Det finnes mange veier til oversettervirksomheten, men den veien Vera Debes tok, må være en av de mer originale. Hun startet i rampelyset, som fetert teaterprimadonna, og endte i oversetterens svakt belyste posisjon, som formidler av fransk og engelsk underholdningslitteratur.

Familie og oppvekst
Vera Fernanda Debes ble født 18. april 1906 som datter av Sigrid Torgersen (1881–1936) og jurist, sosialpolitiker, forfatter, oversetter, redaktør og litteraturkritiker Inge Thomas Dahl Debes (1882–1945). I folketellingen fra 1910 oppgis det at den lille familien bodde i kårboligen Solvang på Østre Holmen gård i Kristiania, hos enkefru Regine Holmen.

Inge Debes står som forfatter av politisk sakprosa, med titler som Nye tider: det socialistiske samfund (1917), og gjenforteller av eventyr for barn. Halvhanen: eventyr fra mange land: fortalt for Vera og venindene hendes (1915) var et utvalg av eventyr fra norsk, svensk, dansk og fransk, men også fra islandsk, «bretansk» og «lappisk». Som oversetter viste han også sin politiske tilhørighet, med titler som Victor Hugos De elendige (1930), Jack Londons Avgrunnens folk (1935) og Karl Kautskys Den sociale revolution (1917).

Da Vera var sju år, innledet moren et forhold til arbeiderpartimannen Jakob Friis, omtalt i hans selvbiografi:

Mellom min venn og partifelle Inge Debes’ hustru og meg oppsto det et kjærlighetsforhold som nesten gikk på livet løs både for henne og Debes. Det endte etter mange vansker med en skilsmisse. For å komme vekk fra   Oslo reiste hun og jeg til Berlin …[1]

Sigrid giftet seg med Jakob Friis i 1914, og holdt sammen med ham i ti år. De fikk to barn sammen, Lajla[2] og Jakob Otto. Friis var politiker, redaktør, arkivar, journalist og fagforeningsmann. Han ble ansatt som korrespondent for Arbeiderbladet i Paris i 1923, dit han dro med kone og tre barn, det vil si at Vera var med. Men parisoppholdet ble ikke det familien hadde tenkt seg: «På grunn av vansker med å rive seg løs fra bohemlivet måtte han her ta avskjed med sin hustru og sine tre barn, som ble hentet hjem av Emil Stang», som det lakonisk formuleres av historiker Harald Berntsen.[3]  Jurist og politiker Emil Stang (d.y.) giftet seg med Sigrid i 1925, og blir Veras neste stefar. Hun bevarte et godt forhold til ham helt til hans død.[4] Vera Debes’ miljø var altså intellektuelt og venstrepolitisk, og hun var omgitt av ressurssterke mennesker. Sommeren 1927 giftet hun seg borgerlig med den 16 år eldre kunstmaleren Eivind Magnus Engebretsen, og fikk sønnen Jan i 1929. De ble skilt i 1940, og Jan døde som ung gutt under krigen.

Skuespillerkarriere
Vera valgte i utgangspunktet yrket som skuespiller og sanger. I 1926 ble hun ansatt på Casino i Oslo, et operetteteater, sammen med Kirsten Flagstad, Harald Steen og Signe Heide Steen. Senere dro hun til Bergen. I Morgenavisen 31. desember 1935 blir det annonsert for «Nyttaars-cocktail i Ole Bull Teatret» og «Cabaret i Koncert-Palæet og Eldorado», der Vera Debes deltar med sang. Det er tydelig at hun er et trekkplaster: «Hun har jo allerede vunnet bergensernes hjerter, så vel ved sin charmerende fremtreden som med sin kunst, og ved denne anledning vil hun ha nogen av sine beste ting.»[5]

