Lise Houm, 1915–2004

Foto: Ukjent

I mange år etter annen verdenskrig var Lise Houm aktiv som oversetter av engelsk og fransk skjønnlitteratur. Det var latinlinjen og senere språkstudier på universitetet som motiverte Houm til å bli oversetter. Til sammen oversatte hun 19 bøker. I tillegg var Houm en engasjert formidler av språk og litteratur også på andre måter, både som lærer, redaktør og informasjonsarbeider, samt medstifter av Norsk Oversetterforening.

Oppvekst og utdannelse
Lise Margrethe Fougner[1] ble født 13. september 1915. Hun vokste opp i Halden, som nummer to i en søskenflokk på fire. Moren, Ragnhild Klaveness, var hjemmeværende. Faren, Bjørn Fougner, jobbet som overingeniør på Saugbrugsforeningen.

I Halden var det et aktivt musikkmiljø og Lise Houm kom selv fra et musikalsk hjem, hvor faren spilte cello og moren sang. Det var fiolin som ble Lises instrument og fritidssyssel gjennom studietiden.

I 1934 tok Houm artium på latinlinjen ved gymnaset i Halden. Hun var opptatt av språk og hadde stor glede av gymnastiden, ifølge datteren Ellinor Houm. Lise Houm startet så ved Universitetet i Oslo, hvor hun tok språkhistorisk embetseksamen i 1942 med hovedfag i norsk og bifag i engelsk og fransk. Ved siden av studiene jobbet Houm som engelsklærer i grunnskolen.[2] I forbindelse med studiene hadde hun enkelte opphold i Frankrike og England, men ikke av mer enn noen måneders varighet. Utover dette hadde språkstudenten ingen spesiell tilknytning til de to landene.

Krigen
Under krigen ble Lise Houm engasjert i illegalt arbeid. Som student fikk hun kontakt med jusstudenten Jens Boyesen og gjennom ham ble hun tilknyttet motstandsgruppen Kretsen (også kalt Grimelundkretsen). Kretsen organiserte sivilt motstandsarbeid fra våren 1941.[3]

Houm arbeidet i Kretsens sekretariat som besørget korrespondansen med regjeringen i London.[4] En kureroppgave var å frakte post ut og inn mellom Oslo og Stockholm–London. Her kom Lises fiolintimer til nytte:

Lise Fougner kom ofte med toget til Halden. Ho tok musikktimar hos Trygve Engh, og bar ei fiolinkasse under armen. [...] Om nokon skulle spørje henne, kunne ho svare at ho heldt fram hos sin tidligare lærar, jamvel om ho nå budde i Oslo. Fiolinkassa var elles ein gjemmestad for post.[5]

For øvrig var fiolinlærer Trygve Engh selv kurer og måtte flykte til Sverige i 1943.

Lise Houm var også sentral i redaksjonen til den illegale avisen Bulletinen.[6] I 1944 forsøkte Gestapo å knekke den illegale pressevirksomheten i Norge, og Jens Boyesen var nær ved å bli tatt under en sammenkomst med resten av Kretsen.[7] Etter dette flyktet Houm og resten av Kretsens medlemmer til Sverige, hvor de fortsatte sin virksomhet ved Pressekontoret til Den norske legasjon i Stockholm. Her fungerte Houm blant annet som sekretær. Under krigen arbeidet altså Houm med tekst og informasjon, noe hun siden holdt på med i forskjellige former.

Ekteskap
«De ble nok litt begeistret for hverandre», forteller datteren Ellinor om Lise og Philip Houms første møte i trappen på Universitetsbiblioteket før krigen. Philip, som senere skulle bli Lises ektemann, reiste imidlertid til Sverige i 1938 for å være omreisende norsklektor. I Stockholm inngikk han et kortvarig ekteskap med Eva Remens. Han har selv omtalt dette som «et av mistakene som skjedde under krigen», forteller datteren. I Sverige holdt Philip Houm foredrag om situasjonen i Norge under krigen, og disse var i høy grad basert på brev fra Lise. «Hun skrev dem så sjuskete at sensuren tydeligvis ikke gadd å stave seg gjennom dem», skriver Philip.[8] De holdt på denne måten kontakten. Etter at Lise flyktet til Sverige i 1944 oppholdt de seg begge to i samme land. Philips første ekteskap gikk ifølge ham selv forholdsvis fredelig i oppløsning i 1945.[9] Samme år giftet han seg med Lise, som han i sin selvbiografi avslører at han hadde drømt om hele tiden: «Den klossete og umodne nordmannen hadde sine følelser og tanker forankret hos kvinnen i hjemlandet, selv om han neppe nærte håp om at hun ville vite noe av ham [...]».[10]

