Foto: Gyldendal

Karin Bang debuterte både som forfatter og oversetter 21 år gammel i 1949, og utga sin siste roman over seksti år senere, i 2013. Forfatterskapet omfatter over 20 prosabøker, fem diktsamlinger og to illustrerte barnebøker. Hun oversatte et stort antall romaner fra flere språk – engelsk, fransk, tysk og svensk – mens hun samtidig fungerte som husmor og mor for fire egne barn og ett bonusbarn. I tillegg var Karin Bang en velformulert litteraturkritiker og beredvillig kontorassistent for sin ektemann, dikterfilosofen Aasmund Brynildsen (1917–1974).

Bokormens oppvekst
Karin vokste opp i et velstående hjem på vestkanten i Oslo med en kunnskapsrik storebror, en streng og ganske gammel far, en høyt elsket mor, samt kjøkkenhjelp og barnepike. Oppvekstmiljøet er levende og humoristisk beskrevet i den selvbiografiske boken Av bokormenes liv (Gyldendal, 1985). Inntil skolealder levde det veloppdragne søskenparet i en egen veslevoksen verden uten særlig omgang med jevnaldrende og med et dannet talespråk som lå nær opp til den litterære høystil, noe som gjorde skolestart og møtet med andre barn til en sjokkartet opplevelse. Verdenslitteraturen var tilgjengelig i barndomshjemmet og ble gjerne inntatt i gammelmodig dansk-norsk versjon. Hennes egen litteratur, herunder oversettelsene, bærer mer eller mindre preg av innflytelse fra 1800-tallets store klassikere, Alexander Kielland og Jonas Lie på norsk side, mer Charles Dickens enn Fjodor Dostojevskij på utenlandsk side.

Etter examen artium på engelsklinjen i 1947 vanket Karin Bang en tid i studentmiljøet i Oslo, uten at hun selv tok fatt på akademiske studier, mest på grunn av farens motvilje. Isteden ble det et år som au pair i London og deretter sekretærutdannelse med påfølgende ansettelse som kontormedarbeider. I 1949 debuterte hun som forfatter med hele to romaner i den lettere genre, og som oversetter med Rød jasmin av den populære amerikanske forfatteren Inglis Fletcher. Bøkene kom ut på Nasjonalforlaget, som spesialiserte seg på underholdende romaner til lave priser, utgitt i serier. Både Rød jasmin og Karin Bangs Nordenvind – sønnenvind ble utgitt i en serie kalt «Bokklubben Ringen», i blandet selskap med tidstypisk populærlitteratur og lødige forfattere som Jane Austen, Emily Brontë, Fjodor Dostojevskij, Oscar Wilde og Émile Zola.

Både Nordenvind – sønnenvind og Drømmenes bro, som altså er skrevet av en 21 år gammel debutant, er melodramatiske underholdningsromaner med handling fra gamle dager i et språk preget av uhemmet adjektivbruk, upåvirket av den moderne litteraturens renhetskrav. Begge titlene ble for øvrig gjenutgitt åtte–ni år senere i Nasjonalforlagets billigbokserie «Ponni-bøkene» (som ikke måtte forveksles med andre billigbøker, ifølge forlagsreklamen).

Karin Bangs neste roman, Glemte vinger, kom i 1951 på Dreyers forlag, der Aasmund Brynildsen var hovedkonsulent. Takket være litterære kvaliteter som ikke i like stor grad er til stede i de to første romanene, regnes gjerne Glemte vinger for å være Bangs egentlige debut. Hun ble en tid senere gift med bokens konsulent, og de nygifte trakk seg tilbake til hans hjemtrakter på Tjøme. Etter noen år og noen barnefødsler og bokutgivelser flyttet paret videre til øya Veierland, der Karin hadde tilbrakt alle barndommens sommerferier, og der hun fra da av ble boende til sine dagers ende.

Sømløst samarbeid
Aasmund Brynildsen hadde examen artium fra latinlinjen og var ellers en selvlært idéhistoriker, filosof og filolog, medlem av Det norske akademi for språk og litteratur, skjønt ingen akademiker i annen forstand. Brynildsen har utgitt krevende oversettelser fra fransk, blant annet av filosofen Henri Bergson, og var medansvarlig for flere av Karin Bangs oversettelser. To spesielle utgivelser fra henholdsvis svensk og tysk har forfatterparet signert sammen under fullt navn: Dag Hammarskjölds Veimerker (Cappelen, 1964) og Martin Bubers Lengselens barn (Aschehoug, 1970). Begge inneholder aforismer og korte prosatekster og kan betegnes som visdomsbøker. Språket har i begge bøkene et enhetlig preg; det er ikke mulig å peke ut hvem av de to som har oversatt hva.

