Foto: Ukjent

I likhet med mange norske formidlere av russisk kultur i 1950- og 60-årene hadde Nicolai Geelmuyden familiær tilknytning til Øst-Europa. Han var hele sitt liv yrkesaktiv som forretningsmann og diplomat, og oversettelsesvirksomheten var hovedsakelig en bibeskjeftigelse. Likevel rakk han å oversette en rekke vesentlige verker fra ulike språk, først og fremst russisk, og samtidig ha en utstrakt virksomhet som foredragsholder og kulturskribent.

Liv og virke
Nicolai Geelmuyden var født 9. april 1907 i Novorossijsk i Russland, som sønn av konsul Oscar Geelmuyden (1866–1948) og Vera Evstratiadou (1875–1920) fra den russiske byen Taganrog ved Azovhavet. Faren drev forretningsvirksomhet i Novorossijsk, men familien ble utvist etter revolusjonen. Geelmuyden senior søkte først å opprette en filial av Geelmuyden Ltd. i Varna i Bulgaria, men ble jagd videre til Istanbul.

Nicolai Geelmuyden fikk sin skolegang ved den tradisjonsrike kostskolen for gutter Dulwich College i London. Fra han var 18 til 26 år jobbet han i shipping i Bulgaria og Romania. Deretter drev han forretningsvirksomhet i Oslo frem til 1945. I 1942 giftet han seg med Ulla Hermine Bøgenæs (1910–1983), søster av forfatteren Evi Bøgenæs, og paret fikk tre barn. I 1946 begynte Geelmuyden sitt arbeid i utenrikstjenesten, først som kansellist i Beograd, så i Bangkok, Djakarta og Manila og deretter tre år som ambassadesekretær i Warszawa. I årene 1954–55 var han stasjonert som chargé d’affaires i Peking. Senere var han soussjef i protokolltjenesten i UD, frem til han, bare 57 år gammel, døde av et hjerteattakk 5. april 1964 i Bærum.[1]

Fra 1950 var Geelmuyden et aktivt medlem av foreningen Siam Society i Thailand. I nekrologen foreningen skrev da han døde, roser de ham for hans innsats og kaller ham «a most energetic personality».[2] Det pekes også på hans bemerkelsesverdige evne til å lære fremmede språk. I et intervju med Geelmuydens niese i Nordisk Tidende presenteres onkelen som «en av Norges mest språkkyndige menn med russisk, kinesisk og siamesisk som spesialitet», og journalisten nevner også hans utmerkede TV-foredrag om kinesisk kunst på NRK.[3] Geelmuydens språklige begavelse gjorde at han kunne oversette litteratur fra en rekke språk: engelsk, russisk, polsk, tsjekkisk og serbokroatisk. Han var «edsvoren translatør» både i engelsk og russisk. Ifølge familien snakket han ikke bare elleve språk flytende, men var også teater- og kunstinteressert, amatørskuespiller og spilte balalaika.[4]

Oversettelser
Geelmuydens første oversettelse var et bind med fortellinger av Maksim Gorkij i den store 12-bindsserien som Tanum/Tiden utga fra 1947–48, og som ellers var oversatt av Natalia (Dobrowen) Fredriksen. Da Gyldendal i 1950, med Sigurd Hoel som redaktør, skulle utgi verdens beste noveller i samlingen All verdens fortellere, valgte de Geelmuyden som oversetter av fem av de åtte russiske fortellingene (skrevet av Ivan Turgenjev, Lev Tolstoj, Anton Tsjekhov, Maksim Gorkij og Leonid Andrejev). I 1951 oversatte han et fyldig utvalg av Tsjekhovs Noveller og skrev forordet i boken. Flere av disse ble utgitt på nytt i Bokklubbens store samling av Tsjekhov-noveller fra 1991.