Året etter, i 1946, fikk Philip og Lise datteren Ellinor. De nybakte foreldrene delte interessen for språk og litteratur. Philip Houm var litteraturkritiker i Dagbladet og lærer på bibliotekskolen. Han skrev det avsluttende bindet av Aschehougs litteraturhistorie og ble regnet som sin generasjons fremste litteraturkritiker. Datteren påpeker imidlertid at det ikke var Philip som inspirerte Lise til å bli oversetter. Lises språkinteresse var allerede vekket av latinlinjen og språkstudiene. Lise Houm var praktisk anlagt, og saget, hugget ved og malte huset: «Det kom til nytte, for far var meget upraktisk», forteller datteren. Philip skrev ikke engang på maskin, så Lise maskinskrev alle hans manuskripter, det være seg bokanmeldelser, litteraturhistorie eller selvbiografien Kjærlighet og kamp.[11]

Oversetterproduksjon
Houm oversatte bøker fra engelsk og fransk. Hennes mest produktive periode som oversetter var fra 1948 og frem til slutten av 60-årene. Tidsspennet faller sammen med hennes periode som småbarnsmor og hjemmeværende, frem til hun begynte i informasjonsjobb på Universitetet i Oslo.  At oversettelsesarbeidet foregikk på frilansbasis ved siden av husmorrollen, kan forklare spennet i litteraturen hun oversatte. Houm oversatte alt fra kriminallitteratur av Agatha Christie til humoristiske bøker og samfunnsengasjerte romaner av Aldous Huxley. Bredden i sjangre kan også være en indikasjon på at det var forlaget Aschehoug og ikke Houm selv som sto for utvalget.

Ellinor Houm avslører nemlig at krimsjangeren ikke egentlig tiltalte moren i nevneverdig grad: «Hun var overhodet ingen krimfantast! Men det kan godt være at hun likte tonen i Christies romaner.» Lise Houm foretrakk «skikkelig» kvalitetslitteratur, uten at datteren kan erindre hvilke forfattere som var morens favoritter.

Fra Huxley til Olivia
Familien ble involvert i oversetterarbeidet, minnes Ellinor Houm: «Det var ofte diskusjon om mine foreldres arbeid ved måltidene.» Spesielt godt husker hun en periode da moren oversatte Aldous Huxley: «Det var fryktelig vanskelig. Hele familien fikk mavesår!»

Den britiske forfatteren er i ettertid best kjent for den dystopiske samfunnssatiren Brave New World (1932), som først ble oversatt av Georg Brochmann i 1948. Houm fikk i oppgave å oversette oppfølgeren, Brave New World Revisited (1958). I sin anmeldelse av oversettelsen, Gjensyn med den vidunderlige nye verden (1959), bekrefter Johan Borgen at Huxley byr på språklige utfordringer: «Oversettelsen spiller enorm rolle i et tilfelle hvor forfatteren opererer så sterkt med vitenskapelige termer og bevisst halvvitenskapelig sjargong. Presist må det være, Huxley er presis fremfor alt.»[12] Til tross for utfordringene har Houm lyktes med oppgaven: «Det er grunn til å lykkønske oss med at vi så snart har fått den i den best tenkelige oversettelsen av Lise Houm.»[13]

Houm har oversatt flere av Huxleys bøker med hell, ifølge Borgen. I sin anmeldelse av Huxleys Djevlene fra Loudun (1953), skriver han: «Det er en uvurderlig vinning for oss at dette verket er overført til norsk, og at det er gjort så soignert og kyndig som Lise Houm har prestert det.»[14] Den eneste innvendingen Borgen har er at Houm ikke har oversatt de franske versene i boka til norsk. Han peker dermed på at det å være tro mot originalen – forfatteren har selv latt versene stå uoversatt – ikke bør gå på akkord med stoffets tilgjengelighet.

