Foto: Ukjent, Tiden forlag

Lise Lindbæk er først og fremst kjent som Norges første kvinnelige krigsreporter. Mesteparten av livet tilbrakte hun som korrespondent, journalist, forfatter og tolk rundt om i verden. Oversettervirksomheten begrenser seg til de siste ti årene av hennes liv og består av elleve titler fra syv ulike språk. Blant dem er verk av Jorge Amado, Benedetto Croce og Vicki Baum.

Liv og karriere
Lise Lindbæk ble født i København 1. nyttårsdag 1905 og tilbrakte barndommen i Danmark. Da hun var 14 år gammel, døde faren, den danske historikeren og krigskorrespondenten Johannes Peder Lindbæk, og familien flyttet til morens hjemland Norge. Moren, Sofie «Sossen» Aubert Lindbæk, var fra Kristiania og jobbet som lærer, forfatter og filmsensor. Også mormoren, Elise Aubert, var forfatter. Lindbæk var altså født inn i en engasjert, intellektuell og skrivende familie, som pleide omgang med samtidens åndselite.

Lise Lindbæk ble tidlig interessert i språk, takket være en far som hadde et spesielt engasjement for hvor viktig – og ikke minst hvor gøy – det var å kunne beherske fremmede språk. Da kunne man nemlig lese litteratur på originalspråket, og det var alltid det beste, ifølge ham. Faren var datterens store forbilde. Hennes første reise til farens fødeby Ribe, like ved grensen til Tyskland, som tiåring satte dype spor og ble en avgjørende livshendelse. «Det var første gang jeg kom over en grense, og det ga mersmak», skriver Lise Lindbæk i sin selvbiografi Brennende jord, som kom ut i 1958, få år før hun selv døde.[1]

Dette utsagnet kan sies å være en real underdrivelse. Så godt som hele sitt voksne liv skulle Lindbæk tilbringe på reisefot: først til Mussolinis Italia i 1924 som ung au pair, etter hvert arkeologistudent – som resulterte i en magistergrad i arkeologi i 1927 – og også som tolk for den italienske luftfartsingeniøren Umberto Nobile i forbindelse med hans og Roald Amundsens prosjekt med å sende et luftskip over Nordpolen i samme periode. Deretter fulgte flere år som krigsreporter under den spanske borgerkrigen (1936–39), og senere som journalist og skribent rundt om i et krigsherjet Europa og på flukt til Nord-Afrika og USA under andre verdenskrig. I etterkrigstiden virket hun som forfatter, oversetter, korrespondent og foredragsholder både i Norge og utlandet. Blant annet gjorde hun gjenoppbyggingen av Nord-Norge, FN-saken og nedrustning til sine hjertesaker. Hele tiden var hun opptatt av å lære språk, og hun pugget blant annet russisk grammatikk på kveldene for å få sove. Rastløsheten var et av hennes største fortrinn som journalist og krigsreporter – hun simpelthen «måtte» være der det skjedde, for å kunne gi en mest mulig nøyaktig beskrivelse av begivenhetene – men samtidig en tung bør å bære, både for henne selv og folk rundt henne.

Under et av sine første utlandseventyr, på en arkeologisk utgraving i Hellas, traff Lindbæk den svenske arkeologen og redaktøren Sanfrid «Sascha» Neander-Nilsson, som hun giftet seg med i 1927. De to ble imidlertid skilt allerede i 1933, da Neander-Nilsson begynte å vise nazi-sympatier. Lindbæk var en glødende anti-fascist og tidlig ute med å se hvilken katastrofe som var i ferd med å ramme Europa og verden for øvrig. Sammen med Neander-Nilsson hadde hun fått datteren Janka i 1929, men det satte ingen stopper for hennes journalistkarriere og reisevirksomhet. Janka ble med Europa rundt i en samekomse, noe som ikke gikk upåaktet hen verken i norsk eller internasjonal presse. Lindbæk ble etter hvert kjent som Norges første kvinnelige krigsreporter og kunne skilte med opphold ved fronten under den spanske borgerkrigen, i selskap med blant annet Ernest Hemingway og Nordahl Grieg. Snart var hun nærmest for en levende journalistlegende å regne både i Norge og utlandet.

