Elisabeth Brochmann, 1855–1915

Foto: Ukjent. I familiens eie.

Elisabeth («Lisbeth») Brochmann var oversetter, litteraturanmelder, spaltist og organist. Hun fikk tidlig interesse for litteratur og musikk, og begynte som ganske ung å sende innlegg til aviser og blader, først mindre stykker og anmeldelser, senere også føljetonger og faste spalter med mer praktisk innhold, etter hvert også oversettelser av artikler, noveller og romaner. De siste 19 årene av sitt liv oversatte hun en rekke av bøkene til Arthur Conan Doyle, både historiske romaner og spenningshistorier som dem om Sherlock Holmes. Oversettelsene ble gitt ut samtidig i Norge og Danmark, og språket var preget av at de skulle leses i begge land. Til tross for dårlig helse var Brochmann aktiv i foreningsliv og filantropisk arbeid, og talte den kvinnelige landsungdommens sak.

Oppvekst og familieliv
Elisabeth Falsen Smith ble født i Molde 1. desember 1855 som datter av sanitetsmajor og korpslege Christen Smith (1819–1910) og Hanna Georgine («Gina»), født Magelsen (1821–1878). Familien flyttet til Kristiania da faren ble ansatt som lege ved Grefsen Vandkuranstalt i 1858, og de ble boende på Lilleborg ved Sagene. Foreldrene var interessert i musikk og litteratur, men verdsatte samtidig det praktiske liv, og de fire barna skulle få mulighet til å utvikle seg fritt. Elisabeth ble undervist i musikk av pianistsøstrene Ida og Erika Lie. På Nissens pikeskole hadde hun litteraturhistorikeren Hartvig Lassen som norsklærer og veileder. Etter hans død i 1897, ga hun ut skriftet «Mindeblade» om Lassen og om den danske dikteren Christian Winther.

Sommeren 1874 traff Elisabeth den 22-årige teologistudenten Johannes Brochmann, som var på Grefsen Vandkuranstalt for å «finde Styrkelse for sine svage Nerver».[1] Hun spilte piano for gjestene der, og Brochmann som selv hadde lieder og ballader på repertoaret, ble betatt av hennes tolkning av Johan Sebastian Welhavens ballade om Thorarin Bueskytte (1846). Brochmanns mor Sara var visstnok lite fornøyd med en svigerdatter som heller ville spille piano og lese lyrikk framfor å partere en okse eller veve vadmel, så Elisabeth ble sendt til Nes prestegård for å lære husholdning av svigermoren (som riktignok selv hadde undervist i musikk, leste franske romaner som barn, og lærte seg latin på egen hånd).

Johannes Brochmann tok teologisk embetseksamen i 1876, men foretrakk å arbeide som lærer ved forskjellige pikeskoler i Kristiania. Det unge paret, som giftet seg i 1878, hadde flere opphold i København mellom 1878 og 1881, og bodde på skiftende adresser i Kristiania. I 1884 bodde Hans Jæger på hybel hos dem i Seilduksgata. På grunn av Johannes’ dårlige helse (tuberkulose) flyttet de i 1886 til Lofthus i Hardanger, der de ble boende i et lite rødmalt hus kalt Røysa. Han var rekonvalesent der i 14 år, inntil han ble ordinert til sogneprest i Røldal i 1899. Paret hadde da fått tre sønner, Didrik, Christen og Georg, født mellom 1879 og 1894, i tillegg til en datter som døde som barn. I 1908 flyttet de videre da Johannes ble sogneprest i Sogndal, hvor de bodde til Elisabeth døde i 1915, 59 år gammel. I begravelsen hennes ble kisten båret av fem prester og «tusinder fra fjernt og nær» var møtt fram.[2]

Profesjonelt virke
I Lofthus samlet Johannes Brochmann folkeminne og reiste rundt og holdt foredrag, og de holdt begge foredrag på folkehøgskolens lærerkurs. Elisabeth Brochmann hadde særlig omtanke for kvinnene og ungdommen, og ekteparet var med på å stifte et av de første frilynte ungdomslag. Huset var åpent for kunstnere som Edvard Grieg, Andreas Aubert, Molly og Thorvald Lammers, Arne Garborg, Erika (Lie) Nissen, Lars Kinsarvik og Per Sivle. Hun korresponderte også med forfattere, kunstnere og andre, blant annet er mange av hennes brev til Hans E. Kinck bevart på Nasjonalbiblioteket.

