Aimée Sommerfelt er i dag best kjent som barnebokforfatter, men hun var også autorisert translatør. Hun oversatte femten bøker, hovedsakelig voksenbøker fra engelsk og fransk.

Bakgrunn
Aimée Sommerfelt, født Nicoline Aimée Dedichen, vokste opp på Dr. Dedichens privatasyl på Trosterud i Oslo, der faren var psykiater og overlege. Hospitalet var en åpen anstalt, for Henrik Dedichen var en frisinnet mann, som ivret for reformer innenfor psykiatrisk behandling. Han var også kunstinteressert og ga ut bøker og artikler om medisinske og kulturelle emner. Dr. Dedichens vei er oppkalt etter ham, og i 1926 fikk han Kongens fortjenstmedalje i gull. Moren, Antoinette Nyblin, var datter av en fotograf. Aimée hadde altså en solid borgerlig bakgrunn med mye kulturell kapital.

Hun fikk ikke selv så mye utdannelse, men etter språkstudier i Paris ble hun autorisert translatør i fransk. Hun ble gift med språkforskeren Alf Axelssøn Sommerfelt (1892–1965) i 1919, og bodde sammen med ham i utlandet i flere perioder. Mannen var sentral i stiftelsen og utviklingen av UNESCO, og paret foretok flere reiser i organisasjonens tjeneste. De fikk tre barn, Wenche, Annelise og Axel.

Aimée Sommerfelt er i dag best kjent som barnebokforfatter. Hun debuterte i 1934 med Stopp tyven! Hun skrev også noen ungpikebøker, men hennes mest kjente bok, som hun fikk flere priser for, er Veien til Agra (1960). Boken handler om et søskenpar som legger ut på en lang reise gjennom India for å komme til et sykehus der lillesøsterens øyensykdom kan behandles. Den er oversatt til 29 språk og kom i nye opplag i mer enn 20 år. Den er også blitt sendt som hørespill i NRK flere ganger. Sommerfelts familiebakgrunn og mange utenlandsopphold gjorde henne vidsinnet og engasjert: «Gjennom 40 år beriket Aimée Sommerfelt norsk barnelitteratur med klare prosjekter og med sterk appell om toleranse og global tenkning», skriver barnelitteraturforsker Karin Beate Vold.[1]

Aimée Sommerfelt var medredaktør av antologien Mitt skattkammer (1956). Den kom ut i ti bind, og inneholdt rim, regler, eventyr og fortellinger fra alle verdens land. Hun hadde også en fast spalte i Alle kvinners blad i 30 år. Der ga hun råd om barn og barneoppdragelse. Hun var medlem av Statens filmkontroll de første krigsårene, og fra 1946 til 1962 og hun var leder av Ungdomslitteraturens forfatterlag (ULF) fra 1957 til 1966. Mot slutten av livet mistet hun synet, og var helt blind da hun skrev sine to siste bøker.

Fransk guttebok
Sommerfelts virke som oversetter foregikk i årene 1930 til 1960, og talte 15 titler. Hun var altså godt voksen da hun utga sin første oversettelse, og hadde ikke dette som sin hovedbeskjeftigelse. Blant titlene er to svenske ungdomsbøker, men hun oversatte hovedsakelig voksenbøker fra engelsk og fransk.

Selv om oversetterproduksjonen ikke var stor, består den overveiende av kvalitetslitteratur. Av de franske titlene må særlig Madame de La Fayettes Fyrstinnen av Clèves regnes som et prestisjeprosjekt, men også Julien Green, Paul Vialar og Raymond Radiguet var fremstående franske forfattere. Sommerfelt har dessuten oversatt en fransk guttebok, Den hodeløse hesten av Paul Berna, som ble publisert i Gyldendals Gode Guttebøker (GGG-serien) i 1960.

