Einar Berg var utdannet jurist, flyver, religionshistoriker og arabist, og virket de siste tyve årene av sitt yrkesaktive liv som førstelektor i arabisk ved Universitetet i Oslo. Berg ble særlig kjent for sitt arbeid med den første fullstendige oversettelsen av Koranen til norsk, men oversatte også skrifter av muslimske tenkere, samt moderne arabisk skjønnlitteratur.
Bakgrunn og utdannelse
Einar Berg ble født 25. august 1921 i Honningsvåg, som sønn av overlærer Emil Amandus Johansen Berg og Gunnlaug Steinnes, og vokste opp på Onsøy utenfor Fredrikstad. Han påbegynte jusstudier under krigen, men meldte seg til Flyvåpenet og var stasjonert ved den norske treningsleiren Little Norway i Canada i 1943–45. Året etter fullførte han juridisk embetseksamen, og etter praksis som dommerfullmektig ble han ansatt i Den norske stats husbank i Hammerfest i 1948. I Hammerfest traff han sin kone, Eva Marie Øiesvold fra Bodø, og de fikk to døtre før familien i 1951 flyttet til Oslo, der en siste datter ble født. Berg fortsatte i Husbanken fram til 1970.
Berg var alltid språklig interessert. Ved siden av arbeidet i banken tok han opp språkstudier. Han avla engelsk mellomfag ved universitetet i 1959, og arabisk mellomfag i 1962. I 1965 tok han magistergraden i religionshistorie, med islam som spesiale og med arabisk og gammelegyptisk som støttefag. Han leste også koptiske og syriske tekster med professor i religionshistorie Ludin Jansen. Våren 1967 tilbrakte han fem måneder i Kairo, der han tok kurs ved American University in Cairo i både standardarabisk og egyptiskarabisk talemål. Høsten 1968 tilbrakte han en tid i Uppsala, der han leste eldre arabiske tekster med den kjente professor i semittiske språk Frithiof Rundgren, som skal ha uttalt at «Magister Berg har osedvanligt goda kunskaper i arabiska språket och litteraturen». Døtrene forteller for øvrig at han pleide gjøre unna rutinearbeidet i Husbanken før lunsj, for resten av dagen å vie seg til religionshistorie og fremmede språk.
Som universitetslærer (fra 1970) og forsker ved UiO var det religionsvitenskapelige problemstillinger som først og fremst opptok Einar Berg. Han arbeidet lenge med en avhandling om Koranens lære om skapelsen og menneskets ansvar på dommens dag. Etter hvert var det retninger som sufisme, filosofi og teologiske reformbevegelser innen islam som fanget hans interesse. I 1982 utga han den vesle boka Islam: fra konflikt til dialog – et essay som tar opp vestlige vrangforestillinger om islam som en «kulturarv» vårt samfunn må legge av seg, gjennom dypere innsikt i religionen og respekt for hva den betyr for de troende. Ikke helt uaktuelt, nesten førti år senere, lyder følgende passasje i Bergs forord:
Og vi må skille mellom islam som religion og islam som merkelapp på en kulturkrets med dens politiske, sosiale og kulturelle manifestasjoner. Det er ikke et uttrykk for kristendom alt som skjer i den kristne kulturkrets, og heller ikke gir alt som skjer i den islamske kulturkrets uttrykk for det islam står for.[1]
Berg som oversetter
En vesentlig del av Einar Bergs akademiske virke og formidling besto i oversettelser av sentrale arabiske skrifter. Aller fremst i dette arbeidet står selvsagt den første fullstendige oversettelse av Koranen til norsk i 1980 – om denne vises det til Nora Eggens artikkel om koranoversettelse i Norge. Berg oversatte også to andre religiøse verk: Islams fundamenter: en opprusting av den religiøse arv (1983) av den pakistanske islamske ideologen Abul Ala Mawdudi og Islams annet budskap: en religiøs nyorientering (1984) av den sudanske tenkeren Mahmud Muhammad Taha – Berg var kanskje den første i vår del av verden som framhevet Tahas betydning i den innenislamske debatten, og som oversatte hans skrifter.[2] Men Einar Berg oversatte også to sentrale moderne arabiske romaner. Det er disse skjønnlitterære verkene i hans oversetterskap det vil handle om her.