Elisabeth Brochmann tok over hovedansvaret for familiens økonomi, først og fremst som litterær medarbeider i forskjellige aviser og tidsskrifter. Ifølge sønnen Georg oversteg hennes inntekt mange ganger mannens.[3] Som anmelder fikk hun tilsendt det meste av det som ble utgitt av bøker i Danmark og Norge. Hennes signatur L-h (første og siste bokstav i Lisbeth, som hun ble kalt til daglig) ble kjent over hele landet. Hun begynte sin journalistvirksomhet i ​Bergens Aftenblad​, senere gikk hun over til ​Bergens Tidende​, der hun styrte føljetongavdelingen, skrev spalter som «For kjøkken og kjælder» og var litteraturanmelder. For ​Urd ​skrev hun blant annet en serie om kvinner i norske prestegårder. Hun var en flittig bidragsyter i landsmålsaviser som ​Hordaland ​og Vestlandske Aftenblad​, og var også kjent for innlegg i svenske og danske blader.

Etter en ulykke på skøytebanen som 16-åring hadde Elisabeth pådratt seg store og varige smerter i et kne. Av faren fikk hun morfin, som hun ble avhengig av, og tross forsøk på avvenning ble hun visstnok aldri kvitt dette problemet. Smerter, og kanskje også avhengigheten, førte til at hun ofte var sengeliggende, så mye av skrivingen fant sted fra sykesengen. Til gjengjeld kunne oversetting og annet arbeid foregå både dag og natt. Men Elisabeth Brochmann må også ha vært mye oppegående. Hun leverte slaktekyllinger og egg til hoteller og skrev artikler om fjærfehold, fruktdyrking, hageblomster og husstell. For hermetikkprodusenten Chr. Bjelland & Co skrev hun, under navnet «En husmor», Kogebog for hermetik. Nogle opskrifter og raad vedrørende serveringen af Bjellands hermetik (1906). I tillegg drev hun humanitært arbeid, særlig med pleie av syke, og fungerte ofte som organist, men ble ikke betalt for dette.

Oversetterskap
Oversettelser av småstykker og noveller førte snart til oversettelse av lengre føljetonger og romaner i bokform. Romanen «En Duell» (forfatter og originalspråk er ukjent) gikk som føljetong i Verdens Gang​​, men ble ikke gitt ut i bokform. Brochmanns autoriserte oversettelse fra tysk av Laura Marholm Hanssons roman Fru Lilly som ung pige, hustru og mor​ ble gitt ut på Aschehoug i 1897 (en svensk oversettelse var kommet året før). Hansson (1854–1928) var en tysk-baltisk forfatter som også oversatte skandinavisk litteratur til tysk og var gift med den svenske dikteren Ola Hansson. Hun var omdiskutert og populær på 1890-tallet. Brochmann skriver i forordet at hun er blitt oppfordret av forlaget til å oversette boken, og at hun som anmelder har uttalt seg om forfatterinnens standpunkt ​«der i mangt og meget er forskjelligt fra mit». Med det siktet hun antakelig til at Marholm hadde gått bort fra likestillingsfeminismen og hevdet at en kvinne trengte en mann for å forløses som kvinne og menneske. Hovedpersonen i boken har visse likhetstrekk med Elisabeth Brochmann, ved at hun gifter seg, forlater det borgerlige bylivet og bosetter seg i enkle kår på landet.