Når det gjelder romanen Sorg i paradis (1960) av Juan Goytisolo – som for øvrig er en sekundæroversettelse, oversatt fra spansk via fransk –  kritiserer den samme Borgen Houm for ikke å ha bearbeidet språket i tilstrekkelig grad. Etter å ha klaget over at «den unorske syntaksen tynger unødig», kommer anmelderen med sine egne forslag til forbedringer:

«Selv om jeg leste den fra perm til perm ville det ikke hjelpe det minste.» Bedre: «Det ville ikke hjelpe det minste selv om jeg leste den fra perm til perm. «-- Men skjønt han la øret til døren kunne han ikke høre en lyd.» Bedre: «-- Men han kunne ikke høre en lyd enda han la øret til døren.» De latinsk oppløste uttrykkene «stolen av tre», «stoppestedet for bussen», etc, istedet for «trestolen», «Bussholdeplassen».

Og vel snakker Abel svært fint, men «Dertil kommer at nå for tiden er ingen interessert i hva naboen foretar seg» er simpelthen for kronglet. «Det er tøy for damer» sier han også når det menes «dameklær».[15]

Borgen forklarer også hvorfor et ledig språk er viktig: «Stort sett må en si at en innviklet setningsbygning – tilsiktet eller ikke – hindrer billeddannelsen; og den er uhyre viktig her.»

I den grad Lise Houms oversettelser er kommentert er anmeldelsene stort sett positive.

Anmelderen skriver for eksempel om den humoristiske boka Lykkelige Jim av Kingsley Amis: «Å oversette boken kan ikke ha vært en lett oppgave. Lise Houm fortjener all ros for å ha brakt en ledig og treffende oversettelse vel i havn.»[16] Lykkelige Jim var en stor suksess i Storbritannia på 1950-tallet og er regnet som en moderne klassiker. På side 14 reflekterer hovedpersonen og forskeren Dixon over en artikkel han selv har skrevet og avslører hvor absurd og meningsløs han selv finner den:

It was a perfect title, in that it crystallized the article’s niggling mindlessness, its funereal parade of yawn-enforcing facts, the pseudo-light it threw upon non-problems. Dixon had read, or begun to read, dozens like it, but his own seemed worse than most in its air of being convinced of its own usefulness and significance. ‘In considering this strangely neglected topic’, it began. This what neglected topic? This strangely what topic? This strangely neglected what? His thinking all this without having defiled and set fire to the typescript only made him appear to himself as more of a hypocrite and fool.[17]

Lise Houms oversettelse er slik:

Det var en fullkommen titel – fullkommen fordi den var karakteristisk for det såkalte lyset den kastet over problemer som ikke var noen problemer, og for de åndløse snurrepiperiene og det begravelsesaktige opptoget av fakta som artikkelen var fylt av. Dixon hadde lest eller begynt å lese dusinvis av lignende artikler, men hans egen var verre enn det meste, for tonen tydet på at skribenten var overbevist om at artikkelen var nyttig og betydelig. Når han hadde kunnet tenke ut alt dette uten å kludre over manuskriptet og sette fyr på det, måtte han være en enda større hykler og idiot enn han selv trodde.[18]

Her viser Houm at hun mestrer å gjengi den til tider utfordrende intellektuelle stilen og det rike ordforrådet med et dekkende og godt flytende norsk. Men Houm har valgt å utelate følgende setninger: «‘In considering this strangely neglected topic’, it began. This what neglected topic? This strangely what topic? This strangely neglected what?»

