Jorunn Hveem Carlsen, 1930-2015

Foto: Norsk Oversetterforening

I årene mellom 1977 og 2012 oversatte Jorunn Carlsen over femti skjønnlitterære bøker og mye sakprosa, vesentlig fra engelsk til norsk. Så ulike forfattere som Antony Beevor, Jonathan Franzen og Victoria Holt ble alle utgitt på hennes stilsikre norsk.

Oppvekst på Toten
Jorunn Ruth Johanne Hveem ble født 27. mars 1930. Moren var pianistinnen Ruth Oulie Hveem fra Oslo, som et par år i forveien hadde giftet seg med gårdbruker Johannes Pedersen Hveem og flyttet til storgården Hveem på Toten. Ved Jorunns fødsel hadde faren vært død siden høsten, knapt nok klar over at han skulle bli far. Da det viste seg at den nyfødte ikke var en etterlengtet odelsgutt, og at siste sjanse dermed var forspilt, skal farmoren ha gått til sengs i sorg og skuffelse og blitt liggende i 14 dager.[1] Dermed vokste Jorunn opp alene med moren og en oppdragelse preget av typiske trettitallsidealer, ifølge datteren Nina. Selv om den lille familien var materielt privilegert, skulle hun ikke bli noe «luksusdyr» eller «ødeland». Hun var en bokorm og fikk pianotimer av moren.

Som ung på Toten brukte Jorunn mye tid på å lengte etter at hun selv skulle bli gammel nok til å flytte til byen, der det egentlige livet endelig skulle begynne. Hun hadde fått musikken inn med morsmelken og drømmen var å leve av å synge, men hun ønsket seg også et liv fylt med film og teater. For å få tiden til å gå skrev hun beundrende brev til norske skuespillere, blant annet Joachim Holst-Jensen. Med noen av brevene sendte hun attpåtil matvarer produsert på storgården på Toten, i en tid med matmangel i byen.

Til Oslo
Da krigen var slutt og middelskolen overstått, reiste hun høsten 1945 til Oslo. Her flyttet hun inn hos en onkel og tante for å ta artium på Nissens pikeskole. Hodet var fullt av teater og film, musikk og slagere. Siden moren Ruth hadde gått i klasse med den store revykunsteren Lalla Carlsen og de var gamle bestevenninner, hadde Jorunn en unnskyldning til å ringe på hjemme hos henne i Villa Gro-Gro, i en gatestump på Briskeby som i dag har navnet Lallakroken. Livet i dette kunstnerhjemmet var akkurat det unge Jorunn hadde drømt om. Her ble hun tatt inn i varmen og presentert for folk fra Musikkonservatoriet, Chat Noir og Carl Johan Teatret. Ikke minst traff hun sønnen i huset, Arne-Carsten, uten at han umiddelbart oppdaget henne. Han la egentlig ikke merke til henne før de sammen tok toget til Moss og hun hadde kledd seg i en «trang jumper», ifølge Jorunn selv.[2] Deretter gikk det raskt. De forlovet seg da hun var 17 og han 24, og giftet seg 27. mai 1950. Ekteskapet varte i over 62 år.

Jorunn og Arne-Carsten Carlsen fikk etter hvert tre barn. Han var avismannen som avanserte fra sportsjournalist i Morgenbladet til å bli redaktør i Aftenposten. For å spe på inntektene de første årene av familielivet begynte han å oversette blant annet James Bond-romanene til Ian Fleming, noe han fortsatte med gjennom femti- og sekstitallet. Han hadde også mange oppdrag for månedsbladet Det Beste (det norske Reader’s Digest), der oversetterne fikk beskjed om å konsentrere seg om høydepunktene og kutte ut alt som var kjedelig, vrient eller for unorsk. Datteren Nina husker at det plinget fra skrivemaskinen når barna skulle sove: «Det var han som var oversetteren i vår familie.»

Jorunn Carlsen var hjemmeværende, med «litt uforløste lengsler etter å bli noe».[3] Men hun tok sangtimer og annen musikkundervisning, og hun opptrådte i radioen og på scenen, i operetter og på matineer. I det hele tatt prøvde hun å skape det hun selv kalte en «meningsfylt tilværelse» i tillegg til husmor- og morsrollen.