Angélique-bøkene var en populær serie historiske romaner av Anne Golon (og ektemannen Serge, ofte sammenskrevet til Sergeanne). Tre av i alt tolv Angélique-bøker ble oversatt av Bang og Brynildsen for Dreyer under psevdonymet Fanny Siwers på 1960-tallet. Historiene om den seksuelt aktive Angélique i Solkongens tid i Frankrike var en stor internasjonal suksess; bøkene ble oversatt til over tjue språk, og flere av dem ble filmatisert. Til det tredje bindet, Angélique og kongen (1962), ser det ut til at Fanny Siwers har støttet seg på den engelske utgaven. Bokens innledende avsnitt forholder seg fritt til den franske originalen, og ligger desto tettere opp til den engelske versjonen:

Angélique sommeillait à demi, l'esprit agité par de joyeux projets, comme une fillette à la veille de Noël. Par deux fois elle se redressa et battit le briquet pour allumer la chandelle et contempler, disposées sur des fauteuils près de son lit, les deux toilettes qu'elle revêtirait demain pour la chasse du roi.[1]

ANGÉLIQUE could not fall sound asleep. Exciting visions of the thrilling events the next day would bring danced through her head. She was like a child on Christmas Eve.

Twice she had got up and struck a flint to light the candle so that she could feast her eyes again on the two costumes that lay on chairs near her bed—one for the next day's royal hunt, the other for the festivities that would follow it.[2]

Angelique kunne ikke sove. Strålende og farverike forventninger om morgendagens begivenheter fløy gjennom hodet hennes og gjorde all tanke på søvn umulig.

To ganger alt hadde hun vært oppe og tent lys for enda en gang å beundre de to kjolene som lå utbredt over stolene ved siden av sengen hennes – den ene en ridedrakt til jakten, den andre var bestemt for ballet som kongen ville gi efterpå.[3]

Til Fanny Siwers’ forsvar kan man anføre at den franske setningsbygningen i alle fall måtte løses opp, og at den engelske syntaksen ligger nærmere en naturlig norsk skrivemåte. Det forsvarer likevel ikke anglisismen «kunne ikke sove». At heltinnen – med en språklig klisjé – er spent som en jentunge på julaften (både på fransk og engelsk), velger Siwers å tone ned til det abstrakt beskrivende «farverike forventninger». Det går an å hevde at teksten ikke blir dårligere av det. Men den norske versjonen underslår også bruken av fyrtøyet («battit le briquet» / «struck a flint») og korter det ned til «hadde tent lys». Fyrtøyet er en rekvisitt som tidfester handlingen; det er vanskelig å se noe motiv for å utelate det. Fra 1960 og utover kom det én Angélique-bok i året; dette var tekster det hastet med. Kanskje det også var derfor de var to om oversetterjobben, men arbeidsfordelingen ektefellene imellom er ikke kjent i detalj.

Den kjente og folkekjære forfatteren og filmmannen Marcel Pagnol (1895–1974) utga i slutten av 1950-årene sine erindringer fra oppveksten i Provence. De tre bindene ble en stor suksess, og har senere fått klassikerstatus. Dreyers forlag utga bøkene på norsk fra 1961, to av dem oversatt av Aasmund Brynildsen, én av Karin Bang, ifølge tittelsiden. I virkeligheten var alle tre oversatt av dem begge i fellesskap. Handlingen i Marcels barndomsbøker utspiller seg i de tynt befolkede heiene i utkanten av Marseille, med et til dels eksotisk plante- og dyreliv som må ha budt oversetterne på store leksikalske utfordringer, ikke minst hver gang forfatteren jonglerer med lokalbefolkningens provençalske benevnelser. Oversetterne velger smidige løsninger på både metaspråk og botaniske egenheter – for eksempel omtales den velkjente buskveksten argéras bare som «et tett buskas», selv om oversetterne sikkert var klar over at det dreide seg om et eksemplar av tornet genista, som uansett er ukjent for norske lesere. Oversettelsen er jevnt over ikke feilfri i alle detaljer, men forfatterens lune humor og muntert vemodige nostalgi, verkets egenart, er kongenialt gjengitt i Bang-Brynildsens norske versjon. Bøkene ble likevel ingen stor suksess på norsk, men fikk fornyet liv da de populære filmene Kilden i Provence og Jean de Florette – basert på Pagnols romaner fra samme miljø – gikk på norske kinoer i 1980-årene.

