Foto: Studentene 1925

Øystein Orre Eskeland var en mangfoldig journalist, kringkastingsmann, oversetter og forfatter. Han var født og oppvokst i Stavanger, der faren var skoleinspektør, og tok eksamen på engelsklinjen ved Stavanger offentlige skole (senere kalt Stavanger Katedralskole) i 1925. Ved Universitetet i Oslo studerte han statsøkonomi (dvs. samfunnsøkonomi) og ble cand.oecon. i 1927. Hans jevnaldrende livsledsagerske, Anna Katharina Vaaland, tok artium samme år som ham ved samme skole. De ble gift i 1930 og fikk etter hvert fem barn. Øystein var familieforsørger med skiftende stillinger i presse, kringkasting og offentlig kulturforvaltning, med biinntekter fra en omfattende oversettervirksomhet. I etterkrigstiden var oversetteriet hans hovednæring.

Yrkesaktivitet
Øystein Orre Eskeland innledet yrkeskarrieren i 1927 som journalist og petitskribent i storavisen Tidens Tegn, der han gjorde seg bemerket med underfundige kommentarer signert «Gutten i røyken». Han debuterte som krimforfatter i 1933 med romanen Den glade hevner (Aschehoug) og som oversetter samme år med to spenningsromaner på Steensballe forlag, både E. Phillips Oppenheims Hasard og kjærlighet og Hvem drepte? av S.S. Van Dine (psevdonym for den amerikanske kunstkritikeren Willard Huntington Wright).

Året etter oversatte Øystein Orre Eskeland Bensonmordet av samme forfatter, en klassiker i sjangeren som er utgitt i flere nye utgaver i senere tid, men da med Per A. Hartun som oversetter. Eskeland oversatte den via dansk og fikk kritikk av signaturen J.B. (Johan Borgen) i Dagbladet for å bruke «tyske konstruksjoner som at mannen ‘er blitt drept’ istedenfor bare drept, som det heter på norsk».[1] Videre irriterer anmelderen seg over ordet «sigarettstubber», som han mener burde kalles «stumper». «Men det er som sagt bare småtterier», konkluderer Borgen, for så å avslutte med et sleivspark til oversetteren av Georges Simenons Maigret: «Det er godt å se at ikke flere forlag benytter sig av fenomenet I.J. [sic], Simenons ødelegger i Norge.» (Noen uker tidligere hadde anmelderen slaktet Maigret-romanen Den tredje nat under overskriften «Slett oversettelse»: «Oversetteren av denne boken vilde ikke ha fått middelskoleeksamen om han hadde levert en slik samling med grove feil i sin norske stil som her er samlet […]» J.B. var muligens ikke klar over at det var forhenværende redaktør av Morgenbladet, stortingspresident C.J. Hambro, som skjulte seg bak initialene J.I.).[2]

Etter fem år i Tidens Tegn gikk Øystein Orre Eskeland over til ukebladet Oslo Illustrerte, der han fungerte som redaksjonssekretær, før han i 1934 overtok redaktørkrakken i Kringkastingens eget programblad Hallo-hallo og ble programmedarbeider i radioen. Samtidig var han i perioden 1934−38 engasjert som presseansvarlig for den storslagne industriutstillingen «Vi kan», som ble avholdt langs Frognerkilen i Oslo sommeren 1938. Det ble utgitt en gjennomillustrert praktbok om dette prosjektet med Øystein Orre Eskeland som redaktør og forfatter. Fra 1938 til 1940 oppgir han at han arbeidet som sekretær for industriherren Sam Eyde, en stilling som i all hovedsak gikk ut på å skrive sjefens selvbiografi i rollen som anonym ghostwriter. Boken Mitt liv og mitt livsverk (Gyldendal 1939) har Sam Eydes navn på forfatterens plass.

Parallelt med denne yrkesaktiviteten leverte Øystein Orre Eskeland gjennom førkrigsårene en lang rekke oversettelser, hovedsakelig til forlagene Steensballe og Reenskaug. Det dreide seg om underholdningslitteratur, reiseskildringer (Håkan Mörne), krim og humor – populære sjangre som ikke nødvendigvis er lett oversettelige. Språkene han behersket, var svensk, dansk, tysk og engelsk. En (fransk) bok av Jules Verne oversatte han via engelsk: Reisen til jordens centrum i forkortet utgave (1934).