Taha Husayns Dagene som var: en egyptisk barndom (1973)
Taha Husayns[3] vesle mesterverk al-Ayyām ble først publisert som føljetong i det egyptiske tidsskriftet al-Hilāl i 1926−27 og deretter utgitt som bok i 1929. Da Dagene som var: en egyptisk barndom kom i Einar Bergs oversettelse på Aschehoug i 1973, var det første gang et moderne skjønnlitterært verk ble oversatt til norsk fra arabisk. Al-Ayyām var på mange måter et naturlig valg, ettersom boka tidlig fikk status som den første moderne arabiske tekst av høy litterær kvalitet etter vestlige kriterier, og den ble undervist i både det egyptiske læreverket og studert ved de fleste vestlige læresteder med arabisk på programmet. En moderne klassiker, med andre ord, selv med sitt beskjedne format.
Forfatteren Taha Husayn (1889–1973) var en sentral kulturpersonlighet i Egypt, både som forfatter, akademiker, utdanningsminister og samfunnsengasjert intellektuell. Husayn var kjent for å ville formidle et vestlig vitenskapssyn og opplysningsideer i hjemlandet, og han la vekt på at egyptisk kultur var en middelhavskultur, med elementer fra flere sivilisasjoner.
Dagene som var kan best betegnes som en selvbiografisk roman.[4] Den beskriver, i tredje person, et barns («vår lille venn») oppvekst i en egyptisk landsby. Ingen navn er oppgitt, men hendelser det refereres til, som epidemien som rammet landsbyen og familien, bidrar til å tidfeste den til århundreskiftet. Liksom forfatteren selv er hovedpersonen blind, og tilværelsen skildres gjennom guttens andre sanser. Det vil særlig si lyder av stemmer og bevegelser omkring ham: søsknenes løping, bønnens resitasjon, kvinnenes sang, fortellerens historier, lærerens kjefting, knirkingen fra de underjordiske, musikken og klappingen. Graden av solens varme på kinnet forteller ham tidspunktet på dagen, berøringen av sukkerroene langs stien fører ham ned til kanalen. Boka er første del av en trilogi, som etter barndommen i landsbyen følger gutten til studier ved al-Azhar i Kairo, det fremste islamske lærestedet (bind II), og videre til studier ved Sorbonne i Paris (bind III).
Ut fra Aschehougs arkiv ser det ut til at det er Einar Berg selv som har foreslått dette verket oversatt og utgitt på norsk, men det er uklart om han har oversatt boka før han kontaktet forlaget, eller har gjort avtale på forhånd.[5] Uansett var det altså før oljekrisen i 1973 skapte en viss oppmerksomhet omkring arabiske samfunn, men etter seksdagerskrigen i juni 1967, som også hadde satt Midtøsten i fokus.
Oversetterstrategi
I overføringen av et skjønnlitterært verk fra en fremmedkulturell kontekst, spiller både presentasjon og oversetterstrategi inn i hvordan teksten oppleves i mottakerkulturen. Oversatte titler, omslag, innledninger og forord, samt bruk av noter eller forklaringer til teksten, formidler til lesere hva slags bok det er de har mellom hendene, hvordan den skal leses, og hva slags sosiokulturelle verdier den kommuniserer. Sammenliknet med de tidligere engelske og franske oversettelsene av Husayns vesle klassiker, som i stor grad behandler romanen som en filologisk tekst, vektlegger Einar Bergs norske oversettelse (og forlagets valg av omslag og presentasjon) boka som et skjønnlitterært verk. Oversetterens innledning plasserer også verket i en kulturhistorisk ramme, der han innstendig oppfordrer leserne til å erkjenne all den bitterhet og diskriminering som vestlige fordommer og manglende forståelse for islams kulturtradisjoner har ført til. Således inngår oversettelsen av Dagene som var i Bergs bredere formidlingsprosjekt.
