragnfrid Stokke, Ulf Rogde, Bente Riise og Espen Fremming høsten 2019.


[1] Rogde (2006).

[2] Qvale (2010).

[3] Børja (2001).

[4] Gjengitt fra Håkon Harkets (daglig leder i Forlaget Press) tale ved utdelingen av Bastianprisen 30. september 2010.

[5] Ibid.

[6] Blatt (2009).

[7] Halberg (2009).

[8] Bastiankomiteens begrunnelse. Tilgjengelig på: http://oversetterforeningen.no/bastianprisen-2010-er-tildelt-isak-rogde/

Bibliografi