Arbeidet skulle ta stadig mer overhånd for Lise Lindbæk, som ikke klarte å unngå å engasjere seg både politisk og sosialt i sakene hun dekket som reporter. Hun fungerte blant annet som sjelesørger for døende soldater under borgerkrigen i Spania og tok seg av foreldreløse og forhatte barn av tyske mødre og afroamerikanske fedre som hadde vært i Tyskland som soldater under andre verdenskrig. Engasjementet hennes var prisverdig og tilnærmet uendelig, men forholdet til både moren Sofie, «Moman», og datteren Janka, «Jankungen», måtte lide. Janka ble i lange perioder om gangen overlatt til enten mormoren, barnepiker eller Lindbæks kjæreste over mange år, den kontroversielle tyske sexologen Max Hodann, mens hun var ute i felten. Hodann var også Lindbæks samarbeidspartner og reisekamerat da de to dro til Palestina for å skrive boka Jødene vender hjem (1935). Da andre verdenskrig brøt ut, befant Lindbæk seg i Frankrike, og hun endte som flyktning i blant annet Casablanca, Lisboa og New York før hun endelig kom seg hjem til gamlelandet. Da hadde det gått seks år siden sist hun så datteren.

Journalistlivet og de lange periodene borte fra familien begynte til slutt å tære på kreftene både fysisk og psykisk. Pengemangel og problemer med søvn, nerver og alkohol var stadig tilbakevendende temaer. Lise Lindbæk var åpen om problemene og skrev også boka Alkoholisme kan helbredes (1951) i samarbeid med psykiater Gordon Johnsen. En marskveld i Kiel i 1961 fikk hun likevel nok av både verdens og sine egne strabaser og «tok frivillig farvel med livet» – som en av hennes nære venner Fritz Baade uttrykte det.[2]

Forfatter- og oversettervirksomhet
Engasjementet for å skrive og fortelle gode, viktige historier lå i bunnen for alt Lise Lindbæk foretok seg. Som journalist var hun kjent for å få spesielt god kontakt med sine intervjuobjekter, og hun var fullstendig uredd i møte med alle slags mennesker, ofte som eneste kvinne i totalt mannsdominerte miljøer. Hun drakk med sjømenn i havn og reiste land og strand rundt for egenhendig å overlevere dødsbudskap til soldaters familier – og dette ble det gripende historier av. Hun skrev fordi hun ikke kunne la være, men også fordi hun måtte, av økonomiske grunner. Flere av bøkene hun skrev, blant annet Bataljon Thälmann (1938) fra den spanske borgerkrigen og Tusen norske skip (1945) om de norske krigsseilernes innsats under andre verdenskrig, fikk strålende mottakelse blant både anmeldere og publikum og ble oversatt til flere språk.

Alle Lindbæks egne oversettelser, både skjønnlitteratur og sakprosa, ble utgitt de siste ti årene av hennes liv. Disse er i liten grad omtalt i sekundærlitteratur eller aviser. Hvorvidt hennes oversettervirke var et utslag av behovet for å tjene til livets opphold i en tid der hun var preget av sviktende helse og manglende muligheter til å jobbe på annen måte, blir ren spekulasjon. Det som er sikkert, er at hun hadde en sjelden begavelse og interesse for språk, og hennes forholdsvis korte, men temmelig intensive, oversetterkarriere innebefatter oversettelser fra både italiensk, fransk, engelsk, svensk, tysk og brasiliansk portugisisk. Hun hadde ingen formell utdanning i noen av språkene, men hadde lært dem på egen hånd, blant annet gjennom sine reiser og opphold i utlandet. Titlene hun har oversatt, spenner fra noveller, vitenskapelige essays og romaner til memoarer og beretninger fra virkelige hendelser samt en reiseguide til Paris. Lise Lindbæks oversettergjerning kan dermed sies å være like mangslungen som livet hennes for øvrig. Hun oversatte blant annet tre underholdningsromaner av den jødiske eksilforfatteren Vicki Baum, essays av den italienske antifascisten og estetikkfilosofen Benedetto Croce og novellesamlingen Middag med kommandøren av Mario Soldati i Sigurd Hoels gule serie. Det kan selvsagt ha vært tilfeldig, men det kan se ut som at Lindbæk fikk utløp for sin interesse og sitt engasjement for krigstematikk også i arbeidet som oversetter. Det er i tillegg en ganske stor spennvidde både sjangermessig og litterært i titlene hun rakk å oversette. Noe av det kan betegnes som underholdningslitteratur, mens enkelte titler, som Jorge Amados Strandens herrer og Benedetto Croces essaysamling, må kunne sies å by på høy litterær og språklig vanskelighetsgrad. Sistnevnte ble utgitt som en del av serien Cappelens upopulære skrifter og var den første introduksjonen av Croce på norsk. Den inneholder blant annet et essay om Henrik Ibsen, noe som kan forklare utgivelsen. Det er også ting som tyder på at Lindbæk selv kjente Croce, og at hun dermed kan ha hatt en finger med i spillet med tanke på å få verket utgitt på norsk.[3]

