Foto: Ukjent, Gyldendals arkiv, Nasjonalbiblioteket

Per Paulsens oversettergjerning omfatter i all hovedsak tyske klassikere fra første halvdel av det tjuende århundret, blant annet Josef og hans brødre og Huset Buddenbrooks av Thomas Mann.

Liv og karriere
Per Paulsen ble født 6. oktober 1928 i Ålesund. Med en far som var prest ble det i barne- og ungdomsårene mange forflytninger rundt i Norge, før familien slo seg ned i Oslo i 1945. Paulsen giftet seg i 1955 med Gerd (f. Aas) og de fikk to barn, Lars Christian og Anneline. Han ble boende i hovedstaden til sin død, 15. april 2013.

Som nyutdannet magister i statsvitenskap ble Paulsen knyttet til Gyldendal norsk forlags store leksikonredaksjon i 1957, og ble i 1971 redaksjonens sjefredaktør. Da Gyldendal og Aschehoug fusjonerte sine ordboks- og leksikonvirksomheter til Kunnskapsforlaget, ble Paulsen igjen i Gyldendal. Han gikk inn i andre oppgaver, blant annet som personalsjef, inntil han gikk av med pensjon i 1995.

Fire år tidligere, i 1991, ble han forespurt av daværende forlagsredaktør for oversatt skjønnlitteratur, Gordon Hølmebakk, om han kunne tenke seg å oversette Joseph und seine Brüder av Thomas Mann fra tysk.

Gyldendal Klassiker-utgaven, 2005

Tyske klassikere fra det tjuende århundret
Per Paulsens oversettergjerning omfatter i all hovedsak klassiske tyske verk skrevet i første halvdel av det tjuende århundret, samtlige utgitt på Gyldendal norsk forlag. Han debuterte som oversetter med Thomas Manns fire romaner om Josef og hans brødre, som utkom første gang på originalspråket mellom 1933 og 1943. Den norske oversettelsen i fire bind ble utgitt mellom 1993 og 1995. I 1998 fulgte Jeg skal vitne til siste stund. Dagbøker fra Hitler-Tyskland 1933–1945 av den jødiske filologen Victor Klemperer. Deretter oversatte Paulsen to klassikere innen litteraturvitenskapen: Romanens teori av Georg Lukács (orig. 1920) i 2001 og Erich Auerbachs Mimesis: Virkelighetsfremstillingen i vestens litteratur (orig. 1946) året etter. Auerbach var i likhet med Klemperer jødisk filolog med latinske språk som spesialemne, men i motsetning til Klemperer forlot Auerbach Tyskland under opptakten til andre verdenskrig. Mimesis skrev han i eksil i Istanbul.

Paulsen oversatte deretter Uwe Timms For eksempel min bror (2005), som hadde kommet på tysk to år tidligere. Timms roman handler om forfatterens eldre bror, som vervet seg til Waffen SS. Dette ble Paulsens eneste oversettelse av tysk samtidslitteratur. Samme år gav Gyldendal ut Paulsens siste oversettelse, Buddenbrooks: En families forfall. Manns roman fra 1901 var oversatt til norsk en gang tidligere av Margrethe Kjær under tittelen Huset Buddenbrook i 1929–30 og utgitt i flere senere utgaver.

Per Paulsen som oversetter
«Det har vært nærværende oversetters ønske å la denne omforming finne sted med størst mulig bibehold av den Mannske diksjon og innenfor rammen av det ’kanaaneiske’ språkskikt som Jakob etter sine høye forbilder, benyttet seg av og som gikk i arv til Josef», skriver Per Paulsen i etterordet til første bind av Josef og hans brødre.[1] Det kan ha vært den bibelske materien, eventuelt at dette var Paulsens debut som oversetter, som er grunnen til at oversettelsen av Manns bibelhistorier fremstår som noe mer «tyske» i sin syntaks enn hans senere oversettelser.