Under overskriften «En ung skuespillerinnes bekjennelser» blir hun intervjuet i Bergens Aftenblad 14. desember 1935. Her viser hun en sympatisk og realistisk holdning til skuespilleryrket, og likedan til egne evner når det gjelder å være med i styret for Ole Bull-teatret, der hun satt en kort stund. Hennes primære ønske var å spille, ikke administrere: «Jeg vil ha roller og instruksjon.» Men senere i livet spøkte hun med at hun i hvert fall hadde vært «teatersjef» en kort tid i sin ungdom![6]

Vera Debes var tydeligvis samfunnsengasjert, for hun deltok i «skuespillernes ekspress-kabaret» i Konsertpalæet i Bergen 12. desember 1936 til inntekt for nødlidende spanske kolleger.[7] Hun deltok også i «Aftenkabaret for nødstedte emigranter» samme sted i april. Den samme våren deltar hun med innlegg i et møte i Kunstnersamfundet i Bergen, der kunstkritikken i avisene, derav teaterkritikken, blir diskutert og kritisert.

Hun opptrer i operetten «Ball på Savoy» på Bergens teater og får god kritikk: «Vera Debes er fristende farlig som den argentinske danserinne og synderinne La Tangolita. Uten moral er hun ikke, men moralen er i all skrøpelighet denne: Jeg vil heller more meg i kjærlighetens helvete enn kjede mig i ekteskapets himmel.»[8] Så blir hun tilknyttet Den Nationale Scene i Bergen, og i 1937 spilte hun i lystspillet «Arvingen fra U.S.A.», som var på turné på Østlandet. I det hele tatt virker det som om hun turnerer mye omkring i landet, blant annet med Peer Gynt på Rjukan. Også her nevner anmelderen Debes spesielt: «Hun er heftig og intens som Ingrid, farlig og dårende som den grønnkledte, eggende og infantil som Anitra.»[9]

I 1939 er hun tilbake i Oslo, på Carl Johan-teatret, men her får hun ikke så god kritikk, og det virker som om skuespillerkarrieren er på hell. I 1939 er hun en av to som blir prøveansatt som hallodame i Kringkastingen, der hun for øvrig blir i bare tre måneder. Hun deltar i noen hørespill og synger i radioprogrammer etter krigen, ofte sammen med Leif Enger. Etter skilsmissen med Engebretsen giftet hun seg nokså raskt igjen, med disponent Morten Michael Kallevig, og blir etter eget utsagn «husmor». Under krigen bodde ekteparet en tid hos stefaren Emil Stang. Ekteparet Kallevig flyktet til Sverige høsten 1944, etter at Morten hadde sittet på Grini i perioder i 1943, blitt arrestert i 1944 og sittet i fengsel på Møllergata 19. De to ble skilt etter ganske kort tid, men bevarte et godt vennskap.[10]

Oversettervirksomhet
Det var først etter krigen at Vera Debes begynte å oversette, og mye tyder på at det først og fremst var av økonomiske grunner. I et brev til Sigurd Hoel i 1953 kommer hun med en forespørsel om å få oversetteroppdrag – fra engelsk og fransk, og eventuelt fra tysk:

Skulde du ha en eller annen lett bok jeg kunde få lov å forsøke meg på – … Dere har vel faste oversettere, men jeg syntes jeg vilde spørre allikevel, for det nytter jo lite å sitte med hendene i skjødet og vente på at noen skal henvende seg til meg når jeg ikke er kjent som oversetter (ennå).[11]

Om det var via Sigurd Hoel eller ei – hun fikk napp, for i årene 1954–56 oversatte hun seks bøker av Georges Simenon fra fransk for Dreyer forlag. Det var både bøker i Maigret-serien og andre tekster, som den frittstående Negerkvarteret (1956). Morten Ringard anmelder boken i Hamar Stiftstidende: «Vera Debes’ oversettelse er god.»[12] Det er tydelig at Vera Debes kan fransk, for bortsett fra noen småfeil og feillesninger, er oversettelsene helt «greie», som det står i Finnmarksposten om Maigret og gangsterne (1955). Men forlaget får gjennomgå: «Oversettelsen virker grei og pålitelig. Men det er lenge siden anmelderen så en bok så breddfull av trykkfeil. Det kan da ikke være nødvendig, om boken aldri så meget går i lettvekterklassen?»[13]