Som skribent er Lindbæk nokså direkte og ikke utpreget konservativ i stilen, tross sitt danske opphav. Hun fikk ofte påpakning fra redaktører og kritikere for å være for ordrik og bruke for mange tankestreker og utropstegn, en kritikk hun både lo av og tok til seg litt om hverandre – hun ville jo gjerne være en god skribent. Det kan imidlertid se ut som at hun faktisk ble mer kortfattet og mindre overstrømmende i språket med årene. I selvbiografien fra 1958 forteller Lise Lindbæk om både triumf og tragedie i en forholdsvis nøktern tone.

I oversettelsene, som jo alle skriver seg fra de siste leveårene hennes, sverger hun til et moderat bokmål og skriver klart og med en stødighet og flyt som vitner om språklig trygghet og et langt skrivende liv. I de få anmeldelsene som er å oppdrive av oversettelsene hennes, er det få vurderinger av kvaliteten, men de få som finnes, er stort sett positive. For oversettelsen av Croces Essays (1950) får hun følgende skussmål i Dagbladet: «Disse ’essays’ er utvalt med stor skjønnsomhet av professor dr. A. H. Winsnes, og trofast, men ikke egentlig kjærlig oversatt av Lise Lindbæk.» For oversettelsen av franske Philippe de Pireys Kamerat i helvete (1955) belønnes hun med «greitt» i Nordlands Avis og «godt» i Halden Arbeiderblad. I Arbeiderbladet 29. november 1954 er Mario Soldatis Middag med kommandøren (1954) anmeldt av Magli Elster: «Oversettelsen er stort sett god, det lykkes Lise Lindbæk å gjengi den raske, nøyaktige stilen.» Samme verk anmeldes også i Bergens Tidende 26. november 1954, av Eiliv Eide. Hans dom er følgende: «Bortsett fra et par småting er Lise Lindbæks oversettelse meget god – hun har funnet en tone som kler boken ypperlig.»

Jorge Amado på norsk – sensur og kulturelle referanser
I 1955 oversatte Lindbæk den brasilianske forfatterkjempen Jorge Amados klassiker Capitães da areia (1937), med norsk tittel Strandens herrer. Romanen er en sosialrealistisk beretning om en av Brasils største og lengstlevende samfunnsutfordringer, nemlig gatebarnproblematikken. Beskrivelsen av tilværelsen til den lille gjengen med tenåringer som sover i et skur på stranden i storbyen Salvador da Bahia, og det spesielle samfunnet de har skapt seg imellom, var politisk kontroversiell da den kom ut i Brasil i 1937. Amado satte ofte søkelys på sosial ulikhet i sine bøker og måtte lide for det i form av statlig sensur. Strandens herrer er imidlertid også full av temmelig eksplisitte seksuelle beskrivelser, ord og referanser, og mens disse fikk passere uten problem i 1930-årenes relativt seksuelt frigjorte Brasil, kan det se ut som at den norske oversettelsen er blitt utsatt for sensur på akkurat dette området. Det er vanskelig å si om det er forlaget, redaktøren eller oversetteren selv som står for denne sensuren, men flere partier er utelatt i den norske oversettelsen, deriblant et helt kapittel som omhandler seksuell omgang gatebarna imellom.[4]

Ulike former for sensur var nok ikke uvanlig i norske oversettelser på denne tida, noe Tone Formo skriver om i sitt kapittel om oversettelser etter 1940 i boka Brobyggere: Oversettelser til norsk fra middelalderen til i dag.[5] Sensuren kunne være av både politisk og moralsk karakter. Formo skriver blant annet at redaktøren ba den norske oversetteren Leo Strøm om å kutte ut halvparten av forekomstene av «pule» og «fitte» i De nakne og de døde (den norske oversettelsen av Norman Mailers The Naked and the Dead) fra 1949. Et annet eksempel finner vi hos Birger Huse, som i et intervju forteller at han tydde til eufemismer, en slags selvsensur, da han oversatte en av Georges Simenons bøker om commisaire Maigret til norsk, fordi han syntes at originalen var for direkte og vulgær i sin skildring av spesielt seksuelle detaljer.[6]

Som en slags motvekt til denne «seksualsensuren» fra 1950-årenes Norge har Eva Refsdal i sin doktoravhandling, som tar for seg stereotype framstillinger av Latin-Amerika i litterære oversettelser til norsk på 1960-tallet, også funnet tendenser til det motsatte, altså en seksualisering av eller tillegging av seksuelle referanser til begreper og uttrykk i oversettelsen som ikke var seksuelt ladet i utgangspunktet, altså i originalen. Så helt konsekvent kan denne sensuren ikke ha vært, men det kan også tenkes at det skjedde mye på et snaut tiår på dette området.