Le Cheval sans tête hadde gjort stor suksess da den utkom i Frankrike i 1955, hvor den vant Le Grand Prix Littéraire på familiemessen Salon de l’enfance, og ble oversatt til flere språk. Disney-konsernet laget også en film basert på den, så den var fremme i mediebildet i flere år. Det er en detektivbok med handling lagt til et fattigkvarter i utkanten av Paris, der en guttegjeng løser en kriminalgåte. Forfatteren benyttet et muntlig preget, uhøytidelig språk, som passet med de sosiale omgivelsene.

Sommerfelt har løst oppgaven samvittighetsfullt og nøyaktig. Hun beholder de fleste av egennavnene på barna i boken, bortsett fra når det gjelder den lille gutten Bonbon, som hun kaller Småen (men også Bonbon, i en forklarende bisetning). Gatenavn har hun derimot valgt å oversette, slik at Rue des Petits-Pauvres er blitt til Fattigmannsgaten og Rue de la Vache Noire til Krøttergaten. Det siste valget er kanskje mindre heldig, fordi gaten i originalen har fått navn etter noe svart jernskrammel som gir fra seg lyder, og som på avstand i mørket kan se ut som ei stor, svart ku. Altfor vanskelige stedsnavn er utelatt, som for eksempel Clos Pecqueux (jordet til familien Pecqueux). Men alt i alt er tilpasningen til norske forhold nennsomt gjort.

Derimot er det et gjennomgående trekk at Sommerfelt normaliserer teksten og gjør den mindre muntlig og slangpreget. «Den hodeløse hesten» er en lekehest med hjul, som barna renner nedover bakken på, og når det på fransk står at de av og til kjører så fort at de faller av og havner på rumpa («atterir brutalement sur les fesses», s. 5), skriver Sommerfelt «landet ublidt på bakken» (s. 5). Og når Småen gråter fordi hesten er i stykker, og de andre trøster ham med at han skal få kjøre en annen gang, sier han på fransk: «Mon œil! Il n’y aura pas de prochaine fois …» (s. 16). På norsk har dette blitt til: «Det blir ikke noen neste gang ...» (s. 10), med utelatelse av «mon œil», et vanlig uttrykk for tvil: «Særlig!»

Det må sies at da denne boka kom ut i Norge i 1960, var Aimée Sommerfelt blitt 68 år, så det er kanskje ikke så rart at slang ikke var en del av hennes språklige repertoar.

Fyrstinnen av Clèves
Sommerfelts litterære stil, som ble etablert i 30-årene og ikke forandret seg så mye, passet kanskje ikke så godt til Paul Bernas guttebok. Derimot passet den svært godt til La Princesse de Clèves (1678), som hun oversatte 30 år tidligere, i 1931, og oversettelsen har holdt seg godt. Noen arkaiske trekk, som å bruke «I» og «Eder» i samtalene, ville vi vel kanskje erstattet med «De» og «Dem» – men ikke med «du»!

Fyrstinnen av Clèves er en roman om en vakker adelskvinne som har fått innprentet en dydig livsholdning, og som holder fast på den gjennom farer og fristelser. Den er en klassiker, og selv om de moralske anfektelsene kan virke høyspente i våre dager, var den «moderne» i sin tid, og er kalt den første psykologiske roman. Det er uvisst hvorfor denne romanen ble gitt ut i Norge på akkurat det tidspunktet, men det kan hende at det var oversetteren selv som hadde foreslått det, for det usignerte forordet i boka kan se ut til å være skrevet av henne. Der trekker hun nettopp frem det psykologiske aspektet, og hun viser tydelig sin begeistring for teksten:

Men ofte er der en varme under ordene som får en til, i et glimt, å føle sig i levende kontakt med svunne tiders mennesker […] Madame de Clèves innvarsler en rekke kvinneskikkelser i fransk litteratur som sammen med henne har fengslet den lesende verden.[2]

