Morten Ringard, 1908–1973

Foto: Den gyldne terskel 1968, ukjent fotograf

Morten Ringard var skolemann og skribent, lokalhistoriker, publisist og oversetter. Etter et par års studier ved Universitetet i Oslo ble han redaktør av Jarlsberg Avis i Holmestrand, før han flyttet til Flekkefjord hvor han virket som lærer og skolestyrer helt fram til sin død. Der ble han kjent som en kulturpersonlighet som skrev Flekkefjords historie, anmeldte bøker i avisene, arrangerte kulturkvelder og holdt litterære foredrag, også i radioen. Ikke minst oversatte Ringard nærmere femti bøker fra tysk og engelsk, både poesi, romaner, underholdningsromaner og historiebøker. Kort sagt, han var en mangfoldig oversetter med mange jern i ilden.

Oppvekst og studier
Morten Richard Ringard het opprinnelig Pedersen til etternavn, men skiftet til Ringard i 1927. Han ble født i Holmestrand 18. mai 1908 som sønn av Syvert Pedersen (1866–1923), sagbruksarbeider med tittel av formann, og Anna Marie Ringdal (1861–1918), som ble den første kvinnelige representanten i Holmestrand skolestyre. Morten var yngste barn av i alt fire, og han vokste opp i en aktiv familie med røtter i arbeiderklassen.

Ifølge jubileumsboka Studentene fra 1926 (1951) studerte Morten Ringard filologi ved Universitetet i Oslo i 1926–1927. Det står ingenting om avlagte eksamener, men det opplyses om at Ringard gjennomførte mange studiereiser til Tyskland, England og Frankrike, samt i Norden, delvis med stipend, i årene 1928–1935. Mye tyder på at han har kombinert lønnet arbeid og studier i disse årene før han flyttet til Flekkefjord i 1937. Året etter giftet han seg med Thora Charlotte «Tua» Seeland, og de fikk tre sønner.

Ringards utdanningsløp var utradisjonelt, med vekt på egenstudier, og det kan skyldes at han ikke hadde økonomisk evne til å gjennomføre et akademisk studium ved Universitetet i Oslo. Det kan også tenkes at hans mange studiereiser var uttrykk for en trang til å utforske litteraturen på fritt grunnlag. Han hadde opprinnelig planer om å ta en magistergrad på Gustaf Fröding, men de planene ble lagt på is.

Et åndsliv utenfor Theaterkafeen
Ringards store interesse for formidling av litteratur våknet tidlig. Den 12. april 1927 skrev den kjente journalisten Odd Hølaas følgende i Oslo Aftenavis: «Mens vi herinde i Oslo indbiller os at være brændpunktet i Norges kulturliv, ja at svingdøren på Theaterkafeen endog er selve det magnestiske polpunkt i aandslivet, saa kommer en ung mand fra Horten og viser at vi tar feil …»[1] Hølaas hadde kommet over noen nummer av det litterære tidsskriftet Forum, som ble redigert av nittenåringen Morten Ringard og utgitt i Horten i to årganger 1926–1927. I dette tidsskriftet, som var beregnet på unge lesere, kunne man lese om Olav Duun, i et nummer som utkom i forbindelse med Duuns 50-årsjubileum. Duun var som kjent lærer i Holmestrand i mange år. Ellers blir en rekke kjente forfattere på den tiden, som Alf Larsen, Cora Sandel, Gunnar Reiss-Andersen og Johan Falkberget, presentert og omtalt. Tidsskrifter varer sjelden evig, og etter to år var det slutt.

Da begynte den tidligere redaktøren å holde litterære foredrag i folkeakademiets regi. Alt burde ha ligget til rette for en akademisk karriere for denne unge entusiasten, men slik gikk det altså ikke. Ringard valgte fast arbeid, og det fikk han, først i Holmestrand, og så i Flekkefjord, hvor han ble lærer og skolebestyrer i over tjue år. Læreryrket ble en livsoppgave for ham. Det var hans «høyre hånds gjerning», skriver hans tidligere elev Gordon Hølmebakk, uten å antyde at Ringards innsats som skribent og oversetter var venstrehånds.[2] Det hadde han heller ikke noen grunn til å hevde.

