Leo Strøm, 1920–2018

Foto: Norsk Oversetterforening, 2008

Leo Strøm leverte et solid bidrag til norsk oversettelseslitteratur i tiårene etter andre verdenskrig, med særlig vekt på amerikanske samtidsromaner. Men han oversatte også 17 franske romaner, deriblant Romain Garys Dagens farver, som skaffet ham Bastianprisen. Strøm oversatte dessuten D.H. Lawrences omstridte roman Lady Chatterleys elsker, men er likevel best husket for oversettelsen av Ernest Hemingways korte, men tidløse roman Den gamle mannen og havet. Han var en av stifterne av Norsk Oversetterforening i 1948, og ble i 1998 utnevnt til æresmedlem i foreningen.

Livsløp
Leo Strøm ble født 28. august 1920, som eneste barn av kunstneren Leif Sigurd Christen Strøm og finlandssvenske Urda Strøm, f. Brusin.[1] Da han var tre år gammel, flyttet familien til Brooklyn i New York. Foreldrene snakket utelukkende engelsk med Leo, som dermed hadde liten kontakt med norsk de første årene. I 1931 ble moren syk, og faren, som særlig arbeidet med kirkeutsmykning, så seg ikke i stand til å ta seg av den elleve år gamle sønnen, som ble sendt hjem til Norge for å bo et år hos sin onkel og hans familie i Oslo. Her lærte han raskt norsk, og det endte med at han tilbrakte resten av oppveksten hos onkelen og tanten. På sin fjortenårsdag fikk Strøm diagnostisert poliomyelitt, og tilbrakte to måneder på Aker sykehus. På grunn av feil eller utilstrekkelig behandling ble det venstre benet permanent og alvorlig skadet, men han nektet gjennom hele livet å la det påvirke ham i det daglige. Han var en lidenskapelig bilkjører, og klarte slik å delvis kompensere for sitt handikap.

Strøm 1945, gipsbyste av Anne Raknes

Etter middelskolen tok Strøm examen artium fra latinlinjen ved Berg Gymnas allerede som 17-åring, og begynte i 1938 som student ved Universitetet i Oslo. Her tok han bifag i henholdsvis latin, engelsk og fransk, og i relativt voksen alder, fransk hovedfag (1962), med en hovedoppgave om surrealisten Louis Aragon.[2] Studiene ble imidlertid avbrutt av krigen. Som kunstinteressert hadde han også tidlig begynt å male, og i forbindelse med tegnetimer på Kunstakademiet møtte han i 1943 billedhuggeren Anne Raknes (1914–2001), og sammen fikk de datteren Elen i 1944. Vinteren 1943–44, før datteren ble født, måtte imidlertid Strøm flykte til Sverige. Her arbeidet han som frivillig ved Nationalmuseum i Stockholm i 1944–45, samtidig som han studerte kunsthistorie ved Stockholms Högskola. Han fortsatte studier i kunst- og litteraturhistorie i Paris (1947–50) og New York (1951–52).[3] Strøm og Raknes giftet seg i 1951, men ble skilt året etter. Etter dette hadde Strøm et lengre samboerforhold med Kirsten «Kiss» Nilsson, hvorpå han i 1960 giftet seg med maleren Astrid Hanni. Samme år fikk han statens oversetterstipend. Etter skilsmissen fra Hanni giftet han seg i 1967 med Astrid Myrstad. Ekteskapet ble oppløst året etter.

Etter at Strøm i 1962 hadde fullført hovedfaget, og deretter pedagogisk seminar, arbeidet han gjennom store deler av 1960- og 70-tallet med redaksjonelle oppgaver for blant andre Aschehoug og Kunnskapsforlaget,[4] og som lektor ved skoler i både Østfold, Telemark (Dalen) og Finnmark (Vardø), og deretter i til sammen femten år ved flere colleger i USA. Fra midten av 1980-tallet flyttet han til Paris for å kvalifisere seg som tolk. Han fullførte ikke denne utdanningen, men ble boende i Paris sammen med sin franske samboer Dominique Hovin fram til 1995, da han flyttet tilbake til Oslo. På tross av økende problemer med framkommeligheten klarte han seg i sin egen leilighet fram til høsten 2012, da han fikk plass ved Cathinka Guldberg-senteret på Lovisenberg, hvor han bodde inntil sin død 14. april 2018.