Den norske oversetterens litterære perspektiv kommer særlig til uttrykk gjennom behandlingen av kulturelle markører: referanser, ord og begreper som er velkjente i kildekulturen, men som ikke kan formodes kjent i mottakerkulturen. Hos Berg er slike referanser formidlet uten å forstyrre måltekstens lesbarhet. Her er avstanden stor til de engelske og franske oversettelsene, som i utstrakt grad framstår som akademiske tekstutgaver, med til dels omfattende noteapparat og kommentarer. Noen eksempler:
Arabisk (s. 20):
[…] mā yataḥaddathu bihi al-ruwwāt ʿan abī al-ʿAlā’ […]
Direkte oversatt:
«det beretterne forteller om Abu l-Ala’».
Engelsk (s. 18):
[…] a traditional story about Abu-l-‘Alā.1
Note 1: Abu-l-‘Ala al-Ma‘arry. A famous Arabic poet, philosopher and man of letters. He was born A.D.973 and died A.D. 1057. He was a native of Northern Syria and like the author of this book lost his eyesight as a child.
Fransk (s. 21):
[…] l’anecdote bien connue, que la tradition rattache à la vie du poète aveugle, Abou’l ‘Ala’ el Ma’arri.1
Note 1: Illustre poète aveugle syrien, mort en 1058, célèbre par sa philosophie pessimiste et sceptique.
Norsk (s. 21):
[…] det som fortelles om den blinde forfatteren Abu-l-‘Alá […]
Den engelske så vel som den franske oversetteren har funnet det nødvendig (eller ønskelig) å utstyre teksten med forklarende fotnoter om den berømte dikteren Abū al-‘Alā’ al-Ma‘arrī. Slik tilfører de kulturhistorisk kunnskap til mottakerkulturen, og bidrar til forståelse av hva denne dikteren betyr for hovedpersonen, ettersom de begge er blinde personligheter – kunnskap som er vel kjent i kildekulturen. Hyppige fotnoter gir imidlertid teksten et akademisk preg og står på en måte i veien for en skjønnlitterær lesemåte. Einar Berg unnviker denne løsningen, og kompenserer snarere ved å tilføye «den blinde forfatteren» i teksten, slik at i alle fall dette viktige skjebnefellesskapet blir formidlet. Denne strategien er gjennomgående i Bergs oversettelse.
I et annet, fornøyelig eksempel der poenget ligger i et ordspill, tyr den engelske og franske oversetteren til en rekke forklaringer i noter for å forklare flertydigheten i originalen. Berg løser det på en elegant måte ved å heller bygge poenget inn i teksten (s. 67, min uth.):
Vår venn sa en dag til ham: «Hva betyr dette Guds ord i Koranen: «Jeg har skapt dere under forskjellige forhold.» Nå betyr det siste ordet på lokaldialekt også okser, og Skolemesteren svarte rolig og med selvtillit: «Jeg har skapt dere som okser for at dere ikke skal forstå noen ting.»
En slags lakmustest på oversetteres holdning til det islamske elementet i kulturen er måten de behandler ordet for guddommen på. Det arabiske ordet for Gud er Allāh (al-lāh = guden), som brukes av både muslimske og kristne arabere. Den som ønsker å markere en forskjellighet til den kristne Gud, velger gjerne å bruke «Allah» i en muslimsk kontekst (en fremmedgjørende strategi), mens den som ønsker å dempe avstanden, gjerne velger betegnelsen «Gud» (en domestiserende strategi). Det gjelder enten den som oversetter er muslim eller ikke, og kommer tydelig til uttrykk i ulike koranoversettelser til norsk og andre europeiske språk. Einar Berg, i pakt med sitt arbeid for dialog og kulturell tilnærming, velger konsekvent å gjengi Allāh med «Gud».
Stilistiske valg og mottakelse
I innledningen til Dagene som var skriver Berg:
Litteratur er arabernes mest avholdte kulturytring, og i en virtuos anvendelse av språkets muligheter ligger deres høyeste kunst. […] Omgang med ord, tale, poesi og skjønnlitteratur iført det klassisk arabiske språk er noe høytidelig, det «har blådressen på». I oversettelsen som følger er det forsøkt å ta hensyn til dette.
