Foto: Ukjent, Oslo digitalarkiv, CC

Før annen verdenskrig var Finn Halvorsen en anerkjent forfatter, dramatiker, kritiker og oversetter. Hans ettermæle er likevel utelukkende knyttet til innsatsen som sentral kulturbyråkrat i NS-regjeringens tjeneste under krigen. Om han i det hele tatt huskes som noe annet enn den «teaterdiktator» han skal ha vært i disse årene, måtte det være som oversetter av flere nobelpristagere. Hans eget forfatterskap vies svært lite oppmerksomhet i senere litteraturhistoriske oversiktsverker.

Teaterdiktator
Under krigen 1940–45 inntok Halvorsen flere maktposisjoner i det nazifiserte kulturlivet. Viktigst var kanskje rollen han spilte som direktør (eller «diktator», som motstanderne kalte det) for Statens Teaterdirektorat, som var et sensurorgan for alle landets teatre og andre kulturarrangører. Videre var han konsulent for det nazistiske Gunnar Stenersens forlag, der han sto ansvarlig for utgivelsen av en serie tyske romaner og noveller (som for øvrig ble finansiert av Rikskommissariatet).[1] Som bokanmelder i Aftenposten fremhevet han programmatisk den tyske diktningen på bekostning av den engelsk-amerikanske, som han karakteriserte med datidens politiserte skjellsord: plutokratisk-kapitalistisk, jødisk preget, med negroid tilsnitt – «bøker med sin rot i Afrika».[2] Halvorsen overtok stillingen som hovedkonsulent i Gyldendal etter sin «erkefiende», Sigurd Hoel, som måtte flykte til Sverige, mens forlagets rettmessige direktør, Harald Grieg, var internert i fangeleir på Grini og Tore Hamsun (NS-medlem) fungerte som «kommissarisk direktør». Finn Halvorsen var ansett som den fremste forfatteren i partiet NS etter Knut Hamsun. I likhet med sistnevnte hadde han meldt seg ut av Forfatterforeningen og ble derfor ikke berørt av forfatternes interne krigsoppgjør («Æresretten»).

For sin innsats i nazifiseringen av norsk kulturliv ble Halvorsen dømt til tolv års straffarbeid i rettsoppgjøret etter krigen og deretter benådet etter noe over fire års utholdt soning. Men medlemskapet i Forfatterforeningen ble ikke fornyet, og han fikk heller ikke utgitt flere bøker på sitt gamle forlag Gyldendal. Oversettervirksomheten ble derfor en viktig inntektskilde for ham i etterkrigstiden, da han ellers livnærte seg ved flittige bidrag i ukepressen under varierte psevdonymer. Halvorsen var gift og hadde to voksne barn i 1945.

Prestesønn
Finn Halvorsen vokste opp som den yngste av seks barn i et solid prestehjem. Barne- og ungdomsårene tilbrakte han suksessivt i Alta, Luster og Ålesund, hvor han tok examen artium i 1912. Han var ikke spesielt skoleflink. På middelskolen en gang fikk han riktignok god karakter («Meget minus») for stilen «Om nytten av at kunne fremmede sprog». Men han trivdes ikke på skolen i Ålesund og var ikke noen flittig elev. Antagelig lærte han engelsk, tysk og litt fransk på gymnaset. Han fikk T («tilfredsstillende» eller «godt») i norsk og tysk, Ng («noenlunde tilfredsstillende» eller «nokså godt») i engelsk, T i fransk muntlig, opplyser biografen.[3]

Etter eksamen dro Halvorsen til Kristiania og gjorde der et halvhjertet forsøk på å studere teologi. Han strøk i latin etter første semester og var notorisk fraværende i greskundervisningen. Ifølge eget utsagn leste han bare «ugudelig litteratur»,[4] og etter tre år avbrøt han studiene og begynte som kulturjournalist i Morgenposten. Her avanserte han til redaksjonssekretær alt mens han dyrket sitt forfatterskap; han debuterte 1918 med romanen I skriftestolen på Helge Erichsens forlag. Samme år debuterte han som oversetter fra tysk av nobelprisvinneren fra 1910, den senere ganske forglemte Paul Heyse.[5]