Oversettervirksomheten
Leo Strøm gjorde sine første forsøk som oversetter allerede i 1945, under veiledning av Helge Krog, i forbindelse med et bokprosjekt som ikke ble realisert. Den første publiserte oversettelsen kom i 1946 med en overraskende utgivelse, Strøms språklige kvalifikasjoner tatt i betraktning, nemlig Sovjet forteller: Russiske noveller fra revolusjonen til i dag, utgitt på Aschehoug. I et filmet intervju fra 2008 forklarer imidlertid Strøm at oversettelsen var en sekundæroversettelse fra engelsk og diverse skandinaviske språk, noe som i 1946 fortsatt var en relativt utbredt praksis.[5]

Malt av Doro von Hanno i 1943

Strøms oversetterkarriere kjennetegnes av et sterkt fokus på modernistisk litteratur og samtidslitteratur, og av de godt og vel sytti titlene han rakk å oversette, er bare seks sakprosatekster, mens resten i all hovedsak er romaner. Nærmere femti av titlene er oversatt fra engelsk, og av disse er 34 amerikanske og elleve britiske. Strøm oversatte i alt 17 verk fra fransk, og foruten Romain Gary inkluderer disse forfattere som Gabriel Chevallier, Marguerite Yourcenar, André Soubiran, Louis Aragon og Jorge Semprún.  Strøm hadde i utgangspunktet ingen kunnskaper i italiensk, men forklarer i intervjuet fra 2008 at han med bakgrunn i sine fransk- og latinkunnskaper, i kombinasjon med franske og engelske utgaver av den første italienske teksten han skulle oversette, raskt lærte seg språket, og snart kunne oversette like hurtig fra italiensk som fra fransk og engelsk.[6] Antallet oversettelser fra italiensk begrenset seg imidlertid til fire verk. I løpet av sin karriere gjorde han oppdrag for en lang rekke forlag, men hovedinnsatsen la han ned hos de to store, Aschehoug og Gyldendal, med nærmere tretti utgivelser hos hver av dem. I tillegg oversatte han et mindre antall bøker for forlag som Cappelen, Ernst G. Mortensen, Dreyer og Det Beste.

1993-utgaven

Det første større arbeidet fra Strøms hånd var Norman Mailers nærmere 700-siders roman De nakne og de døde, som kom på norsk i 1949, allerede året etter originalen. Boken vakte betydelig oppmerksomhet også i Norge. Dette var, i tillegg til Albert Maltz’ Korset og pilen (1948), også den første betydningsfulle amerikanske samtidsromanen Strøm oversatte, og han har selv kommentert hvordan han og Aksel Sandemose i fellesskap ble pålagt mer eller mindre å halvere antallet «firebokstaversord» som forekom i originalen.[7] Uttrykket dekker sannsynligvis den nokså rike floraen av kjønnsrelaterte ord – med et varierende antall bokstaver – som særlig ble benyttet i dialogen. En skulle for eksempel ikke ha lest mer enn to sider av romanen før en av skikkelsene ytrer følgende:

Det er akkurat som med elskinga. Når en kar får det akkurat så jamt og støtt som han vil ha det, da husker han aldri hvordan det kjentes å gå foruten. Og når han ikke får det, fins det ikke den ting i verden som er vrienere for ham enn å huske hvordan fitte smaker. Det var en jente jeg hadde en gang som bodde i utkanten av byen, kona til en venn av meg, og hun var noe av det hvasseste til å knulle som en kar kunne ønske seg. (s. 9)

Mailer (1948/2018):

’It’s just like lovin’. When a man’s got it jus’ as nice and steady as he wants it, well, then he never can remember what it’s like without it. And when he ain’t got it, they ain’t nothing harder than for him to keep in mind what a pussy feels like. They was a gal Ah had once on the end of town, wife of a friend of mine, and she had one of the meanest rolls a man could want. (s. 7)

Dette korte tekstutdraget kan også tjene som eksempel på hvordan Strøm lykkes med å skape et både ledig og talenært språk, selv om teksten noen tiår senere uvegerlig også har trekk som kan framstå som foreldet eller inkonsekvente, eksempelvis kombinasjonen av «elskinga» og «jamt og støtt» på den ene siden, og formen «en jente» på den annen. Oversettelsen utkom i flere opplag før den ble revidert og språklig oppdatert av Anne Elligers og Birger Huse i 2010.