Arabisk er et språk med stor avstand mellom den skriftlige normen, som er felles for alle arabiske språksamfunn, og det talte språket, der det er stor variasjon mellom regionale talemål. For moderne normalprosa vil en oversettelse til norsk ikke gjenspeile denne avstanden, selv om en kan benytte «muntlighetsmarkører» for å framheve spesielt muntlig stil. I dette verket forekommer ikke dialoger med direkte tale, men ligger gjenfortalt som memoarer. En viss høytidelig, varsomt poetisk, litterær stil eller toneleie lå nok naturlig for Einar Berg, som selv i sine essayistiske og faglige arbeider var en kresen ordets mann. Oversetteren matcher gjennomgående originalens vemodig reflekterende og tilbakelente stil, som her i åpningspassasjen: «Han husker ikke hvilken ukedag det her er tale om, og han har ingen erindring om hvor det måtte ha behaget Gud å plassere den blant måneder og år. Selv tidspunktet på dagen kan han bare tilnærmelsesvist angi.»
Dagene som var ble vel tatt i mot og omtalt i aviser landet over senhøstes 1973; fra mindre notiser i Finnmarken, Lillehammer tilskuer, Bergens Tidende og Rogalands Avis (mens Aftenposten og Dagbladet synes bare å ha trykket annonsen fra forlaget) på den ene siden, til begeistrede anmeldelser: «en forfatter med sjelden poetisk dybde, en tale fra hjerte til hjerte» oversatt til «et hederlig og enkelt norsk» (Kjell Sandvik i Nordlands Framtid 15. november 1973). Mens VG-anmelder Annette Mørkeberg skriver (6. desember):
Først nå når vi for alvor er truet, når det går på vår velstand, og oljeforsyning løs, begynner vi å lytte til hva araberne måtte ha å si, eller rettere hvordan denne part i saken tenker. [Det er] forunderlig og samtidig befriende å plutselig sitte med et stykke egyptisk moderne prosa oversatt til norsk – og det til og med en bok som er så aldeles upolitisk […] Aschehoug har her tatt et fortjenstfullt initiativ. Forhåpentligvis vil man forfølge suksessen og bringe flere oversettelser av vesentlig litteratur fra den del av verden.
Gamal al-Ghitanis Herskeren (1986)
Al-Zaynī Barakāt av Gamal al-Ghitani ble ifølge noen kilder først publisert som føljetong i det egyptiske ukemagasinet Rose al-Yusif i 1971, og utkom i bokform i Beirut i 1974.[6] Aschehougs forlagsredaktør ba Einar Berg oversette romanen til norsk etter å ha lest den franske oversettelsen ved Jean-François Fourcade (Éditions du Seuil, 1985).
Gamal al-Ghitani (1945–2015), som var en egyptisk journalist, forfatter og mangeårig redaktør av det ledende egyptiske litteraturmagasinet Akhbār al-Adab («litteraturnytt»), skrev denne historiske romanen da han var 29 år gammel. Al-Ghitani hørte til en generasjon som vokste opp i Gamal Abdel Nassers Egypt etter revolusjonen i 1952. De støttet entusiastisk opp under det nye regimets visjoner og dets sosioøkonomiske reformer, men så etter hvert med mistro på de totalitære og repressive trekkene som utviklet seg, og som de selv i mange tilfeller ble ofre for.
Handlingen i boka er lagt til Egypt på mamluk-dynastiets[7] siste dager, da de er i ferd med å tape makten til invaderende osmanske styrker. Osmanerne etablerer seg i 1517 og innleder en periode med overherredømme som varer til imperiets sammenbrudd ved slutten av første verdenskrig (selv om Egypt oppnådde en viss selvstendighet under lokale guvernører fra tidlig på 1800-tallet).