Brochmann skrev til den britiske forfatteren Arthur Conan Doyle (1859–1930) og fikk forhandlet fram en god avtale med ham og Aschehoug forlag om oversettelse av hans bøker. Ifølge sønnen tilbød hun Conan Doyle «en 50/50 prosents avtale».[4] Mellom 1898 og 1918 utga Aschehoug 13 av Conan Doyles bøker i hennes oversettelse, blant dem flere bøker om Sherlock Holmes. Bøkene kom ut i Kristiania, men var beregnet for både det norske og det danske markedet. I Den forsvundne verden (1913) står det at det er en «autorisert oversættelse for Norge og Danmark» ved Elisabeth Brochmann. Det samme står også i en av de to danske samlingene av Sherlock Holmes-historier som ble gitt ut i Danmark i 1910 av forlaget E. Jespersen, som vanligvis satset på barne- og ungdomsbøker. Bøkene solgte godt og mange kom i flere opplag, blant annet i den populære serien Kronebiblioteket. Så sent som på 1940-tallet ble språklig moderniserte utgaver av Brochmanns Conan Doyle-oversettelser gitt ut både i Norge og i Danmark, altså over 25 år etter hennes død. At Danmarks første Sherlock Holmes-film kom i 1908 viser også bøkenes popularitet.

Foto: Ukjent

Den første av Elisabeth Brochmanns oversettelser av Conan Doyle for Aschehoug var ​Et eventyr i ørkenen, som ​kom ut i 1898, samme år som utgivelsen i Storbritannia. Som mange andre av Conan Doyles bøker var ​The Tragedy of the Korosko​ først gått som føljetong i ​The Strand Magazine​, fra mars til desember 1897. Den neste oversettelsen kom allerede samme år, og Brochmann fortsatte å oversette Conan Doyles bøker resten av sitt liv. Familien hadde et bilde av ham på veggen, og forfatter og oversetter hadde en flittig brevveksling. Conan Doyle hadde besøkt Norge i 1892, da han allerede var en kjent og populær forfatter. Brochmanns far var lege som Conan Doyle, hadde kontakter i England og Skottland og var interessert i engelsk litteratur, så han kan ha formidlet kontakten, men hun kan også ha blitt kjent med ham gjennom engelske magasiner. De to møttes aldri, men forfatteren ba om å få en gjenstand fra Norge. Møbelkunstneren Lars Kinsarvik skar og dekorerte en praktfull stol, tegnet av Johannes Brochmann, med nisser som jages rundt av en drage og en stolpute vevd av hjemmespunnet og farget ull av Brita Utne, i et mønster av multer og tyttebær.

En mindre samling brev og kort fra Conan Doyle til Brochmann, solgt på auksjon i 2004, dreier seg om rettigheter til historier og småstykker. Vinteren 1901–1902 var det viktig for Conan Doyle å få utgitt på flest mulig språk et skrift som forsvarte den britiske deltakelsen i boerkrigen. Den norske utgaven, «Krigen i Syd-Afrika: Dens Aarsag og Maaden, hvorpaa den har været ført», ble gitt ut av Verdens Gang, selv om redaktør Ola Thommesen, en venn av Brochmann, ikke var på linje med forfatteren. Da heftet skulle gå i trykken i Kristiania, var forordet ennå ikke kommet fram, ettersom oversetteren satt isolert i Røldal («a hundred miles away», ifølge Conan Doyle) grunnet en snøstorm. Men «the accomplished Mrs Brochmann» fikk sendt forordet med heliograf (en speilrefleks-sender) fra fjelltopp til fjelltopp, sannsynligvis til nærmeste telegrafstasjon.