Etter suksessen med Mailers roman fortsatte Strøm utover på 1950-tallet å oversette romaner av samtidens mest betydelige amerikanske forfattere: William Faulkner, Erskine Caldwell, Ralph Ellison og Ernest Hemingway. Av sistnevnte oversatte riktignok Strøm bare Den gamle mannen og havet (1952), men den kom til gjengjeld i flere opplag og gjorde stor suksess. Blant annet benyttet det danske Bechs forlag – Viatone oversettelsen til sin lydbokutgave av romanen. Mot slutten av boken finner vi følgende dramatiske beskrivelse, som eksemplifiserer Strøms gjengivelse av Hemingways korthugne stil:

Men innen midnatt sloss han igjen, og denne gangen visste han at kampen var forgjeves. De kom i en tett stim, og han kunne bare se strekene som finnene deres laget i vannet, og morilden som lyste da de hivde seg over fisken. Han klubbet løs på hoder, og hørte kjever smekke og at det ristet i båten da de tok tak der nedenunder. Han klubbet desperat løs på noe som han bare kunne føle og høre, og så kjente han at et eller annet trev klubba, og så var den borte. (s. 132–3)

Hemingway (1952/2014):

But by midnight he fought and this time he knew the fight was useless. They came in a pack and he could only see the lines in the water that their fins made and their phosphorescence as they threw themselves on the fish. He clubbed at heads and heard the jaws chop and the shaking of the skiff as they took hold below. He clubbed desperately as what he could only feel and hear and he felt something seize the club and it was gone. (s. 117)

1950-årene skulle vise seg å bli Strøms mest produktive tiår som oversetter, med til sammen 47 titler og over 12 000 boksider. I året 1954 alene er han oppe i så mange som 14 titler, inklusive tre skuespill av George Bernard Shaw for Radioteatret. Året skulle i tillegg bli et kvalitativt høydepunkt for Strøm. I 1954 kom nemlig også oversettelsen som skulle skaffe ham Bastianprisen året etter, Romain Garys Dagens farver, utgitt i Gyldendals Gule serie.[8] Strøms oversettelse har en lettflytende og finslepen eleganse, slik som i dette utdraget:

De gikk opp trappene, lukket døren etter seg og gikk over steingulvet mot det åpne vinduet, og selvfølgelig var himmelen der: den hang over åssiden og tittet på dem mellom trærne som avtegnet seg i silhouett lik en glissen hårvekst på en kjempeøgles ryggrad. Han trakk for lemmene og gardinene, han låste himmelen ute og gikk ut på kjøkkenet for å hente skinke, artiskokker, ost og vin. (s. 175)

En side ved oversettelsen av Garys roman som ikke synes å ha blitt problematisert i 1955, er imidlertid at den norske versjonen bygger på den amerikanske utgaven, som ifølge Sigurd Hoels forord er en «omarbeidet og utvidet» versjon av den franske originalen (s. VI). Om dette betyr at oversettelsen i sin helhet er gjort fra den amerikanske oversettelsen, eller fra både denne og den franske originalen, framgår ikke av Hoels forord. En slik framgangsmåte ville utvilsomt vært mer diskutabel i dag, men som Strøm forteller i videointervjuet, var sekundæroversettelser fortsatt relativt vanlige på 1940- og 50-tallet.

Det kan være vanskelig å forestille seg hvordan Strøm i perioder kunne utvise et slikt grensesprengende tempo i arbeidet uten at det gikk utover kvaliteten. I det ovennevnte intervjuet understreker han hvordan jevn og disiplinert innsats var en avgjørende forklaring på den høye produksjonen. Han henviser også til et eksplisitt råd han hadde fått fra filmskaper og forfatter Arne Skouen om nettopp å praktisere noe i nærheten av fast kontortid, eller snarere et fast antall oversatte ord per dag, for å holde en jevn og god progresjon.

Lawrence og Lady Chatterleys elsker
På tross av at Strøm først og fremst konsentrerte seg om amerikanske romaner, var det likevel en av de britiske romanene han fikk i oppdrag å oversette som skapte mest oppmerksomhet. Ifølge ham selv var det lyrikeren Erling Christie som, på bakgrunn av Strøms heldige hånd med De nakne og de døde, bidro til at han i 1952 ble invitert av Cappelen til å oversette D.H. Lawrences siste og mest kontroversielle roman Lady Chatterleys elsker. Boken som ble utgitt i Firenze i 1928 var da fortsatt forbudt i Storbritannia, og utgivelsen ble ikke uten betydning i den norske kulturdebatten. Med sitt nærmest eksplosive salg på 60 000 eksemplarer de første tre årene,[9] ble den ettertrykkelig lest og spredt over hele landet og skapte debatt i riksavisene. Det er vanskelig å forestille seg de senere sedelighetsdebattene i forbindelse med Agnar Mykles og Jens Bjørneboes romaner uten den forutgående Chatterley-debatten.