For å gi et eksempel på hvordan Sommerfelt har løst oppgaven, kan vi ta et nøkkeltema i boken – den unge fyrstinnens moralske kompass, som moren har gitt henne:

[…] ofte talte hun med sin unge datter om kjærligheten, viste henne hva den rummer av skjønnhet for derved lettere å ha hennes øre, når hun skildret dens farer; hun lærte henne hvor ubestandig mannen er, hans bedrag og utroskap, skildret de huslige ulykker fri forbindelser fører til; og på den annen side lot hun henne ane den fred som fyller en ærbar kvinnes liv, og hvilken aktelse og anseelse dyden skaffer en ung pike som er vakker og av høi byrd. Men hun lot henne også forstå at hun bare kunne bevare den ved alltid å gi nøie akt på sig selv og ved å holde sig til det eneste som gir lykke: å elske sin mann og bli elsket av ham. (s. 18)[3]

Raymond Radiguet og oversetterstrategier
Raymond Radiguets lille roman Djevelen i kroppen ble utgitt i Gyldendals Gyldne Bibliotek i 1960. Det er en bokstavelig, men kanskje ikke helt heldig oversettelse av originaltittelen, Le Diable au corps, som på idiomatisk norsk er å være besatt. Le Diable au corps kom ut i Frankrike i 1923, da forfatteren var bare tjue år, og bare noen måneder før han døde av tyfoidfeber. Før det hadde han rukket å bli genierklært, innlede et intimt vennskap med Jean Cocteau, og se at Le Diable au corps ble solgt i 50 000 eksemplarer i løpet av en måned.

Romanen, som har selvbiografiske trekk, forteller om tiden omkring første verdenskrig og forholdet mellom en 16-årig gutt og en 19-årig gift kvinne. Den er skrevet i en litt presiøs, humoristisk-ironisk stil, som er godt gjengitt av Aimée Sommerfelt.

Blant oversettere diskuteres det ofte om man skal forklare ukjente begreper i en tekst, og på hvilken måte. Sommerfelt har valgt en ganske vanlig strategi, nemlig å bruke et lite tillegg. Et eksempel: Den lille medeleven som tar med seg et brev fra jeg-personen til en pike han er forelsket i, har det passende navnet Messager, noe en fransk leser straks fanger opp. Her har Sommerfelt skutt inn et forklarende ord, samtidig som hun har uthevet egennavnet, noe som ikke er gjort i den franske teksten: «Denne gutten het Messager, budbringer, til etternavn.» (s. 8).[4] Og når jeg-personen skal begynne på videregående og familien har tenkt på gymnaset Henri IV i Paris, som er kjent for de fleste franskmenn og derfor kan stå uten nærmere forklaring, har Sommerfelt tilføyd en kort forklaring: «Mor syntes jeg var for ung til å begynne på Henri IV lycéet» (s. 10).[5] Det man kan spørre seg om, er naturligvis om de norske leserne visste hva lycée er, noe Sommerfelt selv synes å være klar over, for litt lenger ute i teksten skriver hun «Henri IV gymnasiet» (s. 21).

Et sted der oversetteren ikke forklarer, men kanskje burde ha gjort det, er i omtalen av jeg-personens lesestoff: «I overgangsalderen da de unge begynner å forakte røverromaner, fikk jeg plutselig smak for den barnslige charmen ved dem, mens jeg før ikke ville lese dem for noen pris.» (s. 10). I den franske teksten er det barnebokserien «La Bibliothèque rose» de unge begynner å forakte, og den består for en stor del av småbarnsbøker av La Comtesse de Ségur og bøker som Fem-serien av Enid Blyton, så betegnelsen «røverromaner» gir her gale assosiasjoner, og gjør setningen ulogisk. Men slike detaljer rokker ikke ved det faktum at Sommerfelt viser en god forståelse av teksten og en lydhørhet overfor forfatterens stil.