NS-medlem
I den polariserte situasjonen i mellomkrigstiden fant Øystein Orre Eskeland sin plass på den politiske høyresiden. Han satt som viseformann i Oslo Fedrelandslag fra 1929 og ble valgt til formann i Studentersamfundet for vårsemesteret 1930. Medlem av partiet Nasjonal Samling ble han først i 1941. «Jeg så det som min nasjonale plikt å gå inn i NS for å gjøre mitt til å hindre at Norge ble behandlet som fiendestat under okkupasjonen og etter en eventuell tysk seier i verdenskrigen», forklarte han i ettertid.[3] Som radiomann, foredragsholder og skribent fikk han en fremtredende posisjon i det offentlige liv, og som generalsekretær og hovedansvarlig for tre av myndighetenes store propagandautstillinger ble han sett og avbildet i selskap med størrelser som ministerpresident Vidkun Quisling, kulturminister Gulbrand Lunde og reichskommissar Josef Terboven. I krigens siste år hadde han tittel av byråsjef i Kulturdepartementet.

Etter krigen ble Øystein Orre Eskeland omtalt (i Kommunistpartiets organ Friheten) som «ivrig NS-propagandist»,[4] og under rettsoppgjøret, der han prinsipielt erklærte seg «ikke straffeskyldig», ble han dømt til seks års straffarbeid. Dommen falt så sent som i 1949. Allerede året etter skrev Eskeland i studentenes jubileumsbok: «Jeg er i den heldige situasjon at jeg alltid kan la arbeid og interesser gå hånd i hånd [...] Jeg er lykkelig over at [rettsoppgjøret] ikke har nedfelt noen bitterhet i mitt sinn […]» Etter anke til Høyesterett ble straffen satt ned til tre år og én måned. Det skjedde i februar 1951. Da var frihetsstraffen i virkeligheten utholdt etter 13 måneders arrest og påfølgende løslatelse «på prøve» i 1946.

Etterkrigstiden
Øystein Orre Eskelands første oversettelse etter krigen kom i 1947. Det var romanen Musikk i mørket av den svenske forfatteren Dagmar Edqvist (1903–2000), oversatt av «Rolf Hanssen», som er ett av Eskelands mange psevdonymer. Stefan Heyms Duell i Algerie (også 1947) oppgis å være oversatt av «R. Halle».[5] Bruken av forskjellige ugjennomtrengelige dekknavn tyder på at oversetteren anså sitt gode navn og rykte for å være kompromittert som en bivirkning av rettsoppgjøret. Under psevdonymet «Petter Jonas Schønning» signerte han en rekke krim- og underholdningsbøker, blant annet flere av Stanley Gardners krimromaner for Dreyers forlag og en årviss serie humoristiske romaner av den populære amerikanske forfatteren Thorne Smith på Cappelen.

I 1947 startet forlaget Hjemmet AS en norsk avlegger av det amerikanske konsernet Reader’s Digest under navnet Det Beste. Øystein Orre Eskeland ble tidlig knyttet til dette tidsskriftet og bokforlaget som redaksjonell medarbeider og oversatte store mengder stoff uten å signere arbeidet, slik skikken var der i huset. Samtidig fortsatte han å oversette for etablerte forlag som Steensballe, Dreyer og Cappelen, både lettere skjønnlitteratur, ren underholdning og seriøs sakprosa. Orre Eskeland oversatte både Chaim Weiszmans selvbiografiske Et liv for Israel (1949) og en velvillig presentasjon av islams profet (Muhammed – Allahs budbringer av R.V.C. Bodley, 1950), de to sistnevnte under navnet «R. Halle». To selvhjelpsbøker for et bedre seksualliv har han også oversatt, begge skrevet av dansken Poul Thorsen (1884−1961) og utgitt i 1948 på Cammermeyers forlag, visstnok utstyrt med instruktive plansjer. Bøkene ser ikke ut til å være oppbevart eller registrert i Nasjonalbiblioteket.[6]

Det har vært en godt bevart hemmelighet at det var Øystein Orre Eskeland som hjalp den kjente misjonæren Karl Ludvig Reichelt (som han var fjernt besvogret med) med å gi form og norsk språkdrakt til taoismens hovedverk Tao Te Ching (Daodejing). Reichelts bok om Laotse (også transkribert som Laozi), som utkom i Gyldendals serie «Religionens stormenn» i 1948, presenterer den klassiske visdomsboken for første gang på norsk med Orre Eskelands originale løsninger av det dikteriske formspråket – med bruk av alliterasjon, inversjon, rytmisk versemål og enderim som skiftevis kan gi minnelser om både eddadiktning, salmer og wergelandske barneregler, for eksempel: «Tomt gjør han hjertet, men maven han mesker.» Eller som i denne advarselen mot sansenes bedragerske vesen:

Farver fem kan synet røve,
toner fem kan øret døve,
smakens fem kan ganen sløve.
Jakt og fart kan sinnet vildre,
sjelden skatt kan synet hildre
så vi villsom vei vil prøve.[7]

Reichelt og Eskelands tekst har vært gjenutgitt flere ganger senere, uten at gjendikterens identitet har vært røpet. «Reichelts gjengivelse er mer som en fri gjendiktning», sier sinologen Henry Henne i forordet til den nye utgaven i 1982, men føyer til:

Til gjengjeld har han trengt inn i verkets ånd […] Når Laotse taler gjennom Reichelts temperament og intellekt, kan resultatet undertiden bli noe originalt. Men den som skuffet vender seg bort fra filologenes av og til litt plattfotede og prosaiske oversettelser, vil i Reichelts friere og beåndede gjengivelser finne meget av verdi. Likevel kommer filologen med sin pekefinger: Bruk ikke Reichelts oversettelser til eksamen![8]

I et eksemplar av boken fra 1948 har Øystein Orre Eskeland signert en dedikasjon «med hilsen fra forfatteren»!

Krigslitteratur
I løpet av året 1950 utkom det hele åtte oversatte titler som Øystein Orre Eskeland sto bak, godt skjult av psevdonymer. To av dem er debattbøker som inneholder kvalifisert kritikk av Vestmaktenes strategiske valg under verdenskrigen og ikke minst av det rettslig-politiske etterkrigsoppgjøret i Nürnberg og Tokyo. Begge kan sies å ha en slags overføringsverdi til oversetterens personlige skjebne for så vidt som de fordeler skyld og ansvar, klokskap og uforstand nokså likelig mellom de krigførende parter. Den engelske Lord Hankey, som var politiker på høyt nivå og en periode medlem av Winston Churchills regjering, stiller spørsmålet i den norske tittelen: Handlet vi rett? (Dreyer 1950). Boken har ingen navngitt oversetter. Den britiske krigshistorikeren B. H. Liddell Harts bok Vestens forsvar inneholder både en kortfattet analyse av krigens gang, der ingen aktør blir spart for flengende kritikk, og en anbefaling om hvordan forsvaret av Vest-Europa bør organiseres. «Boken er sikkert i sitt slag den interessanteste som noensinne er kommet ut på norsk», mente den militært interesserte journalisten Leif Bøhn.[9] Også denne debattboken kom på Dreyer, oversatt av «Kjell Berg».

Et kort utdrag viser at oversetteren behersker den militærhistoriske prosasjangeren:

Da han [Hitler] ikke lenger følte seg sterk nok til å angripe langs hele fronten, konsentrerte han sine angrepsstyrker på det sørlige frontavsnitt for å støte frem mot oljekildene i Kaukasus som begge parter trengte for å bevare sin bevegelighet. Kunne han få satt seg i besittelse av dem, ville han senere kunne rykke nordover og falle de ubevegelige russiske armeer som dekket Moskva, i ryggen, kanskje til og med få ram på den nye russiske krigsindustrien i Ural-området. Men dette var et overmåte dristig spill, for ble han sittende fast, ville en nesten 1000 engelske mil lang flanke være truet av fiendtlige motangrep.[10]

En amerikansk biografi om den norske helteskikkelsen, flyveren Bernt Balchen (Robert Durham og Clayton Knight: Boken om Balchen, Steensballe 1950) er oversatt fra amerikansk-engelsk av «R. Halle». Årets Topper-bok av Thorne Smith, Toppers bedrifter (Cappelen 1950), kom på norsk ved seriens faste psevdonym «Petter Jonas Schønning». Danske Harald Kierkegaards roman Mot nye tider er ivaretatt av «R. Halle», mens den populære serieforfatteren Rosamond Marshalls roman Celeste (Steensballe 1950) har anonym oversetter. Øystein Orre Eskeland var en mangfoldig og produktiv oversetter, stilsikker i vekslende sjangre.