         1982-utgaven

Både utgivelsen og oversettelsen gir et interessant innblikk i tidens kulturelle fronter. Forlaget valgte å gå offensivt ut ved å utstyre boken med et forord av kritikeren og forfatteren Hans Heiberg, der han fastslår at det i tyve år har «vært en skam for norsk åndsliv» at dette «betydelige hovedverket» har vært utilgjengelig på norsk, fordi norske forlag ikke har hatt det motet som trengtes for å utgi det. «Om dette verket», fortsetter Heiberg, «gjelder det nemlig mer enn noe annet kunstverk at det må gjengis helt eller ikke gjengis», hvorpå han går inn på en omfattende argumentasjon for denne kompromissløse hevdelsen av ytringsfriheten.[10] I neste omgang understreker han imidlertid også at han som «medansvarlig konsulent» kan bekrefte at «J.W. Cappelens forlag har vist all den aktsomhet som er mulig», og tilføyer:

Først i valg av oversetter. Det er kanskje noe uvanlig at et forord roser en boks oversettelse, det bør gjerne overlates til kritikken, men i dette tilfellet har forordskriveren etter avtale med oversetteren, brukt atskillige uker på å saumfare de tvilsspørsmålene som melder seg på hver side […] (s. 6)

På denne måten synes Strøm å tas til inntekt for Heibergs og forlagets påstand om at de ikke har gått på akkord med prinsippene sine eller bøyet av for press fra konservative krefter. I tillegg gir Heiberg en eksplisitt honnør til Strøm for oversettelsen. Dette synes imidlertid ikke uten videre forenlig med Strøms kommentar i videointervjuet fra 2008, der han gir et ganske klart inntrykk av at manuset, etter at han hadde levert det fra seg, ble utsatt for en såpass hardhendt redigering av forlaget at han i begrenset grad kjente seg igjen i boken. Han forteller også at romanen i sin helhet ble oversatt under et opphold hos faren i New York, noe som stemmer dårlig med Heibergs påstand om et omfattende samarbeid mellom de to.

Likevel: Strøm fikk skryt for oversettelsen, endatil av forfatteren Johan Borgen, som i 1935 hadde oversatt Lawrences gjennombruddsroman Sønner og elskere til norsk, antakelig med stor hjelp fra sin kone Annemarta.[11] I sin anmeldelse «Skogvokterens elskerinne» i Dagbladet 6. september 1952 beskriver han oversettelsen som «et utmerket arbeid, spesielt tatt i betraktning at D.H. Lawrence i sine romaner skriver et engelsk som ofte er slik at han nok ville fått tre røde streker i middelskolestilen». Og dessuten: En kompromissløs gjengivelse av Lawrences språk er viktig «fordi det både er emnet selv og den djerve språkbehandlingen av det som har gjort Lady Chatterleys elsker så omdiskutert».[12]

Om en skulle våge seg på en vurdering av Chatterley-oversettelsen nå flerfoldige tiår senere, må konklusjonen være at den på tross av alderen står seg relativt godt, og særlig i de partiene som ved utgivelsen åpenbart ble lest med størst oppmerksomhet, nemlig de høyst eksplisitte samleiescenene. Følgende avsnitt kan illustrere Strøms gjengivelse av Lawrences suggererende prosa:

Hun lå ganske stille, i en slags søvn, i en slags drøm. Og så gikk det en skjelving  gjennom henne da hun kjente hånden hans søke varsomt, og samtidig underlig hemmet og klosset, blant klærne hennes. Og likevel visste hånden også hvordan den skulle kle av henne der hvor den ønsket det. Han dro det tynne silkehylsteret langsomt, forsiktig, rett ned og over føttene hennes. Og så berørte han den varme, myke kroppen, med en skjelving av utsøkt fryd, og streifet navlen hennes med et kyss. Og han måtte inn til henne med det samme, måtte inn til den fred på jorden som den myke, rolige kroppen hennes var. Det var det fullstendige fredens øyeblikk for ham, det å komme inn i kvinnens kropp. (s. 166)

Lawrence (1928/1993):

She lay quite still, in a sort of sleep, in a sort of dream. Then she quivered as she felt his hand groping softly, yet with queer thwarted clumsiness, among her clothing. Yet the hand knew, too, how to unclothe her where it wanted. He drew down the thin silk sheath, slowly, carefully, right down and over her feet. Then with a quiver of exquisite pleasure he touched the warm soft body, and touched her navel for a moment in a kiss. And he had to come in to her at once, to enter the peace on earth of her soft, quiescent body. It was the moment of pure peace for him, the entry into the body of the woman. (s. 116)

Enkelte valg kan utvilsomt virke alderdommelige, slik som den utbredte bruken av foranstilte pronomen, eksempelvis «hun kjente et varsomt kyss mot sitt kinn» heller enn «mot kinnet». Ikke uventet, og som nevnt i forbindelse med Mailers roman, inneholder også dialogen språklige valg som kan føles fremmede i det 21. århundre. For eksempel oppleves nok dialekten som skogvokteren, Mellors, benytter som heller datert, slik som i dette utdraget: «‘Dere er lisså vælkommen som julekvelden, bare ta hytta og nøkker’n og hele greia, Lady Chatterley. Det er bare det, at på denne årstida må fuggel’n ales opp, og da har jæ så mye å stå i […]’» (s. 135).