Yrkesliv
Jorunn Carlsens sterke trang til å ha en jobb og ikke bare være «en hjemmeværende fru Carlsen» kunne omsider realiseres i 1973. Barna var blitt større, og hun kunne starte på musikkstudier på universitetet – med god hjelp og oppmuntring spesielt fra ektemannen, som «friskt kastet seg over middager, handling og støvsuging», ifølge datteren.

Studietiden på Blindern ble en blomstringsperiode. Etter mangeårig sangundervisning hadde Carlsen utviklet en sopran som hun brukte i et stort spekter, fra operetter, slagere og Prøysen-viser i unge år, til et mer klassisk repertoar med hovedvekt på romanser, arier og kirkemusikk i voksen alder. Hun sang blant annet i Domkantoriet og Solistkoret. Musikken var nok det som i størst grad definerte henne i første halvdel av livet. Etter hvert skulle ordet få en sterkere posisjon og hennes litterære og språklige interesse bli ytterligere styrket.

Jorunn Carlsen tok en cand.mag.-grad bestående av musikk mellomfag, nordisk mellomfag og litteratur grunnfag. Som ferdig utdannet siktet hun seg inn mot å oversette og etablerte seg med eget hjemmekontor. Hun hadde fast arbeidstid, og da skulle hun ikke forstyrres. Snart var det hun som var blitt «familiens oversetter».

I mange år var hun fast oversetter for Cappelens musikkleksikon, og hun skrev også mer enn 150 egne artikler samme sted. I 1983 ble hun fast ansatt i leksikonredaksjonen i Hjemmets bokforlag, senere Damm, men hele tiden oversatte hun i tillegg bøker på frilansbasis. Med til historien hører også at da Arne-Carsten Carlsen pensjonerte seg som avismann i 1988, gjenopptok han sitt gamle håndverk, så fra den dagen var det altså to oversettere i familien.

Fra Victoria Holt til Jonathan Franzen
Jorunn Carlsen debuterte som oversetter i 1977 med Victoria Holts Djevelrytteren for Gyldendal forlag. Eleanor Alice Burford Hibbert, som Holt het i passet, var en meget produktiv britisk forfatter som skrev under flere pseudonymer og i mange sjangre. Som Victoria Holt skrev hun en lang rekke romantiske underholdningsromaner, med handling som typisk foregikk på herskapsgårder med en ung guvernante eller selskapsdame i fortellerrollen.

Det skulle bli svært mange titler av Victoria Holt, og Jorunn Carlsen skulle med tiden bli lei av disse oppdragene, som hun mente bød på for få faglige utfordringer. Carlsen uttrykte ofte at hun elsket å kjempe med ord og formuleringer, og i arbeid med andre typer tekster kunne hun slite i dager og uker med språklige nøtter. I egne artikler utviklet Jorunn Carlsen en personlig og elegant, flytende stil, mens hun i oversettelsene la seg i selen for å gjenskape originalens språk og tone, og hele tiden var hun opptatt av balansegangen mellom eget språkøre og solidarisk gjenskaping av forfatterens formuleringer.

I likhet med Burford Hibbert skulle også Carlsen bevege seg i mange sjangre. Produksjonslisten hennes viser et bredt register, fra utgivelser for Norsk PEN, via historisk sakprosa og selvhjelpsbøker, til poesi, aforismer og store episke romaner. De siste årene var det mest sistnevnte kategori det gikk i. Samlet teller listen med oversatte verk oppunder nitti titler, hovedsakelig fra engelsk. Det kan være litt tilfeldig hvilke Jorunn Carlsen står oppført som oversetter for, siden hun de siste årene jobbet i tandem med ektemannen. Produksjonslisten gjenspeiler oversetteren selv: Intet var for lite eller for stort til at hun ikke straks fattet interesse.