Først i 1950 utga Ringard Gustaf Fröding: en levnetsbeskrivelse. Han skrev også biografier om Flekkefjord-forfatteren Hans Seland, den danske forfatteren Herman Bang og den østerrikske diplomaten Clemens von Metternich, som spilte en viktig politisk rolle i Europa i første halvdel av 1800-tallet. Ringards interesseområde var stort – en lærer verdig.

Den første gjendiktningen
Den første oversettelsen Ringard ga seg i kast med, var en prosalyrisk gjendiktning av indiske Sarojini Naidu i 1928. I et biografisk essay om Naidu, «Poet og politiker», skriver Ringard:

Det er ikke noe originalt at tilfellet ofte spiller en rolle når det gjelder ens lesning. Som ganske ung var jeg opptatt av Rabindranath Tagores diktning, men Sarojini Naidu var helt ukjent for meg – ikke et navn engang – før jeg leste en kronikk i «Berliner Tageblatt» om hennes lyrikk og hennes innsats i kampen for et fritt India. Jeg skaffet meg diktsamlingene, og det lyktes meg å samle en del opplysninger om henne. Hun er ikke glemt av sitt folk. Så sent som for et par år siden kom det en bok om henne – nær tyve år etter hennes død.[3]

Sarojini Naidu ble født i 1879 i Hyderabad og døde i 1949 Lucknow, hovedstaden i delstaten Uttar Pradesh. Hun utga tre diktsamlinger, først The Golden Threshold (1905), så The Bird of Time (1912), før hun avsluttet sitt poetiske virke med The Broken Wing (1917). Bøkene ble skrevet på engelsk og utgitt i England. Etter dette ofret hun seg helt for Indias frihetskamp, i nært samarbeid med Mahatma Gandhi og Jawaharlal Nehru. På et fotografi går hun først, ved siden av Gandhi, i den berømte Saltmarsjen som ledet fram til Indias frihet. Sarojini Naidu ble valgt som den første kvinnelige leder av Kongresspartiet i 1925.

Hun var også en nær venn av den store dikteren Tagore. Han fikk Nobelprisen i 1913, og diktsamlingen Gitanjali (Song-offer) utkom i norsk gjendiktning i 1918.[4] Indisk lyrikk var med andre ord allerede lansert i Norge da Naidu ble oppdaget av den unge Morten Ringard, som utga Den gyldne terskel (1928) med gjendiktninger av Sarojini Naidus dikt på Steenske forlag. Anmelder Kristian Elster d.y. skriver i Aftenposten:

Med mægen glede leser man disse Sarojini Naidus poesier, stemninger som får sitt særegne og selsomme fremmedartede preg av rikdommen og farveprakten i billedutvalget. Det er en fantasi i disse billeder som gir diktene dyp glød … Diktene er deilige, mettet av farver, av sanseinntrykk, og samtidig åndiggjort, – gjengivelsen virker så følsom og kultivert …[5]

Det er ingen dårlig attest fra en av litteraturens nestorer på den tiden. I forordet til Den gyldne terskel, skriver Ringard: «Jeg har valgt å gjengi ’The Golden Threshold’ i prosadikte, da jeg fant det var den beste måten å nå frem til diktenes særegne tone på. Det har for meg ikke vært maktpåliggende å få en så nøiaktig oversettelse som mulig, men å søke å finne diktenes grunnstemning.»[6] Her er en smakebit:

PALANKINBÆRERE

Lett – o så lett bærer vi henne langs veien
i vår palankin.
Vår sang er den milde vind – og hun lotusblomsten
som sakte bøier sig for dem.
Hun er som en hvit fugl, der vugger på
den blekblå flod; som et dulgt smil om en elskedes leber.
Lystig er vår sang her vi glider frem
på den hvite vei. Vi bærer henne som en perle
på tråd –
Hun er den funklende stjerne i vår sangs
dugg.
Hun er en tåre fra brudens øie.

Til tross for at gjendikteren har gitt avkall på originalens versemål, med rim og rytme, har diktene falt i smak hos anmelderne. Ikke bare Kristian Elster d.y., men også Barbra Ring og Kristen Gundelach gir gjendiktningene rosende omtale.[7] De hadde nok forståelse for at en gjendiktning ikke kan gjengi alt i samme formspråk som i originalen.