Vera Debes viker ikke tilbake fra å oversette nokså røffe tekster. Iblant gjør hennes konservative språk og stil Simenons tekster mer «dannede» enn de er i original. I Sneen var skitten (1955) blir «Toujours décidé?» (s. 66) i originalen (La neige était sale, 1948) til «Er du sikker på du vil dette?» (s. 68) og «Tu as l’auto?» (s. 66) til «Har du fått tak i noen bil?» (s. 68). Vi får ikke akkurat følelsen av at dette er to gangstere som snakker sammen.

Boken er en merkelig blanding av gangsterroman og psykologisk roman, og utspiller seg i bordellmiljø under en okkupasjon som minner om andre verdenskrig. Hovedpersonen er unggutten Frank, bordellvertinnens sønn, som oppdras av moren og de stadig skiftende fattigjentene som må prostituere seg for å overleve, noe bordellvertinnen ikke unnlater å poengtere:

Chez moi, on mange! a-t-elle répondu une fois à une fille qui ne s’était jamais prostituée et qui lui demandait combien elle gagnerait dans la maison.

Et c’est vrai. On mange. On ne mange pas: on bouffe. On bouffe du matin au soir. Il y a toujours de la mangeaille sur la table de la cuisine, et on pourrait nourrir une famille entière avec les restes. (s. 34)

Debes (1955):

Hos meg spiser vi, hadde hun svart da en pike som aldri hadde vært     prostituert, spurte hvor meget hun kom til å tjene der i huset.

Det var sant. De spiste. De spiste ikke, de åt. De åt fra morgen til kveld. Det stod alltid mat på kjøkkenbordet, og en hel familie kunne ha levet av restene. (s. 33)

Stilnivået i den franske teksten er lagt med «bouffer» og «mangeaille», og selv om Debes har ivaretatt det første ordet med «ete», er «mat» en litt for nøytral oversettelse av det andre; det burde snarere stått «fôr». Ordet «meget» virker litt for konservativt når en prostituert spør om inntjening, og verbbøyningen «levet» passer heller ikke helt i sammenhengen.

Underholdningslitteratur
1950-tallet var språkstridens tiår, og Vera Debes var tydelig engasjert på riksmålssiden. Blant annet var hun sekretær i Riksmålsforeningen. Det kan virke som om hun har et mer lidenskapelig forhold til språkform enn til bøkene hun oversatte, noe vi kan se av et brev hun senere skrev til André Bjerke:

Jeg sitter med noen dumme oversettelser – men jeg får lov til å bruke min egen rettskrivning – hittil, da – bortsett fra etter, det er ikke til å komme utenom noe sted. Fredhøi er så snill. Men men, det er take it or leave it …[14]

De «dumme oversettelsene» må være noen av de 19 bøkene hun oversatte på forlagene Fredhøi og E. Greens i årene 1970–1981, etter et langt opphold i oversettervirksomheten. De er alle det vi kan kalle underholdningslitteratur, og bortsett fra den første, Marcel Kalils Kveleren i Paris (1970), er alle fra engelsk. Franskoversettelsene legger hun tydeligvis bak seg, ikke nødvendigvis frivillig, i hvert fall ikke når det gjelder Simenon. Da han fikk vite at den norske oversetteren var en kvinne, protesterte han overfor forlaget: Bøkene hans skulle oversettes av en mann! Vera Debes tok naturligvis dette meget ille opp, men det var lite hun kunne gjøre med det. Dette var 50-tallet, og forlaget valgte å følge Simenons diktat.