I skriftestolen er en psykologisk roman om kjærlighet og vennskap med innslag av problematisk seksualitet – særlig det siste er et tema Halvorsen senere skulle utmale blant annet i romanen En mann uten ansikt (1933). Tematikken er ikke av religiøs eller konfesjonell art; tittelens «skriftestol» er en metafor for skrivebordet og papiret som de to fortellerne skriver sine bekjennelser på. Debutromanen vakte ikke oppsikt.

Forfatter og oversetter
Fra 1920 var Halvorsen forfatter og kulturskribent på heltid og reiste mye i Europa, med særlig forkjærlighet for Italia. En tre års tid fra 1927 var han Aftenpostens korrespondent i Roma. På det tidspunkt hadde han lært seg italiensk, uten at det noe sted opplyses om hvor eller hvordan språkstudiene foregikk. Noen år senere oversatte han fra italiensk både en stor roman av Grazia Deledda (1929) og et skuespill av Luigi Pirandello (1938).

Hele seks nobelprismottagere har Halvorsen oversatt, fra henholdsvis tysk, italiensk og svensk. Foruten de tre ovenfor nevnte Heyse, Deledda og Pirandello dreier det seg om Selma Lagerlöf og Pär Lagerkvist (fra svensk) samt Thomas Mann (fra tysk).

Trolldom eller trollfjell
Thomas Manns roman Der Zauberberg (1924), Trollfjellet, er en svært omfangsrik filosofisk roman. Den kom første gang ut i romanserien Gyldendals Nobelbibliotek i to bind i 1935 og har vært gjenutgitt flere ganger, før den ble nyoversatt i 2002 av Per Qvale med tittelen Trolldomsfjellet. Qvales versjon inneholder ca. 25 prosent mer tekst enn Finn Halvorsens (selv om sidetallet er omtrent likt, ca. 700 sider, takket være tettere sats i den nye oversettelsen). Litteraturhistorikeren Kristian Elster, som kjente originalverket, roser Halvorsens oversettelse i en kronikk i Aftenposten og bemerker at samme «hvor godt en synes en kjenner den (romanen), klarer en simpelthen ikke å springe over en linje (…).»[6] Det ironiske er at oversetteren faktisk har sprunget over en fjerdedel av originalens linjer, ganske sikkert med forlagets velsignelse.[7] Det er hele avsnitt som er blitt borte, og Elster savner dem ikke. «Jeg kjenner ikke til nogen annen roman hvori selve det omstendelige i beretningen er et slikt kunstnerisk bevisst virkemiddel, ja simpelthen en nødvendighet for å nå det kunstneriske mål dikteren har stillet sig», hevder Elster i den samme kronikken.

Forklaringen er nok at Thomas Mann skriver så omstendelig og detaljert utmalende at leseren godt og vel får med seg handlingens gang uten disse avsnittene som Elster mente var kunstnerisk nødvendige, men som Halvorsen og hans forlegger må ha ment var overflødige. Selv etter avskjæret er det omstendelighet nok til at kritikeren Elster ikke registrerer noe svinn. Han har heller ikke noen innvendinger mot oversetterens fornorsking av Thomas Manns stil. En sammenligning med oversetter Per Qvales versjon, som ligger tett opp til originalen, viser hvordan Halvorsen tilpasser teksten til målspråket, blant annet ved å dele opp setningene med punktum:

Halvorsen (1935):

Skjønt konsulen hadde vakre hester og vogner, spaserte han hver dag til forretningen i den indre bydel for allikevel å få litt mosjon. Han led nemlig ofte av blodstigninger til hodet. Klokken fem om ettermiddagen gikk han hjem på samme måten, hvorpå der med all mulig kultur ble spist middag hos Tienappels. Han var en viktig fyr, kledd i de beste engelske stoffer […] (Bd. 1, s. 34)

Qvale (2002):