Året etter utga Morten Ringard enda en gjendiktning, I Nattens have (1929) på Some & Co forlag. En anmeldelse signert O.D. i Buskeruds blad 7. desember 1929 viser at Naidus dikt fikk stor oppmerksomhet blant lyrikkinteresserte i Norge:

I norsk sprogdrakt, slik som Ringard legger den frem, kan den til å begynne med synes uvant og fremmed, men man venner sig til å tilbe den ved mer lesning. Ringard har forfulgt suksessen fra i fjor, og i år utsendt en ny oversettelse, «I nattens have». Denne samling er absolutt sterkere i form og stemninger, og dertil modnere oversatt. Enkelte av diktene har en følsomhet og intensitet som virkelig betar. Tross oversettelsens prosa er det noe eventyrlig og betagende over det enkelte dikt. [...] Det tjener den unge oversetter til ære at han fører Sarojini Naidu inn hos oss [...]. Man skulle tro at prosaen vilde «hverdagsliggjøre» innholdet og ta bort stemningen; men så er ikke tilfelle.[8]

Morten Ringard hadde markert seg som en god formidler, ikke bare som tidsskriftredaktør og foredragsholder, men også som gjendikter.

Tid for romaner
I årene som fulgte ble det mindre poesi, og desto mer romaner som fylte Ringards tid som oversetter. Etter et par års tid som student i Oslo, flyttet han tilbake til Holmestrand i 1927 og ble redaksjonssekretær og etter hvert redaktør i Jarlsberg Avis. Samtidig oversatte han, og i disse årene viste han stor interesse for de tyskspråklige eksilforfatterne Vicki Baum og Lion Feuchtwanger. Begge var av jødisk ætt og måtte flykte til USA da Hitler kom til makten i Tyskland.

Østerrikske Vicki Baum (1888–1960) var opprinnelig musiker og debuterte som forfatter med romanen Menschen im Hotel i 1929. Hennes skildring av den unge, selvbevisste kvinnen i den tyske Weimarrepublikkens tid var aktuelt stoff i førkrigsårene, og romanen ble en stor suksess. Hun omarbeidet den også til et skuespill som ble oppført på flere scener i Europa og på Broadway. I 1932 ble den filmatisert, med Greta Garbo som den selvstendige, men også privilegerte, kvinnen som røkte sigaretter og vanket i kulturelle miljøer. I 1931 kom Hotellet ut på Aschehoug forlag, oversatt av Morten Ringard. Den utkom i ny utgave i Aschehougs serie «Moderne skrifter» i 1950. Ringard oversatte en rekke av Vicki Baums bøker. Både karakteristikkene, replikkføringene og miljøskildringene fra kabaretenes tid i Berlin er gjengitt på godt norsk. Om Stud. Chem. Helene Willfüer (1932), Ringards femte Baum-oversettelse, skriver Ole Lind i Sandefjords Blad at den er gjengitt i et «personlig, klart og behagelig sprog».[9]

Den andre tyskspråklige forfatteren som opptok Morten Ringard, var Lion Feuchtwanger. Hans mest kjente roman, Jøden Süss (1925), utkom i Alf Harbitz’ norske oversettelse i 1937. Året etter kom Ringards oversettelse av en annen bok, Den falske Nero (1938). Hans interesse for disse to forfatterne kan skyldes at de levde i eksil og var i opposisjon til det tyske regimet. Men det kan også ha den enkle forklaring at Ringard var opptatt av det tyske språket og kulturen som mange var i mellomkrigstiden – han leste som nevnt den tyske avisen Berliner Tageblatt som tjueåring, og han hadde flere studiereiser til Tyskland. Ifølge Gordon Hølmebakk var det de som mente at Ringard viet tysk litteratur litt for stor oppmerksomhet i tiden før andre verdenskrig, da nazismens skygge falt over det tyske folk. Det virker som en urimelig kritikk i dag, da disse forfattere var både ofre og kritikere av fascismen, og det var viktig at de ble hørt, også i Norge. Ringards oversettelser av tysk samtidslitteratur la også grunnlaget for hans oversettervirke etter krigen.