Julien Green og Paul Vialar
Også de tre andre franske bøkene Aimée Sommerfelt har oversatt, er bøker  skrevet av anerkjente forfattere. Amerikansk-franske Julien Green, som stort sett skrev på fransk, var medlem av Académie française. De to bøkene Sommerfelt har oversatt til norsk, Adrienne Mesurat (1932, orig. 1927) og Leviatan (1930, orig. 1929), vakte oppsikt og ble begge filmatisert. Kritikerne har ofte sammenliknet Green med Honoré de Balzac og Gustave Flaubert, og hans kvinneskikkelser blir betegnet som etterkommere av blant annet Emma Bovary. Både Leviatan og Adrienne Mesurat ble gitt ut i Gyldendals gule serie, med Sigurd Hoel som redaktør. I sitt forord til Leviatan fremhever Hoel hvor populære og prisbelønte disse to romanene var, men påpeker også at Green ikke har noen litterær skrivemåte som utmerker seg: «Han glimrer ikke ved sin stil.» (s. 6) Den psykologiske spenningen som etter hvert bygges opp i teksten, består for en stor del av en detaljert beskrivelse av omgivelser og personer. Utfordringen ved å oversette bøkene hans er først og fremst det rike vokabularet, og her er Sommerfelt helt stø. I dag virker oversettelsen naturligvis litt stiv, men ved utgivelsen oppfattet nok leserne den som helt tidsmessig.

Mens de to romanene av Green viser oss alle understrømmene i et tilsynelatende monotont borgerlig liv i provinsen, handler Paul Vialars roman Havets rose om høyst virkelige havstrømmer, om en strabasiøs seilas ut fra Frankrike med Svartehavet som mål, om bord i båten med samme navn som romantittelen. La Rose de la mer fikk Prix Fémina da den kom ut i Frankrike i 1939, og den ble oversatt til norsk rett etter krigen, i 1947. Det er en roman med mye dialog og med et maritimt vokabular, og Sommerfelt behersker begge deler godt.

Oversettelser fra engelsk
Når det gjelder oversettelsene fra engelsk, har Sommerfelt laget en adaptasjon av Charles Dickens’ The Old Curiosity Shop (1840–41). Den er «gjenfortalt for ungdom» under tittelen Nelly og hennes bestefar (1941). Ellers er de andre engelskoversettelsene voksenbøker, og som en interessant parallell til franskoversettelsene, der én bok var skrevet av en kvinnelig forfatter, mens resten var skrevet av menn, består engelskoversettelsene av én tekst skrevet av en mann og resten av kvinner.

Den mannlige forfatteren er nobelprisvinneren og PEN-stifteren John Galsworthy, de kvinnelige er Margaret Ayer Barnes, Catherine Gaskin, Winifred Holtby, Gwen Raverat og Winifred van Etten. Bortsett fra Galsworthy og Gaskin, er nok disse navnene temmelig ukjente i dag, men bøkene deres har det til felles at de enten er bestselgere eller prisvinnere, og at de er skrevet av forfattere med et feministisk og/eller radikalt samfunnssyn. Catherine Gaskin er vel i dag mest kjent for sine romantiske underholdningsromaner, noe som ikke passer helt inn i Sommerfelts oversetterprofil. Sin egen lykkes smed (This Other Eden), som Sommerfelt oversatte i 1949, var imidlertid hennes debutroman, skrevet da Gaskin var 15, og den har en helt spesiell plass i forfatterskapet.

John Galsworthys romansyklus Forsyte-sagaen starter med The Man of Property (1906) og slutter med Over the River (1933). De i alt fjorten bøkene ble gitt ut i ti bind på norsk; de første seks i 1933, de siste fire i 1936. Bøkene var svært populære og kom ut i flere utgaver, blant annet i Gyldendals Lanterne-serie i 1967 og -68. Samme år kom også BBCs fjernsynsserie basert på romansyklusen, der særlig sosietetsdamen Fleur, spilt av Susan Hampshire, ble en favoritt. Det var flere oversettere inne i bildet, naturlig nok, når så mange bøker skulle gis ut i ett og samme år. Alf Harbitz oversatte tre av bindene i 1933 og ett av bindene i 1936, Margrete Kjær oversatte ett bind i 1933 og to bind i 1936, og Dorothea Schrøder og Aimée Sommerfelt ett bind hver i 1933.