Det bør også nevnes at Den norske Bokklubben ga ut Lady Chatterleys elsker i både 1971 og 1995, og Vigmostad & Bjørke i 2013. Det sies ikke noe i disse utgavene om endringer i Strøms tekst, men en sammenlikning med 1952-utgaven avslører en svært varsom modernisering av Strøms oversettelse.

På tross av en rotløs og omflakkende tilværelse i både USA, Norge og Frankrike gjennom lange perioder av livet, ga Leo Strøm et betydelig bidrag til formidlingen til norske lesere av en lang rekke av de viktigste romanene som kom fra den anglo-amerikanske verden, og delvis fra Frankrike og Italia, i de første tiårene etter krigen.

Peter Fjågesund

Referanser

Borgen, Johan (6. september 1952). «Skogvokterens elskerinne». Anmeldelse i Dagbladet.

Fjågesund, Peter (2007). «In Hamsun’s Shadow: D.H. Lawrence’s Reception in Norway», i               Christa Jahnsohn og Dieter Mehl (red.), The Reception of D.H. Lawrence in Europe, London: Continuum.

Gary, Romain / Leo Strøm (overs.) (1954). Dagens farver. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag.

Hemingway, Ernest / Leo Strøm (overs.) (1952). Den gamle mannen og havet. Oslo:            Gyldendal Norsk Forlag.

Hemingway, Ernest (2014). The Old Man and the Sea. New York: Simon & Schuster.

Kaminka, Ika (2018). «Minnetale ved Leo Strøms begravelse, 24. april 2018». Upublisert               manus fra leder i Norsk Oversetterforening. Oslo: Norsk Oversetterforening.

Lawrence, D. H. / Leo Strøm (overs.) (1952). Lady Chatterleys elsker. Oslo: J.W. Cappelens               forlag.

Lawrence, D. H. (1993). Lady Chatterley’s Lover. Red. Michael Squires. Cambridge: Cambridge University Press.

Mailer, Norman / Leo Strøm (overs.) (1949). De nakne og de døde. Oslo: H. Aschehoug &               Co.

Mailer, Norman (2018). The Naked and the Dead. Storbritannia: Penguin Modern Classics.

Møller, Tryggve Juul (red.) (1963). Studentene fra 1938: Biografiske opplysninger, statistikk og artikler samlet til 25 års jubileet. Oslo: Bokkomiteen for studentene fra 1938.

Sveinsson, Hilde (2008). «Leo Strøm (1920–2018) intervjuet av Hilde Sveinsson hjemme på Adamstua i september 2008». Video publisert på YouTube 24. april 2018, [oppsøkt 12. desember 2019]. Tilgjengelig på YouTube: Del 1   Del 2

Andre kilder
Samtale med Elen Raknes 30. november 2019 og 23. april 2020.
Samtale med Egil Tveterås 21. februar 2020.

 Noter
[1] Store deler av den biografiske informasjonen stammer fra samtaler med Strøms datter Elen Raknes.

[2] Opplysninger fra Universitetet i Oslos matrikkel for høstsemesteret 1962.

[3] Møller (red.) (1963), s. 500.

[4] Samtale med Egil Tveterås, 21. februar 2020.

[5] Sveinsson (2008).

[6] Ibid.

[7] Ibid.

[8] Bastianprisen ble grunnlagt i 1951.

[9] Epost fra Anniken Øiestad i J.W. Cappelens Forlag til artikkelforfatteren 1. april 2004 (se Fjågesund 2007, s. 252).

[10] Dette og følgende sitater fra forordet er fra Lawrence (1952), upag.

[11] Borgens mange oversettelser var i stor grad resultatet av et tett samarbeid mellom ham og Annemarta, og kanskje var særlig oversettelsen av Sønner og elskere i hovedsak sistnevntes verk, jf. artikkel i Norsk Oversetterleksikon.  Deres datter Ane har i samtale med artikkelforfatteren bekreftet dette forholdet.

[12] Borgen (1952), s. 5–6.

Bibliografi