Læreren
I 1937 flyttet Morten Ringard fra Holmestrand til Flekkefjord og ble lærer på Sørlandets Pensjonatskole. Siden ble det også mulig å lese til eksamen artium der, uten at skolen hadde eksamensrett. Til denne skolen kom de flinkeste elevene fra distriktet, og en av dem var Gordon Hølmebakk. Han kom til Flekkefjord i 1945, da skolen hadde skiftet navn til Ringards Realskole. Disse årene ble skjellsettende for den unge mannen, som opplevde Ringard som en døråpner til den store litterære verden, og de to ble venner for livet. I Hølmebakks essay «Huset på den andre siden: Streker til et portrett», trykt i festskriftet Den gyldne terskel som kom ut til Morten Ringards 60-årsdag i 1968, skildrer han sin gamle lærer slik:

Vi lånte bøker i hans private boksamling og fant eksemplarer med dedikasjon fra forfattere vi kjente fra litteraturhistorien. Vi traff ham om kveldene i Flekkefjords gater med en hvitlokket østlending vi visste var dikteren Wildenvey. Eller om formiddagen spaserende med Hans Seland, en gammel mager kjempe med rynket gulhvitt saga-ansikt, barhodet, i lys sid kappe og mørke klær og høy stiv snipp – den siste som brukte ryggekorg på bytur. Eller med en svarthåret tettbygget kvinesdøl med sky men intenst nærværende blikk – den fine, alt for lite kjente maleren Marcelius Førland.[10]

Morten Ringard hadde også en annen kjent elev, Jens Bjørneboe, som tilbrakte ett år på skolen fra 1938.[11] Bjørneboe hadde selv begynt å skrive dikt på den tiden, og han elsket kveldene i gymnassamfunnet hvor Ringard deklamerte dikt. Det hersker heller ingen tvil om at Ringard var opptatt av denne noe viltre gutten som opplagt hadde et talent. Jens Bjørneboe ble imidlertid utvist fra Sørlandets Pensjonatskole, og hans triste sorti må ha virket opprørende på Ringard. Men Ringard fortsatte å følge sin tidligere elevs litterære utvikling på tett hold. Hver bok som Jens Bjørneboe utga, ble anmeldt av Morten Ringard i Flekkefjord avis, og lovordene var mange.

I Flekkefjord gjorde Ringard seg bemerket også på andre hold. Han skrev Flekkefjords historie til byens 100-årsjubileum i 1942, og ti år senere om hjembyen Holmestrand, Byen under fjellet (1952). Han utga også en årlig publikasjon sammen med ektefellen, Julehilsen fra Flekkefjord, med tekster om byen, dikt og annet småstoff. I 1943 stiftet han Flekkefjord Kunstforening, hvor han var formann omtrent fram til sin død. Han var også aktiv i Flekkefjord Høyre.

Allsidig oversetter
Morten Ringard var en allsidig oversetter som behersket flere genrer, både historiebøker, underholdningslitteratur, kriminalbøker og dikt. Mange av dem var bestselgere som også ble filmatisert. Av de mest kjente forfatterne kan nevnes Erich Maria Remarque, Edgar Wallace, Martin Boyd, Elizabeth Jenkins, Egon Caesar Corti og Louis de Wohl. Ringard virket også som litterær konsulent, ifølge Studentene fra 1926 i perioden 1937–1942, uten at det er oppgitt for hvilke forlag.

Blant oversettelsene som kan ha hatt størst betydning for ham, går det en linje fra Sarojini Naidu til Vicki Baum, og fram til den tredje forfatteren, som er den som ruver mest i det litterære landskapet i dag: Heinrich Böll (1917–1985). Morten Ringard oversatte ni av Bölls romaner, fra Biljard klokken halv ti (1960) og fram til Irsk dagbok (1973). Alle utkom på Gyldendal, hvor Gordon Hølmebakk var redaktør for oversatte bøker. Noen vil kanskje si at det var vennlig av eleven å gi sin gamle lærer denne oppgaven på hans eldre dager. Men her er det ikke snakk om en vennetjeneste. Hølmebakk hadde et falkeblikk for hva som rørte seg i verdenslitteraturen og søkte kvalitet i alle ledd. Han kjente til Morten Ringards kunnskap og lidenskap for tysk litteratur gjennom hele 1930-tallet, og få egnet seg vel bedre til å oversette romanene til Heinrich Böll enn nettopp Ringard, som sto i den samme humanistiske tradisjonen som ham.