Sommerfelts bind fikk tittelen Sølvskjeen og var basert på to bøker i originalen, det såkalte mellomspillet A Silent Wooing (1927) og The Silver Spoon (1926). Det er et gjennomgående trekk i oversettelsen at hun bryter opp Galsworthys lange setninger, som i denne beskrivelsen av den ovenfor nevnte Fleur, som er gift med parlamentsmedlemmet Michael Mont:

A young woman, with crinky chestnut hair above a creamy face, with smiling lips, a short straight nose, and very white dark-lashed eyelids active over dark hazel eyes, stood near the door. (s. 8)

Borte ved døren stod en ung kvinne og smilte. Ansiktet var blekt med en sunn, fløtefarvet blekhet, håret bølgende brunt, nesen kort og rett; de lysende hvite øyelokkene med sorte vipper var underlig levende og urolige over de lysebrune øynene. (s. 25)

Dessuten passer Sommerfelt på å variere vokabularet i oversettelsen, slik idealet var for en velskrevet tekst. Her et eksempel fra beskrivelsen av familien Monts dagligstue:

The room was painted in panels of a sub-golden hue, with a silver-coloured ceiling. A clavichord, little golden ghost of a piano, stood at one end. Glass lustres, pictures of flowers and of a silvery-necked lady swinging a skirt and her golden slippers, adorned the walls. The curtains  were of gold and silver. The silver-coloured carpet fell wonderfully soft beneath his feet, the furniture was of golden wood. (s. 7)

Veggene var malt i mattgylne felter og taket var sølvgrått. I den ene enden sto et spinett, et lite, forgylt gjenferd av et piano. På veggene krystall-lampetter, blomsterbilleder og et maleri av en liten dame med skinnende hvit hals, som svinger skjørtene over sine små gullsko. Gardinene var holdt i sølv og bronse. Det mattgrå teppet føltes mykt og lunt under føttene, møblene var av forgylt tre. (s. 24)

Mens ordene «golden» og «silver» er brukt fire ganger hver i den engelske teksten, har den norske teksten et mer variert vokabular. Den stilistiske effekten av gjentakelsene i originalen er at interiøret implisitt blir beskrevet som «too much», mens man kanskje får et inntrykk av et mer smakfullt interiør på norsk.

Den norske gjenutgivelsen av Sølvskjeen fra 1967 er tydelig et nokså direkte opptrykk fra 1933-utgaven. En revisjon av teksten ville antakelig ha fjernet adjektivet «svinaktig», som ikke var i bruk på slutten av 60-tallet, og likedan ordet «efter», som stort sett var erstattet med «etter». Ordet «neger» var tydeligvis fremdeles gangbart, og en åpenbar nøytralisering av den engelske originaltekstens nedsettende «darkie», og det blir jo et spørsmål om man skal formidle en rasistisk holdning hos romanpersoner/-fortellere eller om man skal være politisk korrekt. Her ser det ut som om det siste er valgt, ut fra 30-årenes (og kanskje 60-årenes) vanlige språkbruk:

Young Francis was seeing the darkies working in the cotton-fields under a sun that he did not seem to have seen since he came over here. (s. 7)

Den unge Francis så negrene gå i arbeid på bomullsmarkene under en sol han ikke syntes å ha sett efter han kom til England. (s. 24 )