Geelmuydens viktigste oversettelse fra russisk var antagelig Mikhail Lermontovs roman Vår tids helt, en klassiker fra 1840. Denne ble utgitt i Gyldendals Gyldne Bibliotek i 1959. Romanen ble nyoversatt av Erik Egeberg i 2004, og i den anledning skrev en anmelder:

«Vår tids helt skal ifølge forlydender ha blitt oversatt til norsk i 1950 [sic], signert en Nikolai Geelmuyden, men det må sannsynligvis være en av Bok-Norges best bevarte hemmeligheter. Hverken bransjekataloger eller leksikalske oppslagsverker nevner denne utgaven.»[5] Det kan synes rart at et så viktig verk ikke var blitt registrert i noe oppslagsverk. Geelmuydens norske oversettelse kom altså ut først over hundre år etter originalutgaven. Men norske lesere hadde lenge hatt mulighet til å lese den danske utgaven, som ble utgitt som en fellesutgave i København og Kristiania i 1897, oversatt fra russisk av W. Gerstenberg.

Vi skal nå se på et eksempel fra innledningen til den første fortellingen, Bela, hvor jeg-personen er på reise opp i fjellene i Kaukasus. Her er de to norske versjonene (alle uthevinger her og i påfølgende sitater er undertegnedes):

Geelmuyden (1959), s. 9:

Solen var alt begynt å krype ned bak snefjellenes rygg da jeg kjørte inn i Kaisjaur-dalen. Kusken, en røslig asetiner, jaget hestene opp i stadig større fart for å nå Kaisjaurfjellet før natten, og hele tiden sang han sine underlige sanger. Et herlig sted er denne dalen! En trang vei fører inn i en fortryllende verden av uoverstigelige fjell – rosafargede berg behengt med mørkegrønn eføy og kronet med klynger av fjellpopler, gule revner gjennomskåret av buldrende vannfall og høyt, høyt over det hele snetoppenes gylne takker. Dypt nede i dalen glir Aragva i favn med en annen og navnløs elv som en glitrende slange gjennom de mørke skyggene.

Egeberg (2004), s. 9:

Solen begynte alt å skjule seg bak den snedekte fjellryggen da jeg kjørte inn i Kojsjaur-dalen. Osetiner-kusken jog på hestene i ett sett for å nå opp på Kojsjaur-fjellet før natten falt på, og gaulet sanger av full hals. Et herlig sted, denne dalen! På alle kanter – stupbratte fjell, rødlige klipper, drapert med grønn eføy og kronet av platanlunder, gule skrenter, tett oppskåret av flombekker, og så høyt der oppe – en gyllen snebrem, og nedenunder – Aragva, som i favntak med en annen, navnløs elv fosser larmende ut av sitt svarte, disige gjel, strekker seg som en sølvtråd og glitrer som en slange i sin skjellete ham.

Sammenligner vi Geelmuydens versjon med den russiske originalen og med Egebergs meget pålitelige nyoversettelse, ser vi at denne er langt friere (se understrekningene). Han har lagt til en rekke opplysninger som ikke finnes hos Lermontov, for eksempel at kusken var «røslig», at sangene hans var «underlige» og at de reiste inn i «en fortryllende verden». På den annen side har Geelmuyden forenklet og kuttet ut en del detaljer i beskrivelsen av elven Aragva (se understrekningene i Egebergs versjon). Videre er enkelte ord galt eller unøyaktig oversatt, og den lange naturbeskrivelsen er delt opp i to perioder. Denne forenklingen av stilen er for øvrig i tråd med sterke tendenser på denne tiden til å gjøre språket enklere, slik Egeberg selv har beskrevet det i sin artikkel «Russiske oversettelser i Norge» (2001).[6]

En annen utfordring ved å oversette Vår tids helt er de mange fremmede ordene. Ettersom handlingen foregår i Kaukasus, krydrer Lermontov teksten med lokale ord og uttrykk, stort sett fra tyrkisk eller andre kaukasiske språk. I slike tilfeller kan oversetteren velge å beholde de originale ordene, med en forklaring enten i form av fotnoter eller en ordliste bak i boken, eller prøve å finne dekkende ord i målspråket og således «innbake» dem i den løpende tekst. Her har Egeberg valgt det første alternativet med en egen ordliste, mens Geelmuyden har varierende løsninger.