Et eksempel på dette kommer allerede i det berømte åpningsavsnittet, der Paulsen tar i bruk den typisk tyske skikken med å plassere flere setningsledd foran subjektet:

Dyp er fortidens brønn. Kan den ikke kalles bunnløs? I sannhet bunnløs, spesielt hvis vi med fortiden mener mennesket og dets forgangenhet – dette gåtefulle vesen som innbefatter i seg vår egen naturlig lystpregede og overnaturlige elendige eksistens, hvis mysterium av høyst forståelige grunner er alfa og omega (…) [min uth.][2]

Avsnittet inneholder også den noe forgangne genitivformen «hvis», som Paulsen i mindre grad bruker i senere oversettelser.

I Erich Auerbachs Mimesis oversatte Per Paulsen også sitater fra latin og fra de latinske språkene, som Auerbach hadde sitert i original. Eneste unntak var Paulsens yndlingsdikter Shakespeare, der han hentet inn oversettelser av Morten Krogstad og Torstein Bugge Høverstad. Samtidig videreførte han Auerbachs linje med å beholde de originale sitatene i teksten.

Gyldedal Klassiker-utgaven fra 2011

Denne praksisen førte Paulsen også videre i Buddenbrooks av Thomas Mann. I familien Buddenbrook slår medlemmene gjerne over til plattysk når de snakker med hverandre. Her velger Per Paulsen å beholde plattysken fra originalen: «Na, min Söhn Johann! wo geith di dat! – Nå, min sønn Johann. Hvordan går det?», heter det i oversettelsen.[3] Paulsen unnlater altså å skille ut den plattyske dialekten i teksten ved for eksempel å ta i bruk en norsk dialekt (i en senere utgave av Paulsen-oversettelsen i Gyldendal Klassiker-serien fra 2011 er plattysken borte).

I denne siste oversettelsen er bokmålet ledigere, mer moderne og mer «norsk» enn tilfellet var i Josef og hans brødre et drøyt tiår tidligere. Et eksempel på en tidlig morgenscene hos datteren Antonia (Tony) lyder som følger hos Thomas Mann:

In ihrem kleinen, reinlichen Zimmer, dessen Möbel mit hellgeblühmtem Kattun überzogen waren, erwachte Tony am nächsten Morgen mit dem angeregten und freudigen Gefühl, mit dem man in einer neuen Lebenslage die Augen öffnet.[4]

Per Paulsens oversettelse ivaretar meningsinnholdet i originalen med enkle setninger. «Angeregt» og «freudig» blir på norsk til «spent» og «glad», noe som passer perfekt til en ung, livsglad jente som Antonia Buddenbrook:

Neste morgen våknet Tony i sitt lille, rene værelse hvor møblene var trukket med et lyst, blomstret bomullsstoff. Hun var glad, spent og i det hele tatt slik man er når man åpner øynene i nye og uvante omgivelser.[5]

Foto: Ukjent, Gyldendals arkiv, Nasjonalbiblioteket

Resepsjon
Per Paulsens oversettelser ble jevnt over godt mottatt. Det er i hovedsak oversettelsene av Thomas Manns romaner som er blitt vurdert. «Episk storverk vel i havn», skrev Brikt Jensen i Dagbladet da fjerde bind i Josef og hans brødre utkom i 1996.[6] «I Per Paulsens fabelaktige oversettelse følger vi nå de bitre brødrenes voksende harme mot den etter hvert temmelig håndfaste behandling av ynglingen Josef», skrev Jon H. Rydne i VG da bind to kom ut to år tidligere.[7] «Nyoversettelsen av Buddenbrooks flyter fint, praktisk talt umerkelig», skrev Per Haddal i Aftenposten i 2005.[8] Fredrik Wandrup i Dagbladet sammenlignet nyoversettelsen med Margrethe Kjærs versjon, og slo fast at Paulsens oversettelse var «mye mer poetisk og detaljrik», uten at det hadde noe med «modernisering eller oppdatering å gjøre».[9] Paulsen ble også nominert til Norsk kritikerlags oversetterpris for arbeidet i 2005.