Debes oversatte underholdningsforfattere som Daphne du Maurier, Margaret Forster og Phyllis Whitney. Stikkprøver viser ingen tydelige feil og misforståelser, og hun har et ledig språk, med en god, norsk syntaks. Den typiske dameromanstilen flyter lett, som i Nattergalen (1980) av Sylvia Thorpe:

I det samme Mrs. Lorymer reiste seg fra frokostbordet, fikk hun høre at den eldste sønnen hennes var kommet for å snakke med henne om en sak av aller største betydning. Hun mottok nyheten med en blanding av forbauselse og mistanke. Forbauselse, fordi Mr. Peregrine Lorymer sjelden forlot sin seng, for ikke å snakke om sin bolig, før klokken tolv på dagen, og mistanke, fordi det eneste hun kunne tenke seg var betydningsfullt nok til å bryte med denne vanen, måtte være en plutselig og katastrofal forverring i den tilstanden av permanent finansiell krise som han levet i. (s. 5)

Debes mestrer også en humoristisk, litt ironisk stil, som i oversettelsen av Daphne du Mauriers siste bok, Vi gir oss aldri (1979). En anmeldelse sier da også: «Boken er levende og fargerikt oversatt av Vera Debes.»[15] Rule Britannia, som kom ut i 1972, er en dystopi over et samarbeid mellom England og USA, med en handling som foregår i Cornwall, og i lys av Brexit er den senere blitt sett på som profetisk. Den tidligere så feterte skuespillerinnen Mad bor i et stort hus på landet, sammen med sin påklederske Dottie, barnebarnet Emma og seks foreldreløse gutter, som hun har tatt til seg. Den yngste, treåringen Ben, er svart, noe som blir understreket for å skape en kontrast til den tre år eldre romkameraten Colin. Han er «like hvit som Ben var sort» og ville ha vært perfekt til å «spille rollen som Jesusbarnet» (s. 12). En dag blir plutselig den rolige landsbygda invadert av amerikanske soldater, som ber om å få slå leir på gården. Det bekymrer særlig Dottie, som fungerer som husmor. De diskuterer situasjonen:

Mad gestured largely, shrugging her shoulders. Anyone would think she was enjoying the situation. The other boys had dispersed to their various quarters, all but black Ben, who was hunting for crumbs under the kitchen table.

Debes (1979):

Mad slo ut med armene og trakk på skuldrene. Det så nesten ut som om hun nød situasjonen. De andre guttene var gått tilbake til værelsene sine, bare Ben lå under kjøkkenbordet og lette etter smuler. (s. 36)

Den norske oversetteren har her valgt å erstatte «black Ben» med bare «Ben», ikke «sorte Ben».

At Dottie fungerer som husmor, baserer seg blant annet på det faktum at Mad er temmelig lite egnet til en slik funksjon:

Dottie raised her eyebrows at Emma, and Emma shrugged. The thing was,      Mad’s cakes were terribly hit or miss, generally miss, and the net result, as      Pa used to say, was like molten lead. Her one or two successes ha gone to    her head, but usualy the effect upon everybody’s digestion was damaging      to the extreme and the cakes had to be crumbled up the nect day and given to the birds.

Debes (1979):

Dottie så på Emma og hevet øyenbrynene, og Emma trakk på skuldrene.  Saken var den at Mads kaker var enten eller, og som oftest var de eller, pleide Pa å si. Da var de som smeltet bly. De få gangene hun hadde vært heldig, var gått til hodet på henne, og som oftest gikk det ut over fordøyelsen til alle som smakte på kakene. Neste dag måtte de smules opp og gis til fuglene. (s. 36)

Her ser vi hvordan Debes løser en spøkefull bemerkning om Mads bakekunst eller mangel på sådan: «Hit or miss» er blitt til «enten eller», noe som fungerer bra, og gir den nødvendige spøkefulle tonen. Ellers stiller hun seg forholdsvis fritt til den opprinnelige syntaksen.

Litteratur og språk
Vera Debes oversatte artikler for ulike tidsskrifter, fra dansk, svensk, fransk, engelsk og tysk .[16] Hun var også stemmepedagog, forlagskonsulent, sekretær i Riksmålsforbundet og sporadisk litteraturanmelder i Riksmålsforbundets tidsskrift Ordet.