Konsulen spaserte hver morgen til sin forretning i gamlebyen, enda han hadde et vakkert kjøretøy, for tross alt å få en smule mosjon, for han var iblant plaget av blodansamling i hodet, og returnerte på samme vis klokken fem, hvoretter det ble inntatt middag hos Tienappels på det mest kultiverte vis. Han var en betydningsfull mann, antrukket i de beste engelske stoffer […] (s. 33)

Allsidig oversetter
Finn Halvorsen, som hadde konvertert til katolisismen under soningen på Ilebu i 1948, oversatte i etterkrigstiden et stort antall bøker for de kristelige forlagene Ansgar og Lutherstiftelsen. Det dreier seg om mer eller mindre oppbyggelig underholdningslitteratur av amerikanske forfattere som Elizabeth Wetherell (psevdonym for Susan Warner), Ralph Connor og Frank G. Slaughter. Et avvik fra denne rekken er den mer frivole Norbert Esteys spekulative fortelling om en berømt kurtisanes liv og kjærlighetshistorier i romanen Alle mine synder, som Halvorsen oversatte for Bergendahls forlag i 1955.

En rekke fortellinger og kortromaner av Selma Lagerlöf ble utgitt på Ansgar i 1950- og 1960-årene, flere av dem (ni titler i perioden 1956–60) oversatt av Finn Halvorsen. En av disse presenterer et særlig merkelig edisjonshistorisk tilfelle: romanen Løwenskølds ring (Löwensköldska ringen, 1925). Denne kortromanen ble første gang oversatt til norsk for Gyldendal av den pensjonerte pressemannen Olav Thommessen i 1925. En ny oversettelse av samme tittel kom på Ansgar forlag i 1960 (det året Finn Halvorsen døde) uten at oversetterens navn er oppgitt. I 1972 kom forlaget med en ny utgave av den samme teksten, nå med Finn Halvorsens navn på tittelsiden. I 1981 kom enda en ny utgave av samme tekst, men denne gang med annet oversetternavn på tittelsiden: L.D. Zwilgmeyer. Dette er forvirrende.

Løwenskølds ring er første bind i en romantrilogi, og etter Finn Halvorsens død var det Ludvig Daae Zwilgmeyer (1886–1969) som overtok serien og oversatte de neste bøkene, Charlotte Løwenskøld og Anna Svärd. Antagelig ble første bind tilskrevet Zwilgmeyer ved en inkurie i forlagsredaksjonen da hele trilogien ble nyutgitt på 1980-tallet. Alle de tre titlene var for øvrig opprinnelig oversatt av Olav Thommessen i 1920-årene, og ble også nyoversatt av Per Qvale for Forlaget Oktober etter årtusenskiftet.

Halvorsen oversatte altså ni titler av Lagerlöf på fire år, i tillegg til andre oppgaver. Forlaget utstyrte bøkene med ensartet design: romantiske omslag og vignetter i teksten av tegneren Gunnar Bratlie, som bidro til å gi bøkene seriepreg. Trolig ble det lagt mindre vekt på manusarbeidet. Oversetteren bryter norske kommaregler blant annet ved å sette komma foran at-setninger. Han veksler mellom «kom ikke å si» og «kom ikke og si» i samme avsnitt og skriver «morro» med to r-er. Flere steder aner man en rest av svensk syntaks eller språkrytme. Noen ganger er også ordvalget smittet av kildespråket, som her: «alle disse smålige tvistighetene som ikke synes å ha noen annen årsak enn menneskenes kranglesyke, ubarmhjertighet og pengelyst» (fra Piken fra Stormyrplassen, 1957). Ikke desto mindre utnyttet forlaget backlisten til både tre og fire opptrykk i nye, ukorrigerte utgaver der til og med trykkfeilene bringes videre.