Valget om å sløyfe setningene kan skyldes at oversetteren mener at disse setningene ikke tilfører teksten noe nytt. Det gjør de heller ikke rent faktisk, da de snarere konkretiserer det øvrige som blir sagt. Likevel er det synd at de er utelatt: I forordet til Penguin Modern Classics-utgaven av originalen brukes nettopp disse setningene for å illustrere Amis komiske stil, hvor kjernen er kombinasjonen av logikk og overraskelse.[19]

Oversettelsen av Elie Wiesels La ville de la chance fra 1962, Lykkens by (1964), blir godt mottatt av Ebba Haslund, som skriver at «Lise Houm har gitt boken en ypperlig norsk språkdrakt.»[20] Og for en av de første oversettelsene sine, Olivia, får Houm følgende omtale: «Lise Houm har levert et særdeles fint oversettelsesarbeid».[21] Olivia, som ble anonymt utgitt, handler om lesbisk kjærlighet. Kuriøst nok finner en annen anmelder innholdet støtende: «Ingen kan si at Olivia er en dårlig bok, men det forhindrer ikke at mange, som anmelderen, vil synes det er en kvalm bok. Oversettelsen er meget god.»[22]

I tillegg til å oversette har Houm også bearbeidet enkelte eldre barnebøker av Bernt Lie samt én av Dikken Zwilgmeyer. Det falt imidlertid i dårlig jord at Lise Houm omskrev Tromsø-dialekt til Oslo-mål i Bernt Lies «Guttebøker»:

Bernt Lies bøker henter sitt miljø fra Tromsø, men der dialekt forekommer, har Lise Houm erstattet Tromsø bymål med et språk som minner mest om det Oslo-rampen snakker. Men selv ikke Lise Houms «bearbeidelse» har maktet å ødelegge disse to perlene blant guttebøker. Neste opplag av dem bør imidlertid Aschehougs forlag få omarbeidd slik at språkdrakten blir ekte.[23]

En annen anmelder lar dialekt være dialekt. Han roser bearbeidingen: «Bøker som ligger halvhundre år tilbake i tid, de kan ikke bare overføres til ny rettskrivning. De må direkte omskrives setning for setning. Her har Lise Houm gjort et bevisst og dyktig arbeid i sin pietetsfulle bearbeidelse av Bernt Lies ’Sorte ørn’.»[24]

Styrer og verv
Datteren karakteriserer Lise Houm som en stor arbeidskapasitet. Houm var med på å starte Norsk Oversetterforening i 1948 og ble æresmedlem av foreningen femti år senere, i 1998. Hun ble valgt som vara til styret for Norsk Oversetterforening i 1952–53 og satt i styret helt til årsmøtet i 1962. I 1967, da Åse-Marie Nesse fikk Bastianprisen, satt Houm i komiteen sammen med Helge Simonsen og Halldis Moren Vesaas. Houm fikk også Oslo Bys stipend i 1961. I juryens begrunnelse står det at Houm

«[...] har særlig gjort seg fortjent med presist kvalitetsarbeid når det gjelder oversettelser av engelsk og fransk skjønnlitteratur.  Vi nevner romaner av Aldous Huxley, Kingsley Amis, Gabriel Chevallier, Juan Goytisolo – tildels vanskelige oppgaver som er utmerket løst.»[25]

Formidling
Lise Houm var aktiv som formidler også på andre måter enn å oversette. Allerede i 1960 bidro Houm i arbeidet med verket Humaniora Norvegica, som utgjorde en samlet presentasjon av Norges humanistiske forskning de foregående to årene. Hun satt i redaksjonskomiteen som ble ledet av sjefen for Universitetsbiblioteket i Oslo, Harald Tveterås.

I 1968 begynte Houm å jobbe i informasjonsavdelingen ved UiO, etter hvert som informasjonssjef. Hun ble nå ytterligere engasjert i forskningsformidling. I en sak i Aftenposten støtter hun opp under et notat som krever økte budsjettmidler til humanistisk forskning:

Hvorfor kan ikke filologer være litt mer engasjert? Hvorfor går de ikke ut? Hvorfor er det ikke mulig å få dem til å si at deres forskning er viktig? Runeforskning er viktig! Skvalderkvadforskning er viktig! Filologer valses overende av NTNF (Norges Teknisk-Naturfaglige Forskningsråd) med deres nyttebegrep. Det forlanges at forskning skal kunne omsettes i penger øyeblikkelig for at den skal kunne være nyttig.[26]

Lise Houm fikk utløp for formidlingstrang også som pensjonist, da hun ble bedt om å starte litteraturgruppe i regi av seniorsenteret på Østheim, og senere på Østerås.