En av de siste forfatterne hun oversatte til norsk, var Jonathan Franzen, og det gjorde hun i samarbeid med ektemannen. Franzen slo gjennom i Norge med mursteinen Korrigeringer i 2002, en bok han ble tildelt den amerikanske National Book Award for, og som også sørget for at han ble nominert til Pulitzerprisen. Carlsen var begeistret for denne romanen og uttrykte at arbeidet med den var utfordrende og givende. Innsatsen ble da også hedret med prisen Årets beste utenlandske bok i 2002, som ble delt ut av Bokklubbenes skjønnlitterære oversetterfond. Juryen fremholdt at de to oversetterne hadde ivaretatt «sosiolektiske særegenheter og flyt på et vis som i aller høyeste grad er originalen verdig».[4]

Et eksempel på godt ivaretatte sosiolektiske særegenheter, er der ekteparet Enid og Albert Lambert er om bord i et norsk cruiseskip. Albert er gammel og forvirret, og midt på natten får han besøk av «en sosiopatisk lort, en løs mage, en skravlebøtte!». «Rasshøl, rasshøl,» håner denne usympatiske gjesten Albert idet han tumler ut på badet for å skifte bleie, mens Enid sover tung sovepillesøvn:

«What will it take to make you leave this room?» Alfred said.

            «Loosen up the old sphincter, fella. Let it fly.»

            «I will never!»

«In that case I might pay a visit to your shaving kit. Have me a little episode o’ diarrhea on your toothbrush. Drop a couple nice globbets in your shave cream and tomorrow a.m. you can lather up a rich brown foam –»

«Enid,» Alfred said in a strained voice, not taking his eyes off the crafty turd, «I am having difficulies. I would appreciate your assistance.»[5]

På Carlsens friske og ujålete norsk lyder det nattlige møtet med den usympatiske dritten slik:

«Hva skal til for å få deg til å forlate dette rommet?» spurte Alfred.

           «Slapp av den gamle lukkemuskelen, gammern. La det gå.»

«Det gjør jeg aldri i livet!»

«I så fall må jeg avlegge en visitt i barbersakene dine. Få meg et lite anfall av diaré på tannbørsten din. Slippe et par pene, små slanter i barberkremen din, og i morra kan du såpe deg inn med fyldig, brunt skum –»

«Enid,» sa Alfred med anstrengt stemme uten å ta blikket fra den durkdrevne lorten, «jeg har vanskeligheter. Jeg ville sette pris på litt hjelp av deg.»[6]

Updike og Augustins konkubine
Av alle titlene Jorunn Carlsen oversatte gjennom et over tretti år langt yrkesliv, er det særlig én som stikker seg ut, Augustins konkubine og andre noveller (2001) av John Updike. Den populære amerikanske forfatteren hadde tidligere blitt oversatt til norsk av Colbjørn Helander (1962), Olav Angell (1972) og Harald Engelstad (1985). Men novellene hans var et forholdsvis ubleket lerret da Carlsen påtok seg jobben med å utvelge og oversette 19 av Updikes drøyt to hundre noveller, publisert i totalt 13 novellesamlinger mellom 1959 til 1999. Dette arbeidet tok flere år, ikke minst fordi det var kronglete å innhente rettighetene til å få utgi tekstene på norsk. Underveis tok Carlsen kontakt med Updike. Korrespondansen mellom Strand i Bærum og Danvers i Massachusetts gikk så hyppig at brevskriverne utviklet et vennskap. Etter at Jorunn Carlsen hadde skrevet en kronikk i Dagbladet med tittelen «Har vi glemt John Updike?» (1. desember 1995), ble hun invitert over til USA for å holde et foredrag om forfatteren i Grand Rapids i Michigan. Dette førte igjen til at Jorunn og Arne-Carsten Carlsen ble invitert hjem til John Updike.

Resultatet ble altså Augustins konkubine. Ifølge oversetterens etterord var en av intensjonene å gi et innblikk i et stort og allsidig forfatterskap. Novellesamlingen ble anmeldt av Nøste Kendzior på Kulturnytt i NRK P2.[7] Om oversetteren sier Kendzior, som selv var en aktiv oversetter, skuffende nok bare at Carlsen også har skrevet et informativt etterord til utvalget. Steinar Sivertsen i Stavanger Aftenblad kalte derimot Jorunn Carlsens oversettelse for «stilsikker».[8]

Av de 19 novellene i samlingen er det kanskje én som stikker seg særlig ut. Den heter «You’ll Never Know Dear, How Much I Love You» både i Updikes engelske språkdrakt og i Jorunn Carlsens oversettelse. Årsaken til valget er at tittelen er et sitat fra popsangen «You Are My Sunshine» fra 1939, som på norsk blir en snublestein som får leseren til å våkne litt opp. Novellen er et intenst barns åndeløse monolog, fortalt av en fattig guttunge som med all sin iver og alt sitt mismot gjør inntrykk på leseren. I etterordet skriver Jorunn Carlsen at fortellingen springer direkte ut av den jødisk-amerikanske forfatterens egne erfaringer fra en oppvekst i trange kår, og at den dermed kan leses som en «minnenes utklippsbok».[9]