Røde Sarah
De øvrige engelskoversettelsene er altså bøker av kvinnelige forfattere. I likhet med forfatternavnene er også titlene stort sett glemt i dag. Et unntak er Winifred Holtbys South Riding: An English Landscape, som har kommet ut i opplag etter opplag og vært i handelen i England siden utgivelsen i 1936, et år etter at forfatteren døde, bare 37 år gammel. Boken er også filmatisert og dramatisert for fjernsyn. Den norske tittelen, Røde Sarah, kan bringe tankene hen på en sjørøverhistorie, men spiller i virkeligheten på den rødhårede og radikale lærerinnen Sarah, som virker på den engelske landsbygda i tiden etter den store økonomiske depresjonen på slutten av 1920-tallet. Holtby var feminist, pasifist og sosialist, og etter at hun var i Sør-Afrika i 1926, ble hun en pioner i arbeidet med å utvikle fagforeninger for de svarte i landet. Holtbys mor var den første kvinnelige kommunestyrerepresentanten i East Riding, modellen for fiksjonens South Riding, og hun motsatte seg utgivelsen, fordi hun fryktet at lokalstyret skulle komme i et dårlig lys. Boken innledes da også med et brev til moren, «Prefatory letter to alderman Mrs. Holtby», som starter med «My dear mother» og er en forklaring og unnskyldning, der Holtby prøver å blidgjøre henne. Hun sier at hun ble inspirert av morens beskrivelser av arbeidet i kommunestyret, og fascinert av hvordan tilsynelatende upersonlige og saklige avgjørelser hadde dyptgripende innflytelse på innbyggernes liv

Therefore I dedicate this story, such as it is, to you, who have fought so valiant a fight for human happiness. I am conscious of the defects, the clumsiness and limitations of my novel. At least let me record one perfect thing: the proud delight which it has meant to me to be the daughter of Alice Holtby. (s. 5)

I den norske utgaven er hele brevet sløyfet. Det fjerner et viktig perspektiv ved teksten, for morens motvilje mot denne posthume utgivelsen hører med til konteksten.

Et annet spesielt trekk ved Winifred Holtbys bok, som kan minne om skuespilltradisjonen, er en tre og en halv sides opplisting av alle romanpersonene i den rekkefølgen de kommer inn i fortellingen, et par–tre hundre navn i alt. I den norske utgaven er denne listen kraftig barbert, og inneholder bare noen og tredve navn – de aller viktigste personene. Det må sies at den engelske oppramsingen er temmelig overveldende, men den er nyttig når man har glemt hvem som er hvem. Dessuten gir den en pekepinn om at dette i grunnen er en kollektivroman, hvor det er selve stedet og dets innbyggere som er «hovedperson», noe jo også den engelske tittelen peker på. Ved å velge navnet til ett individ som tittel på den norske oversettelsen, forandrer man fokus og oppmuntrer til en mer personrettet, psykologiserende lesemåte. To epigrafer er også borte, en fra Viscountess Rhondda, en aktiv forkjemper for kvinnelig stemmerett, og en fra forfatteren Vita Sackville-West, noe som ytterligere bidrar til at man mister viktige perspektiver på teksten. Men å gjøre slike tilpasninger var vanlig i norsk forlagsbransje da boken kom ut.

Selve «brødteksten» er derimot bevart i sin helhet. Sommerfelt tar seg av og til friheter, men formuleringene på norsk klinger godt og gjengir meningen på en adekvat måte. Også denne teksten har et ironisk-humoristisk blikk på verden, eller kommunestyret, sett oppe fra presselosjen med den unge journalisten Lovell Browns blikk:

He saw below him bald heads, grey heads, brown heads, black heads, above oddly foreshortened bodies, moving like fish in an aquarium tank. […] Here, he told himself, was the source of reputations, of sanatoria, bridges, feuds, scandals, of remedies for broken ambitions or foot and mouth disease, of bans on sex novels in public libraries, of educational scholarships, blighted hopes and drainage systems. (s. 14)