Romanen har en kompleks oppbygging og ingen rettlinjet fortelling, men flere lag og vekslende perspektiver. Som en ytre ramme finner vi de fiktive beskrivelsene til den venetianske omreisende Viasconti Gianetti fra hans opphold i Kairo. Han fungerer som en slags utenforstående kommentator til de dramatiske begivenhetene. Dernest har verket fem hovedbolker, som igjen består av dels autentiske, dels fiktive historiske dokumenter: dekreter fra sultanen, fatwaer fra høytstående muslimske autoriteter, opprop til befolkningen. I tillegg er det også fiktive narrativer, der fortellerperspektivet skifter mellom de ulike personene involvert: Azhar-studenten Said – den idealistiske intellektuelle som knuses av systemet, studenten og tysteren Amr ibn al-Adawi, Zakariya – den fryktede sjefen for regimets hemmelige politi, og den rettskafne shaykh Abu Saud. Hovedpersonen selv, Zayni Barakat, som alt dreier rundt, opptrer bare indirekte, gjennom de andres beretninger og kommentarer. Disse kildene er ofte motstridende, ettersom propaganda og datidens «falske nyheter» florerer, og sterke interessemotsetninger tilsløres i rykteflommen. Hva er Sannheten? Og hvem er egentlig denne Zayni Barakat – en folkets frigjører eller en kynisk opportunist?
Egyptiske lesere gjenkjente umiddelbart parallellen til al-Ghitanis samtid og så den «historiske» romanen som en kommentar til utviklingen i Nassers Egypt, fra 1952 til det katastrofale nederlaget i krigen mot Israel i 1967, fra revolusjonens glød til politistatens gru. Al-Ghitanis fremste kilde til den osmanske perioden i landets historie er den egyptiske historikeren Ibn Iyas’ (1448–1524) krønike fra 1516–22. Han har ikke bare hentet fakta og kunnskaper fra Ibn Iyas, men også grundig studert og forsøkt å gjenskape stilen i dette dokumentet: «Jeg pleide lese høyt lange passasjer fra Ibn Iyas og skrive av hele sider for å forsøke å fange inn den interne rytmen som kjennetegner stilen hans», forteller han i et intervju.[8] De fiktive historiske dokumentene som inngår i teksten, er pastisjer av tidens sjanger og stil. Det er dermed en krevende oppgave for en oversetter. Det er ikke markert i teksten hvilke utdrag som eventuelt måtte være sitater fra Ibn Iyas’ krønike, og det synes ikke lett for lesere å identifisere og skjelne de ekte sitatene fra teksten rundt.[9]
Oversettereksempler
Et par eksempler får illustrere Einar Bergs måte å oversette på i denne romanen, i lys av den arabiske originalen og den franske oversettelsen som var tilgjengelig for ham den gangen. Den første passasjen i boka er et sammenhengende narrativ, der setningene følger hverandre i løpende tekst, uten inndeling i avsnitt, med bare komma som skiller (samt noen få markerte !! og ??). I arabiske manuskripter fra middelalderen ble det ikke brukt tegnsetting, men korte skilleord som wa- og fa- («og», «og så»). På den annen side blir direkte tale her, som i eldre tekster, gjerne innledet med qāl («sa»). Imiteringen av historisk stil er altså ikke fullstendig, men gir noe av den samme tekstlige «tettheten». Her er åpningspassasjen i min direkte oversettelse:
Egyptens land er rystet av uro i disse dager, Kairo er som en fremmed, ikke slik jeg har kjent den fra mine tidligere reiser, måten folk snakker på har endret seg, jeg kan (faktisk) språket og dialektene her i landet, byen fremstår som en syk person på nippet til å gråte, en forskremt kvinne som frykter å bli voldtatt før natten er over; selv himmelen er bare svakt blå, det klare har noe grumsete ved seg, dekket av tåkeskyer som kommer drivende fra fjerne land, jeg minnes de små indiske landsbyene der pesten slår inn, luften tung av fuktighet, i kveld venter husene på noe som vil komme, i morgen eller i overimorgen […]
Både den norske og den franske oversettelsen har innført normal tegnsetting og tilføyelser av enkelte funksjonsord for koherens. Bergs korte setninger gjengir rimelig godt den litt hesblesende rytmen (s. 7):
I disse dager er det uro og omveltninger i Egypt. Kairo er ikke til å kjenne igjen etter mitt forrige besøk. Folks samtaleemner har også endret seg. Jeg kjenner landets språk og dialekter og kan registrere dette. Byen står frem for meg som en syk som har mest lyst til å gråte, eller som en forskremt kvinne som frykter voldtekt før dagen gryr. Til og med himmelen er blekblå, uklar, med skyer som trekker opp fra det fjerne. Jeg må tenke på indiske landsbyer hvor pesten har slått til, hvor fuktigheten hviler tungt overalt. Husene ligger der som om de venter på at noe skal skje, i morgen, eller dagen deretter – en trussel henger over byen i natt.