Et annet interessant tema når det gjelder de kulturelle sidene ved Lise Lindbæks oversettelse spesielt og det å oversette latinamerikansk litteratur til norsk generelt, er de svært hyppige referansene til hudfarge. I Brasil er det helt vanlig, i dag som i 1937 og i 1955, å omtale folk ved hudfargen deres, gjerne som kallenavn, men tidene har forandret seg, også der, og ulike begreper får stadig nye konnotasjoner. Enkelte fargereferanser er akseptable, andre har gått av moten og/eller blitt tabu. Det sier seg selv at det kan by på problemer å skulle oversette disse karakteristikkene og kallenavnene på en måte som gjenspeiler den brasilianske kulturen og samtidig ikke blir misforstått på norsk. I motsetning til seksualreferansene er dette blitt enda vanskeligere i dag enn det nok var i 1950-årenes klima. De kanskje tydeligste eksemplene på fargereferanser som er blitt problematiske, er preto/a, som viser til fargen svart, og negro/-a, som på portugisisk viser til en svart eller mørkhudet person. Spesielt sistnevnte forekommer hyppig i Amados roman, men oppfattes nok i dagens Brasil, i langt større grad enn i 1930-årene, som ufint dersom det brukes av en ikke mørkhudet person overfor en som er mørk i huden (omtrent som «nigger» på engelsk og «neger» på norsk).

Utdragene under, som er hentet fra kapittelet «Natten hos strandens herrer», byr på et interessant innblikk i hvordan man ordla seg i 1955 kontra i dag. I tillegg gir de et bilde av hvordan Lindbæk, som det ikke er kjent om i det hele tatt oppholdt seg i Brasil på noe tidspunkt, har løst oversettelsen av en brasiliansk klassiker med mange slanguttrykk og kulturelle referanser. Blant annet er det tydelig at hun har vært følsom overfor dialekt- og sosiolektvariasjonene i originalen og forsøkt å overføre disse til norsk:

Professoren løftet øynene fra boka og slo negeren på skulderen med sin radmagre hånd; negeren var hans mest glødende beundrer.
«En flott historie, Grande», sa han med lysende øyne.«Er’e noe om sjøfolk?»
«Det er om en neger sånn som deg. Et ordentlig mannfolk!»
«Kan du ikke fortelle meg litt fra den boka?»
«Når jeg er ferdig, skal jeg fortelle deg hele historien. Da skal du få høre hva slags neger den karen er …»
[...]

Alt for en ukes tid siden hadde Ulven forkynt overalt: «Jøss, jeg har vel sett en ring som ikke en biskop har makan til en gang. Den ville akkurat passe til fingeren min. Helt flott, altså! Bare se på’n når jeg kommer me’n!»

«I hvilken butikk så du’n da?»

«Den sitter på fingeren til en tosk. Du veit den tjukken som tar trikken hver dag fra Brotas til Baixa do Saoateiro [sic: Sapateiro].»

Ulven ga seg ikke. Endelig greide han en ettermiddag ved sekstiden å dra ringen av fingeren på mannen i en overfylt trikk og forsvinne, uten at offeret merket noe. Ulven viste fram ringen med den største stolthet.

«Tenk å risikere klinken for noe slikt filleri», lo Haltepinken. «Sånt skrap da gett!»

«Raker det deg kanskje? Jeg liker den, og den er fin nok for meg.»

 «Du er en tosk. Du får ingenting for den hos onkel.»