Humor, western og krim
Thorne Smiths Skål for den lille forskjellen (Cappelen 1951) ble i sin tid omtalt som «vanvittig komisk»[11] og kom i fire opplag, oversatt av «Petter Jonas Schønning». Boken hører hjemme i den frivole erotisk-humoristiske sjanger og innledes med en ekteskapelig scene:

Sally Willows satt på et sted som gir en super snelle mange strategiske muligheter, nemlig på sengekanten. Det bør videre i sannhetens interesse opplyses at hun var kledd – om man tør bruke så sterkt et ord – i en lett og luftig nattkjole som avslørte særdeles tiltalende sider ved den kvinnelige topografi. […] Øynene fikk etter hvert en glans som gjorde dem enda mer vakre og virkningsfulle, og formelig kunne bringe tankene hen på to glass Mørk Export.[12]

Etter sytti år virker denne romanens stil og tone påfallende datert som all annen tidstypisk «mannfolkhumor», i dette tilfellet opprinnelig fra 1931 i USA. Oversetteren har etter alt å ømme funnet tonen og nådd ut til et bredt publikum i 1951.

Psevdonymet «Peter Dickson» utga tidlig i femtiårene to humørfylte skikk og bruk-bøker med tidstypiske råd til den som ønsker å lykkes i selskapslivet: Den ideelle vertinne (1952) og Jeg er ingen taler (1953), begge på Dreyers forlag. Det var Øystein Orre Eskeland og hans gamle kollega fra Kringkastingen, Einar Schibbye, som skjulte seg bak det utenlandske forfatternavnet.

Sitt eget borgerlige navn tok Orre Eskeland tilbake med Coyote på ferde igjen – den første boken i Coyote-serien som ble utgitt av Romanforlaget fra 1952 og fremover. El Coyote var en rettskaffen westernhelt i tradisjonen etter Robin Hood og Zorro, oppdiktet av en spansk forfatter som noen ganger kalte seg Carter Mulford, andre ganger J. Mallorquí (det siste er kortformen av forfatterens egentlige navn, José Mallorquí y Figuerola (1913−1972)). Coyote-bøkene var en suksess på massemarkedet i mange land. Øystein Orre Eskeland oversatte minst fire av dem under fullt navn, den siste i 1971 (Hvem er Coyote?, Romanforlaget), alle via engelsk, selv om forlaget oppgir originalens tittel på spansk.

I tillegg til en rekke underholdningsromaner av blant andre den ovenfor nevnte Erle Stanley Gardner (krim) og Richard Gordon («Doktor»-romanene) oversatte Orre Eskeland tre ulike bøker av den svært produktive tyske forfatteren Hans-Otto Meissner (1909−1992). Meissner var en velutdannet akademiker og jurist med omstridt fortid som tysk ambassadør før og under annen verdenskrig, mens han i mange år etter krigen utga en lang rekke bøker i alle sjangre. Som «Petter Jonas Schønning» oversatte Orre Eskeland en av erindringsbøkene hans med den norske tittelen I alle land og riker (Steensballe 1959). Deretter kom en dokumentarisk spionroman om Mesterspionen Richard Sorge (Steensballe 1960), og til slutt en ungdomsbok om villmarksliv i Alaska: Eventyrlig villmark (Steensballe 1964).

Parallelt med disse bokutgivelsene oversatte Orre Eskeland jevnlig for tidsskriftet Det Beste – til sammen minst 211 sider sakprosa, ifølge en oppgave.[13] Hans navn er også knyttet til Det Bestes store legebok fra 1985, der han står oppført som én av tre medoversettere.

Foto: Privat

Åndsfrisk og kunnskapsrik
I senere år dukker han sporadisk opp som forfatter av leserbrev i Aftenposten, gjerne med ironiske bemerkninger til fenomener i tiden, typisk med en kommentar som denne fra 1998: «Årenes gang har gjort meg til en svært gammel mann, men jeg prøver å henge med i svingene …»[14] Som den gamle, men åndsfriske mannen han ble, opptrådte han jevnlig på Norsk Oversetterforenings møter og seminarer i rollen som spirituell konferansier og velformulert festtaler. Han var en belest og kunnskapsrik, dannet mann av den gamle skole. Som oversetter var han allsidig og språklig sikker og utførte skikkelig arbeid, men opererte i det skjulte under skiftende dekknavn og fikk dermed enda mindre ros og oppmerksomhet enn oversettere flest. I sin høye alder mottok han statens stipend for eldre fortjente kunstnere, etter innstilling fra Norsk Oversetterforening.

Tom Lotherington