La oss se på noen eksempler med ord som dukhan (vertshus), saklja (fjellfolkenes hytte), abrek (partisan, av fjellfolkene), jaman (dårlig), kunak (venn), dzjigit (kunstrytter), gjaur (vantro fra muslimsk synspunkt).[7]

Geelmuyden har noen steder valgt å beholde det fremmede ordet, men med en forklarende tilleggstekst:

Vi … stanset ved en duhan – en klynge ynkelige hytter som i Kaukasusfjellene tjener som et slags gjestgiveri (s. 9)

vi kunne alt skimte poststasjonen og takene til de omkringliggende saklja’er –fjellfolkets enkle og temmelig primitive stuer (s. 13)

sammen med abrekerne, steppebandittene (s. 20)

Men oftest velger Geelmuyden en helt annen løsning. Han utelater det fremmede ordet og lager sin egen versjon. Her sammenlignet med Egebergs oversettelse:

G: «Hei du, Asamat», pleide jeg å si til ham, «du blir nok ikke gamle karen. Pass godt på hodet ditt så du ikke mister det en dag!» (s. 18)
E: Ai, Azamat, pleide jeg å si til ham da, ­– det blir jaman for skolten din! (s. 17)

G: Han og jeg var nemlig blitt blodsfrender (s. 18)
E: og vi var kunaker med ham (s. 17)

G: «kjekke og ranke er våre riddere og kappene deres er sydd med sølv» (s. 19)
E: «Kjekke er våre unge dzjigiter, og sølvbroderte kaftaner har de» (s. 18)

G: Jeg hørte alt ropene til de kristne djevlene bak meg (s. 22)
E: jeg kunne alt høre gjaurene rope bak meg (s. 20)

Hver metode har sine fordeler og ulemper. Mye av den lokale eksotiske koloritten faller bort når disse spesielle ordene sløyfes. På den annen side slipper leseren å slå opp ordenes betydning underveis.

Teaterarbeid
I 1945 ble Geelmuyden engasjert som oversetter for det nyopprettede Studioteatret i Oslo. Hans første oppdrag var Tsjekhovs Måken, som skulle settes opp en av de første sesongene. Skuespilleren og instruktøren Jens Bolling forteller i sine erindringer hvordan det gikk med denne oversettelsen: «Nikolai Geelmuyden oversatte stykket, men dette ble gjort med så mye pietet for det russiske at det ble dårlig norsk. Så fikk Eivind Hauge i oppdrag å få levende norsk ut av det. Det greide han, men nå var det blitt så norsk at det ikke var noe igjen av det russiske.»[8] Det gjaldt å finne frem til den gylne middelvei. Det hele endte med et samarbeid mellom teaterets ledelse, med Claes Gill i spissen, og Geelmuyden, hjemme hos oversetteren og hans kone. Geelmuyden leste de russiske replikkene, Gill ville høre hvordan det lød. Det fonetiske betydde mye, og sammen fant de frem til gode løsninger. Av forskjellige årsaker ble imidlertid stykket aldri oppført på Studioteatret, men ble solgt til Nationaltheatret. Denne oversettelsen foreligger også i bokform i Gyldendals moderne skuespillserie fra 1950, og den ble brukt på Trøndelag teater i 1977/78 og på Rogaland teater i 1981.