Morten Ringards innsats som oversetter av denne store forfatteren som fikk Nobelprisen i 1972 er en betydelig bragd. Bøll er en nytelse å lese også på norsk. I anmeldelsen av Irsk dagbok i Aftenposten 20. oktober 1973 skriver Carl Fredrik Engelstad: «Morten Ringards oversettelse er levende og lettflytende. Skjønt man stusser litt ved enkelte gammelmodige trekk. Det heter vel nu ‘irer’ og ikke ‘irlender’.» Småpirk kan slikt kalles, og det hører med til en anmelders gjerning å slå ned på slike detaljer. Men i det store og hele er Ringards oversettelser godt håndverk.

Den norske bokklubbens nyutgivelse av Bölls Som en klovn ser det i 1973 er en praktutgave med layout av Hans Jørgen Toming og illustrasjoner av Knut Steen. Alt er en nobelprisvinner verdig – men oversetteren er ikke engang nevnt. I den siste utgaven av Som en klovn ser det i Lanterne-serien fra 1982, er Morten Ringard igjen satt opp som oversetter på tittelbladet. Sånn må det være. Morten Ringard fortjener å bli husket av ettertiden. Han var en sentral kulturpersonlighet som formidlet litteratur til den norske befolkningen fra sin arbeidsplass i Flekkefjord, langt fra Theaterkafeens svingdør.

Thor Sørheim

Referanser

Arneberg, Per mfl. (red.) (1968). Den gyldne terskel: et festskrift til Morten Ringard på 60-årsdagen 18. mai 1968. Med illustrasjoner av Kai Fjell. Oslo: Aschehoug.

Hølmebakk, Gordon (1968). «Huset på den andre siden. Streker til et portrett». I Den gyldne terskel: et festskrift til Morten Ringard på 60-årsdagen 18. mai 1968. Oslo: Aschehoug.

Rem, Tore (2009). Sin egen herre. Oslo: Cappelen Damm.

Ringard, Morten (1968). «Sarojini Naidu. Poet og politiker. En levnedstegning». I Den gyldne terskel: et festskrift til Morten Ringard på 60-årsdagen 18. mai 1968. Oslo: Aschehoug.

Studentene fra 1926 (1951). Oslo: Universitetet i Oslo.

Andre kilder
Per Qvale (oversetter), Sverre Dahl (oversetter), Toto Hølmebakk (sønn av Gordon Hølmebakk), Oddbjørn Johannessen (amanuensis i nordisk litteraturvitenskap ved Universitetet i Agder) per epost i august 2020.

Noter

[1] Hølaas i Oslo Aftenavis 12. april 1927.

[2] Hølmebakk (1968), s. 128.

[3] Ringard (1968), s. 19.

[4] Oversatt fra engelsk av Lars Eskeland. Kristiania: Olaf Norlis forlag.

[5] Sitert i I Nattens have (1929).

[6] Ringard, Den gyldne terskel (1928).

[7] «At en lyriker som Sarojini Naidu er trukket inn i vår litteratur er en ære for den som har gjort det», mener Barbra Ring i Nationen, mens Kristen Gundelach skriver i Middagsavisen: «Morten Ringards gjendiktning er myk og nensom og han har gjort en fortjenstfull gjerning ved å bringe denne edle dikterinnes vers så nær inn til vårt øre – og inn i vårt hjerte.» Sitert i I Nattens have (1929).

[8] O.D. i Buskeruds blad 7. desember 1929.

[9] Ole Lind i Sandefjords Blad 29. mars 1932.

[10] Hølmebakk (1968).

[11] Bjørneboes tid i Flekkefjord beskrives nærmere i Tore Rems biografi Sin egen herre (2009).

Bibliografi