Den franske oversettelsen avviker stilistisk fra originalen, med sin mer komplekse syntaks. Den har også flere beskrivende utbygginger, som malade sans espoir, une pureté incertaine, moiteur étouffante, une menace pèse sur la ville (denne siste finner vi også lagt til i den norske, kanskje inspirert av den franske: «en trussel henger over byen i natt») som gir en langt mer litterær stil enn originalens enkle, rett fram beretning.
Når det gjelder kulturelle markører, har Einar Berg igjen valgt å unngå fremmedord eller noter. Dels bruker han et mer alment begrep, som «balkongen» i stedet for det spesifikke moucharabieh (som i den franske) i kursiv med ordforklaring i egen ordliste. Den arabiske betegnelsen ṣāḥib al-ḥisba blir til «Storinspektøren for Kairo», som følger den franske «Grand Censeur de la ville du Caire». Dels bygger Berg forklaringer inn i teksten, som når originalens al-māzārāt wa-fasāqī al-mawtā (helgengraver og gravkamre) bygges ut til «småhusene på gravstedene som vanligvis benyttes et par dager når folk vil vise sine avdøde respekt» (s. 8).
I et morsomt avsnitt i den første delen blir den enigmatiske Storinspektøren Zayni Barakat oppsøkt av en hvit slavepike som ber om hjelp. Jenta ble kjøpt på slavemarkedet av en parfymeprodusent i 50-årene, som er helt vill etter henne, dag og natt. Naboene hører skrikene hennes, og etter en tid hjelper de henne å kontakte Storinspektøren, som rådfører seg med de skriftlærde før han innfinner seg hos mannen og bryter opp døren (s. 11):
Zayni pågrep ham og ga ordre til at han skulle legges naken på gulvet. Det fortelles at dette var et imponerende syn. En av de skriftlærde svor sin ed på at han aldri i sitt liv hadde sett et slikt redskap [direkte oversatt: «noe slikt som det»]. Zayni sa: «Denne piken er 40 år yngre enn deg. Skammer du deg ikke for å la henne lide – også med det der?» Han ila ham 50 stokkeslag.
Mens originalen refererer til «saken» med pronomenet «det», bygger Berg ut til «et slikt redskap», tilsvarende den franske oversetterens pareil engin.
Det neste eksemplet er fra et av mange «opprop» til befolkningen fra makthaverne – slike opprop inngår stadig i teksten, uten kommentarer, og fungerer som autoritetens stemme. Forfatteren har som nevnt bygget på historiske kilder og imitert stilen; man ser for seg sultanens budbringer på torget, som melder om dagens nytt fra hoffet. Først direkte oversatt:
O innbyggere av Kairo/Egypt.[10]
Vi påbyr det gode og forbyr det onde.[11]
I dag.
Sultanen har reist til Raydaniyya.
Han har begynt å spille polo, og formen hans er god.
Måtte Gud gi ham sunnhet og styrke.
O innbyggere av Kairo/Egypt.
Striden og splittelsen holder seg fortsatt
Mellom emir Tushtamir og emir Khair Bey.
Begge lurer på hverandre. Så vær på vakt ...
O innbyggere av Kairo/Egypt.
Drogeriforhandler Sabir ibn Hamzawi har fusket med vektene.
Og har solgt fenugreek-pulver iblandet pudret jord.[12]
Så følger noen linjer med panegyrisk omtale av markedsinspektøren Zayni Barakat og de rettferdige bøter han har utmålt til den bedragerske forhandleren, før det avsluttes med:
Gud tar hevn over enhver
Ta dette som advarsel
O innbyggere av Kairo/Egypt
O innbyggere av Kairo/Egypt
Einar Bergs gjengivelse av dette oppropet (s. 94–95) viser flere gode valg:
Gode borgere av Kairo, hør!