Houm virket som oversetter ved siden av rollen som husmor i en begrenset periode før hun ble yrkesaktiv, noe som naturlig nok har satt begrensninger på utvalget og antallet bøker hun oversatte. Oversettelsene har blitt beskrevet som nøyaktige, kyndige og soignerte. Gjennom språkstudier, motstandsarbeid, oversetting og som informasjonssjef brukte Lise Houm store deler av livet til det som ser ut til å ha engasjert henne mest, nemlig formidling, språk og tekst.

Wera Holst

Referanser
Amis, Kingsley (2000). Lucky Jim. London: Penguin Classics.
Amis, Kingsley (1957). Lykkelige Jim. Oslo: Aschehoug.
Borgen, Johan (4. desember 1953). «Djevlene». Dagbladet.
Borgen, Johan (1977). Borgen om bøker. Fremmed. Oslo: Gyldendal.
Byarkivet, Oslo kommune (1961). Innstilling til Oslo bys stipend.
Ekrheim, Olav (1950). Norges filologer og realister. Stavanger: Dreyer.
Erlandsen, Aashild Sørheim (10. mars 1981). «Humanistisk forskning er også nyttig!» I Aftenposten.
Gjelsvik, Tore (1977). Hjemmefronten. Oslo: Cappelens forlag.
Hagemann, Sonja (1951). «Norske barnebøker 1950». Vinduet, nr. 5.
Haslund, Ebba (12. november 1964). «Brukbart kaos». Morgenposten.
Houm, Philip (1985). Kjærlighet og kamp. Oslo: Aschehoug.
Lippestad, Jenny (22. juni 1985). «Humanistene har endelig våknet!» Aftenposten.
O.E. (27. oktober 1950). «Olivia av Olivia». VG.
Paus-Knudsen, Nan (1957). «Amis, Kingsley. Lykkelige Jim». Bok og bibliotek, nr. 24.
Ringdal, Nils R. (2018). To kvinner og deres menn. Arendal: Gaveca.
Rosenberg, Brita (1985, 7. september). «Ukens portrett». Aftenposten.
T.W. (15. desember 1959). «Klassiske guttebøker». Trønder-Avisa.
Ulstein, Ragnar (1975). Svensketrafikken 2: Flyktningar til Sverige 1943–45. Oslo: Det Norske Samlaget.
Ørjasæter, Jo (31. oktober 1950). «Kvinnelidenskap». Nationen.
Aas, Oddvar (1980). Norske penneknekter i eksil. Oslo: Tiden Norsk Forlag.

Andre kilder
Samtale med Ellinor Houm 12. mars 2020.


Noter

[1] Heretter omtales hun som Lise Houm.

[2] Ekrheim (1950), s. 368.

[3] Ringdal (2018), s. 35.

[4] Aas (1980), s. 220.

[5] Ulstein (1975), s. 92

[6] Ringdal (2018), s. 36.

[7] Gjelsvik (1977), s. 150.

[8] Houm (1985), s. 98.

[9] Ibid., s. 107

[10] Ibid., s. 91.

[11] Rosenberg (1985), s. 7.

[12] Borgen (1977), s. 237.

[13] Ibid.

[14] Borgen (1953), s. 6.

[15] Borgen (1977), s. 177.

[16] Paus-Knutsen (1957), s. 313

[17] Amis (2000), s. 14.

[18] Amis (1957), s. 15

[19] Amis (2000), s. vii

[20] Haslund (1964), s. 8

[21] O.E. (1950), s. 6.

[22] Ørjasæter (1950), s. 2.

[23] T.W. (1959), s. 4.

[24] Hagemann (1951), s. 208.

[25] Innstilling til Oslo bys stipend (1961), s. 9.

[26] Erlandsen (1981), s. 32.