En brevsamling tilhørende Indiana University inneholder 15 brev skrevet fra ulike forfattere til Elisabeth Brochmann mellom 1910 og 1917, alle svar på hennes anmodning om å få oversette deres bøker. De fleste av disse forfatterne var britiske, de mest kjente kanskje Jerome K. Jerome (1859–1927), som besøkte Norge sammen med Conan Doyle i 1892, Anthony Hope Hopkins (1863–1933), barnebokforfatteren Edith Nesbit (1858–1924) og suffragetten Beatrice Harraden (1864–1936). To andre var den tyskspråklige Hugo Bertsch (1851–1933), som bosatte seg i USA, og Maarten Maartens (1858–1915), en nederlender som skrev på engelsk. Det finnes også et brev fra Mark Twain, pseudonym for Samuel L. Clemens (1835–1910), der det framgår at Brochmann hadde oversatt hans Sherlock Holmes-pastisj «A Double-Barreled Detective Story», som hadde gått som føljetong i en avis. Ingen oversettelser av disse forfatterne kom ut i bokform, men de kan likevel ha blitt oversatt av Brochmann og publisert som føljetonger. Felles for mange av disse forfatterne er at de skrev spennings- og underholdningslitteratur. I tillegg til at det må ha vært populært og etterspurt, var det kanskje også passende lesning for oversetterens tre sønner.

1902-utgaven

Hunden fra Baskerville av Arthur Conan Doyle
Brochmanns første oversettelse av Conan Doyles bøker om Sherlock Holmes, Hunden fra Baskerville​, ble også gitt ut i Norge og Danmark samme år som boken ble publisert i Storbritannia og USA, i 1902. Da hadde den gått som føljetong i The Strand Magazine​ fra august 1901 til april 1902. Oversettelsen kom ut i nye opplag i Norge i 1911 og 1940, og først i 1972 kom Nils Nordbergs nye norske oversettelse. I en artikkel av Richard J. Sveum om Brochmanns oversettelse, forteller Nordberg at den norske 1911-utgaven var hans favorittbok i gutteårene. Han kaller den «en fortreffelig oversettelse for sin tid, med færre feil og mindre tendens til å ta seg friheter enn samtidige svenske og danske oversettelser» og med en vellykket bevaring av «originalens poetiske kvaliteter».[5] I etterordet til sin egen oversettelse bemerker Nordberg også at Brochmanns versjon har vært ham «til uvurderlig hjelp».[6] Her følger første avsnitt i original og deres to versjoner.

The Hound of the Baskervilles​ (The Strand Magazine,​ ​ august 1901):

Mr. Sherlock Holmes, who was usually very late in the mornings, save upon those not infrequent occasions when he was up all night, was seated at the breakfast table. I stood upon the hearth-rug and picked up the stick which our visitor had left behind him the night before. It was a fine, thick piece of wood, bulbous-headed, of the sort which is known as a «Penang lawyer.» Just under the head was a broad silver band, nearly an inch across. «To James Mortimer, M.R.C.S., from his friends of the C.C.H.,» was engraved upon it, with the date «1884.» It was just such a stick as the old-fashioned family practitioner used to carry – dignified, solid, and reassuring.

Elisabeth Brochmanns oversettelse (1911, andre utgave, s. 7):

Sherlock Holmes, som i regelen var meget sent oppe om morgenen, undtagen i de ikke helt sjeldne tilfælde, da han var oppe hele natten, – sat ved frokostbordet.

Jeg stod paa kaminteppet og tok op den stok, som vor gjest den foregaaende aften havde efterlatt sig. Den var arbeidet av smukt, fast træ og havde løkformet hode. Like under haandtaket gik et næsten tommebredt sølvbaand.

Til doktor James Mortimer fra hans venner i C. C. H. ​var indgravert paa baandet tillikemed aarstallet 1884​.

Det var netop en saadan stok, som ældre huslæger pleier at ha med sig – respektabel, solid og anselig.