Gode borgere av Kairo, lytt!
Vi påbyr det som godt er, og forbyr det onde!
Hans Majestet sultanen har i dag begitt seg til Raydaniyya hvor han skal spille polo.
Hans Majestet er ved god helse.
Måtte Gud gi ham sunnhet og styrke!
Gode borgere, spliden og splittelsen mellom emirene Tosthamir og Khair Bey fortsetter.
Den ene overvåker den annen. Vis forsiktighet!
Drogerihandleren Saber ibn Hamzawi er funnet skyldig i å fuske med varenes vekt.
Det er videre bevist at han har solgt medisin blandet med fint støv.
[…]
Gud slår til mot onde bedragere.
La alle ta dette til etterretning.
Gode borgere av Kairo, hør, lytt!
Skulle man innvende noe, kunne det være at han har falt for fristelsen til å utbrodere meldingen med en rekke tillegg av typen «funnet skyldig i», «er bevist at» og så videre, noe som forstyrrer oppropets karakter av nettopp et konsist og slående opprop. Ved å trekke «i dag» inn i linje fire, framfor å la den stå som overskrift over alle de følgende nyhetene, svekkes inntrykket av «dagens opprop», som et slags Dagsnytt. Det kan se ut til at Berg har latt seg inspirere til slik ombygging av den franske oversettelsen, noe som også gjelder tilføyelsen «Hans Majestet». Derimot har Berg forenklet noe ved å erstatte ḥalba (fenugreek) med «medisin».
Mottakelse
Herskeren fikk gjennomgående god mottakelse av pressens kritikere. Under overskriften «Egyptisk perle» kalte Harald Skjønsberg i Dagbladet utgivelsen «en litterær begivenhet» (18. november 1988). Han skriver videre: «Oversetteren Einar Berg skal ha en del av takken for dette. Den islamske, blomstrende stilen framtrer i en vakker norsk språkdrakt». Klassekampen gir romanen et stort oppslag, men uten å nevne oversettelsen. Rana Blad omtaler romanen som «[d]juptpløyende samtidskritikk», men lar seg forlede av kolofonsiden (se note 8) til å skrive at «[d]en er oversatt av Einar Berg etter den franske utgaven fra 1988» (13. februar 1989). Stavanger Aftenblad skriver rosende om oversettelsen at leseren har «kunnet glede seg over Ghitanis aktuelle ironi og hans evne til å ta oss med til 1500-tallets Kairo […] ved hjelp av et språk som man føler at [Einar Berg] har funnet den adekvate norske form for» (30. november 1988). Kjell Olaf Jensen i Arbeiderbladet er mer kritisk: «Koran-oversetteren Einar Berg […] har all ære for en forsåvidt klar og konsekvent oversettelse. Til gjengjeld er det norske språk fullstendig radbrukket. Gjennom hele boken hopper han totalt umotivert mellom fortid og nåtid, gjerne i en og samme setning. Syntaksen er merkelig og oppstyltet» (17. desember 1988).[13] I Kritikkjournalen mener Anne Marie Borgvad at «[n]estoren i det lille, norske arabist-miljøet fortjener honnør for arbeidet med ’Herskeren’», men spør seg likevel: «Av all den gode arabiske litteraturen var det DEN arabiske boken man skulle satt en av de fåtallige arabiskkyndige til å oversette?»[14] Hun tenker først og fremst på årets vinner av Nobelprisen i litteratur, egypteren Naguib Mahfouz. Den eneste omtalen av Herskeren i Aftenposten ser faktisk ut til å være i en sidespalte under et stort oppslag om nobelprisvinneren.
Einar Berg har gitt norske lesere tilgang på to av den moderne arabiske litteraturens fremste verk, av to egyptiske forfattere fra ulike generasjoner, begge engasjerte i sin samtid så vel som i de store trekk i historien og arabisk kultur. Han har gitt verkene en litterær språkdrakt som kler dem og som gjenskaper stilen og atmosfæren i originalene, hvor vanskelig det enn er å måle det.