Gjennom sitt arbeid som skuespiller og stemmepedagog, ble Vera Debes svært språkbevisst, og selv om hun stort sett oversatte underholdningslitteratur, la hun vekt på å levere gode oversettelser. Hun kunne bruke lang tid på å finne de rette ordene og formuleringene, og på å fange forfatterens stil og stemme, ifølge venn og mangeårig kollega i Riksmålsforbundet, Ingjerd Steen, som hun ofte diskuterte litteratur med.[17] I de litteraturomtalene hun skrev i Ordet har hun den samme interessen for det vi kunne kalle litteraturens uttrykksside. I årgangene 1960 og 1961 har hun samleomtaler av høstens og julens bøker, og har valgt ut det beste fra fiksjon og sakprosa. Vi finner navn som Cora Sandel, Torborg Nedreaas, Odd Eidem, Maria Lang, Gunnar Sønsteby, Saul Bellow, Henry Miller, kort sagt, et variert utvalg av tekster.

Det er tydelig at hun er belest og føler seg hjemme på litteraturfeltet, for hun resymerer og vurderer bøkene på en konsis og kompetent måte. Hun er årvåken overfor oversettelser, og omtaler konsekvent hvorvidt oversetteren har vært heldig eller ei, noe som ikke var så vanlig i litteraturomtaler på den tiden. Et gjennomgående trekk er at hver eneste omtale har en setning til slutt om språkform. Det kan virke som om det inntrykket man får gjennom det tidligere siterte brevet til André Bjerke, stemmer: Temperaturen stiger når hun omtaler språket, både i originaler og oversettelser. Hvorvidt det er riksmål eller ikke blir trukket frem hver gang. I tillegg til «etter» og «fram», misliker hun sterkt a-endelser og moderne tellemåte: «Helge Simonsens oversettelse er så god og på så godt riksmål at man formelig hopper, når man, en gang eller to, støter på tall, og får slengt sju og tjue i øynene.»[18]

Ettermæle
Vera Debes var medlem av Norsk Oversetterforening. Hun søkte om medlemskap i 1955, med anbefaling fra André Bjerke og Ernst Sørensen, men ble bedt om å søke på nytt med anbefalinger fra to medlemmer, noe Bjerke og Sørensen ikke var på dette tidspunktet. Hun ble tatt opp i foreningen i 1958 og ble værende til sin død i 1984. Hun hadde ingen verv i foreningen, men hun fikk det «honorære stipendium», noe hun ifølge halvbroren Jan Debes satte stor pris på.[19]

Det var Riksmålsforbundet og kretsen omkring Bjerke og Sørensen som var hennes miljø de siste årene. Leif Korshavn, redaksjonssekretær i Ordet, skriver i sin nekrolog over henne at en tallrik krets av venner og bekjente vil «huske henne for hennes vennlige hjelpsomhet og smittende gå-på-humør i både medgang og motgang».[20]

Vera Debes levde i mesteparten av det 20. århundre. Hun opplevde to verdenskriger og hadde orkesterplass til avgjørende hendelser i norsk politikk i mellomkrigstiden. Hun var først en kjent person, deretter levde hun en mer anonym tilværelse. Det er tilsynelatende stor avstand mellom det å eksponeres på en teaterscene eller i radio og det å sitte i enerom og skrive, men det er kanskje ikke så ulikt likevel. I begge tilfeller dreier det seg om formidling. Debes utnyttet sine mange talenter i forskjellige faser av livet. Hun brydde seg om det samfunnet hun levde i, og hun brant for riksmålssaken, to hovedinteresser som samles i hennes omtale av Gunnar Sønstebys Rapport fra nr. 24: «Boken er skrevet om et land vi ikke vil miste, på et sprog vi ikke vil miste.»[21]

Bente Christensen