Nils Nordbergs oversettelse (1971, s. 13):

Mr. Sherlock Holmes, som vanligvis sto svært sent opp om morgenen, unntatt de ikke sjeldne anledninger hvor han var oppe hele natten, satt ved frokostbordet. Jeg sto på bjørneskinnet foran kaminen og tok opp stokken som vår gjest hadde etterlatt seg kvelden i forveien. Det var et fint, kraftig stykke tre med løkformet hode, av den typen som kalles «Penang lawyer». Like under håndtaket var et nesten tommebredt sølvbånd. «Til James Mortimer, M.R.C.S., fra hans venner i C.C.H.», var inngravert på det, sammen med årstallet 1884. Det var nettopp en slik stokk som den gammeldagse familielege pleide å gå med – verdig, traust og fortrøstningsfullt.

Ifølge Nordberg er den største forskjellen på hans og Brochmanns oversettelse at de viser de forskjellige tidsaldre de ble oversatt i. Innflytelsen fra dansk var ennå sterk i 1911. Selv gikk han for «en noe ‘konservativ’ stil i håp om at det ville høres ut for dagens norske lesere som Conan Doyle gjør for engelske».[7] Nordberg beholdt også Brochmanns tittel, da den var nær originalen og hørtes riktig ut, selv om den egentlig var villedende: «Den antyder at Baskerville er et sted og ikke en familie.» I likhet med Brochmann valgte han det velklingende over det ordrette i oversettelsen: «‘Baskervilleslektens hund’ er ikke bare klossete, men – enda verre – gir assosiasjoner til et kjæledyr», noe dette udyret ikke var. Den islandske oversettelsen av Gudmundur Thorkálsson (først føljetong i Lögrjette, 1910) var basert på Brochmanns oversettelse fra 1902, med tittelen Baskerville-hundurinn.

I 2009 kom også Ragnar Hovlands nynorske oversettelse. Slik lyder innledningen i Hunden frå Baskerville (s. 7):

Mr. Sherlock Holmes, som vanlegvis stod svært seint opp, med unntak av dei ikkje så sjeldne høva då han var oppe heile natta, sat ved frukostbordet. Eg stod på peisteppet og tok opp stokken som gjesten vår hadde lagt att kvelden i førevegen. Det var eit vakkert, tjukt stykke tre, med kulehovud, av det slaget som er kjent som «Penang Lawyer». Like under handtaket var eit breitt sølvband, nesten tre centimeter i breidda. «Til James Mortimer, MRCS, frå hans venner på CCH,» stod gravert inn, saman med året 1884. Det var nett ein slik stokk som ein gammaldags familielege brukte å gå med – verdig, solid og tillitsvekkande.

Språklige samarbeid
Elisabeth Brochmann kunne til å begynne med ikke mer engelsk enn hun hadde lært av faren, men mannen kunne noe mer, og hun lærte språket bedre å kjenne ved å lese engelske magasiner som hun abonnerte på, etter hvert lesing av bøker. Korrespondanse med forskjellige britiske forfattere hjalp nok også på, og besøk av engelskmenn og skotter – noen av dem kunne bli boende en sommer hos familien for å lære seg norsk. Mange av oversettelsene ble til i samarbeid mellom ektefellene, samtidig som at eksterne ble leid inn for å levere råoversettelser. I Røldal ble det opprettet en stilling som kontordame, som samtidig skulle være guvernante for de to yngste barna. De som fylte stillingen skrev av Elisabeth Brochmanns manuskripter i flere kopier, dessuten klippet og limte de opp danske føljetonger som ble fornorsket av henne. Kontordamene deltok ikke i selve oversettelsesprosessen, og Brochmann førte selv all korrespondanse.