Allsidighet
Psevdonymet Fanny Siwers ble benyttet som forfatternavn for Karin Bangs to kriminalromaner Mord i måneskinn (Dreyer, 1956) og Seilas med døden (Dreyer, 1960). Foruten de nevnte tre Angélique-bøkene er også oversettelsen av seks kriminalromaner av Maria Lang signert Fanny Siwers. Ellers satte Karin Bang sitt eget navn på oversettelsene av P.D. James, Arthur Hailey, Hermann Hesse og Nadine Gordimer, blant mange andre. I et intervju i forbindelse med 60-årsdagen fremhevet hun P.D. James’ krim A Taste for Death (Dragning mot død, 1987) som «kanskje den beste [boken] jeg har oversatt».[4] Merittlisten hennes er lang og variert. Her skal bare nevnes noen eksempler som illustrerer mangfoldet i produksjonen.

Peter Mayle, engelskmannen som senere ble berømt for sine folkelivsskildringer fra Provence, utga i 1978 en galgenhumoristisk bok om å være foreldre til nyfødte barn: Baby Taming, som Karin Bang oversatte under den kreative tittelen Småtroll kan temmes (Dreyer, 1988).

I 1974 nyoversatte Karin Bang Hermann Hesses roman Demian (Gyldendal, 1974) som ble utgitt første gang på norsk i 1947 – året etter at Hesse mottok Nobelprisen – i oversettelse ved Bjarne Gran.

Bjarne Gran, som var ung filolog med tysk som fag og som hadde utholdt langvarig fangenskap i Tyskland, utga sin første (og siste) oversettelse på et mindre kulturforlag i Trondheim (F. Bruns Bokhandels Forlag). Karin Bang hadde til sammenligning tysk som fremmedspråk 2 på engelsklinjen, men til gjengjeld mange års erfaring med litterær tekstproduksjon. Her er en prøve på Hermann Hesses prosa i to versjoner:

Skrivemaskinoversettelse
Karin Bang skrev for hånd når hun arbeidet med egne tekster – dikt, noveller, romaner – men brukte skrivemaskin direkte når hun oversatte. Elektronisk tekstbehandling ble hun aldri fortrolig med. Takket være en legendarisk hukommelse med såkalt klisterhjerne var hun i stand til å taste inn lange og innfløkte setninger fortløpende, så å si samtidig med at hun leste originalteksten. Dette gjaldt i særlig grad arbeid med svensk og engelsk tekst; i tysk og fransk møtte hun noe mer motstand. Denne metoden avfødte smidig setningsbygning i et melodisk, riksmålsnært språk, av og til med dialektale innslag i replikker.

Med Claude Browns rått naturalistiske oppvekstroman fra Harlem – Manchild in the Promised Land (1965), på norsk Drømmen om Harlem (Dreyer, 1966) – utvidet hun sitt språklige register med en rekke folkelige gloser og former, likevel uten forsøk på å gjennomføre et imitert sosiolektisk gatespråk. Her finner man ord som «åssen», «juge» og «ræva», for ikke å glemme «kukken pule deg», samt uttrykk som «å juge fortere enn merra renner», i kontrast til det mer pyntelige «å bli slått fordervet» eller: «folk var fyllesjuke og spydde i gaten», der leseren ville ha vært forberedt på en a-endelse som i «gata». Boken (eller «boka») ble oversatt i den norske språkstridens tid, der denne oversetteren hørte hjemme på riksmålets side, men det er mulig et mer radikalt bokmål ville ha kledd teksten bedre.

Blant mye annet oversatte Karin Bang den nigerianske forfatteren Chinua Achebes roman En mann av folket (Dreyer, 1978) – om statskupp og korrupte tilstander i et afrikansk land – og den sørafrikanske Nadine Gordimers Min sønns historie (Gyldendal, 1991) – om privatliv og politikk under apartheid – samme år som Gordimer mottok Nobels litteraturpris. Et annet eksempel på politisk relevant litteratur er Jillian Beckers Hitlers barn (Dreyer, 1978) – en essayistisk reportasjebok om studentopprøret i Vest-Tyskland som utartet til organisert terrorisme. De tre nevnte titlene er oversatt fra engelsk med mer eller mindre preg av opphavslandet (Nigeria, Sør-Afrika, USA) og sier noe om oversetterens allsidighet, språklig og tematisk. Karin Bang var oversetter på siden av sitt virke som forfatter, men også som oversetter var hun profesjonell.

Tom Lotherington