Al-Ghitani, Gamal (1971/1974). Al-Zaynī Barakāt. Damaskus/Beirut/Kairo (se note 8).
Al-Ghitani, Gamal / Jean-François Fourcade (overs.) (1985). Zayni Barakat. Paris: Éditions du Seuil.
Al-Ghitani, Gamal / Farouk Abdel Wahab (overs.) (1990). Zayni Barakat. London: Penguin International Writers.
Allen, Roger (1995). The Arabic Novel. An Historical and Critical Introduction. New York: Syracuse University Press.
Berg, Einar (1982). Islam: fra konflikt til dialog. Oslo: Universitetsforlaget.
Ḥusayn, Ṭāhā (1929). Al-Ayyām (I). Kairo: Dār al-ma‘ārif.
Husayn, Taha / E.H. Paxton (overs.) (1932). An Egyptian Childhood. The autobiography of Taha Hussein. London: George Routledge & Sons.
Husayn, Taha / Jean Lecerf (overs.) (1947). Le Livre des Jour. Paris: Gallimard.
Mehrez, Samia (1986). «Al-Zayni Barakat: Narrative as Strategy». Arab Studies Quarterly, vol. 8.2 (Modern Arab Writers and the Politics of the Middle East), s. 120–142.
Mejdell, Gunvor (2011). «A Modern Egyptian Literary Classic Goes West: Translations of Ṭāhā Ḥusayn’s Novel al-Ayyām and Their Paratextual Features». I Cecila Alvstad, Stefan Helgesson og David Watson (red.): Literature, Geography, Translation. Newcastle: Cambridge Scholars, s. 152–70.
Rooke, Tetz (1997). «In My Childhood». A Study of Arabic Autobiograpy. Doktoravhandling. Acta UniversitatisStockholmiensis/ Stockholm Oriental Studies, nr. 15. Stockholm: Almquist & Wiksell International.
[1] Berg (1982), s. 8.
[2] «Mahmud Muhammad Taha: Calls for reform and development of the Islamic Personal Law», trykksak fra arabiskavdelingen, Universitetet i Oslo, 1984.
[3] Navnet Husayn transkriberes også som Hosayn, Hussein og Husein i det latinske alfabetet.
[4] Se Rooke (1997) for en gjennomgang av selvbiografien i arabisk litteratur.
[5] Et søk i arkivene over innleverte manus til Aschehoug, viser at manuset ble levert in persona av Einar Berg til forlaget 16. mars 1972 og var etter alt å dømme ferdig oversatt.
[6] Jf. Mehrez (1986). Både den franske oversettelsen (1985) og den engelske (2004 [1988]) oppgir at romanen først ble utgitt av Kulturministeriet i Damaskus, 1971. Slik også i Allen 1995, som legger til utgivelsen i Kairo i 1975. Den norske oversettelsen oppgir på kolofonsiden den franske oversettelsen Zayni Barakat (Éditions du Seuil, 1985) som original; forlagsredaktøren forklarer det med at rettighetene til videre oversettelser lå hos det franske forlaget. En arabisk utgave tilgjengelig på nett er utgitt av forlaget Dār al-Shurūq (1989/1994).
[7] Mamlukene (arab. mamlūk = eiet, slave) var en slags slavekaste som opphøyde seg til herskere over Egypt.
[8] Mehrez (1986), s. 126, min overs.
[9] Nettstedet Arabhyphen hevder i sin omtale av boka at slike er å finne i beretningen om slaget ved Marj Dabiq og i avsnittet rett før, der Zayni Barakat blir slått med en sko av sin sufi-læremester.
[10] Navnet Miṣr (lokalt: Maṣr) kan betegne både landet Egypt og hovedstaden Kairo. Berg følger den franske og bruker Kairo her, mens den engelske har Egypt.
[11] Et fast formular.
[12] Norsk: bukkehornkløver.
[13] Jensen gir et par eksempler på en noe tung syntaks, der hvor det på arabisk kommer et lett verbal foran et sammensatt subjekt.
[14]Nr. 6, 1988/89.