Som elev av Hartvig Lassen var hun særlig interessert i dansk språk og litteratur, og skrev nærmest dansk, men fikk hjelp av mannen til videre fornorsking. Fornorsking var et aktuelt tema i 1890-årene, og i miljøet omkring folkehøyskolene og ungdomslagene sto målsak sentralt. Johannes Brochmann ble også godt kjent med dialektene i Hardanger gjennom samling av folkeminne. Men Aschehoug forlag, som ga ut disse oversettelsene, ønsket et norsk som også kunne passe for danske lesere, slik at mye særnorsk måtte unngås. I Det hvide Kompagni (1898) står begge ektefellene oppført som oversettere, og mannen skriver i forordet:

Sproget i min Hustrus Oversættelser har altid været gjennemgaaet af mig. Naar hun denne Gang har ønsket, at jeg for Offentligheten skulde staa som Medarbeider, da lader dette sig nok forsvare. Det er os en Trang ogsaa at nævne en anden Hjælper, der har Del i foreliggende Oversættelse. Det er min Svigerfader, Brigadelæge Christen Smith, hvis indgaaende Kjendskab til engelsk har kommet os til gode mange Steder. Det middelalderske Udtrykssæt i «Det hvide Kompagni» frembyder særegne Vanskeligheder ved Overførelsen til et andet Sprog.

Under den store Hast, hvormed Korrekturen – paa Grund af Postgangens Ordning i Hardanger – maatte være læst og uden Adgang til mere end denne ene Korrektur, har der indsneget sig Indkonsekvenser og Smaafeil, som vi glæder os til at rette ved et andet Oplag.[8]

Ettermæle
I 1914, året før hun døde, skrev Thorvald Lammers om Elisabeth Brochmanns innsats som oversetter i Urd: «Ved sine talrike oversættelsesarbeider, fornemlig fra engelsk literatur, har hun indført en række fremmede forfattere for det skandinaviske publikum; fortrinsvis vil jeg nævne Conan Doyle, av hvis største og mest bekjendte fortællinger og romaner hun har levert fortrinlige oversættelser.»[9] Oversetterskapet nevnes i flere nekrologer. Avisen Hordaland skriver: «Dei mange umsetjingane hennar av utanlandske bøker vitnar alle um fin og var sans og at ho i det heile ikkje berre hadde litterære hugmaal, men og store litterære gaavor.» Og Bergens Tidende: «For offentligheten vil hun være meget kjendt ved sine udmerkede oversættelser av fremmede forfatteres verk. Særlig var hun optat av engelsk literatur og hun har indført flere digtere for det nordiske publikum. Fremfor alle kanske Conan Doyle, som hun selv satte meget høit og gjerne vilde gjøre til en folkekjær forfatter ogsaa i vort land.» Mens Norske Intelligenssedler kommenterer at Brochmann er «kjendt fra hovedstadens aviser som en meget dygtig oversætter»: «Like til det sidste var hun optat med oversættelsen av en bok, som hun var saa begeistret for, og inderlig ønsket at faa ferdig.»

Det var flere oversettere i Brochmann-familien. Som nevnt kunne altså Elisabeth Brochmanns far og mann delta i oversettelsesarbeidet. Faren hadde også begynt på en oversettelse av Charles Dickens’ Pickwick-klubben. Sønnen Georg Brochmann oversatte blant annet Aldous Huxleys Vidunderlige nye verden (1952), mens Christen Brochmann fortsatte å oversette Sherlock Holmes etter morens død og fullførte antakelig oversettelsen av Dr. Watsons optegnelser, som først kom ut i 1918. Deres brordatter var Zinken Hopp, som ble en kjent og produktiv oversetter.

Pål Furuberg

Referanser
Arentzen, Kristian (1890). En Norgesreise. Kjøbenhavn: Universitetsboghandler G. E. C. Gad.

Brochmann, Diderik (1933). Sogneprestene Brochmann. Oslo.

Brochmann, Georg (ca. 1940). Notater om familie og oppvekst, utrykt manuskript.

Conan Doyle, Arthur / Elisabeth og Johannes Brochmann (overs.) (1898). Det hvide Kompagni. Kristiania: Aschehoug.

Conan Doyle, Arthur / Elisabeth Brochmann (overs.) (1911). Hunden fra Baskerville: en ny fortælling om Sherlock Holmes. Andre utgave. Kristiania: Aschehoug.