Geelmuyden sto også (sammen med Claes Gill) bak to dramaoversettelser som ble oppført i Studioteaterets første sesonger: sovjetforfatteren Leonid Leonovs Invasjon (1945) og Anton Tsjekhovs Stor ståhei (1946). Den siste forestillingen var sammensatt av tre enakters farser: Bryllup, Jubileum og Frieri. Teatersjef Arne Thomas Olsen forteller at Geelmuyden i tilknytning til oversettelsene ga skuespillerne orientering om livet i Russland, om russisk forestillingsverden og om dobbeltbetydninger og nyanser i språket.[9] Geelmuyden oversatte også Tsjekhovs Kirsebærhaven for Nationaltheatret i 1959, som ble oppført med Tore Segelcke i hovedrollen. Denne oversettelsen ble senere også brukt i NRK Fjernsynets oppsetning fra 1973, da med Lise Fjeldstad som Ljubov Andrejevna.

Her er en liten prøve fra Geelmuydens oversettelse av Måken. Utdraget er fra annen akt, hvor Trigorin forteller Nina hvordan han opplever sitt liv som forfatter (1950, s. 44):

Ja, mens jeg skriver har jeg det godt. Korrekturlesning er også morsomt, men ... med det samme boken kommer ut har jeg det rene helvete! Jeg ser at det hele burde ha vært annerledes, at det er galt, at jeg i det hele tatt ikke burde ha skrevet det, og jeg har det vondt, ubeskrivelig vondt ... (ler). Og publikum leser: «Ja, meget søtt ... meget talentfullt ... men noen Tolstoi er han ikke,» eller «Et ypperlig verk, men Turgenjevs ‘Sønner og Fedre’ er bedre.» Slik blir det til jeg dør – søtt og talentfullt, søtt og talentfullt – aldri noe annet. Og når jeg er død vil folk gå forbi gravstedet mitt og si «her ligger Trigorin. En ganske god forfatter, men han skrev ikke så godt som Turgenjev.»

Og slik lyder det i Kjell Helgheims reviderte nyoversettelse fra 2004 (s. 45):

Jo, mens jeg skriver har jeg det godt. Å lese korrektur er heller ikke så verst, men ... Så snart boken kommer ut, da er det gjort! Da ser jeg med en gang at den skulle ha vært helt annerledes, den er full av feil, og det hadde vært bedre om jeg ikke hadde skrevet den i det hele tatt. Og da har jeg det vondt, ubeskrivelig vondt ... (Ler) Og så kommer kritikken! «Velskrevet og talentfullt ... Riktig velskrevet, slett ikke verst, men noen Tolstoj er han ikke», eller: «En fin bok, men ‘Fedre og sønner’ av Turgenev er bedre». Så lenge jeg lever skal jeg få høre det refrenget: Slett ikke verst, slett ikke verst, riktig velskrevet ... Aldri noe annet! Og når jeg er død, vil folk gå forbi gravstedet mitt og si: Her ligger Trigorin. En god forfatter, men han skrev ikke så godt som Turgenev.

Geelmuydens valg av uttrykket «har jeg det rene helvete!» passer bra her, selv om det kanskje er i sterkeste laget for verbet ne vynosju (‘jeg holder ikke ut’). «Og publikum leser» er akkurat hva det står på russisk, men man kan lure på hva de leser i. Helgheim har valgt å gjøre dette tydeligere ved å skrive «Og så kommer kritikken!». Betegnelsen «søtt» om en bok klinger ikke så godt. Helgheim har her brukt «velskrevet», som jo passer bedre om en bok, men er fjernere fra betydningen av russisk milo (‘hyggelig’, engelsk nice). «En ganske god forfatter» har fått det begrensende adverbet «ganske», som ikke originalen har: ‘Han var en god forfatter, men …’ En direkte feil burde korrekturleseren ha oppdaget: Turgenjevs roman heter Fedre og sønner.

Andre oversettelser
Som nevnt oversatte Geelmuyden ikke bare fra russisk, men også fra andre slaviske språk. I årene etter krigen var det mange forlag som satset på oversatt samtidslitteratur, og Geelmuyden fikk brukt sine språkkunnskaper på oversettelser av bøker fra mange land: hele fire romaner fra tsjekkisk, to fra polsk, én fra serbokroatisk og én fra engelsk.