Kritiske toner kom imidlertid fra Eirik Lodén i Stavanger Aftenblad, som påpekte flere unøyaktigheter:

Det er nemlig ikke bare på omslaget det har gått i surr. Vel er årstidene blitt døgnville, men «en disig januarmorgen i april 1850» finnes neppe i noen kalender, og slett ikke i originalteksten. Firmaets stiftelsesdag skal forresten være 7. juli, ikke 7. juni. Det er litt for fantasifullt at Christian skal ha hatt et tvilsomt eventyr i St. Paul’s (katedralen i London) og ikke i St. Pauli (horestrøket i Hamburg). Amsterdam istedenfor Antwerpen er vel en glipp – første gang; men annen gang begynner det å irritere. Oversetteren har langt mindre styr på pengene enn Buddenbrookene, for 127.500 mark er plutselig krympet til 127.000, og 28.000 daler blir til like mange mark (et enda alvorligere underslag, omtrent som å skrive 100 øre for 100 kroner).[10]

I tillegg mente Lodén at innslagene av plattysk dialekt med norske oversettelser «brøt med replikkrealismen i denne skrivestilen fordi det virker som om personene sier det samme to ganger på to språk (noe de selvsagt ikke gjør)». Kritikken ble imøtegått av oversetter Per Qvale, som også hadde skrevet etterordet til Per Paulsens oversettelse. Qvale hadde lest oversettelsen opp mot både originalteksten og Kjærs versjon, og mente at «Paulsens oversettelse kom best ut i språklig oppfinnsomhet og koloritt og flyt, den er også den overlegent mest presise: Det er et imponerende arbeid, solid, engasjert, medrivende».[11] Han syntes Lodén brukte mye tid på «petitesser, mens Per Paulsens oversetterbragd, som dette utvilsomt er, overhodet ikke blir nevnt».

I et tilsvar til Qvale utdypet Lodén sin kritikk. Han viser da også til et konkret eksempel på feiloversettelse: «Ein hochgeschulter Lohndiener» blir hos Paulsen til «en leietjener med opptrukne skuldre», mens Margrete Kjær hadde en bedre løsning når hun skrev «en øvet leietjener».

Tom Egil Hverven i NRK plasserer seg et sted midt mellom de rosende og Lodéns kritiske vurdering. Han finner også noen unøyaktigheter, som at ordet «zwecklos» blir til «hensynsløs» når formålsløs eller hensiktsløs hadde vært mer korrekt. Hverven mener også at valget med å la de plattyske sitatene bli stående er «merkelig», spesielt når Paulsen ikke oversetter de franske sitatene i teksten. Anmelderen synes heller ikke alltid Thomas Manns språklige musikalitet kommer til sin rett, men konkluderer allikevel med at dette blir «detaljer i en oversettelse som i det store og hele gjengir brukbart en av de forrige århundres største og beste romaner, en bok det er en fryd å lese på norsk».

Musikaliteten hos Mann
I intervju med Fredrik Wandrup i 2005 kunne Per Paulsen fortelle at han hadde skrevet samtlige oversettelser for hånd og alltid med bluesmusikk i bakgrunnen. I intervjuet sammenligner Paulsen, som selv spilte gitar, Thomas Manns verk med musikk:

Som oversetter må du sitte omtrent som når du sitter med gitaren og spørre: Hva slags frase er egentlig dette? Mann drar forskjellige soloer gjennom verket. Det klinger helt annerledes når han [i Josef og hans brødre] skildrer Jakob sin kjærlighet enn når han forteller om Potifars død. Samtidig er nerven der hele tida, den overordnede nerven, som skaper sammenheng i de fire store bøkene.[12]

Knut Hoem