Conan Doyle, Arthur / Nils Nordberg (overs.) (1971). Hunden fra Baskerville: en beretning om Sherlock Holmes. Oslo: Gyldendal.

Conan Doyle, Arthur / Ragnar Hovland (overs.) (2008). Hunden frå Baskerville. Laksevåg: Baskerville.

Conan Doyle, Arthur (2007). Adventures and Memoirs. Storbritannia: Wordsworth Editions.

Hansson, Laura Marholm / Elisabeth Brochmann (overs.) (1897). Fru Lilly som ung pige, hustru og mor. Interiører fra et liv. Kristiania: Aschehoug.

Aschehoug & Co.s Forlag 1872–1922: jubileumskatalog (1922). Kristiania: Aschehoug.

Iuel, Alfthan (1934). Drammensfamilien Smith: genealogiske og personalhistoriske oplysninger. Drammen.

Lammers, Thorvald (1914). «Fru Elisabeth Brochmann». I Urd, nr. 12 (21/3), s. 1–2.

Lilly Library Manuscript Collection, Indiana University, Bloomington, «Brochmann, Elisabeth mss, 1910–1917».

Lund-Iversen, Carl Lauritz (red.) (2005). Zinken. En bok om Zinken Hopp. Bergen: Eide.

Magelssen, N.S. (1923). Familien Magelssen. Bind II. Trondhjem.

Magelssen, N.S. (1928). Familien Magelssen. Bind III. Trondhjem.

Nielsen, Zakarias (1917). «Elisabeth Brochmann. Norsk Præstekone og Forfatterinde». I Wisbechs illustrerede Almanak, København, s. 2–21. Sitert i Lund-Iversen, Carl Lauritz (red.) (2005). Zinken. En bok om Zinken Hopp. Bergen: Eide.

Nordberg, Nils (1995). «Holmes by Any Other Name: Translating the Sherlock Holmes Stories». I Sherlock Holmes: The Detective & The Collector, Essays on the John Bennett Shaw Library, red. Lucy McTeer. Minneapolis: University of Minnesota Library.

Stendal, Gunnar (1915, 31. januar). «Ved fru Elisabeth Brochmanns jordefærd». I Bergens Tidende.

Sveum, Richard J. (2011). «100 years ago». I Friends of the Sherlock Holmes Collections, University of Minnesota, vol. 15, nr. 4. Tilgjengelig på: https://www.lib.umn.edu/pdf/holmes/v15n4.pdf

Nekrologer fra 1915: Aftenposten (25.01), Bergens Tidende (25.01), Nidaros (25.01), Norske Intelligenssedler (26.01), Hordaland (27.01), Vestlandske Folkeblad (29.01) Sogningen (30.01), Tidsskrift for Fjærfeavl (01.02), Kristeligt Ukeblad (17.02), Husmoderen (udat.), Norsk Reiselivs Revue (udat.), Urd (udat.)

Noter
[1] Nielsen (1917), s. 2.

[2] Norsk Reiselivs Revue (1915), s. 45–6.

[3] Georg Brochmann (ca. 1940): «Far tjente kr 2400 om året, men jeg antar at han la opp mesteparten. Mor må ha tjent det mangedobbelte. Vår levestandard var meget høyere enn andre embedsfolk, og det gikk mange penger til reiser og hotellopphold for mor. Hun var hver sommer i Bergen, Stavanger og undertiden Christiania, hvor hun kom i forbindelse med mange merkelige folk.»

[4] Georg Brochmann (ca. 1940).

[5] Nordberg sitert i Sveum (2011), s. 2 og 7.

[6] Conan Doyle / Nordberg (overs.) (1971), s. 156.

[7] Nordberg sitert i Sveum (2011), s. 2 og 7.

[8] Conan Doyle / Brochmann (overs.) (1898), s. 13. Noe annet opplag ble det ikke.

[9] Lammers (1914), s. 1–2.

 

Bibliografi