Det jødiske
Som erklært fascistisk kulturskribent benyttet Halvorsen den gjengse antisemittiske sjargongen, der ordet «jødisk» har valør av skjellsord, i mange utfall mot politiske og ideologiske motstandere, særlig i artikkelsamlingen I kampens hete (1942). Mye tyder på at han var konvensjonelt antisemittisk i tråd med tidsånden i førkrigstiden, men at han personlig ikke bar på sterke negative følelser for jøder eller jødedommen. I 1937 oversatte han romanen Brødrene Ashkenazi av den polsk-amerikanske forfatteren Israel Joshua Singer (bror av den senere nobelpristageren Isaac B. Singer). Romanen er en folkelivsskildring fra jødiske miljøer i Polen, og det er vanskelig å tenke seg at den skulle være oversatt til norsk av en antisemitt. Halvorsen bedyret senere at han først etter krigen til sin store forferdelse ble informert om jødenes skjebne i konsentrasjonsleirene, og at han da mistet troen på alt han hadde trodd på.[8] Man kan ikke vite hvor oppriktig denne bekjennelsen var, men et faktum er det at Halvorsen etter å ha mistet troen på fascismen fant ny mening og fortrøstning i den katolske kirke.

Det var likevel protestantisk kristne forlag han arbeidet for etter krigen. For Ansgar forlag oversatte han tre bibelhistoriske romaner av den jødiske forfatteren Schalom Asch: Maria fra Nasaret (1956), Marias sønn (1957) og Jesus og Maria (1958). Schalom Asch (1880–1957) var i likhet med de ovenfor nevnte brødrene Singer polskfødt hassidisk jøde som skrev på jiddisk i USA, der bøkene ble utgitt i engelsk oversettelse. At en jødisk forfatter gjenfortalte kristendommens grunnfortellinger, virket støtende på jødiske miljøer i USA («offended Jewish sensibilities»), opplyser en Wikipedia-artikkel.[9]

Om arbeidet med disse jødisk-kristne tekstene betydde noe spesielt for den angrende nazisten og nyomvendte Halvorsen, eller om det bare var en jobb han ble tildelt av forlaget, vites ikke. Oversettelsen av Jacob (Jacques) Pressers kortroman De nacht der Girondijnen (1957) – om en nederlandsk jødes dobbeltspill og endelige reise til utryddelsesleiren – kan man kanskje tillate seg å betrakte som en botsøvelse. Presser er ellers kjent for å ha skrevet standardverket om de nederlandske jødenes skjebne, Ondergang (1965). Boken som på nederlandsk heter «Girondinernes natt» fikk den norske tittelen Toget går (Ansgar, 1959), og Halvorsen har trolig oversatt den via engelsk. Den ble mange år senere oversatt til norsk fra originalspråket av Kåre Langvik-Johannessen (Document Forlag, 1998).

Ansgar utga også den sveitsisk-franske journalisten Fernand Gigons dokumentarbok om Hiroshima-bomben, L’apocalypse de l’atome (1958), oversatt av Finn Halvorsen fra engelsk under tittelen Svart kappe over Hiroshima (Ansgar, 1960). Dette året utkom dessuten tre bøker av Selma Lagerlöf, en bok om Frans av Assisi (oversatt fra dansk), en oppbyggelig amerikansk bok med tittelen Guds venstre hånd og en annen i samme sjanger med tittelen Tornekronen og rosenbusken – til sammen sju bøker, alle oversatt av Finn Halvorsen, som nærmet seg 67 års alder, men som døde brått på reise til Italia i september samme år.

Finn Halvorsen oversatte rundt førti bøker fra tysk, italiensk, engelsk, dansk og svensk. Hans eget forfatterskap omfatter ni romaner, to novellesamlinger, åtte skuespill og tre sakprosabøker foruten en stor mengde artikler og kortprosa. Romanen Jomfruen, helgenen og banditten kom ut på Cappelen året før forfatteren døde. Boken ble omtalt av den sympatisk innstilte svenske forfatteren Sven Stolpe som «norsk litteraturs første betydelige katolske roman etter Sigrid Undset» i en notis i Aftenposten, sitert etter Aftonbladet.[10] Det var det eneste av forfatteren Finn Halvorsen som ble utgitt i bokform etter 1945.

Tom Lotherington