«Men den tar seg flott ut på fingeren. Og jeg har tenkt å be med meg en gjest på middag …»[7]

Som man kan se, brukes ordet «neger» konsekvent som oversettelse av det brasilianske negro. Slik Amado stort sett bruker det her, som tiltaleform blant en gjeng gategutter, viser negro simpelthen til en fyr som er alt fra litt til helt mørk i huden, først og fremst i betydningen «fyr», «gutt», «kar» eller lignende. Det kan kanskje innvendes at Lindbæk går litt langt i å oversette dette begrepet direkte, ikke på grunnlag av begrepet i seg selv – «neger» var som sagt et vanlig og akseptert begrep i norsk språk på 1950-tallet, i motsetning til i dag – men fordi det finnes andre og mer dekkende måter å overføre det til norsk på. Dette kan ha vært et bevisst valg fra Lindbæks side, men det kan også vitne om at hun ikke hadde altfor dyp innsikt i brasiliansk språk og uttrykksmåte. Foruten et kort opphold i Lisboa hadde hun heller ingen kjent tilknytning til det portugisiske språket, så det kan godt tenkes at hun baserte seg på sine kunnskaper i italiensk og spansk i arbeidet med Strandens herrer. Et annet tegn på at dette kan være tilfelle, er at hun ikke gjengir den portugisiske ortografien korrekt. Navnet João skrives for eksempel konsekvent Joao (ã indikerer en nasal diftong). Det er imidlertid vanskelig å vite om denne forenklingen skal tilskrives oversetteren selv, forlaget eller trykkeriet. Likevel fremstår Lindbæk her som imponerende sensitiv overfor sjargongen, og man får inntrykk av en frigjort og kreativ oversetter. Selv om oversettelsen er over seksti år gammel, står dialogen seg godt den dag i dag, og den harmonerer med det virkelighetsnære gateguttspråket Jorge Amado er så dyktig til å gjenskape. Nå er «klinken» og «filleri» kanskje ikke begreper som er flittig brukt i moderne norsk, men essensen i det muntlige språket har Lindbæk fanget med glans.

Et annet iøynefallende trekk ved Strandens herrer er bruken av fotnoter, eksemplifisert under ved en forklaring på hva capoeira er. Amado var riktignok en sosialrealistisk og samfunnsengasjert forfatter, og boka åpner med en rekke avisartikler som beskriver brasilianske gatebarns brutale hverdag, men den språklige stilen hans er mer poetisk og fargerik enn dokumentarisk. Kan hende er det Lindbæks journalistiske åre som kommer til syne også i oversettelsessammenheng gjennom ønsket om å opplyse leseren om lokale forhold. Det kan selvsagt også være forlaget som ville at enkelte begreper skulle forklares:

Nå er Joao Grande på vei hjem mot skuret. Han bøyer seg forover og kjemper mot vinden som hvirvler opp sanden og gjør det tungt å gå. Borte i «Porten til havet» har han nettopp tatt seg noen drammer sammen med «Gudenes yndling» som nettopp er kommet hjem fra fiske sørpå. «Gudenes yndling» er den mest berømte capoeira-kjemper* i hele Bahia, alle mennesker har respekt for ham. Ingen kan måle seg med ham, ikke en gang Zé Moleque som har ervervet seg et visst ry i Rio de Janeiro. «Gudenes yndling» disket opp med alle slags nyheter, og lovet å komme ut i pakkhuset neste dag og fortsette å undervise Pedro Bala, Joao Grande og «Ulven» i capoeira. Joao Grande tenner seg en sigarett og rusler bortover mot pakkhuset. De svære sporene etter føttene hans i sanden blir snart utslettet av vinden. Det er farlig å gå langs sjøen en slik natt, tenker negeren.

*Capoeira minner om jiu-jitsu og er en form for nærkamp med meget kompliserte grep. For å beherske denne kunst må man ha store krefter, være meget smidig og kunne konsentrere seg.[8]

Lise Lindbæk på kontoret sitt i 1951.
Foto: Dagbladet, digitalt museum.

Ettermæle
Det har vært skrevet og sagt forbløffende lite om pioneren Lise Lindbæk siden hennes død i 1961. I 2002 kom imidlertid biografien Krigens penn av journalist Sigrun Slapgard. Den tar for seg et stort materiale av brev og dagboksnotater fra Lindbæk selv og hennes nærmeste, og gir et bredt og inngående bilde av Lise Lindbæks eventyrlige, men også svært problematiske og til tider ulykkelige liv. I 2005 ble også en teaterforestilling om Lise Lindbæks liv, Lise L., oppført på Nationaltheatret. Året etter fikk manusforfatter Liv Heløe Ibsenprisen for stykket, som også ble omarbeidet til hørespill for NRK P2 og senere utgitt i bokform på Solum Forlag i 2008.

Kaja Rindal Bakkejord