Så heseblesende full av forventning og pessimisme lyder åpningsavsnittet i original:

CARNIVAL! In the vacant lot behind the old ice plant! Trucks have been unloading all afternoon; the WhirloGig has been unfolded like a giant umbrella, they assembled the baby Ferris wheel with an Erector Set. Twice the trucks got stuck in the mud. Straw has been strewn everywhere. They put up a stage and strung lights. Now, now, gather your pennies; supper is over and an hour of light is left in the long summer day. See, Sammy Hunnenhauser is running; Gloria Gring and her gang have been there all afternoon, they never go home, oh hurry, let me go; how awful it is to have parents that are poor, and slow, and sad![10]

Og slik lyder John Updike på norsk, i Jorunn Carlsens versjon:

Tivoli! På den ubebyggede tomten bak det gamle ishuset! Hele ettermiddagen er lastebilene blitt losset; karusellen er foldet ut som en kjempemessig paraply, og med et monteringsapparat har de satt sammen det lille pariserhjulet. To ganger ble lastebilene sittende fast i gjørmen. Overalt er det strødd halm. De har satt opp en scene og strukket ledninger med lyspærer. Kom, kom, frem med alle småpengene; aftensmaten er unnagjort og det er lyst enda en time i den lange sommerdagen. Se, der løper Sammy Hunnenhauser; Gloria Gring og gjengen hennes har vært der hele ettermiddagen, de går aldri hjem, å, skynd dere, la meg få gå; så fælt det er å ha foreldre som er fattige og trege og triste![11]

Både det oppspilte og det trøstesløse er trofast og melodisk ivaretatt.

Siste innspurt
Jorunn Carlsen ble med i Norsk Oversetterforening i 1983. Både hun og Arne-Carsten var ivrige og lojale medlemmer. For sin store oversetterinnsats ble hun tildelt foreningens ærespris Hieronymusdiplomet i 2011.

Arne-Carsten døde i 2012, etter at de to hadde gått hånd i hånd i over seksti år. Jorunn Carlsen sovnet fredelig inn på Sagenehjemmet 23. februar 2015, etter et par døgns sykeleie. Hun hadde for siste gang løftet glasset og henrykt utbrakt sin totenske skål: «Skål, og takk for at du voks opp!»

Cecilie Winger

Referanser

Carlsen, Jorunn (1. desember 1995). «Har vi glemt John Updike?» Kronikk i Dagbladet.

Franzen, Jonathan (2001). The Corrections. New York: Farrar, Straus and Giroux.

Franzen, Jonathan / Jorunn Carlsen og Arne-Carsten Carlsen (2002). Korrigeringer. Oslo: Cappelen Damm.

Kendzior, Nøste (8. januar 2011). «Augustins konkubine». Anmeldelse i Kulturnytt i NRK P2. Tilgjengelig HER

Sivertsen, Steinar (15. mars 2001). «Med traumer og nederlag i fokus». Anmeldelse i Stavanger Aftenblad. Tilgjengelig HER

Updike, John (1960). «You’ll Never Know, Dear, How Much I Love You». I The New Yorker. Tilgjengelig HER

Updike, John / Jorunn Carlsen (overs.) (2001). Augustins konkubine – og andre noveller. Oslo: Gyldendal.

Andre kilder

Samtale med Nina Hveem Carlsen (datter) 11. mars 2020.

Noter
[1] Opplysningene om Jorunn Carlsens liv kommer fra en samtale med den yngste datteren hennes, Nina Hveem Carlsen, 11. mars 2020, samt datterens minneord fra bisettelsen.

[2] Anekdote fortalt til artikkelforfatter.

[3] Ifølge Nina Hveem Carlsen.

[5] Franzen (2001), s. 287.

[6] Franzen / Carlsen (overs.) (2002), s. 308.

[7] Kendzior (8. januar 2011).

[8] Sivertsen (15. mars 2001).

[9] Updike / Carlsen (overs.) (2001), s. 224.

[10] Updike (1960).

[11] Updike / Carlsen (overs.) (2001), s. 12.

Bibliografi