Dypt nede så han skallepanner, grå hoder, brune hoder, svarte hoder på underlig forkortede menneskekropper som rørte seg langsomt som fisk i et akvarium. […] Her, tenkte han, var det det begynte alt sammen, ære og berømmelse, feider og fiendskap, bruer og sanatorier, sensur av kjærlighetsromaner i leiebibliotekene, tiltak mot munn- og klovsyke, friplasser til folkeskolen, brutte håp og nye kloakker. (s. 9)

Kanskje var det ikke uten grunn at moren var skeptisk, for beskrivelsen av det kvinnelige kommunestyremedlemmet Mrs Beddows, er ikke utelukkende flatterende:

She was a plump sturdy little woman, whose rounded features looked as they had been battered blunt by wear and weather in sixty years or more of hard experience. But so cheerful, so lively, so frank was the intelligence which beamed benevolently from her bright spaniel-coloured eyes, that sometimes she looked as young as the girl she still, in her secret dreams, felt herself to be. Her clothes were a compromise between her spiritual and chronological ages. She wore today a dignified and beautifully designed black gown of heavy dull material; but she had crowned this by a velvet toque plastered with purple pansies. She carried a large bag embroidered with raffia work and had pinned on her rounded bosom the first crimson rose out of her husband’s garden. Actually, she was seventy-two years old, a farmer’s daughter and had lived in South Riding all her life. (s. 15)

Hun var kort og bred, trekkene var som rundslitt av vær og vind og seksti års slitsomme erfaringer. Sunt vett lyste ut av de klare hundeøynene, og så freidig og munter virket hun at hun iblant så nettopp så ung ut som hun i sine hemmeligste drømmer følte at hun var. Klærne var et kompromiss mellom hennes åndelige og legemlige alder. Denne gang bar hun en smakfull, sort kjole av tungt stoff og en fløyelsbarett med purpurfargede stemorsblomster; på sin runde barm hadde hun festet de første rosene fra mannens hage. Hun hadde fylt sine toogsytti, var gårdbrukerdatter og hadde levd hele sitt liv i South Riding. (s. 10)

Sommerfelt har valgt å overse farge-aspektet og oversette originalens «spaniel-coloured eyes» med «hundeøynene», et valg som kanskje ikke passer så godt med beskrivelsen av en munter og selvsikker kvinne, og av en eller annen grunn har hun utelatt Mrs Beddows’ store bastveske, «a large bag embroidered with raffia work», et trekk som fyller ut bildet av personligheten. Men slike ting vil man alltid kunne diskutere oversettere imellom, og det fratar ikke denne oversettelsen dens mange heldige løsninger.

En kvalitetsbevisst oversetter
De to svenske titlene på Sommerfelts liste, Ullabella av Marika Stiernstedt og Vipsen av Edith Unnerstad, var også bestselgere i sin tid. Ullabella kom opprinnelig ut i 1922 og var en av de første moderne ungpikebøkene i Sverige, men den teksten Aimée Sommerfelt oversatte i 1950 var en forkortet utgave, som forfatteren selv hadde foretatt. Vipsen av Edith Unnerstad ble oversatt i 1940, året etter at den kom ut i Sverige under tittelen Muck. Dette er også en bearbeidet utgave, denne gangen utført av oversetteren. Boken er «gjenfortalt på norsk» av Sommerfelt, i tråd med tendensen til adaptasjon som har vært og fremdeles er vanlig innenfor barne- og ungdomslitteraturen. Begge disse bøkene kom for øvrig ut i serien Gyldendals Gode Pikebøker (GGP), og fikk sitt kvalitetsstempel av det.

Både utvalget av tekster og arbeidet med tekstene i Aimée Sommerfelts 30 år lange karriere som oversetter viser en kvalitetsbevisst holdning. Oversettervirksomheten legger en dimensjon til Sommerfelts forfattergjerning, men den kan også stå for seg selv, og den viser hennes kapasitet som tenkende og skrivende menneske.

Bente Christensen