Fra tsjekkisk oversatte han blant annet to romaner av Tsjekkoslovakias fremste forfatter, Karel Čapek. Fremtidsromanen Krakatit, om utnyttelsen av atomenergi, kom på Tanum i 1949. Anmelderen i avisen Sogn og Fjordane var begeistret for det han/hun kaller «ein ypparleg roman», men nevner ikke oversetteren. Året etter kom nok en roman av Čapek på norsk: Hordubal vender hjem, en spennende kriminalfortelling om bonden Hordubal som vender hjem etter åtte år i Amerika og oppdager at kona har et forhold til forvalteren på familiegården. Romanen ble anmeldt i samme avis, og denne gang fikk til og med oversetteren rosende omtale: «Nicolai Geelmuyden har skrive boka om til godt bokmål.»

Fra polsk samtidslitteratur oversatte Geelmuyden Jerzy Andrzejewskis mest kjente verk Aske og diamant (1964), en samfunnskritisk skildring fra samtidens Polen, oversatt til 27 språk. Boken ble utgitt på ny av Bokklubben i 1980. Først åtte år etter Geelmuydens død utkom hans andre Andrzejewski-oversettelse: Mørket dekker jorden (1972), en dyster beskrivelse fra inkvisisjonens Spania på slutten av 1400-tallet.

Geelmuyden fikk mye god omtale for sin ene oversettelse fra serbokroatisk: Til himmels flyr den røde hane. Den unge jugoslaviske forfatteren Miodrag Bulatović ble lansert av Gyldendal i den nye serien for oversatt litteratur, Fønixbøkene, i 1962. Magli Elster anmeldte romanen i Arbeiderbladet:

Det er av de bøker en helst skulle lest på originalspråket, for som i gjendiktning av ren poesi, må noe gå tapt når stilen er så lyrisk og billedrik som her. Men det er et hell at Nicolai Geelmuyden både behersker serbo-kroatisk og har kunnet gi boken en norsk språkdrakt en kan glede seg over. Et fint møte for norske lesere med en ung og særpreget dikter av i dag.[10]

Og Olav Simonnæs i Bergens Arbeiderblad sier han har «lyst til å betegne oversettelsen som en bragd. At det har vært en uhyre vanskelig oppgave sier seg selv».[11] Martin Nag i Friheten kaller Geelmuyden en «språkekvilibrist», men er kritisk til de mer poetiske sider ved oversettelsen: «meget av den mandige poesi hos Bulatovic er nok gått tapt på veien til norsk».[12]

Foto: Ukjent

Annet kulturarbeid
Geelmuyden holdt en rekke foredrag og kåserier i NRK. Allerede rett etter krigen begynte han med radioserien «Navn fra verdenslitteraturen». Der kåserte han ikke bare om russiske storheter som Pusjkin, Gogol og Tsjekhov, men også om forfattere fra andre land, som søstrene Charlotte og Emily Brontë. Han laget også et program han kalte «Gjennom Kaukasus til Volga», sammen med Norsk Balalaikaorkester. I de siste årene han levde, sto Geelmuyden bak flere foredragsserier for fjernsyn, blant annet «Om kulturlivet og kunstskatter i Russland». Han var spesielt interessert i Østens kultur. I Det Norske geografiske selskab holdt han foredraget: «Et kort besøk i det hemmelighetsfulle Mongolia» med fargelysbilder og eksempler på mongolsk musikk i 1962. I Fjernsynet hadde han samme år en programserie om Kina: «Vegen til Lotusriket». Den siste programserien hans i NRK, «Mellom Østens og Vestens kulturer», ble laget i 1964. Det siste programmet i denne serien, «Orienten rykker inn i Europa», ble tatt opp like før han døde og ble vist først tre måneder etter, i juli 1964.

Med sin allsidige kulturvirksomhet satte Nicolai Geelmuyden varige spor etter seg i arbeidet med å gjøre Russland og Østen kjent i Norge

Alf B. Glad